Drømmen om «varig balanse»

Med sine grep i årstalen bidro Hermod Skånland til å forandre Norge – eller i alle fall Norges Bank.
  • Foto: via iStock: Alexander Farnsworth

1986 var et urolig år, både for Norge og verden. Og da handler det ikke om spekulasjonene knyttet til Åse Klevelands kjolevalg under den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen i Grieghallen i begynnelsen av mai dette året. Nei, 1986 vår året for dramatiske hendelser og spektakulære ulykker: Romfergen Challenger eksploderte rett etter oppskytning. Sveriges statsminister Olof Palme ble myrdet en sen vinterkveld i Stockholm, og atomulykken på kjernekraftverket i Tsjernobyl rystet en hel verden.[1]

1986 var også et år kjennetegnet av store politiske og økonomiske svingninger her hjemme. I det våren ebbet ut ble det regjeringskrise på grunn av bensinavgiften. Vi fikk den største lockouten i norsk arbeidsliv siden 1931, og den norske kronen ble devaluert med hele tolv prosent.

Derfor traff det nok en nerve i tiden da den nyslåtte sentralbanksjefen fra det høge nord, Hermod Skånland, avsluttet sin første årstale på den tredje torsdagen i februar med å appellere til betydningen av «varig balanse.» Hvem ønsker seg vel ikke varig balanse i en tid med uro og strid?

Nettopp det langsiktige økonomiske og politiske arbeidet for å sikre «varig balanse» burde være målet for finans- og pengepolitikken i kongeriket Norge, understreket tromsøværingen og Ap-mannen Skånland i sin første tale som sentralbanksjef. Derfor kreves det også endring. En ny kurs. Både økonomisk og politisk.

 

En ny sheriff i banken

Norges Bank har et selvstendig mandat. Ikke minst har banken faktisk reell makt, særlig når det kommer til fastsettelsen av rentesatsen. Sentralbanksjefen er derfor en av Norges mektigste og viktigste ledere. Det merkes også i sentralbanksjefens årstale – eller foredrag – for Norges Banks representantskap og inviterte gjester. Denne årstalen har tradisjon helt tilbake til 1922. I talen tar sentralbanksjefen opp forhold som er av avgjørende betydning for økonomiske veivalg fremover.

Skånlands tale torsdag 13.februar markerer likevel et slags år null i Norges Banks historie, som ellers løper helt tilbake til 1816 og danningen av det moderne Norge som nasjon. I denne talen presenterte Skånland nemlig noe helt nytt.

Den nye sentralbanksjefen gjorde krav på en mer fremskutt posisjon både for banken og dets nye leder. Da Skånland trådte frem bak sentralbanksjefens faste talerstol, gjorde han det også med ambisjon om å endre selve talerstolen. Norges Bank skulle ut av det byråkratiske mørket og inn på den politiske scenen.

Skånlands politiske prosjekt handlet i stor grad om å arbeide for å gi Norges Bank en mer selvstendig rolle.[2] Frem til han ble utnevnt som ny sentralbanksjef i 1985 hadde han markert seg som en uavhengig stemme i den politiske debatten, trass i sitt medlemskap i Arbeiderpartiet. Som nestformann i direksjonen for Norges Bank fra 1971 og leder for diverse offentlige utvalg og utredninger utover 1970- og 1980-tallet hadde Skånland allerede øvet stor politisk innflytelse. Den nye sentralbanksjefen hadde bakgrunn fra forskningsavdelingen i Statistisk Sentralbyrå, økonomistudier i USA, og som ekspedisjonssjef før Økonomiavdelingen før han ble utnevnt som direktør og nestformann i direksjonen for Norges Bank.

 

Ny lov, nye muligheter

Hermod Skånlands første årstale fra 1986 markerer noe helt nytt også i årstalens historie. I innledningen av denne talen viste sentralbanksjef Hermod Skånland til den nye §3 i den nye loven som regulerte Norges Banks virksomhet. Der ble det understreket at Norges bank skulle «informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene.» For Skånland innebar det å trekke fram særlig avgjørende «langsiktige problemstillinger.» Det er nettopp dette fremtidsmotivet som gjør at talen etter hvert har vekket nasjonal interesse. For hva kan vi egentlig forvente oss av tiden som ligger foran oss? Og hvem er bedre i stand til å spå om fremtiden enn en nøktern sentralbanksjef som har tilgang til de beste analyser og kalkyler?

