Demokrati som skjebne

Bernhard Getzs foredrag «Om Demokratiet» i Studentersamfundet, Kristiania, 11. april 1885

I 1885 holdt professor i jus Bernhard Getz et foredrag i Studentersamfunnet som han ganske enkelt kalte Om Demokratiet. Foredraget ble senere trykt i Morgenbladet og utgitt av Studentersamfunnets styre. Det ble tatt med i Getz samlede arbeider som ble samlet og utgitt av kollega og tidligere statsminister Francis Hagerup i 1903. Foredraget illustrerer de konservatives tvil og tro på et kritisk tidspunkt i Norges konstitusjonelle historie. Bak dem lå Riksrettssaken som flyttet lovgivende makt fra regjeringen og kongen til Stortinget. Foran dem ventet utvidet stemmerett i en eller annen form. Samlet kunne dette utløse radikale samfunnsendringer. Hvordan skulle den kommende embedseliten stille seg til dette?

De unge mennene i salen kom nok nesten alle fra Kristianias borgerskap. Foredraget og spørsmålene etterpå til Getz fant sted i en – kan vi tenke oss – ivrig men behersket atmosfære. Getz var en utvilsom autoritet, men på et vis også en av dem.

Han var den unge og begavede blant en rekke aldrende konservative jusprofessorer. Getz ble professor i jus i 1876, bare 26 år gammel. Da han holdt dette foredraget, var han 38 år. Han døde allerede i 1901. Likevel rakk han å lede flere kommisjoner og sto i spissen for flere reformer. Getz hadde markert seg innen strafferetten og tatt aktiv del i den kompliserte debatten om hvordan man kunne redde unionen med Sverige. Han satt i den tredje store unionskomiteen som skulle finne ut av problemene mellom Norge og Sverige. Getz ble varamann til Stortinget etter valget i 1882 for det som var i ferd med å bli partiet Høyre. Senere ble Getz aktiv i Kristiania bystyre, og byens ordfører i 1891.^[1]

To kontroverser dannet bakgrunn for Getz’ foredrag: For det første besluttet Sverige dette året på egen hånd at kongen skulle ha mindre innflytelse over utenrikspolitiske saker. Det svenske embetsverket skulle ta over forberedelsene av saker. Dermed ble Norges utenrikspolitikk plutselig ikke lenger styrt av en felles konge, men av svenske embedsmenn som bare var ansvarlig overfor Riksdagen. Getz hadde vært klar på at dersom svenskene gjorde dette, kunne Norge på samme måte opprette egne konsulater ute i verden uten å spørre Sverige. Konsulatspørsmålet var på den tiden en forpostfektning for konflikten om unionens skjebne.

For det andre dannet begivenhetene på Stortinget året før bakgrunn for Getz’ valg av tema. Det handlet om folkesuverenitet og folkets delaktighet i styringen av landet. Norge hadde kommet seg igjennom nasjonens mest omfattende politiske og konstitusjonelle konflikt siden 1814. Den såkalte statsrådssaken hadde figurert i debatten siden 1814, men i 1880 ble det alvor. Stortinget vedtok endring i Grunnloven om statsrådenes møte i Stortinget for tredje gang, men kongen nektet å sanksjonere loven. Regjeringen nektet å offentliggjøre loven og ble sittende. Nedturen fortsatte for de konservative med det viktige valget i 1882, som avgjorde sammensetningen i Lagtinget og Odelstinget. Det siste skulle ta beslutning om riksrett. Så fortsatte det med tiltale mot regjeringsmedlemmer året etter, og riksrettssaken, som de konservative omtalte som «katastrofen af 1883-84».

Riksretten og ikke minst rekken av kjennelser over regjeringsmedlemmene var opprivende for alle som betraktet Kongen som en helt nødvendig sikkerhetsmekanisme mot folkelig anarki. Getz forsto at den styrkede stortingsmakten innevarslet en ny tid, politisk og sosialt. På mange måter sto de på terskelen til det Getz kalte «massevældet». De opplyste professorale elitenes tid var trolig omme. Allmenn mannlig stemmerett lå i luften, selv om statsminister Johan Sverdrup ikke hadde hastverk med den saken. De unge mennene i salen forberedte seg med engstelse, kanskje frykt, på demokratiet. Kunne noe gjøres?

Getz forklarte. Jo, de levde i ufredens og uforsonlighetens tid. Venstres harde linje og riksrettens mange dommer over statsminister Selmer og andre regjeringsmedlemmer gjorde at man bare måtte innse at slik var den nye tidsånden. At det moderne samfunn var karakterisert av konflikt og ensidighet, kunne man også enkelt lese ut av tidens filosofi.

