«Jeg ofrer til siste rest!»

Om Jonas Reins tale i Eidsvollsforsamlingen 13. mai 1814 i anledning Finanskomiteens innstilling.

Datoen er 13. mai. Året er 1814. Den dansk-norske enevoldskongen Frederik 6. har i fredsavtalen i Kiel 14. februar begått den skammelige handlingen å avstå – uten sverdslag – kongeriket Norge til kongen av Sverige. På Eidsvoll, noen mil og en dagsreise fra Christiania, er det siden 10. april samlet 112 menn. De kommer fra Trøndelag i nord til Lista i sør. De er valgt som representanter til den første grunnlovgivende forsamling for kongeriket Norge. Slik markerer nordmennene at de ikke på noen måte godtar Kielfredens vedtak. De ønsker å bli herrer i eget land. Representantene støttes aktivt av den danske kronprinsen og stattholderen til Norge, Christian Frederik. Christian Frederik underkjenner også Kielfreden av 14. februar. Han motarbeider den gjennom å lansere seg selv som norsk konge.

Siden 10. april er det levert og diskutert ulike grunnlovsutkast. En ny grunnlov har blitt skrevet fram, der alle paragrafene er blitt stemt over og vedtatt før 13. mai. Representantene har blitt kjent med hverandre, og en slags partikonstellasjoner er blitt utviklet. De fleste representantene tilhører gruppa som i ettertid gjerne kalles «selvstendighetspartiet». Representantene som sokner til denne flokken, ønsker som regel ingen som helst tilknytning til kongeriket Sverige. Den har også har innslag av representanter som opprinnelig ønsket en fortsatt konstitusjonell tilknytning til Danmark for Norge, dog ikke som del av et enevelde.

Det andre partiet som utvikles blant representantene, utgjør det som kalles «unionspartiet». Representantene som kjenner seg hjemme i denne gruppa, er og har lenge vært sterke motstandere av det danske eneveldet. De ønsker en egen liberal norsk grunnlov, og da i et slags unionsfellesskap med Sverige, men med stor grad av selvstendighet. Disse representantene oppfatter seg selv som politiske realister.

Blant representantene som møter på Eidsvoll er det 57 embetsmenn, 37 næringsdrivende, og 18 gårdbrukere. Gruppa av embetsmenn inkluderer sivile embetsmenn, militære og hele 14 prester. Riktignok kan flere av representantene knyttes til flere ulike yrkesidentiteter. Lensmennene og flere av de militære i embetsmannsgruppa kan også sies å inngå i gruppa av bønder. Dessuten har flere av de næringsdrivende embeter. Unionspartiet består av om lag 30 representanter, mens i overkant av 70 representanter kan koples til selvstendighetsflokken. Derfor taper unionspartiet de fleste avstemninger i grunnlovsforsamlingen. Flertallet av embetsmennene stemmer sammen som et selvstendighetsparti, mens de fleste fra handelsborgerskapet og en mindre gruppe embetsmenn stemmer sammen som et unionsparti. Bøndene fordeler seg på begge grupper. Mens en rekke av embetsmennene på grunn av sin utdannelse ved Universitetet i København og gjennom sine embeter er knyttet til de oldenborgske kongene og Danmark, er mange av unionsmennene britisk orienterte. Flere av dem er også økonomiske og politiske liberalister. Geografisk kommer disse unionsmennene i overveiende grad fra Sørøstlandet. Sosialt utgjør de Norges økonomiske elite. Denne eliten omfatter framstående forretningsfolk og rike godseiere som grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Peder Anker og Jacob Aall. Synspunktene til denne eliten settes derfor til side når flere grunnlovens paragrafer skal formuleres og besluttes. I kretsen av unionsmenn inngår også en kapellan fra Kristiansand, Nikolai Wergeland, Henriks og Camillas far. Wergeland er en av forholdsvis få prester som argumenterer for et endelig brudd med dansk kulturelt, politisk og økonomisk hegemoni.

13. mai 1814 skal representantene diskutere noe annet enn grunnlovens bestemmelser. Denne dagen skal det ryddes opp i det nye kongerikets finansielle forhold. Finanskomiteens ni medlemmer legger fram sin innstilling. Komiteen er dominert av kjøpmenn som sogner til selvstendighetspartiet. Den blir ledet av embetsmennene Hilmar Meincke Krohg og Johan Collett. De tilhører samme gruppering. Ingen av unionspartiets fremste menn har deltatt i arbeidet. Finanskomiteen legger denne dagen fram sju forslag som representantene skal ta stilling til.^[1] Det viktigste av disse forslagene – og det av forslagene som vekker heftigst debatt – er at komiteen ville å øke antallet sedler til et samlet beløp på 14 millioner riksbankdaler ut over sedlene som allerede var i omløp. Samtidig ønsker finanskomiteen å halvere verdien av de samme sedlene i forhold til tidligere kurs. Dette har blitt kalt «Eidsvollsgarantien». Forslagene vil ha som konsekvens at innfrielsen av garantien skulle dekkes av skatter, riktignok etter «enhver Statsborgers Formues Omstændighæder». Ansvaret for hvordan skattleggingen skal gjennomføres, blir overlatt til et kommende Storting. «Eidsvollsgarantien» legger dermed opp til galopperende inflasjon, til en betydelig forringelse av verdien på riksbanksedlene som er i omløp og dessuten til økt skattetrykk.

