Alle kan repareres

Etter tre år med mediesirkus, maktkamper og metoo-varsler går Trond Giske, den 28 august 2020, opp på talerstolen på årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti og tar avskjed med norsk politikk:

Kjære, kjære venner. Først: Takk for alle rørende og varme meldinger, alle oppfordringer om å stå på. Men vi er ved veis ende, nå.^[1]

I salen sitter partikollegaer fra Trøndelag, men det direktesendte møtet har utviklet seg til å bli en mediebegivenhet for et samlet norsk kommentariat. Sjelden har norsk presse lagt så mye innsats i å dekke et årsmøte i et fylkeslag. Bakgrunnen er at Giske to dager tidligere har blitt vraket fra innstillingen som fylkesleder etter motstand fra AUF og et nytt varsel om upassende oppførsel overfor en yngre kvinne.^[2] Vervet som fylkesleder skulle være Giskes vei tilbake i politikken etter metoo-varslene som sendte ham ut av partiledelsen i 2017. Det nye nederlaget tyder på at han, tross en iherdig valgkampinnsats, ikke har klart å gjenvinne tilstrekkelig med tillit og troverdighet for å gjøre comeback i partiet. Når Giske igjen er ute av partiet, er det ikke åpenbart hvorfor han møter opp på årsmøtet. Han kunne valgt å trekke seg tilbake i stillhet. I stedet velger han å gå opp på scenen i Steinkjer, takke av og oppsummere sitt politiske liv overfor en samlet norsk offentlighet. Spørsmålet er om avskjedstalen var en siste innsats for å definere sitt eget ettermæle, eller om Trond Giske allerede var på vei videre?

Når politikere og offentlige personer blir utsatt for anklager, angrep og kritikk forventes det at den anklagede forklarer, rettferdiggjør eller unnskylder sine handlinger overfor de berørte og offentligheten. William L. Benoits «image repair theory» tar utgangspunkt i hvordan offentlige personer reparerer sitt image gjennom ulike retoriske strategier.^[3] Han forklarer det med allegorien: En knust vase kan aldri bli uknust, men den kan limes sammen til noe som fortsatt kan brukes. Kanskje får den også et sjarmerende særpreg. På samme måte kan heller ikke Giskes image tilbakestille til det det var før metoo, men det kan repareres. Han kan til og med komme styrket ut av metoo-stormen og fremstå som en klokere og mer erfaren politiker.

Benoit hevder at det er visse kommunikative mønstre som gjentar seg når offentlige personer skal gjenopprette sitt image etter anklager og feiltrinn.^[4] Disse strategiene går ut på at den anklagede kan fornekte det som har skjedd, fraskrive seg ansvaret, redusere hendelsens alvorlighetsgrad, hevde å ha endret adferd eller innrømme sine feil og be om tilgivelse. Som oftest skjer imagereparasjon gjennom en kombinasjon av strategier. Trond Giskes svar på metoo-anklagene i 2017 var ikke et unntak. Først fornektet han anklagene, så modererte han seg og beklaget enkelte av dem, samtidig som han avviste andre som «grunnløse og falske varsler».^[5] Han reduserte alvorlighetsgraden ved å definere anklager om maktmisbruk og seksuell trakassering til å ha «påført andre mennesker ubehag». Han mildnet inntrykket av seg selv ved å bruke kona, programlederen Haddy Njie, som en «PR-agent» som gjennom strategisk lekkede eposter til pressen og publisering av bearbeidede dagbokmemoarer, vitnet om hvor god Trond Giske egentlig var.^[6] I tillegg viste han til et personlig paradigmeskifte: «Metoo» ble en øyeåpner hva gjaldt asymmetriske maktforhold og hans egen oppførsel.^[7] At reparasjonsstrategiene ikke fungerer der og da, skyldtes også andre omstendigheter, som konflikter i partiet og journalister som jaget etter politisk skandale. Men når Giske skrotes fra innstillingen som fylkesleder nesten tre år senere, vitner det om at hans image fortsatt ikke var tilstrekkelig reparert for et politisk comeback.