Like farlige var tilhengere av det absolutte monarki. Getz ville sky alle ytterligheter. Det naturlige var da å vende seg til praktisk innstilte liberale tenkere. Da falt valget lett på de britiske, og han siterte Tom Paine, John Stuart Mill og sosiologen Herbert Spencer om hvordan religionsfiendtlige og materialistiske doktriner fører sin kamp mot tradisjonen og det bestående. Getz etterlot ingen tvil om sin konservatisme.

Likevel, bildet var ikke helsvart. De levde tross alt i en moderne tid, minnet Getz studentene om. Det hersket større toleranse, og forskjellige ideer kunne leve side om side. Kjettere ble ikke lenger brent på bålet. Man hadde også forstått at ikke alt kunne gripes med kun fornuften. Tysk og engelsk filosofi hadde gradvis funnet sammen i en avvisning av ytterlighetene: den dype pessimismen og materialismen. Som vitenskapelig teori hadde åpenbart sosialismen vært lenge i tilbakegang: «En St Simon, Fourier, Prodhoun, Blanc og nu ogsaa Karl Marx og Lasalles hovedverker tilhører snart en forgangen menneskealder.»^[2] Den moderate varianten, den såkalte katetersosialismen i den liberale kretsen Verein für socialpolitik, som avviste både individualismen og sosialismen, vant frem.

Revolusjonens svermerier var derfor et lukket kapittel, sa Getz fortrøstningsfullt. Utfordringen var nok heller at det moderne samfunn gled mot «et mere gjennomført demokratisk massevælde». I likhet med T. H. Aschehoug og observatører i de nye samfunnsvitenskapene i Europa på denne tiden, så ikke Getz noen vei utenom. En slik bevegelse «i den retning, engang begyndt, har vanskelig for at standses gjennom nogenslags theoretiske betænkeligheder, og endnu vanskeligere gjøres der tilbakeskridt».^[3] De sto ved en skillevei: Utviklingen kunne enten bringe umåtelige fremskritt, eller føre til despotiet.

Demokratidiskusjoner på 1800-tallet begynner ofte med den sveitsiske opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau. Så også hos Getz, som var dypt skeptisk til Samfunnspakten. I Getz’ tolkning var budskapet til Rousseau «at folkesuveræniteten ikke bindes ved nogen statsform, ja, end ikke ved nogen slags regler om hvorledes statsformen kan forandres, men at den er en permanent og legal revolutionær magt, der blot nu og da slumrer». Effekten av denne ideologien var at troen på menneskets evne var ubegrenset, men nettopp derfor var den bundet av tradisjonen og det historisk gitte; samfunnet ble låst i den klassiske demokratiforståelsen. Getz leste ideen om «almenvillien» som en teori om direkte demokrati. Rousseau hadde ingen forslag, ingen svar på hvordan folket eller allmennviljen kunne løfte seg opp i en ny moderne tid. Derfor var Rousseau like uaktuell som de gamle monarkistiske ideene: «Et verk som du contrat social, en samling i virkeligheden regelmæssig endog i endbyrdes modsigelse staaende absurditeter, finder neppe længer nogen tilslutning, men ligesaa vanskeligt vil det nu være i litteraturen at opdrive tilhængere af det absolute monarki.»^[4]

Getz selv – og hans fagfeltet statsrett – hadde funnet et mellomstandpunkt på trygg avstand fra absolutte teorier. Både den folkelige og eneherskerens absolutisme var godt belyst. At folkeflertallet skal ha rett til å styre seg selv dårlig har liten tilslutning. «Et monarki uden kontrol af en folkeforsamling, et demokrati uden alle garantier, med ubegrænset stemmeret, et almektigt kammer – ere statsretslige idealer, som besidder liden evne til at henrykke nutidens tænkere, om de end ikke er uden sine troende.»^[5] Han mener å ha ryggdekning for et slikt standpunkt i en rekke av tidens politiske og statsrettslige tenkere, og nevner Tocqueville, den tyske statsjuristen J. C. Bluntschli og historiker og tidlige statsminister i Frankrike, A. Thiers.^[6] For rettfilosofien var nå oppgaven å skille mellom demokratiets gode og farlige sider. Siden demokratiet syntes uunngåelig, var Getz ærbødig overfor ideen om at et folk som gir råd og styrer seg selv, vil oppnå modenhet og selvbeherskelse. Man kunne håpe at dette ble et bedre samfunn enn de ikke-demokratiske.^[7] Likevel, mange kloke tenkere hadde advart mot hvordan demokratiet fremmer nivellering, og lot de sletteste elementene ta ledelsen. Oppgaven var å konstruere ordninger som motvirket dette. Fremdeles måtte fornuften rå på en eller annen måte.