Det er derfor ikke overraskende at den nye sentralbanksjefen innleder talen eller foredraget i 1986 med et eget avsnitt om årstalens stilling. Det er her Skånland prøver å utvide årstalens sjanger og siktemål. Hermod Skånland proklamerer at talen også skal ha som mål å nå «utenom denne eksklusive krets» av «beslutningstakere i landets politiske og økonomiske liv.» Skånland vil altså breie ut talens intenderte publikum, og han ser dette «i sammenheng med at banken etter den nye lovs §3 skal «informere offentligheten om penge-, kreditt- og valutaforholdene». På en helt annen måte henvender altså sentralbanksjefen seg fra og med 1986 til en bred(ere) offentlighet enn tidligere årstaler.[3]

Når talens siktemål og sjanger endres, forskyves også sentralbanksjefens rolle i folket. Han er ikke lengre utelukkende en ekspert i en lukket krets av likemenn, men banksjefen blir en læremester for hele landet og tar på seg en slags folkeopplysnings-etos. Det er det som skjer når Skånland argumenterer for viktigheten av at bankens innsikter om «penge-, kreditt- og valutaforholdene» må nå ut til «det miljøpolitiske og økonomiske beslutningstakere arbeider i»:

I samsvar med den praksis som gjennom årene har utviklet seg i vårt land, tilla heller ikke den nye loven Norges Bank myndighet til selv å treffe beslutninger av noen vesentlig betydning for den økonomiske utvikling. Desto viktigere er det at banken- uten sidehensyn til politiske eller økonomiske grupperinger – kan bidra til å øke innsikten om økonomiske sammenhenger der beslutninger treffes. Men av enda større betydning er det om vi kan gjøre vårt til å øke forståelsen på dette området i det miljøpolitiske og økonomiske beslutningstakere arbeider i.[4]

I tiden etter Skånland blir årstalen stadig viktigere som nasjonal mediehendelse. I sin første årstale i 1994 bygger Torstein Moland ut forståelsen av Norges Banks oppdrag, slik Skånland også gjorde i sin første årstale i 1986. I motsetning til Skånland prøver Moland å avgrense Norges Banks politiske rolle:

Sentralbanken har verken ansvaret for å velge, eller sette ut i livet, en samlet økonomisk politikk. Sentralbankens oppgave er heller ikke å løfte pekefingeren mot det politiske miljø og arbeidslivet, selv om vi skal påpeke også uønskede utviklingstrekk og vanskelige veivalg. Vårt ansvar er å analysere de samfunnsøkonomiske konsekvenser av beslutninger og ulike veivalg, og opptre som uavhengig rådgiver. Vi er tildelt særlige oppgaver i gjennomføringen av penge- og valutapolitikken, og for å sikre at finansmarkedene funksjonerer godt. Dette er fundamenter for Norges Banks virksomhet og vil være utgangspunktet for denne talen.[5]

Samtidig kan de innledende ordene til Skånland og Moland leses som uttrykk for en felles ambisjon om å markere Norges Banks selvstendighet. Det handler altså om å befeste institusjonen Norges Bank, og dermed også tydeliggjøre hvem det er som taler når sentralbanksjefen taler.

Skånlands første årstale i 1986 tydeliggjør også et annet talemotiv, at det nettopp er en årstale vi har for oss. Talen markerer overgangen fra ett budsjettår til et annet. Talen er derfor et slags overgangsritual ved starten av et nytt økonomisk år, selv om vi er kommet helt til den tredje torsdagen i februar. Etter hvert blir derfor sentralbanksjefens årstale en nyttårstale ikke helt ulik kongen og statsministerens nyttårstaler henholdsvis nyttårsaften og første nyttårsdag. Riktignok uten salmesang. En slags nasjonal, økonomisk selvangivelse, som kringkastes «live» både i radio og tv og etter hvert på nett.