Etter gjentatte anklager om maktspill og maktmisbruk, er det ikke gitt at publikum kjøper Giskes unnskyldninger og forklaringer om hva som egentlig skjedde på et hotellnachspiel. At reparasjonsstrategiene ikke fungerer, kan også forklares med at Giske, etter gjentatte varsler og støy, hadde en vedvarende svekket etos. Altså at den dimensjonen ved retorisk kommunikasjon som gjør at publikum er villige til å tro på det taleren sier og la seg overbevise av budskapet, var svekket. For den klassiske retorikken var etos den dimensjonen ved talen som var ment til å forme og etablere talerens karakter. Det var særlig viktig i saker der det hersket usikkerhet og tvil.^[8] Samtidig er etos ikke en kvalitet hos selve taleren, men ligger i publikums holdning til taleren.^[9] At Giske fremstår med svekket etos, handler mest om mottakelsen av hans reparasjonsforsøk.

I dag er det åpenbart at nederlaget i Trøndelag Arbeiderparti aldri ble et sluttpunkt for Giskes politiske karriere. I de påfølgende årene har han gjort supercomeback med det nyoppstartede lokallaget, Nidaros sosialdemokratiske forum. Lokallagets suksess skyldes naturligvis et mangfold av hendelser og politiske strømninger, men noe i holdningene overfor Giske er tydelig endret. Har tiden leget alle sår, eller har en ny reparasjonsstrategi bidratt til å styrke hans etos? I så fall, hvordan har avskjedstalen til Trøndelag Arbeiderparti virket inn på dette? Kan Giskes politiske korsfestelse i Steinkjer ha bidratt til at han kunne gjenoppstå som Arbeiderpartiets redningsmann?

Reparasjonsarbeid

Helt siden Trond Giske entret norsk offentlighet som AUF-leder og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre på 90-tallet, har han vært en karismatisk og omdiskutert politiker. Som statsråd i Stoltenberg-regjeringen fikk han tilnavnet «partyministeren» og ble kritisert for å være mer på festivaler enn på Stortinget. Innen politiske kretser hadde han lenge hatt rykte på seg for å være nachspielets mann og en problematisk karakter rundt unge jenter. Samtidig var han populær både i og utenfor partiet, og mange pekte på nestleder Giske som Støres arvtaker.

Da den amerikanske #metoo-kampanjen mot maktmisbruk og seksuell trakassering skylte inn over Norge, ble Giske snart pekt ut som syndebukk. Giske hadde mye makt, varslene var mange og de strakk seg over lang tid. I tillegg fikk saken en partipolitisk dimensjon fordi mange hevdet at Giskes oppførsel ble muliggjort av ukultur og varslingsfiendtlighet innad i Arbeiderpartiet.^[10] Det var andre metoo-varsler fra politikk, kulturliv og media som var mer alvorlige enn varslene mot Giske, men håndteringen fra både Giske, Arbeiderpartiet og pressen la til rette for et perfekt mediesirkus. Det hele utløste en kamp om hva konflikten egentlig handlet om: Var dette en heksejakt på Giske, en maktkamp i Arbeiderpartiet, en kamp mot strukturell sexisme eller et oppgjør med intern ukultur?^[11] Det ble et samrøre av debatter om makt, juss, informasjonsflyt, presseetikk og internpolitiske retningslinjer.^[12] Når Giske i 2020 holder sin avskjedstale til Trøndelag Arbeiderparti, er det ikke for å forklare, anklage eller unnskylde hendelsene. Han holder et partsinnlegg i den pågående striden om hva slags fyr Trond Giske egentlig er.

Retorisk kommunikasjon kan ifølge James McCroskey deles inn i to kategorier: saksorientert, når taleren bruker etos for å styrke publikums positive holdninger til en sak, eller etos-orientert, når taleren bruker publikums positive holdninger til en sak for å styrke etos.^[13] På et årsmøte dreier det seg vanligvis om politikken og sakene. Opplegget er stramt. Det er saksinnlegg, endringsforslag, benkeforslag, dissenser og hestehandler i korridorene. Det er faste rammer for hva som skal skje når og hvordan. Giske bryter med denne normen for saksorientert deliberasjon når han fremfører det som langt på vei likner en minnetale over sitt eget politiske liv. Han holder en tale som bygger etos ved å løfte frem sakene og verdiene han deler med publikum. Giske åpner med å fortelle om sin vei inn i politikken:

På veggen min hjemme henger det en plakat med et bilde av ei jente fra et fattig land. Over bildet står det: What do you want to be when you grow up? Under står det, på engelsk: Alive. I live. Den har jeg hatt så lenge jeg husker, og den var grunnen til at jeg en dag gikk inn på AUF-kontoret i Trondheim og sa: Hei, jeg vil være med og forandre verden.

