De siste tiårene har Tyrkia gjennomgått en dyptgripende politisk og sosial transformasjon. Landet står ved et veiskille, der spenningene mellom tradisjon og modernitet, mellom øst og vest, har nådd nye høyder. I sentrum av denne utviklingen finner vi en mann – Recep Tayyip Erdogan. Han har hatt makten siden 2002 og er den lengstsittende politiske lederen i Tyrkias moderne historie.
I løpet av sin tid ved makten har Erdogan hatt stor innflytelse på tyrkisk politikk og blitt en dominerende skikkelse innen tyrkisk populisme. Hans politiske gjennombrudd kom på et tidspunkt hvor mange tyrkere følte seg fremmedgjorte og frustrerte over korrupte, ineffektive politikere. Men hvordan har han klart å oppnå en slik dominans? Svaret ligger i Erdogans evne til å knytte bånd med velgerne. Gjennom sin retorikk får han seg selv til å fremstå som en av dem – en leder som forstår folkets behov og taler deres språk. En sentral del av Erdogans retoriske strategi har vært å etablere en motsetning mellom «oss» og «dem», hvor han skaper et bilde av «ytre fiender» – trusler utenfra – som et verktøy for å styrke nasjonalismen og samle støtte til sitt politiske prosjekt.
Denne retoriske evnen har vært kjernen i hans politiske suksess og dominans. Men hvem er egentlig Erdogan? Og vil landet forbli et demokrati der pluralisme og mangfold har plass, eller vil det trekkes mot et mer autoritært og homogent regime?
Hvem er Erdogan?
Erdogan ble født i Istanbul den 26. februar 1954, men foreldrene kommer opprinnelig fra Güneysu, en liten distriktsby som tilhører provinsen Rize ved Svartehavet. Selv om familien stammer fra Rize/Güneysu, var det i bydelen Kasımpaşa i kommunen Beyoğlu i Istanbul Erdogan vokste opp og tilbrakte sine barne- og ungdomsår.
I 1965 begynte Erdogan på en islamsk skole (İmam Hatip) etter at rektoren på den statlige barneskolen hadde lagt merke til hans engasjement i religionstimene. İmam Hatip-skolene skulle senere vise seg å spille en nøkkelrolle i Erdogans religiøse og politiske utvikling. I senere tid har Erdogan selv understreket betydningen av denne utdannelsen med følgende ord:
Min tid ved Imam Hatip-skolen betyr alt for meg. Her fikk jeg rammene og retningen for mitt liv. Imam Hatip-skolen lærte meg fedrelandskjærlighet. Jeg lærte meg å tjene folket og nasjonen. Jeg fikk lære meg å be og være glad i kjærligheten til Allah. Jeg lærte meg å ikke undertrykke miljøbevisstheten og solidariteten. Og streve etter at andre mennesker skal få det som jeg ønsker for min del.
Og om selve koranundervisningen:
De leksjonene hadde stor betydelse for utviklingen av min rettferdighetssans […] Det var der jeg fikk kjærligheten til og gleder i å stadig være på vei til et sted. Imam Hatip-skolen gjorde meg til den mannen jeg er i dag.[1]
Erdogan ble medlem av den nasjonalkonservative studentforeningen MTTB (tyr: Millî Türk Talebe Birliği) i sitt siste år på İmam Hatip-skolen. På den tiden var studentforeningene i Tyrkia sterkt politisert og aktivt involvert i de politiske konfliktene som preget landet. MTTB var en organisasjon med nasjonalistiske, islamistiske og antikommunistiske holdninger. Det var gjennom denne foreningen at Erdogan begynte å utmerke seg som taler i politiske debatter og lesesirkler som ble arrangert av medlemmene.
