Barnet som taler

Det er en tendens i vår tid at barn gis større rom som talere. Men skal barns taler vurderes?

I Rikssalen i Eidsvollbygningen står elleve år gamle Embla Berge Oledottir. Det er nyttårsaften og Embla taler til nasjonen. Ved utgangen av et år preget både av Russlands angrepskrig i Ukraina og et dødelig terrorangrep mot skeive her hjemme, taler hun om hat – og om kjærligheten som bør erstatte hatet. Hun sier: «Hvorfor hate når man kan elske? Hvorfor dytte når man kan klemme? Hvorfor banne når vi kan gi ros?»

Embla er ett av mange hundre barn som i løpet av året har skrevet sine egne nyttårstaler, som de har sendt til UNICEFs «Barnas tale»-prosjekt. Prosjektet ble startet i forbindelse med FNs barnekonvensjons 30-årsjubileum i 2019, og har som formål å «gi barn en tydeligere stemme i det offentlige rom, og styrke deres rett til å uttrykke sine meninger og bli tatt på alvor».[1] Hvert år blir én av de mange unge taleskriverne valgt ut til å fremføre talen sin på TV. De første tre årene ble talen vist på TV2.[2] Fra 2022 sendes talen på NRK1 i forkant av kongens og statsministerens nyttårstaler.[3]

Barnas nyttårstale er en del av en samfunnsmessig tendens der barn i økende grad gis en offentlig talerposisjon – ofte som et resultat av ambisjoner om å styrke barns evner og muligheter til å utøve såkalt retorisk medborgerskap (rhetorical citizenship). I dette begrepet ligger normative forventninger om at medborgerne skal ha mulighet til ytre seg og gjøre sine stemmer hørt i demokratiet.[4] Men når barn stadig oftere opptrer som retorer i offentlig debatt, aktualiseres spørsmål om hvordan vi, som retorikere, skal forholde oss til deres retorikk: Hvordan skal vi vurdere deres ytringer? Hvilke kvalitetskriterier skal vi legge til grunn? Er det i det hele tatt legitimt å kritisere barns ytringer?

Barns retoriske medborgerskap

I Norge har barn lenge vært sikret rettigheter som medborgere. Som det første landet i verden, utnevnte Norge et barneombud i 1981. Samme år ble norske barn gitt medbestemmelsesrett i saker som personlig angår dem – ti år før ratifiseringen av FNs barnekonvensjon.[5] Det siste tiåret har diskusjoner om barns medborgerskap i økende grad kommet til å handle om mer enn rettigheter; alt oftere tematiseres barns medborgerskap som praksis.

En rekke tiltak for å fremme barns muligheter og evner til å praktisere medborgerskap er iverksatt, og det foreligger bred politisk enighet om at dette er viktig for å sikre barns rett til å bli hørt i saker som angår dem,[6] for å forberede dem på fremtidig deltakelse,[7] samt for å motvirke politisk kynisme og utenforskap.[8] I 2014 ble barns rett til å ytre seg og bli hørt grunnlovsfestet i §104 om barns rettigheter. Mål om å fremme elevers demokratiske deltakelse og retoriske ferdigheter er blitt stryket også i de nye læreplanene.[9] Prøveprosjekter med stemmerett for 16- og 17-åringer og egne nettbaserte valg for barn i alderen 8 til 15 år – sistnevnte riktignok uten påvirkning på det offisielle valgresultatet – oppfordrer barn og unge til å orientere seg mot den politiske sfæren.[10] Det siste, å oppfordre til politisk engasjement, inngår også i mediehusenes satsning på barn som nyhetspublikum, noe som har gitt dem en ny posisjon som direkte mottakere av politiske nyheter og debatt.[11] Enkelte nyhetsmedier satser også på barn og ungdom som samfunnsdebattanter. Først ute var Aftenposten, som siden 2005 daglig har publisert debattinnlegg skrevet av unge mellom 13 og 21 år i debattspalten «Si; D».[12]