I dagbøkene til og i brev fra representantene fortelles det at mange av Eidsvollsmennene var usikre om hvordan de skulle forholde seg til Finanskomiteens innstilling. Ikke overraskende er bøndene bekymret for å bli pålagt høyere skatt. Etter noen korte og mindre betydelige innlegg begynner det egentlige ordskiftet. Den som setter fyr på debatten, er Herman Wedel Jarlsberg.^[2] Han er Christian Frederiks fremste motstander, unionspartiets ledende representant og landets eneste greve. Wedel Jarlsberg har vært fraværende flere dager, først og fremst på grunn av akutt podagra, men også av vemmelse over det han mener er debattenes elendige kvalitet. Den 13. mai tar Wedel Jarlsberg likevel ordet. Det blir den siste muligheten han vil få til å ta et oppgjør med prinsens og hans selvstendighetsparti, og slik vise at prinsens opprør mot Kielfredens bestemmelser er politisk galskap. Wedel Jarlsbergs kritikk er likevel saklig og strengt økonomisk hjemlet. Imidlertid blir hans systematiske tilbakevisning av Finanskomiteens beregninger tolket som en kritikk av arbeidet for norsk selvstendighet, og dermed en kritikk av grunnlovsarbeidet i det hele tatt. Forsamlingen synes å mene at når Eidsvollsforsamlingen har bestemt seg for norsk selvstendighet, må følgen være den at representantene også garanterer selvstendigheten økonomisk. Dette synspunktet hevdes med tyngde overfor Wedel Jarlsbergs innsigelser av selvstendighetspartiets sterke mann Christian Magnus Falsen.^[3] Og like etter forsterkes denne forståelsen gjennom en eksaltert idealistisk støtte til Finanskomiteen fra en annen av selvstendighetspartiets ledere, Georg Sverdrup, professor i klassiske språk ved det nye norske universitetet i Christiania.^[4]

Sverdrups tale blir oppfattet som «skjøn og henrivende»^[5] og den skaper en stunds stillhet i forsamlingen – en stillhet som egentlig kun forbereder det endelige og nådeløse oppgjøret på Eidsvoll med grev Wedel og hans unionstilhengere. Dette oppgjøret blir iscenesatt og framført av selvstendighetspartiets og Eidsvollsforsamlingens fremste retoriker, poeten og soknepresten Jonas Rein fra Bergen. Rein hadde kvelden før, sammen med noen av de sentrale aktørene i selvstendighetspartiet, utviklet den talen som han nå tar ordet for å framføre.^[6] En av Wedels venner og partifeller Jakob Aall forteller at Rein hadde nøye forberedt det øyeblikket som denne spesielle retoriske situasjonen la til rette for. Rein «passede nøje paa at udsætte sin Tale til de fleste andre hadde talt, for å beholde det siste Ord og Ordets Virkning i Forsamlingen»:^[7]

Det er beklagelig, at nå tidspunktet nærmer seg som så mange, kanskje de fleste blant oss, hadde ønsket, men ikke håpet å se: da Norge – løsrevet fra en forbindelse ved hvilken det aldri uten under en sjelden vis Konge torde vente å bli lykkelig – kan utgjøre en egen uavhengig stat, oppreise sin falne trone, ikke glimrende, men trygg og fast, og sette på denne en selvvalgt Konge, ikke en despot med uinnskrenket velde, men en Far med evne til at gjøre sine barn lykkelige – at nå, sier jeg, hindringer, som man kaller uoverstigelige, legges oss i veien; at våre egne landsmenn, roper til oss: Det er umulig, vi kunde ikke bestå som en selvstendig stat, vi må gi oss i fremmed vold. Lenge har man ropt: Vi mangler fødemidler, uten hvilke ikke noe folk på jorden kan bestå. Ikke tåler jeg å se deg mitt kjære fedreland, styrte deg selv i elendighet; å se deg forgå på grunn av din dårlige higen efter en ære som ei kan oppnås, din drøm om uavhengighet. (…)