Erdogans politiske engasjement økte, og han ble medlem av det islamistiske partiet MSP (tyr: Millî Selamet Partisi). I 1976 ble han leder for partiets ungdomslag i Beyoğlu, og kort tid etter ble han leder for hele ungdomsorganisasjonen i Istanbul.[2]
I 1969 ble islamistbevegelsen og politisk islam, kjent som Milli Görüş, grunnlagt av ingeniøren og akademikeren Necmettin Erbakan, som også hadde bakgrunn fra Svartehavskysten. Milli Görüş betyr «nasjonal visjon». For Erdogan var Erbakan en viktig mentor og et stort forbilde. Erdogans andre sønn, Necmettin Bilal Erdogan, ble oppkalt etter Erbakan.
Erdogans politiske karriere begynte å ta form da han ble med i Velferdspartiet (Refah Partisi) i 1983, som representerte en ny retning for islamistisk politikk i Tyrkia etter nedleggelsen av MSP. Han steg raskt i partiets rekker, ble leder for lokallaget i Beyoğlu i 1984, og året etter ble han leder for partiet i Istanbul. Hans første forsøk på å bli ordfører i 1989 resulterte i et nederlag, til tross for en uvanlig valgkampstrategi som inkluderte besøk til tavernaer og bordeller for å samle stemmer.
Det var kommunevalget i 1994 som på alvor forandret Erdogans skjebne. Velferdspartiet klarte å tiltrekke seg støtte fra innflyttere fra Anatolia, mens Erdogan konsentrerte seg om sentrale spørsmål som arbeid og utdanning. Fra slutten av 1980-tallet, og spesielt i løpet av 1990-tallet opplevde Istanbul en kraftig befolkningsvekst. Flere tyrkere strømmet til Istanbul i håp om å få et bedre liv. Veksten fortsatte inntil 2000-tallet. Disse nye innbyggerne, som kom fra periferien, var fattige og konservative, bosatte seg ikke jevnt over byen, men ble konsentrert i noen bydeler. Velferdspartiet ble et viktig talerør for denne gruppen.
Erdogans strategiske tilnærming, som inkluderte målrettede kampanjer og husbesøk, resulterte i en markant økning i oppslutningen, noe som førte til hans valg som ordfører i Istanbul. Under hans ledelse ble det iverksatt omfattende tiltak for å forbedre vannforsyning, kollektivtransport og byens infrastruktur. Erdogans suksess som ordfører, kombinert med hans evne til å oppfylle sine løfter, befestet hans posisjon i tyrkisk politikk og bidro til Velferdspartiets fremvekst som en dominerende kraft i landet.
Vendepunktet for Erdogans politiske karriere kom i desember 1997 under et politisk møte i provinsen Siirt i Sørøst-Tyrkia hvor han leste følgende dikt: «Moskeene er våre kaserner, kuplene våre hjelmer, minaretene våre bajonetter, og de troende våre soldater»[3]
Fremførelsen fikk juridiske konsekvenser og Erdogan ble dømt til 10 måneders fengsel i 1998. Samme år ble Velferdspartiet stengt av grunnlovsdomstolen med begrunnelse om at partiet var en trussel mot sekularismen. Under fengselsoppholdet begynte Erdogan å planlegge opprettelsen av et nytt politisk parti, noe som førte til et brudd med hans mentor, Erbakan. Islamistbevegelsen delte seg i to fraksjoner: tradisjonalistene, som dannet Lykkelighetspartiet (Saadet Partisi), og modernistene, som stiftet Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) den 14. august 2001. AKP fokuserte på å bekjempe korrupsjon og definerte seg som et «konservativt demokratisk» parti, uten eksplisitt å nevne islam i partiprogrammet. Erdogan nedtonet sitt forhold til religion. Han hevdet at det skulle være en privatsak, og avviste ideen om en stat basert på religion. AKP fremstod som et moderat sentrum-høyre parti, med Erdogan som en vestlig-orientert reformist snarere enn en religiøs fundamentalist.