Med «Barnas tale» gis barn en posisjon som offentlige talere – en posisjon som norske ungdommer allerede var oppfordret til å innta gjennom den nasjonale talekonkurransen «Ta ordet!».[13] I likhet med «Barnas tale», har talekonkurransen som mål å styrke unges evner og muligheter til å utøve retorisk medborgerskap og gjøre «de unges stemme til en selvsagt del av den offentlige samtalen».[14] Konkurransen har imidlertid skapt debatt om hvordan man skal vurdere kvalitet i taler skrevet og fremført av skoleelever.[15] En studie av kvalitetsvurderingene som ligger til grunn for kåringen av konkurransens vinner, avdekket stor variasjon i vurderingspraksis og usikkerhet rundt hvilke vurderingskriterier som skal vektlegges – særlig blant de involverte lærerne.[16] Usikkerhetene handler ikke minst om hvorvidt talene skal vurderes instrumentelt eller normativt: Skal de vurderes ut fra mål om veltalenhet og effektiv overtalelse eller skal taleren med den viktigste saken og det største samfunnsengasjementet premieres?

Samtidig som studiens forfatter, Karoline Rage, argumenterer for at det er behov for tydeligere retningslinjer for vurdering av kvalitet i taler i skolesammenheng, viser hun også hvor vanskelig det er å utarbeide universelle vurderingskriterier.[17] Retorisk praksis adresserer alltid bestemte situasjoner og publikum.[18] Hva som er overbevisende og hva som er oppbyggelig kommunikasjon er begge situasjonelt betinget. Det som i den ene situasjonen – og for noen tilhørere – kan gi troverdighet, virke bevegende og fremstå rasjonelt, kan i andre situasjoner – og overfor andre tilhørere – ha helt motsatte funksjoner. Hvorvidt en ytring fungerer positivt eller negativt i relasjon til begreper om demokrati og medborgerskap avhenger også av situasjonen og av hvilke normer for samfunnsmessig engasjement som legges til grunn.[19] Derfor legger vi retorikere typisk til grunn for våre vurderinger at det verken er mulig eller hensiktsmessig å stille opp universelle kriterier som kan gjelde for enhver tale og i enhver situasjon; retoriske ytringer må snarere vurderes etter hvorvidt og hvordan de oppfyller sine funksjoner i den konkrete situasjonen.[20]

Hvilke funksjoner er det så barnas nyttårstale skal utføre – og hvordan gjør talen det? For å diskutere dette, ser jeg her først nærmere på Embla Berge Oledottirs tale som situert retorisk praksis og diskuterer hvordan talen oppfyller funksjoner vanligvis forbundet med nyttårstalen som sjanger, samt hvordan talen svarer på de situasjonelle omstendighetene som omgir talen. Både sjangeren og situasjonen tilhører imidlertid voksenverdens retoriske kultur, hvor barn langt på vei er retorisk underpriviligerte og umyndiggjorte. Med bakgrunn i barns marginaliserte posisjon i samfunnsdebatten, diskuterer jeg derfor også «Barnas tale» ut fra spørsmålet om hvordan man kan styrke barns retoriske medborgerskap.

Barnas nyttårstale som nyttårstale

Nyttårstalen er et typisk eksempel på en epideiktisk tale.[21] Epideiktiske taler blir som regel holdt ved bestemte gjenkommende anledninger og bærer derfor ofte et rituelt og seremonielt preg. I tillegg til å skape en høytidelig eller festlig stemning, assosieres slike taler med funksjoner som å skape, bevare og forsterke fellesskapet.[22] Derfor er faste innholdsmomenter, som vi også finner i Embla Berge Oledottirs nyttårstale, språklig fremvisning og hyllest av verdier og kritikk av det som bryter mot disse verdiene.