Anekdoten viser hans gode intensjoner og langsiktige forpliktelser overfor partiet. For å styrke etos er det avgjørende at talen overbeviser publikum om at Giske er bedre enn sitt rykte.^[14] Spørsmålet som har vært avgjørende i Trøndelag Arbeiderparti, er nettopp om Trond Giske er skikket til politiske lederverv eller ei. Han har ikke brutt noen lov, «bare» partiets interne retningslinjer.^[15] Og han har brutt med de allmenne forventninger til hvordan en politiker bør oppføre seg. Når Giske sier farvel til partiet, prøver han ikke å overbevise publikum om å følge hans politiske linje videre, men om å vurdere ham som god nok for politikken.

Talen løfter frem en håndfull politiske bragder som viser Giskes politiske gjennomføringsevne og gode intensjoner. Den maler et bilde av en politiker som forstår hva som står på spill og som ønsker det beste for landet, for partiet og for alle rundt ham. Trond Giske bygger etos med anekdoter, følelser og politiske gjennomslag, samtidig som han plasserer seg selv i kjernen av Arbeiderpartiets politiske seiere de siste tiårene. Dette er ikke bare partiets seiere, de er også hans:

Det har forma hele livet mitt, og gitt meg store opplevelser: Da vi i AUF vant kampen på landsmøtet om én prosent i bistand, gratis læremidler i videregående skole, lærerløft og kulturløft, full barnehagedekning, hjelp til unger som sliter i skolen.

Aristoteles hevdet at taleren hadde tre retoriske verktøy for å styrke etos og overbevise publikum.^[16] Fronesis er talerens karakter og det som viser at taleren har godt omdømme og handler klokt i enhver situasjon. Areté er talerens gode og moralske gjerninger, mens eunoia er velvilje overfor dem som trenger det, uten at det er til gjengjeld eller for eget beste. Flere moderne retorikere har forsøkt å tegne opp nye typologier, men de fleste har endt på noe som likner Aristoteles opprinnelige tredeling.^[17] For å styrke etos må taleren vise sin kompetanse i form av kvalifikasjoner, ekspertkunnskap, intelligens eller autoritet. Taleren må være tillitsvekkende i form av sin karakter, klokskap, trygghet og ærlighet. Den minst utforskede av de moderne etos-dimensjonen er, ifølge McCroskey, knyttet til talerens velvilje overfor andre. Han peker han på tre dimensjoner av velvilje han mener er avgjørende for en talers etos: forståelse for andres ideer, følelser og behov; empati gjennom evnen til å identifisere seg med andres følelser og reaksjonsevne overfor andres kommunikative forsøk.^[18] Når Giske hevder han er lydhør overfor behovene i distriktet, i industrien, i partiet og blant folk flest, er det nettopp en ubegrenset velvilje han øser av:

Da jeg sa ja til å lede Trøndelag Arbeiderparti, var det fordi kampen mot urettferdighet ikke er over. Jeg ville være med og bygge et distriktsvennlig og folkelig parti som henter hjem våre velgere fra Senterpartiet. Et parti som folk flest kjenner seg igjen i, som stiller opp for de svakeste. Et parti som forener god klimapolitikk med industri og arbeidsplasser. Et parti som behandler alle med respekt, hvor det er trygt å si fra.

Han hevder å stå for en politikk som tilsynelatende kan møte alle hensyn samtidig. Politisk markerer talen et brudd for Giskes relasjon til partiet. Han har de siste tiårene vært i svært sentrale posisjoner i sentralstyret, som statsråd og som nestleder. Vrakingen markerer et brudd med ansvarliggjort realpolitikk og muliggjør rollen som opposisjonspolitiker – også i eget parti. Giske kan tillate seg å servere partiet det som ser ut som en politisk mirakelkur. Han kan stå for en politikk som gagner alle, der alle hensyn blir møtt og ingen opplever urettferdighet. Samtidig tegner talen opp en motsats til den maktsøkende toppolitikeren som er blitt fremstilt i media. Giske har ikke vært i politikken for egen vinning, men fordi det var jobber å gjøre, kamper å kjempe og folk å hjelpe. Han skaper en kontrast mellom hvor god han egentlig er og alle de dårlige tingene han er anklaget for.