Partiets nye linje og forhold til sekularismen kom tydelig frem i programmet fra 2002:
Vårt parti anser religion som en av menneskehetens viktigste institusjoner, og sekularisme som en uunnværlig forutsetning for demokrati, og en forsikring om religions- og samvittighetsfrihet. Vi avviser også tolkningen og forvrengningen av sekularisme som fiendskap mot religion […] Sekularisme handler i bunn og grunn om et prinsipp som lar mennesker av alle religioner og trosretninger enkelt praktisere sin religion, og være i stand til å uttrykke sin religiøse overbevisning og leve deretter, men som også lar mennesker uten tro kunne organisere seg langs disse linjene. Sekularisme er derfor et prinsipp for frihet og sosial fred […] Vårt parti er imot og avviser at hellige og religiøse verdier og etnisitet blir utnyttet til politiske formål.[4]
Etter valget i 1999 ble det dannet en koalisjonsregjering mellom tre partier: Det demokratiske venstrepartiet (tyr: Demokratik Sol Parti eller DSP), Det nasjonalistiske aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi eller MHP) og Moderlandspartiet (tyr: Anavatanpartisi eller ANAP). Regjeringen møtte alvorlige problemer, inkludert et ødeleggende jordskjelv i Izmit som resulterte i 17.000 dødsfall og dårlig krisehåndtering, noe som førte til kraftig kritikk. Den økonomiske krisen i 2001, preget av høy inflasjon og arbeidsledighet, forverret situasjonen, og regjeringen måtte skrive ut nyvalg.
Valget 3. november 2002 førte til en betydelig endring. De tre regjeringspartiene fikk redusert sin oppslutning og havnet under sperregrensen på 10%. AKP fikk 34,4 prosent av stemmene og nesten to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen. Dermed fikk de rent flertall etter kun 15 måneder etter partiets stiftelse.
Erdogans «oss» mot «dem»
Erdogans politiske suksess kan ikke forstås uten å se nærmere på hans retoriske strategier. Hans måte å fremstille sine motstandere på er ikke bare et virkemiddel, men en kjerne i hans kommunikasjon. En sentral del av denne retorikken er en tydelig delegitimering av opposisjonen og et skarpt skille mellom «oss» og «dem», som skaper en fortelling der hans eget lederskap fremstilles som den eneste garantien for stabilitet og nasjonal enhet. Opposisjonen fremstilles ikke bare som illegitime aktører, men også som politiske motstandere med folkefiendtlige hensikter, og som en trussel mot Tyrkias suverenitet og politiske enhet. Egen politikk og representasjon blir definert som tjenestebasert politikk og stabilitet, men opposisjonen står for konflikt og politisk ustabilitet. Politiske motstandere blir anklaget for å samarbeide med terrororganisasjoner, og det påpekes at de mangler verdier og ikke bryr seg om folkets interesser. For Erdogan representerer opposisjonen kaos og står for Det gamle Tyrkia – en referanse til fortiden med kaotiske tilstander, politiske kriser og ustabilitet, og hyppige regjeringsskifter. Videre hevder Erdogan at opposisjonen ønsker å overføre landets økonomiske uavhengighet til internasjonale långivere, og at de utgjør en trussel mot den tradisjonelle familiestrukturen.
Kjernen i Erdogans retorikk er en antitetisk struktur som skaper en dikotomisk fremstilling av virkeligheten, der det er et klart skille mellom «oss» og «dem». Denne populistiske tilnærmingen bygger et dualistisk verdensbilde, hvor det er tydelige motsetninger mellom det gode og det onde.[5] Kontrasten mellom det positive, riktige og gode på den ene siden, og det negative, uriktige og onde på den andre, er gjennomgående i Erdogans taler. Det er oss mot vandaler og forrædere, oss mot kuppmakerne, oss som forsvarer familiestrukturen og de grunnleggende verdiene mot de som truer familieinstitusjonen og de grunnleggende verdiene, oss som vil fortsette kampen mot terror mot de som vil svekke den og sette nasjonens sikkerhet og enhet i fare, og oss som representerer «Tyrkias århundre» mot de som representerer en mørk fremtid.