Den retoriske situasjonen for talen strekker seg imidlertid utover den seremonielle anledningen: Talen må forstås som et svar på et påtrengende problem og er betinget av forskjellige retoriske vilkår som inngår i talens kontekst.[23] Det påtrengende problemet som adresseres i Emblas tale er utbredelsen av diskriminerende hatytringer i samfunnsdebatten. Dette etableres allerede i talens innledning, som starter med ordene: «Hat. Hat er noe vi hører ofte. Hat kan handle om for eksempel hår, hud, stil og høyde.»

I talen konkretiserer Embla hatet ved å snakke spesifikt om rasisme og homofobi. Hennes behandling av rasisme består i å slå fast at «rasisme har blitt snakket mye om den siste tiden», forklare at dette handler om at enkelte «hater andre mennesker fordi de er annerledes», og fordømme dette som galt, fordi «annerledes er bra!» Homofobi vies derimot noe mer plass i talen og omtales slik:

Å være en del av et samfunn hvor man kan elske den man vil, er jo helt fantastisk. Men å bli respektert av alle for det, det kan bli litt vanskeligere. For ikke alle synes at gutter skal kunne bli forelsket i gutter og at jenter skal kunne bli forelsket i jenter.

Et retorisk vilkår som inngår i talens kontekst er skytingen mot utestedene Per på hjørnet og London Pub, hvor to ble drept og 21 skadet tidligere samme år, i det som etterforskes som et målrettet angrep mot LHBTQ+-miljøet. At talen skal forstås i lys av disse hendelsene forstår vi av programinnslagene forut for talen i NRKprogrammet Barnas nyttårstale, hvor Embla møter lederen for Skeiv Ungdom på London Pub.

Det siterte avsnittets siste setning kan leses som en parafrasering fra kongens svært kjente hagefesttale, hvor han etablerte at: «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre».[24] Forstår vi hagefesttalen som et annet retorisk vilkår i situasjonen, kan vi tolke avsnittet som en påstand om at homofobi ikke er i tråd med det nasjonale fellesskapets verdier.

Selv om talen ikke er utpreget språklig utsmykket, men snarere karakteriseres av et enkelt, hverdagslig språk, inneholder den likevel flere retoriske troper og figurer. Særlig benyttes antiteser til å vise frem fellesskapets verdier og deres motsatser. Et eksempel på dette, hvor motsetningsparene presenteres i form av tre retoriske spørsmål utformet som et trikolon (liste med tre), så vi i artikkelens innledning («Hvorfor hate… Hvorfor dytte… Hvorfor banne…»). Et annet eksempel på denne bruken av antiteser, er avsnittet som følger direkte etter nevnte trikolon: «Vil du leve i en verden, hvor folk sier stygge ting til andre for at de skal selv føle seg bedre? Eller en verden, hvor vi kan dytte hverandre opp og bare innse at de alle er like bra?» Med slike motsetningspar reduserer Embla problemene til en situasjon med to mulige og motsatte utfall: Enten behandler vi hverandre godt og får et godt samfunn, eller så behandler vi hverandre dårlig og får et dårlig samfunn. Hun foreslår ingen konkrete løsninger på problemene hun italesetter, men skjærer heller paradokset ut i papp med slående forenklinger: Hvorfor hater noen, når det er så mye bedre å elske? Hvorfor blir noen hatet for å være annerledes, når ingen av oss er like? Dette kan Embla gjøre fordi hun «bare er et barn» som verken har bidratt til å skape problemene hun omtaler eller kan forventes å foreslå konkrete løsninger på disse.

