«Drapstabletter» og «dømmende blikk»

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Hvilke metaforer finner vi i abortdiskursen? Les samtalen mellom to metaforforskere og to helseforskere om kvinner som har tatt medisinsk abort.

De som er med i «metaforpraten» er Magdalena Agdestein (samtaleleder, førsteamanuensis og metaforforsker), Norunn Askeland (professor i norsk, metaforforsker), Eva Sommerseth (førsteamanuensis og jordmor) og Aud Johannesen (professor i helsefag).[1]

Magdalena: I dag skal vi snakke om et tema som vanligvis ikke hører så mye om. Vi skal snakke om hvilke metaforer kvinner som selv har tatt abort, bruker om abort, nærmere bestemt medisinsk abort, og om metaforer som disse kvinnene blir møtt med fra helsevesenets side. Både Eva Sommerseth og Aud Johannesen er godt kjent med helsevesenet. Sammen med Norunn Askeland har dere arbeidet med et prosjekt om kvinners metaforer om abort. Dere har undersøkt metaforer som brukes av kvinner som har tatt abort med hjelp av medikamenter. Dere har også sett på hvilke metaforer de har blitt møtt med fra helsevesenets side. Jeg har forstått det slik at det er du Eva som er leder for prosjektet. Kan du fortelle om hvordan dette kom i gang?

Eva: Prosjektet er et kvalitativt prosjekt hvor vi setter fokus på kvinners erfaringer med medisinsk abort i hjemmet. Det er lite forskning om dette, og formålet er å innhente kvinners erfaringer for å se på kvaliteten av omsorgstilbudet. Interessen var også begrunnet i mitt tidligere doktorgradsarbeid, hvor jeg intervjuet kvinner som valgte å avbryte svangerskapet på grunn av alvorlige misdannelser etter uke 18. Deres opplevelser var skyld, skam og sårbarhet i en allerede krisepreget situasjon. Til dette prosjektet, det vi altså skal snakke om i dag, rekrutterte vi via Facebook og fikk mer enn 30 informanter i løpet av en dag. Det var tydelig at mange kvinner ønsket å dele sin historie med oss.

Magdalena: Men hva var dere egentlig interessert i? Hvilke områder ble undersøkt? Og i hvilken tidsperiode var dette?

Eva: Kvinnene hadde foretatt abortene opp til uke 12 i svangerskapet. Prosedyrene er slik at kvinnene møter opp på sykehuset og får informasjon om prosessen. De får to ulike medikamenter. Det første medikamentet gjør at fosteret dør, og dermed er abortprosessen i gang. Etter to døgn settes en ny tablett i skjeden. Virkestoffet i tabletten gjør at livmoren trekker seg sammen, på samme måte som når du har rier. Tiden det tar før fosteret støtes ut, er forskjellig, men det tar timer. Det er vanlig å få med seg smertestillende tabletter også.

Magdalena: Men hvordan gikk dere fram for å finne metaforene? Norunn, du var jo også med på dette. Fortell!

Norunn: Da tok vi for oss intervju etter intervju og leste dem grundig, flere ganger. Og det var fint å være tre forskere, for da blir det en mer forsvarlig og grundig analyse. Ofte var metaforene lette å finne. De kunne være innledet med visse ord, som det var akkurat som om jeg svevde, jeg følte meg som en potetsekk eller det føltes som å være i et helvete.

Magdalena: Vil det si at når starten på setningen legger opp til en sammenlikning, da er det et signal om at det kommer en metafor?

Norunn: Ja, det stemmer. Andre ganger mangler vi slike innledningsord eller signal, og da må vi tenke etter om et ord blir brukt på en overført og ikke- bokstavelig måte. Et eksempel på det kan være metaforen drapstablett, brukt om pillen som skal fordrive fosteret, eller at kvinnene sa at de ble møtt med kulde da de var til samtale på sykehuset. Det er ikke ment fysisk kaldt, men følelsesmessig kaldt. Altså er det en metafor. En av kvinnene sa at hun ble stemplet.  En annen sa at hun ble plassert i en kategori, og at hun fikk mange dømmende blikk. Metaforer det også. En tredje sa at hun hadde møtt en jordmor som var døv, blind og stum. Hun ønsket seg en varm og imøtekommende jordmor, men fikk det motsatte.

Magdalena: Folk flest er kanskje ikke så bevisste på alle de metaforene som ligger i språket?