 

«Fremtidens forsvarer»

Skånland står ikke fram som en utpreget optimist når han taler til folket. Ganske tidlig i talen advarer han mot at «det kan være fare for at 1980-årene kan avsluttes like svakt som de begynte.»[6] Poenget er at Norges Bank og dets fremste leder har et annet sikte enn kortvarig gevinst og rask, økonomisk vinning. Banken skal sørge for stabilitet og ansvarlighet og være «fremtidens forsvarer» i møte med «nåtidens krav», understreker Skånland i en artikkel fem år senere, for «de som kommer etter oss, er avhengige hvilken stabilitet vi kan klare å etablere.»[7] Derfor ligger det også til Norges Bank og dets sjef å utfordre misforstått fremtidsoptimisme. For selv om det er «mange forhold som kan gi inntrykk av en ganske tilfredsstillende økonomisk situasjon», så er denne gunstige stillingen «et resultat av at petroleumsinntektene både har gitt utenriksøkonomisk overskudd og handlefrihet for vår egen politikk.»[8]

Årstalen i 1986 markerer også et skifte fordi Skånland tydeligere enn tidligere sentralbanksjefer knytter talen om den norske økonomiens fremtid til det sorte gullet på havets bunn, petroleumsinntektene. Ikke så rart kanskje siden Skånland allerede i 1983 ledet det såkalte Tempoutvalget som kom med forslag om oppretting av et «petroleumsfond.» Måten Skånland utfordrer oljealderens og åttitallets fremtidsoptimisme på er ved å tegne opp ulike utviklingsscenario som legger til grunn at en prøver å opprettholde en «ekspansiv finanspolitikk» og «økte lønnskostnader.» Altså en fortsettelse av det Skånland oppfatter som dagens politikk. Da er det nemlig grunn til å frykte både økt ledighet og økt inflasjon, mener den ferske sentralbanksjefen. Ja, da «kan en ledighet på 2-3 prosent bli like historisk som en inflasjonsrate på dette nivå i dag forekommer oss å være.»[9]

Denne appellen til frykt gjør Skånlands tale effektiv, ikke minst fordi den spiller på en allmennmenneskelig frykt. Nemlig frykten for usikkerhet. Og de fleste skjønner at fremtiden er usikker. Selv om du skulle befinne deg i en kabriolet på full fart fremover i det Herrens år 1986, med vind i året og solbrillene på, mens du nynner til kjenningsmelodien til Miami Vice. Skånland trykker ned bremsen for «usikkerheten går klart i en retning – ledigheten kan øke betydelig.»[10]

 

Sentralbanksjefen som politisk profet

Det viktigste er ikke hvorvidt Skånland traff blink med alle sine opptegnede fremtidsscenarioer i 1986. Det avgjørende er at han etablerer en mer framskutt posisjon for Norges Bank og sentralbanksjefens talerstol. Retorisk sett er denne årstalen nemlig et eksempel på en byråkrat som tiltar seg rollen som politiker, i alle fall er det snakk om en politisk profet som varsler om nødvendige, fremtidige politiske tiltak.

De gammeltestamentlige profetene var, som Skånland, heller ikke ukjent med å spille på frykt. Når en profet taler, er det gjerne for å minne om at verden står på kanten av et eller annet stup. På samme måte som hos de gammeltestamentlige profetene, så skaper også sentralbanksjefens bruk av ord – appellen til fremtidige frykter – virkelighet. I senere tid merkes denne siden ved sentralbanksjefens retorikk for de fleste nordmenn best når Norges Bank kaller inn til pressekonferanse for å kunngjøre en endring i rentenivået. Hvilken rente vi får i fremtiden kan nemlig snakkes både opp og ned av sentralbanksjefen.[11]

Noen passasjer av talen fra 1986 er nesten eksotiske å lese, for eksempel når Skånland med utgangspunkt i innhentede spådommer fra 43(!) oljeeksperter prøver å forutsi hvilket register den fremtidige oljeprisen vil bevege seg innenfor. Sentralbanksjefen treffer nok best når han oppsummerer med å si at «vi vet svært lite om oljeprisen i 1990 eller noe annet fremtidig år,» og derfor synes det ikke å være «noen spesiell prisforventning man med rimelig trygghet kan bygge på.»[12] Men også i denne konklusjonen ligger det en potent fryktappell. Ting er usikkert, fremtiden i særdeleshet, og Norges utenriksøkonomi er derfor «følsom» overfor svingninger i oljeprisen.[13] Denne fryktadvarselen – om at det meste ved fremtiden er usikkert – blir derfor en implisitt påminnelse om hvor viktig det er å arbeide for nettopp «varig balanse.»