I stedet for å foreslå konkrete løsninger, viser Embla frem hvilke verdier som bør ligge til grunn for våre holdninger og handlinger. Det er for så vidt også dette kongen og statsministeren gjør i sine nyttårstaler: De taler til hele nasjonen og snarere enn å argumentere for en bestemt politikk, forsøker de å skape det verdimessige handlingsrommet for politikken.[25] Men i motsetning til Embla, som er et barn som, ifølge NRKs programbeskrivelse, «får oppfylt drømmen om å holde en tale for hele nasjonen»,[26] taler kongen og statsministeren som nasjonens ledere. Dette er vesentlig fordi den epideiktiske talens funksjoner kun kan utføres når taleren fremstår både som en representant for fellesskapet og med autoritet til å definere fellesskapet.[27] Mens nasjonens ledere både representerer og har myndighet til å definere det nasjonale fellesskapet, har Embla ikke på forhånd en talerposisjon hvorfra hun kan gjøre dette. I stedet må hun i løpet av talen konstituere seg som en representant for fellesskapet hun taler til og på vegne av.

Hvem Embla taler på vegne av, er imidlertid noe uklart. Med unntak av avsnittet hvor hun parafraserer fra kongens hagefesttale, gjør hun få anspråk på å tale som representant for nasjonen. De få gangene hun bruker pronomenet «vi», er dette tilsynelatende et «vi» bestående av alle mennesker i verden: «Heldigvis er det ikke sånn her i verden. Heldigvis er vi alle helt unike på vår egen måte». I talen gjør Embla heller ingen anspråk på å tale på vegne av norske barn. Men fordi hun er valgt ut til å holde barnas nyttårstale, gir det likevel mening å forstå henne som en representant for barna; som et barn som taler til nasjonen om en sak som opptar mange barn. Slik sett minner talen om skoleelevers 17. mai-taler og talene som blir holdt på konfirmasjonsserimonier, som også er epideiktiske taler holdt av én elev eller konfirmant som er valgt ut til å tale på vegne gruppen. Og kanskje er det nettopp slik vi må forstå og vurdere barnas nyttårstale, nemlig som en festtale i skjæringspunktet mellom offentlig og privat anledning, der selve det at det er en barnetaler er viktigere enn talens form og innhold.

Prosjektet «Barnas tale» har et uttalt formål om å fremme barns muligheter til å komme til orde og bli hørt i offentligheten. Derfor er det også viktig å vurdere talen – og prosjektet i sin helhelt – ut fra perspektiver om barns retoriske medborgerskap og handlekraft. For å gjøre dette, kan det gi mening å tre ut av den konkrete talen og situasjonen den opptrer i og se UNICEFs taleprosjektet i et bredere samfunnsmessig perspektiv.

Barns retoriske handlekraft

Tross mange initiativer for å styrke barns muligheter til å praktisere retorisk medborgerskap, har de fleste barn begrenset retorisk handlekraft (agency).[28] I tillegg til at barn mangler den mest grunnleggende av alle politiske rettigheter ved ikke å ha stemmerett, kommer også barn langt sjeldnere til orde i mediene enn voksne.[29] Når de tar plass og evner å gjøre seg hørt, utsettes de oftere enn voksne for hets og hatefulle ytringer.[30] Ofte avvises de også som umyndige, uvitende og uansvarlige aktører som verken vet sitt eget eller fellesskapets beste og som derfor ikke har noe i samfunnsdebatten og på politiske arenear å gjøre.[31]

Ved å gjøre barns stemmer mer synlige og selvsagte innslag i den offentlige debatten kan «Barnas tale» bidra til å utfordre synet på barn som medborger-noviser. I likhet med «Ta ordet!» retter også prosjektet seg mot skolen med undervisningsopplegg i retoriske ferdigheter. Gjennom taleundervisningen kan langt flere enn den ene taleren som får fremføre talen i fjernsynet, få evnen til å handle retorisk. I likhet med læreplanene legger både «Barnas tale» og «Ta ordet!» opp til at undervisningen skal bidra til å gjøre alle elever til aktive medborgere med evne til å delta i samfunnsdebatten.[32] Forskning på elevers utbytte av arbeidet med «Ta ordet!» i skolen viser imidlertid at undervisningen hovedsakelig kommer sosialt privilegerte elever fra taleføre og taleglade familier til gode, mens sosialt upriviligerte ungdommer opplever taleundervisningen – og samfunnsdebatten, dens språk og sjangrer, mer generelt – fremmedgjørende og lite relevante for sine egne liv og interesser.[33] Tross gode intensjoner om å bidra til å styrke en umyndiggjort gruppes muligheter til å praktisere retorisk medborgerskap kan prosjekter som «Barnas tale» og «Ta ordet!» dermed komme til å bidra til å opprettholde og forsterke skjevfordelingen av retorisk makt mellom samfunnets talere og tause.[34]

