Bør akademikere skrive kreativt?

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Det er ikke språkets feil at akademikere skriver dårlig, påstår lingvist Guro Nore Fløgstad i dette innlegget.

Kreativ akademisk skriving har fått ny oppmerksomhet de siste årene, både nasjonalt og internasjonalt.[1] Det er forfriskende for akademikere å kunne tenke på og skrive om språk, stil, vilkår, og ikke bare faglig innhold. Denne nyoppblomstrede interessen for akademikernes skrivestil kommer på et tidspunkt da ulike kjennetegn ved vår akademiske samtid er blitt plassert under lupen. Disse er både politiske og stilistiske. Det politiske spørsmålet innebærer en kritikk av markedskreftene som i stor grad har inntatt akademia. Det stilistiske eller lingvistiske spørsmålet innebærer en nå ofte gjentatt kritikk av akademikeres påstått elendige språk. Denne kommer ofte ikke fra akademikere selv, men gjerne fra en offentlighet som ønsker å ha tilgang til, og forstå, den forskningen som publiseres. Det andre forholdet forklares gjerne ved hjelp av det første: Akademikere skriver dårlig (lite kreativt?) fordi vår akademiske verdensordning ikke gir rom for kreativitet og fri forskning.

Det politiske først. Tidlig i januar 2021 døde den belgiske sosiolingvisten Jan Blommaert etter en tids sykdom. Året før han gikk bort, skrev han et mye lest tilbakeblikk på eget akademiske virke, og på akademia generelt.[2] Blommaert beskrev den nye akademiske verdensordningen som preget av kommodifisering, altså en transformasjon av det som tradisjonelt ikke er salgsobjekter (ideer), til varer (publiserte artikler i visse tidsskrifter). Denne markedstenkningen har endret akademia, mente Blommaert. Han har åpenbart rett, og her til lands er det nærliggende å peke på reformer i høyere utdanning, hvor høgskoler har blitt universiteter, med dertil høye krav til tellende publikasjoner. Økt publikasjonspress betyr mindre tid per artikkel. Krav om ekstern finansiering presser prosjektideer inn i strenge maler. I tillegg peker Blommaert på en rekke andre problematiske arenaer, slik som internasjonale konferanser. Her bruker unge stipendiater fra mindre pengesterke universiteter enn de norske sparepengene sine for å høre akademisk rockestjerner snakke i fullstappede auditorier. «Little truly valuable intellectual work is going on there», skrev Blommaert.

Disse markedskreftene anses av mange å være kilden til det som nå har blitt en sannhet: at noe er galt med akademisk skriving. Men hva gjøres galt? Om dette hersker det liten konsensus. For mye fagspråk? For kjedelige tekster? For vanskelig å forstå for uinnvidde? (Skal alle tekster forstås av uinnvidde?) Mener kritikerne egentlig at dette dreier seg om kjedelige, faginterne, eller kanskje uambisiøse prosjekter? Det er lett å finne syndebukker blant meningsløse formuleringer, ubegripelig språk, og overbruk av akronymer. Samtidig: Nei, alle tekster skal ikke forstås av alle. Ja, det er ofte for mye sjargong og for mye akronymer. Og for all del, de aller fleste forskningsartikler er dørgende kjedelige. Men dreier dette seg om språklig kvalitet, eller kreativitet?

Jeg tror ikke språket er syndebukken her. De færreste akademikere er kunstnere. Skriving er for de fleste ikke resultat av en kunstnerisk utløpstrang. For akademikere er ikke bøygen å skrive kreativt. For de aller fleste er det vanskelig å i det hele tatt å skrive noe. Dernest, å skrive akademisk og etterrettelig. Så, å skrive godt, og helt til slutt: å skrive kreativt. Men kreativitet er ikke et nødvendig stilistisk premiss i akademisk skriving. Det står nok også langt ned på prioriteringslisten til overarbeidede akademikere, med god grunn.

I den grad forskere begrenses, er det ikke et språklig problem, men et intellektuelt problem. Mye forsvinner i den akademiske markedstenkningen. Det viktigste, tror jeg, er den intellektuell dristigheten. Hvordan begrenses denne av strukturelle eller makroøkonomiske faktorer, som Blommaert viser til? Dristige prosjekter er enten teoretisk eller empirisk nyskapende, og de er ofte tverrfaglige. Langdryge datainnsamlinger og grundig tverrfaglig arbeid krever tid som kravet om kjappe, frekvente publikasjoner ikke tillater. Det samme gjør det å fordype seg i ny teori.