Kjernen i Skånlands politiske fryktappell handler om at det ikke på samme måte som før, på grunn av «innovasjonene i finansmarkedene,» er mulig å (valuta-)regulere oss fra «problemer som har sitt utspring i vår politikk.» Derfor er det desto mer nødvending «å gjøre noe med politikken.»[14] Byråkrateksperten trer frem som politiker.

 

Metaforer som taler til folket

Det at årstalen rettes inn mot et bredere publikum medfører selvfølgelig også noen utfordringer, da det nødvendigvis vil være stor forskjell på publikums kompetanse. Derfor vil ikke sentralbanksjefen kunne tenke at talen kun er rettet mot de innvidde. Da kan det gjerne lønne seg å tale slik at fagfolk finner talens budskap godt og treffende, og vanlige folk oppfatter det som formidles sant og sannsynlig.[15]

Etter 1986 har talen i økende grad blitt en nasjonal begivenhet, på lik linje med kongens og statsministerens tale ved overgangen til et nytt år. Det blir særlig tydelig i Svein Gjedrems årstaler fra starten av 2000-tallet. Gjedrem henvender seg til et forholdsvis bredt publikum og ønsker å bedrive en form for økonomisk folkeopplysning. Det rasjoneres med tekniske termer, og den økonomiske situasjon forklares slik at det skal kunne være mulig for menigmann å henge med.

Etter 1986 styrkes også det poetiske høystil-elementet i talene. Det blir vanlig å sitere norske diktere eller komme med anekdotiske metaforer for å beskrive økonomiske fenomen, særlig i innledningen av talene. Når en vil nå ut til et bredere publikum, nettopp ved å lade starten av talen med en egnet spenning og forventning, endrer også talen karakter. Det nøkternt-informative flyttes til et senere punkt i talen, og talens politiske nedslagsfelt brettes ut mot en bredere tilhørerskare. Etter 1986 vil sentralbanksjefen i årstalen rett og slett si mer til fler.

Det ser vi tydelig allerede i billedbruken i Hermod Skånlands første tale i 1986. Noe av det som gjør Skånlands politiske fryktappell særlig potent og effektiv er nemlig bruken av folkelige metaforer. Sentralbanksjefen taler for eksempel om valutabeholdninger som er så store at de truer med «å brenne hull i lommene våre.»[16] Tilsvarende formaner Skånland til moderasjon slik at vi ikke blir fanget i en nasjonaløkonomisk hybris. For Norges gunstige økonomiske stilling, må vi «vel innrømme,» skyldes at vi har hatt «vær- og føreforhold som har ligget spesielt til rette for oss» ved at petroleumsinntektene har gitt oss «bedre gli enn konkurrentene.»[17] En slik fargerik billedbruk finner en ikke i årstalene til tidligere sentralbanksjefer som Knut Getz Wold (1971-1985) og Erik Brofoss (1955-1970). Her representerer Skånlands tale noe nytt, og den retoriske ambisjonen om å bruke metaforer eller fortellinger – eller dikt – som kan nå frem til et bredere publikum fullbyrdes altså på mange måter av senere tids sentralbanksjefer, i særlig grad Svein Gjedrem.

 

Årstalen som politisk tale

Sentralbanksjefens tale kan best forstås som en åpningstale. En åpningstale kjennetegnes nemlig av at en leder for en organisasjon, bedrift eller institusjon holder frem en attraktiv visjon for fremtiden og inviterer folk til å gi av sin tid, sitt engasjement og sin energi på veien mot nettopp denne fremtiden. Dersom en åpningstale skal være effektiv, må taleren få frem hvorfor de omkostningene og endringene som lederen fremholder, fremstår både nødvendige og attråverdige.[18]

Med Skånlands inntreden i embetet blir sentralbanksjefens årstale tydelig en deliberativ, politisk tale rettet mot fremtiden. Det politiske ved Hermod Skånlands første tale i 1986 understrekes ved at talen starter med en virkelighetsbeskrivelse. Skånland starter med «Den internasjonale situasjon» og går deretter videre til «situasjonen innenlands.» Det avgjørende poenget her er at den som vil vinne tilslutning til en sak, er helt avhengig av å beskrive virkeligheten treffende.[19] Årstalene presenterer et univers som både definerer verden og som representerer sin egen hermetisk lukkede del av verden. Årstalens virkelighetsforståelse er både avgrenset og altomfattende på samme tid. Sentralbanksjefen gjør ikke noe forsøk på å berøre de begivenheter som har rørt folket.