Rein innleder talen med å påpeke at i dette sjeldne øyeblikket – da selvstendighet for Norge er oppnådd – ønsker Wedel og hans folk rive dette storverket ned. Grev Wedels godt belagte påstander om landets økonomiske situasjon, framstiller Rein nedlatende, sarkastisk og raljerende. Etter å ha gjort rede for at sanne patrioter sørger for at de økonomiske utfordringene svekkes, ironiserer Rein over at unionspartiet formidler en forståelse av Sverige som et land med et folk som elsker nordmenn og Norge uhemmet, og som et land som flyter av

melk og honning, et sant slaraffenland, hvis pengevesen er i den ypperlige tilstand, hvis forrådskilder er uuttømmelige; et land hvor undertrykkelse, hvor vilkårlig behandling, hvor misbrukt stormannsvelde er ukjente navn. Vi forbinder oss med et folk som stadig har elsket oss broderlig, men hvis kjærlighet nå er steget til en så ubegripelig høyde.

Men selvsagt mener ikke unionsflokken dette, sier Rein eksplisitt, men mener det motsatte. Og han hevder, gjennom igjen å si det motsatte av det han egentlig mener, at Wedel og hans støttespillere fornærmer grunnlovsforsamlingen:

Det er grov fornærmelse, forsettlig å ville forblinde et helt folk eller dets representanter; jeg må heller ikke formode at det er disse menns hensikt.

Med andre ord mener Rein at Wedel og hans folk ikke bare lyver om tilstanden til den norske økonomien. De lyver også om forholdene i Sverige og om svenskenes forhold til Norge. Noe helt annet er tilfellet med han selv og hans gruppering. Selvsagt er Rein, og de som støtter ham, klar over at Norges pengevesen ikke er i «den ønskeligste tilstand». Men hva gjør vel det for sanne patrioter? Menn som slett ikke er villige til å selge landets «frihet og selvstendighet» for en pengesum!? Og i samme øyeblikk velger Rein, ved hjelp av et klassisk beskjedenhetstopos, å tre fram i egen høye person som den fremste blant alle norske patrioter:

Jeg kan ikke tale som en mann der har å yte av sin overflod; det er enhver bekjent at embetsmennene og især kjøpstedenes embetsmenn og blant disse fornemmelig de geistlige have lidd såre meget i disse krigens år. Blant de siste er jeg. Men den usle rest jeg har tilbake, ofrer jeg med glede for Norges frihet og selvstendighet. Jeg har ikke arvelige privilegier og forrettigheter for verdigere menn; jeg har ikke engang så meget som aner å etterlate mine barn; men dette ønsker jeg, dette håper jeg at kunne si dem engang: Norge er fritt og uavhengig: Dere er dets frie borgere; også jeg har, etter ringe evne, bidratt dertil. Ikke ville dere forbanne mitt støv, fordi jeg ingen annen arv formådde å etterlate dere.

Etter igjen ha innrømmet at den økonomiske situasjonen for/i landet er krevende, hjemler Rein argumentasjonen på en måte som ikke egentlig er patriotisk, slik denne doxaen er utformet i 1700-tallets konservative statspatriotisme som bidro til å gi eneveldet legitimitet.^[8] Rein hjemler argumentasjonen på en måte som legger til rette for den radikale folkelige nasjonalismen som skal prege utviklingen av det norske samfunnet i årene som kommer. Sannsynligvis er Rein påvirket av den gryende tyske nasjonalismen slik den kommer til uttrykk blant annet i Johann Gottlieb Fichtes «Reden an die deutsche Nation».^[9] Nordmenn, utbryter Rein – metonymisk synliggjort og gitt mening som «odelsmenn» – selger ikke seg selv som slaver til storsvensk adel. De oppgir ikke sin nyvunne frihet og selvstendighet for småpenger – det vil si «en Tønde Korn»!

Og Du Norges Odelsmann! som dog har noe mer der binder deg til fødelandet, skulle du intet ville oppofre, nå vel da, velg det eneste som står tilbake, velg svensk herredømme! og når da engang i tiden dine etterkommere, mens de arbeider som trelldyr under det uverdige adelsåk, mens de utsuges og sukkende lese i krøniken hva Norge, hva nordmenn engang har vært – når de da på det siste blad i Norges krønike lese: da man skrev år efter Kristi byrd 1814, da solgte Norges men deres nasjons gamle heder, deres frihet og uavhengighet, deres barns odel for en sum hvor med hver mann kunde kjøpe en tønne korn. Da ville de forbanne vårt minne og bittert spotte med vår usselhet. (…)

Nei, nordmenn ønsker og skal slåss for selvstendigheten og friheten like så innbitt, kompromissløst og oppofrende som spanjolene slåss mot Napoleon og hans okkupasjonshær, utbryter Rein. For å oppnå frihet fra fremmed undertrykkelse vek spanjolene ikke unna fra å «tilintetgjøre deres (dvs. egne) eiendommer, forlate fedrelandet, jage hustru og barn ut for å vanke om i ukjente egner, uten å vite hvor de skulle finne brød». Derfor er det desto mer skammelig at unionsmennene oppfordrer til åpenlyst landssvik på grunn av noe så tarvelig som økonomiske motiver:

Og dere, Nordmenn, dere tør man oppfordre til en så skammelig feighet, til så skjendig å forråde det tilbakegitte fedreland, å gi det bort til fremmede, til en arvefiende, for at spare en håndfull forslitte bankosedler.