Hvordan skal så kritikeren forholde seg til barns – og andre marginaliserte gruppers – retorikk? Flere retorikkforskere, som bruker deltakende feltmetoder for å studere marginaliserte gruppers retorikk, har tatt til orde for at forskeren skal gi retorisk handlekraft til stemmer som sjelden blir hørt.[35] Dette gjør man gjennom å synliggjøre, heller enn å kritisere, marginaliserte gruppers perspektiver og retoriske praksiser for slik å gi andre innsikt i og forståelse for disse. Samtidig gis også grunner til å lytte til hva de som ellers ikke kommer til orde, har å si.

Men hvis vi forholder oss til barns ytringer slik, risikerer vi da ikke tvertimot å frarøve dem retorisk handlekraft? Vurdert ut fra mål om økt deltakelse og synlighet kan det fort komme til å bli viktigere at de unge får en stemme enn hva de bruker stemmen til. Dette innebærer at ytringene deres ikke anerkjennes som retoriske handlinger med formål, innhold og virkning, men reduseres til en forberedelse på fremtidig deltakelse. Et bestemt syn på medborgerskap synes utbredt både i offentligheten og klasserommene, nemlig at medborgerskap er noe man oppnår ved en viss alder eller gjennom å tilegne seg en viss retorisk kompetanse, og at det en gjør på veien, kun er et steg på veien henimot å «oppnå» dette medborgerskapet. [36] Hvis målet er å gi barn økt retorisk handlekraft som barn, bør imidlertid medborgerskap forstås som en praksis som vi – både barn og voksne – utøver når vi orienterer oss mot og deltar i samfunnet som mottakere og avsendere av offentlige retorikk.[37] Mens undervisning i retoriske ferdigheter og tilrettelegging for deltakelse er viktig for å gi barn økt retorisk handlekraft, innebærer en anerkjennelse av dem som myndige medborgere også at vi tar deres ytringer på alvor som ytringer med virkning her og nå.

Er det lov å være kritisk?

Barns synspunkter er gyldige og verdifulle bidrag til den offentlige debatten. Barnas inntog i samfunnsdebatten aktualiserer imidlertid også spørsmål om hvordan vi kan vurdere deres ytringer. Diskusjoner om hvordan man skal vurdere retorisk kvalitet og om hvorvidt alle gruppers offentlige ytringer skal vurderes likt, er diskusjoner som lenge har blitt ført innen retorikken som fagfelt. Dette er også spørsmål som det bakses med i den offentlige debatten. Et illustrerende eksempel finner vi i Kjetil B. Alstadheims Aftenposten-kommentar til Greta Thunbergs tale i Glasgow i 2021, som innledes med spørsmålet: «Er det lov å være kritisk til Greta Thunberg?».[38]

Når barn gis ordet i den offentlige debatten, inviteres de til å delta i voksenverdenens retoriske kultur. For å bli anerkjent som en taler det er verdt å lytte til, må de beherske voksenverdens retoriske normer og sjangerkrav. De må også, gjennom sin retoriske praksis, utfordre og endre utbredte forestillinger om dem selv som umyndige og uferdige medborgere som skal leke og lære, ikke delta i samfunnsdebatten. Det fremstår derfor urimelig å vurdere ytringer fra barn – som stadig er i prosessen med å utvikle sine meninger og retoriske kompetanse – etter de samme kvalitetskriterier som vi ofte legger til grunn i kritikken av voksne maktpersoners offentlige retorikk.