Skånland rydder retorisk albuerom for en mye dristigere stil fra Norges Banks talerstol. Mot slutten av sin første årstale våger han seg endatil å bruke ironi og sarkasme for å fremme sitt politiske budskap. Hør bare her:

Det er mulig å bringe vårt land inn i de samme vanskeligheter som de fleste andre industriland står overfor ved hjelp av ganske enkle virkemidler: Offentlige utgifter som er større enn de inntekter som på noe lengre sikt kan forventes, vil gi oss deres gjeldsbelastning og dermed den samme binding på budsjettpolitikken gjennom store renteutgifter. Kontinuerlig sviktende konkurranseevne vil føre til ledighet også hos oss når utslagene ikke lenger kan motvirkes gjennom en ekspansiv finanspolitikk, og vi kan få gjøre andre lands erfaringer med hensyn til hvor vanskelig det er å gjenopprette full sysselsetting. Legger vi til, for godt mål, sterke politiske bindinger på rentenivået, som nesten alle andre industriland har gjort seg ferdige med, skulle vi være helgardert. Vi er så pass fortrolige med disse «virkemidlene» at det ikke skulle være grunn til å gå mer detaljert inn på dem.[20]

Her blir det helt tydelig at den nye sentralbanksjefen taler med en klar og spiss ambisjon om å påvirke politiske beslutningstagere. Målet er nemlig å overbevise både politikere og folket om en finanspolitikk innrettet mot langsiktig og «varig balanse» der den «forholdvis velstående» oljenasjonen avstår fra «å løse oppgaver som kan synes påtrengende gjennom økning av offentlige utgifter.» For, avslutter Skånland formanende, «i en presset økonomi er det den siste milliarden som gjør mest skade.»[21] Sentralbanksjefens årstale er med dette blitt enn virkelig åpningstale. Den politiske ambisjonen er eksplisitt. Skånland vil påvirke landets sentrale beslutningstagere slik at «varig balanse» kan ivaretas, også i fremtiden.

Deretter går Skånland over i en ganske detaljert drøfting av hvilke politiske og økonomiske virkemiddel som er de rette for å bøte på disse utfordringene, i første rekke «skattebestemmelsene for renter og formueavkastning.» I disse passasjene av talen, trer Skånland frem med frimodigheten til en finanspolitiker, men samtidig med den opphøyede verdigheten og talefiguren til en president eller konge som maner arbeidslivets ledere og politikerstanden til moderasjon og fornuft i usikre og urolige tider.[22]

 

Det er den draumen vi ber på – varig balanse

Sluttakkorden i Skånlands første årstale fra 1986 lander, som allerede nevnt, i appellen til «varig balanse.» Før han kommer så langt, nøler ikke den nye sentralbanksjefen med å kritisere den politiske debattens ofte kortsiktige perspektiver. Heller ikke her går Skånland av veien for å bruke mer folkelige metaforer for å understreke alvoret. Det er nemlig slik at erfaringer fra mange andre nasjoner viser at «man må til kanten av stupet før man snur og begynner på den tunge bakken oppover.»[23] Denne avslutningen markerer også noe nytt i årstalens historie, nemlig innføringen av en tydelig, om enn nøktern, patosappell i slutten av talene. Denne endringen av årstalen kan også tolkes som et resultat av måten årstalens talerstol har blitt forskjøvet for å nå et mye bredere publikum.