Å skape en motsats til anklagene er kjernen i den reparasjonsstrategien som Benoit kaller for forsterkning. Ved å forsterke publikums positive inntrykk av den anklagede, kan man minske publikums negative følelser overfor anklagene, selv om anklagene strengt tatt forblir de samme. Dersom Giske lykkes med å forsterke publikums positive følelser, kan det skape en relativ forbedring av hans image som en god, kompetent og tillitsvekkende fyr.

Når Giske adresserer årsaken til at han er ute av partiet, reduserer han varslene til «erfaringer». Han reduserer det Arbeiderpartiet kaller «brudd på partiets retningslinjer mot seksuell trakassering» til «ugreie ting».^[19] I tillegg snur han det fra å være negative handlinger han har gjort mot andre, til å bli en prosess som har gitt ham lærdom.^[20] Metoo-erfaringene har gjort Trond Giske til en klokere mann:

Jeg vet av erfaring, dyrekjøpt erfaring, at det krever mye av oss, både som organisasjon og som enkeltmennesker. I 2017 sa jeg offentlig unnskyld til dem som har opplevd ugreie ting med meg. Unnskyldninga kom fra hjertet, og den står ved lag den dag i dag.

Å unnskylde det man har gjort galt, kan ifølge Benoit, være en risikabel strategi fordi suksessen hviler på at unnskyldningen blir akseptert og den anklagede blir tilgitt.^[21] En unnskyldning skal, i beste fall, påvirke publikum til å endre oppfatning om den anklagede. Giskes opprinnelige unnskyldninger ble ikke akseptert i tilstrekkelig grad til at han kunne bli værende i politikken. Når han løfter dem frem på årsmøtet i Trøndelag, er det ikke som en ny unnskyldning, men som en henvisning til at han har unnskyldt handlingene. Henvisningen fungerer som et vitnesbyrd på at han har forstått alvoret og endret adferd, selv om anklagene i den opprinnelige unnskyldningen bare ble delvis akseptert.

Gjenoppstandelsen: Giske 2.0

Gjennom talen tegner Giske et bilde av at han forstår hva både partiet og folk egentlig trenger. Han er redningsmannen som besitter klokskap og kompetanse til å ta de rette valgene. Stadig ønsker han det beste for partiet, selv om han er blitt kastet ut og viser en uselvisk velvilje overfor publikum. På vei ut døra, tillater han seg å skissere opp sine egne visjoner med bred pensel. Arbeiderpartiet må, ifølge Giske, være et parti som lytter og forstår folk der ute:

Og mitt – jeg holdt på å si siste råd – mitt råd til dere som skal ta dette videre, er at folk forventer ikke at vi har alle svarene. Folk forventer at vi skjønner spørsmålet. Mora som frykter at trettenåringen er i ferd med å dette ut av skolen, hun vil vite at denne frykten er vår frykt. Han som håper at jobben er trygg, han vil vite at det håpet er vårt håp. Eller hun som drømmer om at dattera skal få en like fin gebursdagspresang som de andre ungene i klassen – at hennes drøm er vår drøm, det er Arbeiderpartiets drøm.

Giske setter likhetstegn mellom sine visjoner og partiets. Når man styrker etos gjennom retoriske valg, kan det også gjøres ved å styrke tilhørighet til en organisasjon publikum anser som særlig bra.^[22] Når Giske tegner opp den sosialdemokratiske drømmen, henvender han seg (også eksplisitt) til ideen om «Et parti som folk flest kjenner seg igjen». Dermed går han ut av dagens hjemsøkte parti og inn i rollen som forsvarer av drømmen om et Arbeiderparti som ikke lenger finnes.

I denne minnetalen, der Giske forlater det etablerte og transformeres til internrebell, løfter han frem sin dedikasjon til partiet over tid. Gjentatte ganger setter han likhetstegn mellom seg selv og partiet:

I 37 år har jeg hver dag tenkt på oppgavene mine i AUF eller i Arbeiderpartiet. Jeg vet nesten ikke hvem jeg er, uten det.