På dette stedet og i dette øyeblikket i talen nærmer Rein seg avslutningen på deliberasjonen. Og avslutningen blir også talens klimaks. Nok en gang skilles det mellom edle frihetselskende nordmenn fjellstøtt plassert i eldgammel tradisjon (derfor «odelsmenn») på den ene sida og en gruppe landsforrædere som ikke en gang kan anses å være norske, på den andre. Derfor ønsker disse «uekte sønnene» å forlate landet – noe Rein full av forakt oppfordrer dem til å gjøre. For egen del ønsker Rein å ofre alt han eier og har:

Europas øyne er heftede på oss, de offentlige tidende der tale med høy beundring om den edle beslutning, vi have fattet. O la oss dog ikke bedekke vårt navn med skjensel! La oss ikke bli til spott og latter for de mange folkeslag, som har lidd så mye og så skrekkelig for at nå det klenodiet vi har i hendene. Her gis menn iblant oss, som truer med at forlate Fedrelandet så fremt det bliver fritt. Bort med dem! La dem lenge nok fly det land hvis uekte sønner de er! Kun at de ville gjøre oss den tjeneste, å fortie fra hvilket land de utdro. –

Jeg for min del antar altså Finanskomiteens forslag. Om jeg eier, eller kan tilveiebringe den sum riksbanksedler som av mig måtte fordres, det vet jeg ikke; men at jeg oppofrer inntil den siste rest, det vet jeg.

Jonas Reins tale i anledning Finanskomiteens innstilling 13. mai vakte enorm oppstandelse, ja sensasjon. I salen i Eidsvollsbygningen ble det grått, og det ble ledd, klappet og jublet. Bravoropene gjallet. Mange av dem som av frykt for økte skatter og mulig inflasjon, hadde vært innstilt på å stemme mot Finanskomiteens forslag, endret mening. Jonas Reins tale flyttet derfor manges stemmer. Den nøkterne unionsmannen og presten Grøgaard noterte i egen dagbok «Mange bleve modløse. Mange voterede Ja, som Dagen forud med de dyreste Eeder havde forsikret at de vilde sige Nei».^[10]

Hva var det da ved Reins tale som skapte slik begeistring og høylytt tilslutning, beveget sinnene og flyttet stemmene? Hvordan kunne en tale som så aggressivt og nedlatende stigmatiserte saklig argumenterende og kunnskapsrike politiske motstandere, vekke en slik entusiasme og beundring?

Den første forklaringen er den politiske. Det var sterke motsetninger mellom de to partigruppene i salen. Innledningsvis hadde de vært nesten like store, men selvstendighetspartiet vant med én stemmes overvekt (president Falsens dobbeltstemme) avstemningen 19. april der unionspartiet ville tvinge Christian Frederik til å orientere om hva han visste om stormaktenes holdning til Eidsvollsforsamlingens arbeid.^[11] Avgjørende for utfallet i avstemningen 19. april var Jonas Reins tale, og med det var det ingen vei tilbake for forsamlingen: Grunnlovsarbeidet måtte fortsette, og en konge skulle velges da det var fullendt. Takket være Reins talegaver tapte unionsmennene fra og med 19. april 1814 kontrollen over grunnlovsarbeidet.

Det andre forklaringen er den ideologiske. Jonas Rein etablerte tydeligere enn noen andre representanter på Eidsvoll, hjemlene for nettopp grunnlovsarbeidet. Gjennom hans få, men konstituerende, taler ble det slått fast at arbeidet med grunnloven var et kvalifiserende arbeid både for landets nasjonale uavhengighet og selvstendighet og for medborgernes friheter og rettigheter. Det var et arbeid som motarbeidet og fjernet mulighetene for innføring av et tyrannisk styresett og folkets slaveri. Slik la Rein grunnlaget for en nasjonalistisk retorikk som har blitt gjentatt i alle de skjebnestundene der Norges selvstendighet har vært oppe til debatt: 1884, 1905, 1940, 1972 og 1994.