Samfunnet ville altså uvegerlig gli over i et mer demokratisk massevelde. Men trass i at revolusjonenes tid lå bak dem, kunne man frykte «at demokratiet igjen vil blive et socialdemokrati, at mængden, naar den først har magten, vil lytte til deres tale, der søger ligheden gjennemført gjennom socialismens eller kommunismens doktriner».^[8] Det var ikke så lenge siden Februarrevolusjonen i Paris og enda friskere i minnet var Pariserkommunen som endte i et blodbad. Begge deler var eksempler på flertallets tyranni.

Hva mente så Getz med «demokrati»? Jo, det hadde man når borgerne hadde like rettigheter fastsatt i forfatningen, med et unntak (som han ikke utdypet): at kvinner og barn ikke skulle ha stemmerett.^[9] Han avviste ikke allmenn stemmerett for menn, kanskje fordi også det toget var i ferd med å gå. Det nærmeste Getz kom en normativ definisjon på demokrati var dette:

Det maa være den rene demokratiske forfatnings opgave, at søge folkets sande almenvillie bragt til udtryk, og det saaledes at baade flertallets og mindretallets kommer frem, og at der erhverves sikkerhed for, at den, der præsenterer sig som flertallets og derfor skal tillægges afgjørende vegt, ogsaa i virkeligheden er flertallets.^[10]

Getz la til at selv om flere forfatninger har erklæringer om at de bygger på folkesuvereniteten, betyr det bare at de bygger på et demokratisk grunnlag. Demokrati har man når ingen besitter privilegier som ikke kan deles av alle borgere uansett hva de gjør. Sosiale forskjeller kan eksistere så lenge ikke loven hindrer noen i å komme seg opp i samfunnet.

I motsetning til flere av Getz’ kollegaer i Høyre trodde han ikke på at økt demokrati ville føre til «en socialistisk tidsalder». Der «massevælde» var innført, som i Sveits og Amerika, hadde man viet enda større oppmerksomhet til det sosiale spørsmål, altså trygder og pensjoner – som Getz mener var en god ting. De sveitsiske folkeforsamlinger løste lokale saker effektivt. Selv den «indirekte socialisme» som føres via skattene i de landene, var nokså moderat.^[11] Men også der var spørsmålet hvorvidt flertallet virkelig representerer «nogen sand villie». Den moderate Getz mente at det er to typer mulige avvik fra det sanne demokrati: Det som endrer det bestående og det som bevarer det bestående. Bare det første er et problem sa Getz.^[12]

Jo, det kunne nok se ut som om «fremtiden tilhører demokratiet», sa han.^[13] På den annen side, historien beveger seg ikke i rett linje – man kunne ikke uten videre slutte fra dagens tendens til fremtiden. Den demokratiske utviklingen kunne stanse opp før den har nådd sitt ytterste punkt, slik den absolutistiske fyrstemakten ble stanset før man kom til «det asiatiske despoti».^[14] Det vil avhenge av demokratiet selv, hvordan det vil løse sine oppgaver, ikke minst hindrer for store sosiale ulikheter, som den kjente og mye leste sosialfilosofen og økonomen Henry George advarte mot, og refereres av Getz. Men at demokratiet ville løpe videre i en eller annen form, var ikke Getz i tvil om.^[15]

Demokratiet krevde også stor grad av sosial likhet. Henry George, den selverklærte demokrat, hadde ifølge Getz påpekt at demokrati avhenger av «at rigdommen er nogenlunde ligelig fordelt, idet i alminnelighed patriotisme, moral og intelligens avhenger deraf.»^[16] Der det er for stor ulikhet vil styringen møte motbør uansett hvor mye demokrati man har. Getz vred dette til et argument mot allmenn stemmerett: Dersom alle gis stemmerett gis makten til de sletteste elementene. Selvfølgelig må det arbeides for større likhet, sa Getz, men hva om ødeleggelsen kommer demokratiet i forkjøpet?^[17] Nettopp det synes etter Getz’ vurdering å være tilfelle i det man bare kalte Amerika. Et eksempel på skjevhet i USA var at det demokratiske partiet sto sterkt i hele føderasjonen, men fikk representasjon nesten bare fra sydstatene. Noe var alvorlig galt med valgordningen.