Siden 1986 har årstalen altså blitt en viktig årlig begivenhet, der sentralbanksjefen som nasjonens økonomiske fastlege foretar en diagnose av pasienten og angir hvilken behandling som foreslås fremover. Vi har allerede sett hvordan appeller til ulike former for frykt spiller en vesentlig rolle. Ved å beskrive situasjonen og så foreskrive handlingsalternativ, ligger det også en implisitt fryktappell. Faren er jo at dersom politikerne og folket ikke hører på sentralbanksjefens råd, så truer økonomiske kriser i fremtiden. Det kan være lavere økonomisk vekst eller høyere rente, som igjen kan føre til at folk mister jobben eller ikke greier å betjene huslånet. Det appelleres sjelden til apokalyptisk frykt, men ganske ofte til politisk og privat frykt.[24]

Ofte er avslutningsdelen av en tale stedet for de kraftigste appellene til patos. Dette motivet er helt klart nedtonet i sentralbanksjefens årstale, men det finnes der, som det allerede er påpekt. Det henger også sammen med at avslutningen på talene også har endret seg de siste tiårene. Det har rett og slett blitt mer formaning. Et endret vi. En mer fremskutt patos. Sentralbanksjefen tiltar seg en politisk posisjon som ville vært utenkelig rett etter krigen.

Idealet om varighet er et gjennomgangstema i flere av sentralbanksjefens årstaler, ikke bare i avslutningen av Skånlands første tale i 1986. Varighet som ideal blir ikke mindre med fremveksten av oljefondet. Det er som om talen om oljefondet gjenspeiler Arve Johnsen visjon om olje- og gassforekomstene som Norges «evige rikdom.»[25] Nå vet riktignok de fleste, at varighet og evighet ikke er helt det samme, men talen om at Oljefondet og dets avkastning skal kunne «varig brukes» gjør at fondets symbolske kraft styrkes.

I 1986 viser nytilsatt sentralbanksjef Hermod Skånland til en høringsuttalelse i forbindelse med nytt lovutkast for banken. I sin uttalelse gikk Norges Bank inn for at det skulle fremgå av loven at banken i sin virksomhet skulle «legge særlig vekt på hensynet til en varig balanse i landets økonomi.»[26] Prisstabilitet har, naturlig nok, lenge vært et mål for sentralbanken.[27] To sentrale stikkord for Norges banks virksomhet er derfor «stabilitet og solidaritet.»[28] Det handler om å balansere ulike pengepolitiske hensyn og samtidig være forberedt på at krav om krise og omstilling kan dukke opp, også i nær fremtid. Den grunnleggende innsikten blir godt oppsummert i Skånlands årstale i 1993: «En ubalansert situasjon kan ikke være stabil.»[29] Derfor fremhever sentralbanksjef Kjell Storvik fem år senere at «vi må utforme den økonomiske politikken med sikte på å styrke stabiliteten i økonomien, men samtidig være forberedt på sjokk og omstillinger.»[30]

Poenget er at skjevheter og ubalanse kan oppstå. Ja, det må faktisk forventes. Ikke minst må faren for det som kan skape ubalanse og uro tiltales gjennom å utlegge hva som er relevante strategier for å skape mest mulig stabilitet – både her og nå, men også i en tenkt eller estimert fremtid. Skal en for eksempel argumentere for sterkere statlig engasjement for å regulere tilbud og etterspørsel, særlig i nedgangstider? En slik tilnærming er inspirert av John Maynard Keynes sine tanker om planøkonomi, og dette tankesettet preget mye av Norges Banks styre under Erik Brofoss sin tid (1954-1970). Et annet alternativ er å argumentere for at markedet fungerer best når det regulerer seg selv, og det ikke gis kunstig åndedrett til døende bedrifter eller bransjer. Uansett hvilken forståelse Norges Bank og sentralbanksjefen legger til grunn i årstalene, så må fremtidens fryktscenarier tegnes ut på troverdig vis. Farene ved å miste balansen i fremtiden må rett og slett gjøres kjent og klart for tilhørerne: Hva er det vi har grunn til å frykte ved en stadig ekspanderende velferdsstat, svekket konkurranseevne eller for høy inflasjon?