I likhet med andre som ytrer seg i offentligheten, utsetter barn som tar ordet seg for andres respons og kritikk. Barn kan imidlertid være særlig sårbare for de psykologiske og sosiale konsekvensene av andres kritikk. Derfor må vi – både som foreldre, lærere, media, kommentatorer og analytikere, herunder retorikere – overveie hvordan vårt kritiske blikk på deres ytringer kan påvirke dem.

Samtidig bør vi passe oss for å redusere barn som opptrer som offentlige talere til sårbare individer som må beskyttes fra voksenverdens kritiske blikk. Retorisk handlekraft har man først når man anerkjennes som en myndig medborger og samtalepartner.[39] Som Anders Johansen har vist, har både bønder og kvinner tidligere blitt holdt utenfor den politiske sfære nettopp med begrunnelsen at disse var umydige og at deres deltakelse i offentligheten derfor innebar en fare for både for dem selv og samfunnet.[40] Å beskytte barna fordi de er sårbare, kan slik være å frarøve dem retorisk handlekraft.

Snarere enn å umyndiggjøre barna ved å beskytte dem fra vårt kritiske blikk, krever en anerkjennelse av dem som retoriske medborgere, at vi tar deres ytringer på alvor som retoriske handlinger med formål og virkning. Da må vi også kunne diskutere – og kritisere – både hva barna sier og hvordan de sier det. Vel så viktig er det å belyse hva som gjør at noen barn evner å komme til orde og gjøre seg hørt og hva som hindrer andre fra å gjøre det samme. Dette innebærer at vi også må reflektere over hvilke forestillinger om barn og medborgerskap vi selv legger til grunn når vi vurderer deres ytringer.