Den tredje forklaringen er Jonas Reins personlige talegaver, og den habitus som preget hans væremåte, samt språk og ytringer i tale og skrift. At Jonas Rein var en fremragende taler, var kjent og anerkjent i hans samtid.^[12] Samtidig var Jonas Rein en framstående poet som var godt representert i datidas lesebøker og krestomanier.^[13] Reins personlige egenskaper og evner var formet innenfor rammene av og ved hjelp av en nyretorisk dannelsestradisjon som ble styrket og tydeliggjort i latinskolereformen av 1775.^[14] Gjennom sitt utdanningsløp hadde Rein blitt systematisk skolert i praktisk og teoretisk retorikk med romerne Cicero og Quintilian som forbilledlige mønstre. Som student og som ferdig prest tok han aktiv del i det klassisistisk forankrede og idealistisk orienterte miljøet rundt retorikk- og estetikkprofessoren Knud Lyne Rahbek i København. Og da han ble kallet til prest i Bergen 1809, ble han sentral i aktivitetene i det kulturelle fellesskapet eller selskapet «Quodlibet» («etter behag» på norsk) sammen med blant andre Lyder Sagen og Wilhelm F.K. Christie. Som sine gode venner Rahbek og Sagen interesserte Rein seg for den skotske nyretorikken som ble gjort internasjonalt kjent gjennom Hugh Blairs omfattende verk Lectures on Rhetoric and Belles Lettres. Det ble publisert for første gang i 1783, og oversatt til dansk av Jakob Rosted i 1810.^[15]

Jonas Rein var altså en fremragende representant for dem kunsthistorikeren Carl Schnitler i et berømt kulturhistorisk verk har omtalt som «Slegten fra 1814».^[16] Som Thor Inge Rørvik har påpekt, preges den generasjonen Jonas Rein var en del av, av en nær sammenheng mellom en individuell og en statsborgerlig dannelse. «På det individuelle plan innebærer dannelse til ‘dyd’ en forming av den enkeltes personlighet, hvor de sanselige drifter og tilbøyeligheter kontrolleres av ‘fornuftens herredømme’. ‘Dyd’ er her et livsideal som bare kan nås gjennom oppofrende uegennyttighet og disiplin. Samtidig sikter dannelsen også mot å gjøre samfunnet mer fullkomment. Formingen av den enkelte borgers personlighet bidrar til å skape et ‘dydig’ samfunn ved å sosialisere individet i et felles verdisystem».^[17]

Sett i lys av den habitus Jonas Rein så å si medierte i kraft av sin framtoning og sine framførte taler, er det ikke bare det politiske standpunktet og den ideologiske forankringen som har bidratt at talen han holdt i anledning Finanskomiteens innstilling, virket så sterkt og så overbevisende. Gjennom talen formidlet og bekreftet Rein personlige og medborgerlige verdier som overskred det politiske kjekleriet. Hans tale i Eidsvollsforsamlingen 13. mai 1814 pekte bakover til og hentet kraft fra romersk borgerdyd, og samtidig framover mot et lutret, men et selvstendig Norge der de myndiggjorte medborgere nå – endelig – var herrer i eget hus. Offergaven fra Jonas Rein og de som støttet ham, hadde gitt en gave tilbake: Norge var fritt.

Referanser og kilder

Berge, Kjell Lars. «Using Textbooks to Constitute a Nation: On Ove Høegh-Guldberg’s Text- book Reforms in 18th Century Denmark-Norway», i Exploring Textbooks and Cultural Change in Nordic Education 1536–2020, redigert av Merete Roos, Kjell Lars Berge, Henrik Edgren, Pirjo Hiidenmaa & Christian Matthiesen, 79–94. Leiden: Brill, 2021.

Engstrøm, Claus. «Dansk skrivepædagogiks historie i den lærde skole 1775-1903». Doktoravhandling, Syddansk universitet, 2003.

Fure, Eli. Eidsvoll 1814: Hvordan grunnloven ble til. Oslo: Dreyers forlag, 2013.

Hommerstad, Marthe. Christian Magnus Falsen: Stridsmannen. Oslo: Cappelen Damm, 2015.

Moen, Svein-Roald. Knud Lyne Rahbeks Dansk Læsebog og Exempelsamling til de forandrede lærde Skolers Brug. En studie i skolelesningens og kanondanningens historie. HIT skrift nr. 5. Bø: Høgskolen i Telemark, 2004.

Nygaard, Knut. Jonas Rein: En monografi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1947.

Rørvik, Tor Inge. «Slekten fra 1814: Trekk ved et utdødd dannelsesparadigme». Rhetorica Scandinavica, 5 (1998): 17-29.

Schnitler, Carl W. Slegten fra 1814. Studier over norsk embedsmannskultur i klassicismens tidsalder 1814-1840. Kristiania: Aschehoug, 1911.

Thrap, Daniel. Bidrag til den norske Kirkes Historie i det 19. Aarhundrede. Kristiania: Th. Steens Forlagsexpedition, 1884.

Vogt, Carl Emil. Herman Wedel Jarlsberg: Den aristokratiske opprøreren. Oslo: Cappelen Damm, 2014.