Et ofte oversett aspekt i så måte er å våge å hente inspirasjon fra andre akademiske tradisjoner enn den vestlige, engelsktalende, som fullstendig preger mitt fagfelt, lingvistikken. Som Blommaert også påpeker: Akademia er større enn vår europeiske, idealiserte forståelse av «one academic community». Også her spiller makroøkonomiske faktorer inn. Franske akademikere forteller hvordan de, da de begynte å konkurrere om eksterne midler, måtte gå bort fra å publisere på fransk i lokale universitetspublikasjoner. Slik opplevde også de en språklig ensretting av akademisk produksjon. I dag kan vi likevel se konturene av en endring. Noen lingvister har begynt å bevisst publisere på andre språk enn engelsk, bl.a. har brasiliansk akademia fått en stadig viktigere rolle i lingvistikken de siste årene (et av Blommaerts siste intervjuer gjorde han symptomatisk nok med en brasiliansk lingvist, Daniel Silva, gjennom ALAB – Associação de Linguística Aplicada do Brasil).[3] Lingvisters paradoksale enspråklighet har fått mer oppmerksomhet, likeledes deres manglende kunnskap om andre akademiske tradisjoner. Den «russiske Noam Chomsky», språkforskeren Andrej Zaliznjak, kunne lese 30 språk, underviste i arabisk og ungarsk, og lagde ordbøker for både fransk og italiensk, men skrev ikke på engelsk.[4] Han ble nylig viet to siders oppmerksomhet i en norsk avis. I teksten fortelles det også om flere syntaktikere og semantikere som aktivt har forsøkt å føre ulike akademiske tradisjoner sammen, blant dem den amerikanske, russisk-gifte semantikeren Barbara Partee, som underviste både i Russland og i USA.

Å åpne øynene for en større akademisk virkelighet skjer også gjennom teori. Ikke alle kan publisere på flere språk, men alle kan lese mer. Dette er åpenbart tidkrevende arbeid som krever både ordbøker og nysgjerrighet. Likevel: Ett eksempel er måten en form for kritisk diskursanalyse kalt glotopolítica anvendes i møtet med språk og maktrelasjoner. Glotopolítica, i utgangspunktet et fransk begrep, assosieres nå primært med latinamerikansk og spansk akademia, og kanskje særlig med argentinske Elvira Narvaja de Arnoux og spanske, New York-baserte José del Valle. Symptomatisk nok brukes begrepet gjerne i sin spanske form, alltid med et mål om å forstå språkbruk politisk, forankret i sin sosio-historiske kontekst. Et annet er en retning innenfor historisk morfosyntaks, som springer ut fra Mexicos største universitet, med forskere som Concepción Company Company i spissen. Latin-Amerika er spesielt her. Til tross for en betydelig språklig selvtillit og spanskspråklig akademisk produksjon, tas flerspråklig kompetanse for gitt i den akademiske verdenen. Da jeg nylig sendte en artikkel til vurdering hos et colombiansk tidsskrift, måtte jeg samtidig levere sammendrag av innholdet på engelsk, fransk og portugisisk.

Jeg tror slik språklig og intellektuell utforsking er undervurdert. Hva gjør det med en å lese vanskelige tekster på fremmede språk? Å bevege seg inn i en parallell akademisk virkelighet? Heller enn å fokusere på språklig kreativitet, bør vi fokusere på faglig dristighet. Det er meningsløst å snakke om språklig kreativitet hvis innholdet er ordinært. Akademikere skal tenke kreativt, ikke nødvendigvis skrive slik.

 

Denne teksten er basert på et foredrag forfatteren holdt på et Ph.D.-seminar om akademisk skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge, 21.10.2020.

 

Noter

  1. Se f.eks. Iben Brinch Jørgensen og Norunn Askeland, Kreativ akademisk skriving (Oslo: Universitetsforlaget, 2019) og Nina Lykke, Writing Academic Texts Differently: Intersectional Feminist Methodologies and the Playful Art of Writing (Abingdon: Routledge, 2014).
  2. «Looking Back: What Was Important?», publisert på Jan Blommaerts blog Crlt+Alt+Dem.
  3. Intervjuet ligger her.
  4. Atle Grønn publiserte essayet «To geni og mønstra dei oppdaga» i Dag og tid 24.12.2020.