Barnas nyttårstale

Embla Berge Oledottir

NRK 31. desember 2022: https://tv.nrk.no/program/KMTE32004222

  1. «Embla (11) fra Bergen skal holde Barnas nyttårstale,» UNICEF, publisert av Anne-Mali Thyrum, 8. desember 2022, https://www.unicef.no/nyheter/barns-rettigheter/embla-11-fra-bergen-skal-holde-barnas-nyttarstale.
  2. Disse årene var det Gunhild Gjøsund Kleppen som talte om barn og unges rettigheter (2019), Josefine Amalie Waaler Stephansen som talte om rasisme og diskriminering (2020) og Timian Heeren Tuastad som talte om klimaendringene (2021).
  3. Lene Mykjåland, «Barnas nyttårstale,» NRK, 9. desember 2022, https://www.nrk.no/presse/programomtaler/selma-ibrahim-leder-barnas-nyttarstale-pa-nrk-1.16213688.
  4. Christian Kock og Lisa Villadsen, «Rhetorical citizenship: studying the discursive crafting and enactment of citizenship,» Citizenship Studies 21, nr. 5 (2017), 571-575, https://doi.org/10.1080/13621025.2017.1316360.
  5. Marit Ursin og Ida Marie Lyså, «Agency and rights – Norway.» I Bloomsbury Education and Childhood Studies, redigert av Karin Hognestad og William A. Corsaro (London: Bloomsbury, 2019), http://dx.doi.org/10.5040/9781350996281.0018.
  6. Kristen Sandberg, «Barns rett til å bli hørt.» I Barnekonvensjonen: Barns rettigheter i Norge, redigert av Njål Høstmælingen, Elin Saga Kjørholt og Kristen Sandberg (Oslo: Universitetsforlaget, 2012): 98-130.
  7. Linn C. Lorgen og Marit Ursin, «A children’s election—Dilemmas of children’s political participation,» Children & Society 35, nr. 3 (Desember 2020): 337-339, https://doi.org/10.1111/chso.12433.
  8. Julie A. Ø. Borge og Ingvill C. Mochmann, «A Voice, but not a Vote: A Youth Generation at Risk?,» Children & Society 33, nr. 3 (April 2019): 287-288; 296-297, https://doi.org/10.1111/chso.12332.
  9. «Læreplanverket: Overordnet del: verdier og prinsipper for grunnopplæringen, Udir, 2020, konsultert 10. april 2023, https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/.
  10. Lorgen og Ursin, «A children’s election,» 334.
  11. Linn C. Lorgen, «Nyheter for barn og forestillinger om barndom. Barns erfaringer og Supernytts tekstlige strategier» (PhD, Universitetet i Bergen, 2019), 3.
  12. Liv Skotheim, «Si; D,» Aftenposten, 9. mai 2008, https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/w8JzP/si-d.
  13. Forfatteren er selv med i «Ta ordet!»
  14. «Om konkurransen,» Ta ordet, konsultert 10. april 2023, https://www.taordet.no/om-ta-ordet. Se også, Jens E. Kjeldsen, «Ta ordet og skap retorisk medborgerskap,» Norsklæreren 1 (2020): 23.
  15. Inger Merete Hobbelstad, «Belønner skoleelever som utleverer seg,» Dagbladet, 9. desember 2020, https://www.dagbladet.no/meninger/belonner-skoleelever-som-utleverer-seg/73158352; Jens E. Kjeldsen, «Aldri private og intime,» Dagbladet, 17 desember 2020, https://www.dagbladet.no/meninger/aldri-private-og-intime/73187486; Jens E. Kjeldsen, «Vi lærer de unge å tenke klart og tale overbevisende,» På høyden, 8. januar 2021, https://pahoyden.no/det-samfunnsvitenskapelige-fakultet-institutt-for-informasjons–og-medievitenskap-jens-e-kjeldsen/vi-laerer-de-unge-a-tenke-klart-og-tale-overbevisende/105282.
  16. Karoline Rage, «Talene det lyttes til. En kvalitativ studie av kvalitetsvurderinger i talekonkurransen Ta ordet!» (MA, Universitetet i Bergen, 2022). Se også, Anne-Grete Kaldahl, «The educational challenge of oracy – a rhetorical approach: Exploring and articulating the oracy construct in Norwegian schools» (PhD, OsloMet, 2020).
  17. Rage, «Talene det lyttes til,» 64-70.
  18. Lloyd F. Bitzer, «The Rhetorical Situation,» Philosophy & Rhetoric 1, nr. 1 (Januar 1968): 1-14, https://www.jstor.org/stable/40236733.
  19. Christian Lundberg og Loshua Gunn, «“Ouija Board, Are There Any Communications?” Agency, Ontotheology, and the Death of the Humanist Subject, or, Continuing the ARS Conversation,» Rhetoric Society Quarterly 35, nr. 4 (Høst 2005): 94, https://www.jstor.org/stable/40232610.
  20. Jens E. Kjeldsen, Hva er retorikk? (Oslo: Universitetsforlaget, 2014), 7-8; Christian Kock, «Retorikkens identitet: som videnskab og uddannelse,» Rhetorica Scandinavica 1 (1997): 14.