Som konservativ så Getz et problem i at demokratiet alltid krever kollektiv oppofrelse og som alltid gikk ut over den personlige friheten. Man må aldri glemme, sa Getz, at i et demokrati kommer individet i skyggen for den «Aand som gjennomtrenger det hele.» De små private interessene ville alltid vies mer hensyn av den enkelte, noe demokratiet ikke kan tillate. Han tvilte på at et helt folk kunne ta endelige og ubetingede avgjørelser, og samtidig utvise måtehold for å sikre fremgang.

J. Stuart Mill hadde kritisert den falske oppfatningen i USA at alle (med hvit hud, legger han til) var like dyktige. At denne tanken var nedfelt i konstitusjonen er en ulykke for USA, mente Mill ifølge Getz, fordi den fremmet moralsk forfall og intellektuell inkompetanse i folket.^[18] Getz trakk anerkjennende på Mills tanke om at fordi demos styrer alene (uten konge) ulmet en ærgjerrighet i folkedypet som var like farlig som den enerådende monarken. Getz siterte Mill: «Folket bliver ligesom Despoten gjenstand for tilbedelse og smiger, og magtens fordærvende virkninger holde fuldkommen stridt med dens forbedrende og forædlende indflydelser.»^[19]

Getz trakk på en vanlig oppfatning på den tiden om at politikken reflekterte en nasjonal karakter. Alle nasjoner hadde «en national aand» som ville virke inn på stat og styre. De uheldige forholdene han mente å se i Amerika måtte ikke nødvendigvis skyldes styringsformen. Tross alt var særlig Massachusetts en mønsterstat.^[20] Og selv om Rousseaus sveitsiske demokratiet var ganske ytterliggående, kunne man ikke påstå at styret var mangelfullt eller mer aggressivt enn i andre land. Det var tross alt en trøst, men også en advarsel til de som arbeider for demokratiet, at disse landene farer frem med varsomhet. Det som kan virke ufullkomment kan vise seg å være en del av samfunnets moralske grunnlag.^[21]

Uansett, i små samfunn som Sveits, der man opererer med folkeavstemninger, måtte man sikre at flertallene uttrykker en sann vilje og ikke blir offer for misforståelser og uvitenhet. Alternativt kunne man ty til den representative metoden, men Getz mente den var forbundet med problemer fordi valgordningen var så avgjørende. Selvsagt er den formelle oppbygningen av demokratiske statsforhold av betydning. Problemet var at en skjev ordning ikke kunne hindre at velgerne ble så engasjerte at de støttet «en omstyrtningens mand, en radikal mand». Et annet problem med det representative demokrati var at representantene, fordi de kommer fra et parti, vil støtte særinteresser og bestemte grupper, og paradoksalt nok blir mindre representative. Getz var hverken den første eller siste i Norge på denne tiden som nærte dyp skepsis til partienes konformerende effekter.^[22]

Ikke desto mindre selve den demokratiske idé at alle statsborgere har lik rett til å bli hørt. Ja, dette kommer jo nær selve definisjonen av demokrati, mente Getz. Jo mer den politiske likheten er gjennomført blant alle menn, desto mer demokratisk er forfatningen. Spørsmålet var altså hvordan man skulle ta imot det uunngåelige demokratiet på en måte som gjør at det ikke undergravde seg selv. Litt etter litt ville stemmeretten bli utvidet og en «yderligere demokratisering» ville tvinge seg frem. Dette gjorde at man måtte bringes «til at overveie hvorledes demokratiet bør ordnes, for at dets gode sider kan blive saa store, dets slette saa smaa som muligt.»^[24] Man måtte ikke lukke øyene for dets farer og svakheter, slik man også måtte være åpen for de gode sidene. Det var utfordringen for tidens statsrettsfilosofi, og som var påpekt av Tocqueville «og hvortil han vel mere end nogen anden har leveret værdifulde bidrag som vi ogsaa her efter leilighet vil gjøre et forsøg paa at behandle. Navnlig gjelder det at fremdrage saadant, der paa samme tid er liberalt og konservativt».^[25]

Erfaringene fra England viste at et arvelig overhus er «en ret god ting og langt å foretrække fremfor et rent demokrati repræsenteret gjennem et kammer. For Getz var Stortinget i Norge et noe nær «rent demokrati», og dermed ganske ytterliggående. Mye kunne avhjelpes ved at representative organer deles i to kamre som debatterer og beslutter hver for seg. Et overhus kunne sikre stabilitet og moderasjon. Getz siterer Tocqueville som i første bind i sin bok om demokrati i Amerika skriver at senatet er «une nécessité du prémier ordre.» Dette var Getz’ klareste råd til parlamentarismen som nå ikke kunne annet enn å berede grunnen for demokratiet. Kontroll av valgene kunne ligge i å innføre forholdstallsvalg på en slik måte at mindretallet ble sikret anstendig representasjon. Ennå var ikke direkte valg innført i Norge.