Vedlegg

Jonas Rein. (1760-1821) Tale til Riksforsamlingens debatt om finanskomiteens innstilling, Eidsvoll, 13. mai 1814.

Det er beklageligt, at nu Tidspunkten nærmer sig som saa mange, maaskee de fleeste blandt os, have ønsket, men ikke haabet at see: da Norge – løsreved fra en Forbindelse ved hvilken det aldrig uden under en sjelden viis Konge turde vente at blive lykkelig – kan udgjøre en egen uafhængig Stat, opreise sin faldne Trone, ikke glimrende, men tryg og fast, og sætte paa denne en selvvalgt Konge, ikke en Despot med uindskrænket Vælde, men en Fader med Evne til at gjøre sine Børn Lykkelige – at nu, siger jeg, Hindringer, som man kalder uoverstigelige, lægges os ivejen; at vore egne Landsmænd, raabe til os: Det er umueligt, vi kunde ikke bestaae som en selvstændig Stat, vi maae give os i fremmed Vold. Længe har man raabt: Vi mangle Fødemidler, uden hvilke intet Folk paa jorden kan bestaae. Ikke taaler jeg at see Dig mit kjære Fædreneland, styrte dig selv i Elendighed; at see dig forgaae formedelst din daarlige Higen efter en Ære som ei kan opnaaes, din Drøm om Uafhængighed. –

Disse Vanskeligheder synes nu for største Deelen hævede; Korn og allehaande Fødemidler tilføres os ubehindret i Overflødighed, det samme Budskab lyder til os fra alle Norges Byer og Havne. Men hine Patrioters ømme Kjerlighed, for Fædrenelandet, Deres lidenskabelige Varme for alt, hvad der angaaer dets Vel, synes at hindre dem fra at troe dette, de kunne ikke see hvad der ligger aabenbaret for Øjnene. Hvo undres herover? thi hvo veed ikke at Venskab og Kjerlighed stedse er mistroisk og frygtsom.

Imidlertid lader det nu som man begyndte at aabne Øjnene, og at finde disse Klager ugrundede. Men nu opløfte disse Norges Venner et andet Klageskrig «Hvad nytter det os at see paa denne Overflødighed, som vi ikke kunde naae? Vort forvirrede Pengevæsen, den uhyre Masse af Papiirpenge, som ingensteds neppe i Landet selv har Credit, deri ligger Grunden til vor Afmagt og Fordærvelse». Lægger man nu hertil en uroelig Fremtid, der venter paa os; de mange og blodige Krige som den samme ømme Patriotisme, den samme frygtsomme Kjerlighed stiller os for Øine, saa kan, efter Deres Meening ikke uden det frygteligste Resultat udkomme, vor Stilling bliver da ikke mere tvivlsom, vor sørgelige Lod er kastet.

Dog, hvad siger jeg, sørgelige! – nei! langt fra, den bliver misundelsesværdig, vi foreenes med Naboriget – et Land som flyder med Melk og Honning, et sandt Schlaraffen Land, hvis Pengevæsen er i den ypperlige Tilstand, hvis Forraadskilder er uudtømmelige; et Land hvor Undertrykkelse, hvor vilkaarlig Behandling, hvor misbrugt Stormandsvælde ere ubekjendte Navne. –

Vi forbinde os med et Folk som stedse har elsket os broderligt, men hvis Kjerlighed nu er stegen til en saa ubegribelig Høide, at det endog vil frie os fra den Byrde selv at bevogte vore Fæstninger, ikke vil tillade os at bære de tunge brydsomme Vaaben, ikke tillade os i nogle Aar at betale Skatter; men tvertimod vil paatage sig at bære alle vore Byrder, at dække vor Mangel med sin saa bekjendte Overflod, og jævne for os alle Vanskeligheder. – Alvorlig – naar vore egne Landsmænd, med troskyldig barnlig Glæde, fortælle os saadant, saa anseer jeg det som det største Beviis paa at Patriotiskhed kan gaa ei alleene til Entusiasme men til Afsindighed.

Det er grov Fornærmelse, forsætligen at ville blænde et heelt Folk eller dets Representantere; jeg maae heller ikke formode at det er disse Mænds Hensigt – ogsaa vilde det være baade fornærmeligt og latterligt, om jeg gav mig af med at fortælle denne hæderlige Forsamling, at vort Pengevæsen var i den ønskeligste Tilstand, og at der ingen Betænkelighed var i Henseende til vore Finantzer. Jeg spørger kun hvad Raad er herimod, Hvad Lægemiddel kan anvendes uden det, som maae søges hos os selv, hentes fra vor egen Villie, egen Kraft, fra vort Patriotiske Sind, det falder dog vel ingen ind, for fuldt Alvor, at troe at en fremmed Magt og allermindst den, til hvilken vi ere solgte, er beredvillig til at paatage sig vore Byrder og befrie os fra vore Sorger.