  21. Jens E. Kjeldsen, «Royal Interventions in the Public Discourse on Immigration: Rhetorical Topoi on Immigration in the New Year’s Speeches of the Scandinavian Monarchs,» Javnost – The Public 26, nr. 2 (April 2019): 227, https://doi.org/10.1080/13183222.2019.1587702.
  22. Celeste M. Condit, «The Functions of Epideictic: The Boston Massacre Orations as Exemplar,» Communication Quarterly 33, nr. 4 (Høst 1985): 287-292, https://doi.org/10.1080/01463378509369608; Chaïm Perelman og Lucie Olbrechts-Tyteca, The New Rhetoric: A Treatise on Argumentation, oversatt av John Wilkinson og Purcell Weaver (University of Notre Dame Press, 1971), 50-51.
  23. Bitzer, «The Rhetorical Situation,» 6.
  24. «Velkomsttale», H.M. Kongens tale under Kongeparets hagefest i Slottsparken, 1. september 2016, https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=137662&sek=26947.
  25. Kjeldsen, «Royal Interventions», 225-226.
  26. «Barnas nyttårstale,» NRK TV, 31 desember 2022, https://tv.nrk.no/program/KMTE32004222.
  27. Dale L. Sullivan, «The Ethos of Epideictic Encounter,» Philosophy & Rhetoric 26, nr. 2 (1993): 118-127, https://www.jstor.org/stable/40237759.
  28. Elisabeth Hoff-Clausen, Christine Isager og Lisa Storm Villadsen, «Retorisk agency – Hvad skaber retorikken?,» Rhetorica Scandinavica 33 (Mars 2005): 56-64. https://doi.org/10.52610/HRGA7785.
  29. Birgit Røe Mathisen, «Hvit, voksen og elitedominert.» I Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier, redigert av Lisbeth Morlandstø og Birgit Røe Mathiesen (Orkana Forlag, 2019), 103-106.
  30. «Kritisk medieforståing i den norske befolkninga,» Medietilsynet (Hovedrapport, 2021): 5-7, https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/kritisk-medieforstaelse/211214-kmf_hovudrapport_med_engelsk_2021.pdf.
  31. Ida Vikøren Andersen, «Elever i streik – skoleskulkere eller systemkritiske medborgere?,» Rhetorica Scandinavica, redigert av Kristine Marie Berg, Esben Bjerggaard Nielsen og Frida Buhre (temanummer, utkommer vår 2023); Marit Ursin, «Miljøaktivisme – det nye generasjonsopprøret?,» BARN – Forskning om barn og barndom i Norden 37 (2019): 5-10, doi:10.5324/barn.v37i1.3025.
  32. Udir, «Læreplanverket», 2.5.2.
  33. Jan Fredrik Hovden, «Stille i klassa! Om dei sosiale vilkåra for vidaregåande elevars tale og togn.» Presentert på Komme til orde – Et seminar om retorikkhistorie (Litteraturhuset i Bergen 11. november 2022).
  34. Jan Fredrik Hovden, «Worlds apart. On class structuration of citizens’ political and public attention and engagement in an egalitarian society,» European Journal of Cultural and Political Sociology (Juli 2022): 1-24, doi:10.1080/23254823.2022.2090401.
  35. For eksempel, Sarah L. McKinnon, Robert Aasen, Karma R. Chavez og Robert Glenn Howard, Text + Field. Innovaions in rhetorical method (Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2016); Michael Middleton, Aaron Hess, Danielle Endres og Samantha Senda-Cook, Participatory Critical Rhetoric: Theoretical and Methodological Foundations for Studying Rhetoric In Situ (London, Lexington Books, 2015); Kent A. Ono og John M. Sloop, «The critique of vernacular discourse,» Communication Monographs 62, nr. 1 (Juni 2009): 19-46, https://doi.org/10.1080/03637759509376346; Phaedra C. Pezzullo ogCatalina M. de Onís, «Rethinking rhetorical field methods on a precarious planet,» Communication Monographs 85, nr. 1 (2018): 103-122, doi:10.1080/03637751.2017.1336780.
  36. Robert Lawy og Gert Biesta, «Citizenship-as-Practice: The Educational Implications of an Inclusive and Relational Understanding of Citizenship,» British Journal of Educational Studies 54, nr. 1 (2006): 34-50, https://www.jstor.org/stable/3699294; Lorgen og Ursin, «A children’s election,» 337-339; 342-344.
  37. Kock og Villadsen, «Rhetorical citizenship», 572.
  38. «Politikerforakt redder ikke verden,» Aftenposten, 5. november 2021, https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/V95yK3/politikerforakt-redder- ikke-verden.
  39. Anders Johansen, Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913 (Oslo: Universitetsforlaget, 2019), 17.
  40. Johansen, Komme til orde.