Elevene i skolen skal opparbeide seg kunnskap om mye forskjellig. Ikke bare skal de lære seg begreper, få innsikt i historiske hendelser, høre om utfordringer i verden, og så videre, de skal også kunne drøfte, argumentere og bedrive kritisk tenkning omkring det de lærer. Det vanskeligste, men kanskje viktigste, er likevel at de skal kunne bruke kunnskapen i møte med den virkelige verden. Det er her skolens rolle som demokratisk dannelsesinstitusjon kommer til syne, da skolen skal ruste elevene til å agere som demokratiske medborgere. Som lærerstudent har jeg selv erfart hvor kompleks og krevende denne rollen kan oppleves, noe som gjorde meg ekstra nysgjerrig på Janicke Heldals bok, Demokratisk medborgerskap – en pedagogisk tilnærming.[1] I denne boka ønsker Heldal å vise at begrepene demokrati og medborgerskap bør sees i sammenheng med deltakelse i den politiske offentligheten, og i lys av en kritisk pedagogisk tilnærming. Da jeg så tittelen på boka, ga det meg et håp om at den kunne gi inspirasjon og motivasjon i møte med dette temaet i skolen – særlig som lærer i klasserommet. Det er sårt tiltrengt.
Leseren blir helt først introdusert for betydningen av begrepene demokrati og medborgerskap, i lys av kunnskapsløftet fra 2006 og 2020. Heldal forklarer enkelt og godt hvordan begrepenes betydning har endret seg i skolesammenheng, og hvordan mange lærere ser på læreplanen som krevende i møte med nettopp slike begreper. Diskusjonen fungerer som en introduksjon til bokens ambisjon og formål: Heldal ønsker å gi «lærere, studenter, samfunnsvitere og andre interesserte kunnskap om hvordan demokrati og medborgerskap kan forstås som pedagogiske begreper, fenomener og ideer» (s. 12). Utgangspunktet hennes er at verdien av å jobbe med disse temaene i klasserommet ofte ikke blir synlige før «senere i livet» (s. 12), når elevene står på egne bein, og at mange lærere opplever det som utfordrende. Formålet med boken er derfor å gi leserne kunnskap om hvordan demokrati og medborgerskap kan forstås og praktiseres, slik at det som læres og erfares, skal bety noe for elevene både nå og i framtiden. Allerede her lykkes Heldal å få leseren på kroken. Personlig ble jeg motivert fordi jeg fikk en forventning om å stå tryggere i klasserommet etter å ha lest boka.
I bokas innledning forklares skolens kjerneoppgave, nemlig å «forberede og kvalifisere elevene til demokratisk deltakelse» (s. 15). Videre forklarer Heldal hvorfor demokratiet er viktig, hvordan klasserommet fungerer demokratisk og hva som er skolens ansvarsområder. Det siste utbroderer hun senere i boka, i kapittel fem, der hun viser hvordan skolen som en sentral institusjon skal gi elevene en demokratisk samfunnsoppdragelse. Viktige idealer og normer blir drøftet som essensielle i lys av målet om elevers deltakelse i demokratiske samtaler, og forfatteren skaper her nærhet særlig til lesere med pedagogisk bakgrunn.
Tidlig i boka får leseren vite at Heldal skriver med utgangspunkt i et kritisk pedagogisk perspektiv, hvor hun inviterer til å betrakte demokrati og medborgerskap som et pedagogisk grunnlagsspørsmål. I første kapittel diskuteres skolens samfunnsmandat, som både forstås ut fra en nyttedimensjon og en danningsdimensjon. Her argumenterer Heldal for sitt eget syn, som er at den kunnskapspolitiske styringen av skolen i stor grad vektlegger nyttedimensjonen, som hun videre støtter opp med å si at «utdanningssystemet bygger på teorier om humankapital og en kunnskapsforståelse som er orientert mot prestasjoner og begrunnet i økonomisk tenkning» (s. 23). Her argumenterer hun for at denne tendensen kan gi borgere som bare opprettholder samfunnets institusjoner og kulturer, men som ikke evner å endre og påvirke de samme. For meg høres dette veldig relevant ut å vite noe om før møtet med resten av boka. Det synliggjorde ståstedet til forfatteren, som igjen ga meg en ide om hvordan vinklingen av innholdet kom til å være. Videre i kapittelet redegjør hun for temaer som skolen som danningsinstitusjon og hvilke utfordringer som ligger i utdanningssystemet. Til slutt i kapittelet blir globalisering og nyliberalisme drøftet helt kort, som en utfordring, og kapittelet avsluttes med empiri som viser at demokratiet svekkes globalt. Dette er en tematikk vi også møter i siste kapittel, hvor Heldal forteller hvordan globalisering og nyliberal politikk påvirker skolen og forståelsen av hvilket samfunn skolen skal bidra til å utvikle. Dette blir som en rød tråd til det første kapittelet hvor hun stilte seg kritisk til at skolen i størst grad forholder seg til nyttedimensjonen. Hun skriver tydelig i innledninga til kapittelet at det skal leses som en kritikk av rammene skolen er satt i.
Tematikken som omhandler demokratisk medborgerskap i skolen, hvorfor det er viktig og hva som gjør tematikken utfordrende, kan sees på som rammen i boka. Forordet, en innledning, første kapittel, samt de to siste kapitelene møter dette på hver sin måte. Forfatterens egne stemme er helt klart mest tydelig i disse delene av boka og fungerer som et pedagogisk trekk som skaper helhet og sammenheng. Med setninger som «jeg skriver», «jeg skal», er man aldri i tvil om at dette er bok skrevet ut fra hennes eget perspektiv på tematikken. Dette er viktig for å poengtere at det ikke finnes en fasit.