Lader os sætte os tilbage kun ½ Aar i Tiden, tænke os i samme Forbindelse med Dannemark nu som da. Vilde vort Pengevæsen da have været bedre, vore Financer mere blomstrende, vore Udgivter mindre, vort Haab i Fremtiden blidere?

Det var dengang det almindelige Ønske, at Norge maatte eje en egen Nationalbank, uafhængig af den Danske. Paa denne som den eeneste Maade troede vi, at vort Pengevæsen efter haanden maatte blive bedre, og Orden bringes ind i Landets Finantzer. Dannemark nægtede os denne Bank, nu staaer det til os selv, at opnaae vort Ønske – hvad Grund er der da nu til slet intet at haabe af denne Indretning. Den gang talede vi om, at ville med Glæde give alt vort Guld og Sølv til Banken, kun at den maatte blive i Norge og blive vor. Ingen Hindring er os nu ivejen, hvorfor ville vi nu tøve med at frembære dette Offer?

Man har forskrækket os med de mange Millioner som snart ville udfordres – vi glemme dog ikke at det er Femskillings Millioner der tales om, at denne store Sum, for at sees rigtig, maae bringes tilbage til Varers Værdie. Den Værdi som hver Borger og Landmand sætter paa sine Varer. Man behøver ikke være stor Finantzier eller Regnemester for at begribe, at naar der indtil vort Pengevæsen er ordnet, fordres 900- eller 1 000 rd aarlig Afgift, Skat eller med hvad Navn man vil kalde det, af enkelt Mand, og denne samme Sum udfordres for at kjøbe 2 Tønd: Korn da er det aldeeles som om han for 8 Aar tilbage betalte 10 rd, 12 rd eller 15 rd aarlig for at frelse sit Land fra Undertrykkelse og fremmed Regimente. – da ville neppe nogen norsk Mand have vægret sig for at gjøre saadant Offer for noget langt mindre, og nu vanærer man det norske Folk ved at opkaste det Spørgsmaal: om vi ville Kjøbe vor Frihed og Selvstændighed for denne Sum?

Jeg kan ikke tale som en Mand der har at yde af sin Overflod; det er Enhver bekjendt at Embedsmændene og især Kjøbstedernes Embedsmænd og iblandt disse fornemlig de Gjeistlige have lidt saare meget i disse Krigens Aar. Blandt de sidste er jeg. Men den usle Rest jeg har tilbage, offrer jeg med Glæde for Norges Friehed og Selvstændighed. Jeg har ikke arvelige Privilegier og Forrettigheder for værdigere Mænd; jeg har ikke engang saa meget som Ahner at efterlade mine Børn; men dette ønsker jeg, dette haaber jeg at kunne sige dem engang: Norge er frit og uafhængigt: I ere dets frie Borgere; ogsaa jeg har, efter ringe Evne, bidraget dertil. Ikke ville I forbande mit Støv, fordi jeg ingen anden Arv formaaede at efterlade Eder.

Og Du Norges Odelsmand! som dog har noget Meere der binder dig til Fødelandet, skulde du intet ville opofre, nu vel da, vælg det Eeneste som staaer tilbage, vælg Svensk Herredømme! og naar da engang i Tiden dine Efterkommere, medens de arbeide som Trældyr under det uværdige Adelsaag, medens de udsues og sukkende læse i Krønnikken hvad Norge, hvad Nordmænd engang har været – naar de da paa det sidste Blad i Norges Krønnikke læse: da man skrev Aar efter Christi Byrd 1814, da solgte Norges Mænd Deres Nations gamle Hæder, Deres Frihed og Uafhængighed, Deres Børns Odel for en Sum hvor med hver Mand kunde kjøbe en Tønde Korn. Da ville De forbande vort Minde og bittert spotte med vor Usselhed.

Vor Stilling er ikke glimrende, og dog spørger jeg, hvilket Folk kjøbte nogensinde sin Frihed og Uafhængighed for saa ringe en Priis? Lad os vende vort Øje til det heele Europa som i de seeneste Aar har været herjet af Krigens onde Aand, Europa, hvori næsten hvert Rige, efter at hiin frygtelige Erobrer er undertvungen, kan ansees som en nye begyndende Stat: – Frihed alleene, Frihed jubler man imøde! Fra den øde Tomt som Manden finder igjen, istæden for Huse og Boeskab han forlod, fryder han sig ved den større Skat han vandt, sin forrige Selvstændighed, Befrielse fra fremmed Aag. Hvad have dog vore Lidelser været mod hines, hvor ubetydelige ere vore Opoffrelser, hvor ere vore afbrændte Stæder, vore sløifede Fæstninger, hvor ligge de Kornmarke hvis Sæd traadtes under Fiendens Fod. Men jeg kan troe Frieheds og Selvstændigheds Tab, betyder det vel og mindre for det gamle Norge end for Tydsklands Sønner?