Et annet spørsmål var om det demokratiske prinsipp skulle gi flertallet rett til å forandre forfatningen og eventuelt kullkaste alle garantier for et fornuftig styre. Ifølge Rousseau måtte flertallet være eneveldig, det samme gikk frem av den franske konstitusjonen av 1791. Også Bjørnstjerne Bjørnson og historikeren Ernst Sars tenkte i slike baner. Riktignok sier Bjørnson at «man aldrig har ment at indsætte folkesuvereniteten i hele den maktudstrækning som det absolutte kongedømme engang havde…»^[26] Den som hevder dét kjemper mot vindmøller, hadde Bjørnson sagt i sitt kjente foredrag Om folkesuveræniteten. Så spørs det om ikke dikterens teori er en vindmølle, la Getz til – for ifølge den er flertallets rett absolutt.

Getz vendte tilbake til det som for ham var det ondes filosofiske rot, Rousseaus «l’aliénation totale de chaque associé avec tous ses droits à toute la communauté» – den totale avhending av den enkeltes rettigheter til samfunnets beste. Og hva samfunnets beste var, bestemte kollektivet, ikke individet.

Getz konkluderte:

I virkeligheden er det dog let at indse, at disse tvende ting, alles lige ret og flertallets eneret, ikke hører sammen paa nogen uopløselig maade. De ere blot bragde sammen i en af alle skrøbeligheder lidende theori – og det endog gjennom en selvmodsigelse. Thi den rette konsekvens af du contrat social er dog netop den modsatte, at den enkelte blot har underkastet sig samfundet og flertallsvilien i de dele som maa afgjøres af en fællesvillie, ikke i de, som anerkjendes at kunne og burde blive den enkelte forbeholdte retssfære.^[27]

Bernhard Getz var regnet som en meget dyktig jurist og habil politiker. Utvilsomt var han konservativ, men av den moderate typen som ikke uten videre fornektet at reformer var på sin plass. Som klassisk liberalistisk tenker plasserte han samfunnets moralske og politiske stabilitet nettopp i den øvre middelklassen av handels- og embedsmenn, samt i den voksende industrieierklassen. Denne stabiliteten sto nå for fall. Som så mange liberalister og konservative embedsmenn før ham, i Norge og i Europa, var han bekymret på vegne av mindretallet som demokratiets flertallsrett alltid ville skape. Den eksplosive blandingen av parlamentarisme og almen stemmerett la fremskrittet i hendene på det man etter hvert kalte «massesamfunnet» – et samfunn av alminnelige borgere som knapt nok var i stand til å erkjenne den voldsomme makten det rådde over, og alt kunne hende.

1. Se Vogt, Adler (1950) Bernhard Getz. Oslo: Aschehoug ↑
2. Getz 1885, 9 Getz, Bernhard (1885) «Om Demokratiet.» Foredrag bestemt til at indlede en Diskusion i Studentersamfundet. Kr.-Universitetsbibl. De følgende noter refererer til dette foredraget. ↑
3. Getz 1885, 14 ↑
4. Getz 1885, 11-12 ↑
5. Getz 1885, 12-13 ↑
6. Getz 1885, 11 ↑
7. Getz 1885, 22 ↑
8. Getz 1885, 14 ↑
9. Getz 1885, 43 ↑
10. Getz 1885, 27 ↑
11. Getz 1885, 15 ↑
12. Getz 1885, 30 ↑
13. Getz 1885, 16 ↑
14. Getz 1885, 16 ↑
15. Getz 1885, 17 ↑
16. Getz 1885, 22 ↑
17. Getz 1885, 23 ↑
18. Getz 1885, 25 ↑
19. Getz 1885, 25 ↑
20. Getz 1885, 26 ↑
21. Getz 1885, 26 ↑
22. Getz 1885, 30 ↑
23. Getz 1895, 27 ↑
24. Getz 1885, 19 ↑
25. Getz 1885, 20 ↑
26. Getz 1885, 45 ↑
27. Getz 1885, 46 ↑