Boka inneholder også tre kapitler med historisk bakgrunn. Teorihistorie kan for mange ved første øyekast virke tørt. Heldal evner likevel å bygge opp teorien på en måte som knytter det til demokratiet i Norge og verden, og hvordan dette kan overføres til skolens rolle som demokratisk danningsinstitusjon. Det gir for det første historien et poeng og en mening i forhold til det boka snakker om, som igjen gir en større følelse av relevans for leseren. Kapitlene er plassert midt i boka, en strategisk plassering for å skape nytteverdi. Det gir forfatterens egne meninger belegg og støtte, men også leseren en dypere forståelse av begrepene demokrati og medborgerskap før forfatteren igjen vier oppmerksomheten sin til skole og utdanning i de to siste kapitlene. Vi blir introdusert for innsiktene til Aristoteles og Rousseau, hvordan demokratiteoriene forholder seg til individ og fellesskap, og hvordan medborgerskapsbegrepet kan forstås ut fra historien. At forfatteren underveis forklarer hvorfor dette er teori som kan være viktig å vite noe om for elevene, og hvordan det kan kobles til deltakelse i samfunnet, er også et positivt trekk ved disse kapitlene. Dette gjøres likevel ganske kortfattet og jeg hadde ønsket meg litt bredere informasjon om dette, for å møte forventingen om å stå tryggere i klasserommet. Jeg hadde likt at det var konkrete eksempler på hvordan man kunne anvende kunnskapen i klasserommet, i stedet for bare å vise hvorfor det er relevant for elevene å vite noe om.
Boka må sies å være relativt kompleks, med mange temaer og vinklinger i møte med begrepene demokrati og medborgerskap. Dette forteller også noe om hvor kompleks tematikken er, og hvor viktig det er å synliggjøre perspektivet om utfordringen med nyliberal styring og konsekvensen det har for skolen som demokratisk danningsmandat. En observasjon man gjør seg når man leser, er at hvert kapittel bygger på det forrige. Det dannes en rød tråd med setninger som «I dette kapittelet diskuteres x, i forrige kapittel viste jeg y». Dette gir boka en fin flyt og man nærmer seg tematikken på en oversiktlig måte. I tillegg avsluttes hvert kapittel med et lite hint om hva leseren møter i det neste, noe som videreføres i kapitlenes oversiktlige innledning. Selv om innholdet er komplekst, er bokas oppbygging svært pedagogisk og vanskelig å pirke på. Kapitlene legger til rette for å opparbeide seg kunnskap litt etter litt, slik at man er rustet til å forstå forfatterens synspunkt mot slutten av lesningen. Informative innledninger og avslutninger gjør det lett for leseren å orientere seg rundt i boka. Selv om primærleseren er de med pedagogisk bakgrunn, vil det også for en samfunnsviter eller andre som leser boka – hvor interessen ikke nødvendigvis ligger i skolens rolle – være lett å finne fram.
Man kan alltids diskutere om det til tider blir for pedagogisk, med for mye historisk bakgrunnsinformasjon. På den andre siden får man i siste kapittel forståelse for hvorfor boka er lagt opp slik den er. Når trådene samles innser man at bakgrunnskunnskap er helt essensielt for å kunne forstå den komplekse tematikken. Likevel må man lese nesten ti sider med forord og innledning, før man i det hele tatt starter på første kapittel, som likevel tar opp mye av det samme. Å komprimere disse delene hadde vært hensiktsmessig, slik at man ikke ble «mettet» på for mye informasjon så tidlig i boka.
Formålet med boken var å «gi leserne kunnskap om en tilnærming til hvordan demokrati og medborgerskap kan forstås og praktiseres, med målsettingen om at det som læres og erfares, skal bety noe for elevene nå og i framtiden». Som lærerstudent fikk jeg store forventinger til å føle meg tryggere i klasserommet, og på mange måte gjør jeg det. Jeg har større forståelse for opphavet til tematikken, og hvordan elever kan bruke ulike teoretisk kunnskap i møte med den virkelige verden. Det mangler ikke på forståelse for begrepene etter denne lesningen. Det som derimot mangler mer for min del er hvordan å praktisere denne kunnskapen i klasserommet. Konkrete eksempler på aktiviteter er noe jeg savner, som representant fra den pedagogiske leseren. Kanskje det kommer i en bok nummer to? Den hadde jeg i så fall lest!
I starten av boka møter vi et sitat av Rousseau, som lyder som følger: «Hvis det fantes et folk av guder, ville det dannet et demokrati. En så fullkommen styreform passer ikke for menneskene» (s. 9). Sitatet gjenspeiler viktigheten av å ha kunnskap om demokrati og medborgerskap. Og boka viser oss hvorfor en pedagogisk tilnærming er nøkkelen. Et demokratisk styresett vil alltid kunne møte ytre utfordringer, desto viktigere er det å kvalifisere og forberede elevene til demokratisk deltakelse. Heldal lykkes i å få leserne til å se tematikken ut fra en kritisk pedagogisk tilnærming.
- Janicke Heldal. Demokratisk medborgerskap – En pedagogisk tilnærming. Oslo: Cappelen Damm akademisk, 2023. ↑