Saaledes tænker – ikke jeg om mine Landsmænd; saaledes tænker hver den, som ikke blues ved at sige det Norske Folks Representantere i Øjnene: Det er dog bedre at overgive sig i god Mag og tage hvad der paafølger, end at gjøre Opoffrelser. Spanien har, saa længe dette Land var bekjendt i Europa, ikke vunden saa megen Agtelse og Beundring som i disse 7 Aar da det kjæmpede med utrætteligt Mod med stedse voxende Kraft for Frihed og Uafhængighed; At tilintetgjøre Deres Ejendomme, forlade Fædrenelandet, jage Hustru og Børn ud for at vanke om i ubekjendte Egne, uden at vide hvor de skulde finde Brød, dette toge de ikke i Betænkning for at vinde hiin Skat, Frihed for fremmed Undertrykkelse? Og Eder, Nordmænd, Eder tør man opfordre til en saa skammelig Feighed, til saa skjendigen at forraade det gjengivne Fædreneland, at bortgive det til Fremmede, til en Arvefiende, for at spare en Haand fuld forslidte Bankosedler.

Europas Øine ere Hæftede paa os, de offentlige Tidende der tale med høi Beundring om den ædle Beslutning, vi have fattet. O lader os dog ikke bedække vort Navn med Skjendsel! lader os ikke blive til Spot og Latter for de mange Folkeslag, der have lidt saa Meget og saa Skrækkeligt for at naae det Klenodie vi have i Hænde. Her gives Mænd iblandt os, der true med at forlade Fædrenelandet saa fremt det bliver frit. Bort med Dem! lad Dem længe nok flye det Land hvis uægte Sønner de ere! kun at de vilde gjøre os den Tjeneste, at fortie fra hvilket Land de uddroge. –

Jeg for min Deel antager altsaa Finantz Committeens Forslag. Om jeg ejer, eller kan tilvejebringe den Sum Rigsbanksedler som af mig maatte fordres, det veed jeg ikke; men at jeg opoffrer indtil den sidste Rest, det veed jeg.

1. Eli Fure, Eidsvoll 1814: Hvordan grunnloven ble til (Oslo: Dreyers forlag, 2013), 271. ↑
2. Carl Emil Vogt, Herman Wedel Jarlsberg: Den aristokratiske opprøreren (Oslo: Cappelen Damm, 2014), 188-192. ↑
3. Marthe Hommerstad, Christian Magnus Falsen: Stridsmannen (Oslo: Cappelen Damm, 2015), 133-137. ↑
4. Fure, Eidsvoll 1814, 277. ↑
5. Fure, Eidsvoll 1814, 281. ↑
6. Fure, Eidsvoll 1814, 282-284. Jeg har for leselighetens skyld endre rettskrivingen og delvis tegnsettingen til moderne bokmål. Syntaks, ordforråd er kun enkelte deler endret. Flere taler som Rein holdt, kan leses på nettstedet Virksomme ord: http://virksommeord.no/person/21/. ↑
7. Daniel Thrap, Bidrag til den norske Kirkes Historie i det 19. Aarhundrede (Kristiania: Th. Steens Forlagsexpedition, 1884), 238. ↑
8. Kjell Lars Berge, «Using Textbooks to Constitute a Nation: On Ove Høegh-Guldberg’s Text-Book Reforms in 18th Century Denmark-Norway», i Exploring Textbooks and Cultural Change in Nordic Education 1536–2020, redigert av Merete Roos, Kjell Lars Berge, Henrik Edgren, Pirjo Hiidenmaa & Christian Matthiesen (Leiden: Brill, 2021), 79–94. ↑
9. Knut Nygaard, Jonas Rein: En monografi. (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1947), 288. ↑
10. Fure, Eidsvoll 1814, 290. ↑
11. Fure, Eidsvoll 1814, 86-99. ↑
12. Nygaard, Jonas Rein. ↑
13. Svein-Roald Moen, Knud Lyne Rahbeks Dansk Læsebog og Exempelsamling til de forandrede lærde Skolers Brug: En studie i skolelesningens og kanondanningens historie (Bø: Høgskolen i Telemark, 2004.). ↑
14. Berge, «Using Textbooks to Constitute a Nation». ↑
15. Claus Engstrøm, Dansk skrivepædagogiks historie i den lærde skole 1775-1903 (Syddansk universitet, 2003). ↑
16. Carl W Schnitler, Slegten fra 1814: Studier over norsk embedsmannskultur i klassicismens tidsalder 1814-1840 (Kristiania: Aschehoug, 1911). ↑
17. Tor Inge Rørvik, «Slekten fra 1814. Trekk ved et utdødd dannelsesparadigme», Rhetorica Scandinavica 5 (1998): 17-29. ↑