Å stå frem som en profet som advarer mot fremtidens farer er vanligvis en ensom foreteelse. Det er samtidig verdt å merke seg forskjellen på de profetene som dyrker ensomheten i ødemarken og med ujevne mellomrom trer frem for folk og ledelse med sin fryktappell, og de profetene som har fast tilhold ved hoffet eller tempelet. Sentralbanksjefen er nok mer av en hoff-profet. Uansett, så er årstalen i 1986 til den nyslåtte sentralbanksjefen Hermod Skånland et varsel om en ny tid for Norges Bank og dets fremste leder. Banken og dets sjef taler fremdeles fra ekspertens opphøyede sted, men nå er denne talerstolen rettet mot hele folket. Det henger ikke minst sammen med at oljepengebingens hoff-profet vil ta rollen som en slags semigud som har som oppgave å vokte den vektstangen som sørger for at nasjonen er i balanse – både i nåtid og fremtid. Fremtidens forsvarer har nemlig kun ett evangelium, og det er appellen om at «varig balanse» i ikke er ett av flere sidestilte mål, «men det fremste mål for økonomisk politikk.»[31]

 

Noter

  1. Analysen av denne talen drar veksler på en nylig utgitt bok med studium av sentralbanksjefens årstaler de siste 50 år: Norheim, Bård og Haga, Joar. Fra oljeeventyr til klimakrise: Sentralbanksjefen taler om penger og frykt. Bergen: Fagbokforlaget, 2025. ↑
  2. Se for eksempel Lie, Einar; Kobberød, Jan Thomas; Thomassen, Eivind, og Rongved, Geirmund Forfang. Norges Bank 1816-2016. Bergen: Fagbokforlaget, 2016, eller https://nbl.snl.no/Hermod_Skånland ↑
  3. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 29. ↑
  4. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 29. ↑
  5. Torstein Molands årstale 10.februar 1994, s. 3. ↑
  6. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 32. ↑
  7. Skånland, Hermod. «Sentralbankens oppgaver i dag og i fremtiden» i Skånland, Hermod; Pöhl, Karl Otto og Munthe, Preben. Norges Bank 175 år: Tre foredrag om sentralbankens plass og oppgaver. Norges Banks Skriftserie nr 19. Oslo, 1991, s. 15. ↑
  8. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 36. ↑
  9. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 36-38. ↑
  10. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 37. ↑
  11. Se for eksempel, Von der Lippe, Berit. «Retoriske blikk på økonomiske fortellinger.» Publisert i Materialisten, 37(2009)1/2, s. 19. ↑
  12. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 38. ↑
  13. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 39. ↑
  14. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 43. ↑
  15. Andersen, Øyvind. I retorikkens hage. Oslo: Universitetsforlaget, 1995, s. 210-211. ↑
  16. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 43. ↑
  17. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 44. ↑
  18. Se Norheim, Bård og Haga, Joar. Kunsten å tale til nordmenn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2021, s. 52-77. ↑
  19. Se Norheim, Bård og Haga, Joar. The Four Speeches Every Leader Has to Know. London: PalgraveMacmillan (Pivot), 2020, s. 29-35 og Norheim, Bård og Haga, Joar. Kunsten å tale til nordmenn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2021, s. 58-67. ↑
  20. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 44. ↑
  21. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 44. ↑
  22. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 45. ↑
  23. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 46. ↑
  24. For mer om de tre typene eller nivåene frykt, se Norheim, Bård og Haga, Joar. The Three Fears Every Leader Has to Know: Words to Use in a Crisis. London: PalgraveMacmillan (Pivot), 2022. ↑
  25. Johnsen, Arve. Norges evige rikdom: Oljen, gassen og petrokronene. Oslo, Aschehoug forlag, 2008. ↑
  26. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 29. ↑
  27. Lie, Einar; Kobberød, Jan Thomas; Thomassen, Eivind, og Rongved, Geirmund Forfang. Norges Bank 1816-2016. Bergen: Fagbokforlaget, 2016, s. 428. ↑
  28. Lie, Einar; Kobberød, Jan Thomas; Thomassen, Eivind, og Rongved, Geirmund Forfang. Norges Bank 1816-2016. Bergen: Fagbokforlaget, 2016, s. 430-431. ↑
  29. Hermod Skånlands årstale 18.februar 1993, s. 7. ↑
  30. Kjell Storviks årstale 19.februar 1998, s. 16. ↑
  31. Hermod Skånlands årstale 13.februar 1986, s. 46. ↑