Gjentatte ganger skaper han et skille mellom den han har vært, og den han nå skal bli. Avskjedstalen viser en større endringsprosess: Først har han fått kunnskap og nye erfaringer gjennom metoo-prosessen, så har den tette koblingen mellom ham og partiet blitt opphevet. Skillet oppsummeres i et diktutdrag fra Tor Ulven:

Sitt hos meg
kjære, fortell
meg om den tiden
da jeg ikke
finnes mer.

Å slutte i Arbeiderpartiet føles nesten sånn.

Giske fortsetter den allegoriske kobling mellom sitt liv og Arbeiderpartiet. Det Arbeiderpartiet som fantes med Giske, er ikke mer. Den Giske som fantes i Arbeiderpartiet, er heller ikke mer. Talen markerer en ny virkelighet der det etablerte Arbeiderpartiet og Trond Giske er to forskjellige ting.

«Avskjedstalen» i Steinkjer kommer nesten tre år etter Giske satt i Dagsrevyen-studioet og beklaget overfor dem som hadde «opplevd ugreie ting» med ham. I talen viser Giske en ubegrenset velvilje overfor partiet som atter en gang har vraket ham. Dersom talen bidrar til å styrke Giskes etos, vil den ikke alene reparere hans image, men som McCroskey skriver: En endelig etos i dag er en innledende etos i morgen. Dersom den retoriske innsatsen har fungert og har styrket Giskes etos, kan den ha vært en viktig brikke i reparasjonsarbeidet. På så måte har avskjedstalen vært med på å muliggjøre oppstandelsen av Giske 2.0 og Nidaros sosialdemokratiske forum.

1. Trond Giske, «Vi er ved veis ende nå», 28. august, 2020. Virksommeord.no. http://virksommeord.no/tale/12432/. ↑
2. Trine Eilertsen, «Trøndelag Ap: Innstillingen av Giske som fylkesleder er ikke lenger gjeldende», Aftenposten, 28. august, 2020. https://www.aftenposten.no/norge/i/Vbyk74/troendelag-ap-innstillingen-av-giske-som-fylkesleder-er-ikke-lenger-gjeldende. ↑
3. William L. Benoit, Accounts, Excuses, and Apologies: Image Repair Theory and Research. 2. utgave (State University of New York Press, 2015). ↑
4. Benoit, Accounts, excuses, and apologies, ix. ↑
5. Facebookoppdatering 1. januar, 2018. https://www.facebook.com/TrondGiske/posts/10155096637296190. ↑
6. Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret, Giskesaken – og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet (Oslo: Forlaget Manifest, 2020). ↑
7. 21.desember, 2017, Dagsrevyen. https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/201712/NNFA19122117/avspiller. ↑
8. Øivind Andersen, I retorikkens hage (Oslo: Universitetsforlaget, 1995). ↑
9. James C. McCroskey, An Introduction to Rhetorical Communication, 3. utgave (Englewood Cliffs: Prentice-Hall, 1978), 68. ↑
10. Heidi Helene Sveen, Varslerne: En fortelling om Giske-saken, seksuell trakassering og kulturen som tillater det (Oslo: Humanist forlag, 2023). ↑
11. Sletteland og Orgeret, Giskesaken, 127. ↑
12. Sletteland og Orgeret, Giskesaken. ↑
13. McCroskey, An Introduction to Rhetorical Communication, 83. ↑
14. Andersen, I retorikkens hage, 35. ↑
15. Sluttføring av mottatte varslingssaker mot Trond Giske. Pressemelding, 25. januar, 2018. https://www.arbeiderpartiet.no/om/presse/varslersaker/sluttforing-av-mottatte-varslingssaker-mot-trond-giske/. ↑
16. Andersen, I retorikkens hage, 36. Marie Gelang, Actiokapitalet – retorikens ickeverbala resurser (Retorikförlaget, 2008), 110. ↑
17. James C. McCroskey og Jason J. Teven, «Goodwill: A Reexamination of the Construct and Its Measurement», Communication monographs 66, nr. 1 (1999): 90. https://doi.org/10.1080/03637759909376464. ↑
18. McCroskey og Teven, «Goodwill», 92. ↑
19. Sluttføring av mottatte varslingssaker mot Trond Giske. ↑
20. Benoit, Accounts, Excuses, and Apologies, 28. ↑
21. Benoit, Accounts, excuses, and apologies, 26. ↑
22. McCroskey, An Introduction to Rhetorical Communication, 81. ↑