Norunn: Det er riktig, det krever trening å få øye på dem, som med alt annet. Det tar som sagt tid å finne metaforene, og en må både lete, lese og tenke. Når en av kvinnene sier at hun var nedfor og hadde vanskelig for å se veien videre, bruker hun to svært vanlige metaforer. Den første er å være nedfor. Den metaforen bygger på tanken om at OPP ER BRA og at NED ER DÅRLIG. Og når hun snakker om veien videre, er det tanken om LIVET SOM REISE som ligger under. En må som sagt ha litt metafortrening for å oppdage slike mer usynlige metaforer. Men det hjelper å øve seg på dette også. Og så må en prøve å systematisere og finne metaforer som har noe felles. For eksempel er stemple og dømme og kategorisere alle hver for seg metaforiske uttrykk som forteller noe om å være utenfor. Og når vi finner flere metaforiske uttrykk som kan samles innenfor det samme tankemønsteret, kan vi formulere en metafor om det.

Magdalena: Dette med å lete etter metaforer, hvorfor gjorde dere det?

Norunn: Det er fordi metaforene vi bruker, forteller noe om hvordan vi tenker og hvilke erfaringer vi har gjort. Særlig er det vanlig å bruke metaforer om følelser, som er noe vi erfarer inne i oss, og som må forklares med noe konkret. Vi snakker om å være så sinte at det koker inne i oss. Da forstår vi kroppen som en beholder for følelser, her sinne. Eller vi kan bruke metaforen skamfull. Da er det skam som fyller beholderen, altså kroppen. De metaforene vi bruker, rammer inn erfaringene våre, dvs. de plasserer dem innenfor et bestemt tankemønster. Om vi sier at vi opplevde noe som et nederlag og at vi ble nedfor, rammer vi erfaringene inn med metaforer knyttet til NED ER DÅRLIG.  Psykologer og kanskje først og fremst psykoterapeuter er trent til å gripe fatt i metaforer en klient bruker. Ofte samarbeider de med ham eller henne og jobber seg fram til en måte å tenke på. De leter etter motmetaforer som viser vei ut av krisen, slik at en kan komme OPP av bølgedalen og få en utvikling i positiv retning.

Magdalena: Hva var det dere fant egentlig?

Norunn: Vi lette som sagt etter metaforer både om møtet med helsevesenet, om selve abortprosessen og om fosteret. Metaforene om møtet med helsevesenet var preget av at kvinnene møtte både varme og kulde, mest kulde dessverre. Mange følte seg som på samlebånd og følte at de fortjente å bli straffet og at de ikke fortjente omsorg. De hadde kommet i en vanskelig situasjon, men mente at det var selvforskyldt. Det ble også sagt at det er mange fantastiske mennesker i helsevesenet, men at de blir slukt av systemet, av dette samlebåndet, som består av prosedyrer og protokoller. Mange hadde også opplevd at det ikke var rom og tid for empati. Dette var noe som måtte avlæres. De hadde også lagt merke til at jordmødre og sykepleiere endret seg og ble mer effektive og mindre empatiske når det kom en lege inn i rommet. Jeg har lyst til å spørre Eva og Aud, som har erfaring fra sykehus. Er det slik at det ikke er rom for empati på sykehusene, som en av kvinnene sier? Og er det nødvendigvis legene som kan klandres for dette?

Aud: Kvinnene beskriver aborten som en ensom prosess. En prosess som de bare måtte igjennom, og det har ikke vært rom for oppfølging fra helsevesenets side, ei heller empati og involvering. Kvinnene beskriver at de i liten grad blir fulgt opp av helsepersonell i prosessen. De blir informert om at de ikke bør være alene under aborten hjemme. Kvinnene har mulighet til å ta kontakt med helsepersonell, men dette resulterer også i at det oppstår usikkerhet om når man bør ta kontakt. I den avsluttende prosessen av aborten oppstår det også usikkerhet om når utdrivelsen er avsluttet. Medisinsk abort er en prosess som helsepersonell i liten grad deltar i, viser denne studien; en prosess som kanskje kan være kulturelt betinget. Vi har jo fortsatt debatter om hva som er rett og galt når det gjelder aborter i Norge.

Eva: Kvinnene beskrev sine erfaringer på ulike måter. De fleste fortalte at de ikke var forberedt på at det skulle være så smertefullt, de sammenlignet det med fødselsrier. Mange var redde og følte seg veldig alene. De var også uforberedt på de kraftige blødningene. Og det hadde som regel ingen å spørre om dette. I det hele tatt er det både tankevekkende og trist at disse kvinnene får så lite omtanke og omsorg, og at det er lite rom for empati i helsevesenet.

Magdalena: Men hva med metaforene om prosessen med abort.  Kan du fortelle om det, Aud?

Aud: Noen kvinner bruker metaforen fødsel om prosessen. Andre beskriver prosessen som en utdrivelse. Kvinnene forteller at kroppen tar over kommandoen, og kvinnen må bare følge med. Det kan se ut som om at sykehuset ikke har opplyst godt nok om hva som kan skje fysisk under selve aborten. Og kanskje har de heller ikke fått vite om at det kan komme psykiske ettervirkninger. Når kroppen tok over, var det en opplevelse av at man var et urmenneske. I prosessen med å få det døde fosteret ut ble det opplevd som at det buldret og brakte i magen. En prosess som krevde fysiske krefter. En slitsom prosess som gav en følelse av at man var en potetsekk oppsto. Mentalt kunne det også oppleves som om at man svevde litt, var i ørska og helt slått ut. «Når prosessen var i gang, så fossa blodet ut av meg», sa en, en annen sa at det var en renselsesprosess. Metaforiske utsagn var blant andre: Jeg fikk smertestillende, og svevde litt. Fulgte ikke helt med. Det var en ensom prosess, jeg følte meg sårbar, overlatt til meg selv. Og etterpå har jeg stengt av.

Noen av kvinnene uttrykker også at de har en form for skyld. En sier: Tabletten jeg tok, var en drapstablett, jeg følte meg som en barnemorder. Dette er noe de har strevet med i ettertid. Men flere av kvinnene sier også at det på tross av dette var nødvendig å ta abort, for det er slik livet er. Man greier ikke alt bestandig.

Magdalena: Og så var det metaforene om selve fosteret. Hvilke metaforer ble brukt der, Norunn?

Norunn: Metaforene om fosteret viste seg å være enten fraværende eller veldig tydelige. Noen kvinner snakket bare om det eller den greia. De snakker om at det skulle komme ut, jeg hørte at det kom ut, og de snakker om en litt større greie. Noen ganger bruker de ordet foster, som kommer fra norrønt og er en metafor i seg selv, beslektet med føde og ‘det å fostre’. En kvinne snakket om et «bitte lite foster med et hjerte som slår» og framhever det menneskelige og levende ved fosteret. En annen forteller at samboeren hennes, som er lege, var veldig flink til å tenke medisinsk. Han mente at fosteret var bare «et sånn embryo og på en måte ikke noe liv». Hun sier: «Han var veldig sånn medisinsk på akkurat det», og dette med «veldig sånn» viser kanskje at hun tar avstand fra den måten å tenke på. Andre ganger bruker kvinnene begrepet «selve klumpen» om fosteret, særlig når det er snakk om at fosteret kommer ut. Og en tredje sier: «Det er liksom ikke bare rent blod som kommer ut heller». Det betyr at det er snakk om noe mer og annet enn blod. Det er ikke bare en forsinket og ekstra stor mens, som sykehuspersonalet ofte har beskrevet det som.

Magdalena: Eksemplene du nevner, viser et vidt spenn: både å se fosteret som et lite liv og i den andre enden å avhumanisere det, ved å omtale det som en greie, en sak liksom.

Norunn: Ja, mange av metaforene om fosteret er prega av distanse, både fysisk og psykisk. Fosteret er usynlig og skal helst ikke sees, og følelsene rundt aborten blir også holdt på avstand. En av kvinnene sier «Jeg prøver liksom hele tiden å distansere meg. Jeg har sagt at det å ta abort er som å skrape huden av armen. Døde celler liksom. Eller litt mer enn det da.» Men i løpet av prosessen, når kroppen tar over, kan det hende at kvinnene også bruker metaforer som drapsoffer om fosteret. I dette tilfellet er det en kvinne som sier at det er den brutale måten å se det på, å si det som det er. Hun er ganske hard mot seg selv og legger til: «Jeg tenker det er en måte å tåle livet på».

Magdalena: Er det slik å forstå at mange av kvinnene dere har intervjuet, skammer seg over å ha tatt abort?

Eva: Jeg ble overrasket over hvor mange som snakket om skam og skyld. De ville ikke bli assosiert med den gruppen kvinner som var abortsøkende. Derfor snakket de så lite om det til andre. De følte at de ble litt dømt, og at de ikke fortjente omsorg på samme måte som andre pasienter. En sa: «Det er mange dømmende blikk på å ta medisinsk abort. Vi trenger hjelp til å ta bort skammen og tabuet rundt det. Jeg synes ikke det er forsvarlig å ta medisinsk abort hjemme. Og hvis man får til det: det hadde vært fint å få hjelp til å dempe skammen.» Her gjøres følelsene skam og skyld om til noe konkret, til noe som kan tas bort eller dempes, med hjelp av metaforer.

Aud: Da kan jeg komme tilbake til kvinnen som omtalte tabletten som en drapstablett, og som så på seg selv som en barnemorder. Det er en ganske sterk metafor som forteller mye om hvordan hun har opplevd prosessen både da og i ettertid. Noen kvinner sier at de bar på en tung sorg etter aborten, og at de følte skyld og at mangelen på empati fra sykehusets side nærmest føltes som en straff: «Dette må du ordne opp i sjøl, når du først har kommi i uløkka

Norunn: Mitt inntrykk er også at kvinnene kunne ønske seg større forståelse og mer omsorg når de først har kommet i den situasjonen at de har valgt å ta abort. Det kan jo være flere grunner til at de vil ta abort, grunner som kan være helt forståelige. Men som en av kvinnene sa det: «Det er jo økonomiske grunner til at vi ikke får den omsorgen vi ønsker. Systemet er slik, og det er det systemet vi har valgt.» Det er en økonomisk rasjonalitet som styrer helsevesenet, og den er overordna kvinnenes behov for omsorg. På en måte kommer disse kvinnene nederst på rangstigen som pasienter i helsevesenet. De har ikke fortjent omsorg på samme måte som andre pasienter.

Magdalena: Men tilbake til metaforene kvinnene brukte. Hva er det disse metaforene forteller oss? Dere sa at formålet med prosjektet var å se på kvaliteten av omsorgen. Hvordan er den?

Aud: Ja, det kan være bra å kunne slippe å være innlagt på et sykehus. Mange kan kanskje sette pris på det å være hjemme i en sårbar situasjon. Dette er jo også gjenkjennbart relatert til eldreomsorgen og «Leve hele livet»-reformen, hvor det å bo hjemme lengst mulig er et ønske. Dette fordrer imidlertid en oppfølging og kontinuitet i den omsorgen som skal ytes. En abort gjennomført hjemme kan være aktuelt for mange, men da må det følges opp av helsevesenet. Med andre ord må det være en automatikk i oppfølgingen. Oppfølgingen skal gis og ikke etterspørres ved behov, slik vi har sett det i denne studien. Vi ser den samme tendensen innen andre helsetjenester, blant annet i demensomsorgen. Her er det som oftest pårørende som må etterspørre bistand og hjelp. Vi kan jo spørre om medisinsk abort gjennomført i eget hjem er en måte for helsetjenesten å redusere kostnader på. Eller er dette en utvikling av tjenestetilbudet til brukerens beste? I dette tilfellet for kvinnen og eventuelt en partner. Uansett må den medisinske aborten følges opp av helsevesenet. Dette handler også om pasientsikkerhet, da vi vet at alle aborter av denne typen kan by på komplikasjoner av svært belastende omfang når kvinnene ikke blir fulgt opp. Denne studien viser dette.

Magdalena: Jeg forstår at dette er en alvorlig sak, både for kvinnene og for samfunnet. Men hva kan vi lære av dette?

Aud: Jeg tror det er bra for mange kvinner at en abort kan foregå i eget hjem, men da bør de få oppfølging i prosessen. Denne oppfølgingen bør være en selvfølge, og det er helsepersonell som har ansvaret for oppfølging. Det må ikke være slik at det er kvinnen som skal ta kontakt ved behov. At helsepersonell ikke er den ansvarlige og aktive i oppfølging av pasienter, klienter og brukere er gjenkjennbart i flere andre sammenhenger i helsevesenet. Så her ligger det et forbedringspotensial, og særlig i en så sårbar situasjon som å ta medisinsk abort bør det tilstrebes en mer aktiv og nær oppfølging av kvinnene,

[1] Samtalen er også å høre som podcast https://www.usn.no/aktuelt/podkast/metaforprat