Postulatretorikk, løgn og desinformasjon
Erdogans populistiske retorikk er preget av postulater, løgn og desinformasjon. For eksempel har han påstått at opposisjonen vil omgjøre Hagia Sophia til museum igjen, og at de samarbeider med terrororganisasjoner. Under gjenåpningen av Den blå moské i Istanbul den 21. april 2023, hevdet Erdogan at opposisjonen ønsket å avvikle Diyanet (Direktoratet for religiøse anliggender). Dette er påstander uten grunnlag i opposisjonenes politikk eller uttalelser.
Et annet eksempel som har blitt brukt jevnlig og konsekvent de siste årene, er knyttet til Gezi-opprøret i 2013. Erdogan anklaget demonstranter som søkte tilflukt i en moské for å ha nektet å ta av seg skoene og for å ha drukket alkohol inne i moskeen. Moskeens Muezzin (bønneroper fra moskeens minaret) Fuat Yıldırım avviste påstanden om at noen hadde drukket alkohol i moskeen. Denne løgnen ble også gjentatt under valgkamptalen i Istanbul den 13. mai 2023.
Et av de mest oppsiktsvekkende eksemplene på desinformasjon under valgkampen i 2023 fant sted i Istanbul, da Erdogan viste en deepfake-video av sin motstander til et stort publikum. Videoen, som ble presentert på en storskjerm for flere hundre tusen velgere, begynte med opposisjonens presidentkandidat som oppfordret tyrkiske velgere til å delta i valget. Imidlertid var videoen manipulert slik at den inkluderte Murat Karayılan, en av grunnleggerne av PKK, som dukket opp i gerilja-uniform og gjentok ordet «kom igjen». Ved å kombinere disse separate klippene skapte videoen et inntrykk av at PKK støttet opposisjonens kandidat, med den underliggende hensikten å knytte opposisjonen til terrororganisasjonen. Denne strategien viser hvordan desinformasjon ble brukt strategisk for å manipulere velgernes oppfatning i valgkampen. Erdogans bruk av postulater og desinformasjon er ikke bare et verktøy for å vinne valg, men også et middel for å kontrollere den politiske diskursen i Tyrkia.
Argumentasjonen og virkelighetsoppfatningen til Erdogan er bygd på dikotomi og motsetningsforhold. En tydelig «oss mot dem» holdning dominerer Erdogans retorikk. Konstruksjonen av virkelighetsoppfatningen baserer seg på kraftige metaforer, tydelige kontraster og overdrivelser. Erdogan posisjonerer seg som beskytteren av det tyrkiske folket og en forkjemper for nasjonens interesser. Han ønsker å fremstå som en garantist for Tyrkias suverenitet, politiske stabilitet, økonomiske uavhengighet, og en representant for nasjonens verdier og interesser.
Erdogans retorikk er preget av en strategi som skaper frykt blant befolkningen ved å påstå at deres religionsfrihet og livsstil er truet. Frykten for «ytre fiender og aktører» er dypt forankret i tyrkernes bevissthet, og han utnytter den strategisk. Disse fiendene består av terrororganisasjoner, globale interessemiljøer, etterretningstjenester, fiendtlige land, og andre aktører som angivelig ønsker å svekke, ødelegge, og i det verste scenariet utslette Tyrkia og den tyrkiske nasjonen. Denne frykten har en historisk-politisk forankring («Sèvres-syndromet») og utgjør en sentral del av den kollektive bevisstheten til tyrkerne. Erdogan bruker denne trusseloppfatningen som en mobiliseringsstrategi for å kamuflere reelle politiske og økonomiske problemer, dekke over egen feilslåtte politikk, styrke nasjonalismen blant tyrkerne, legitimere egen politikk og autoritære handlinger – og konsolidere velgerne. Gjennom retorikken ønsker han å fremstå som den sterke lederen som beskytter Tyrkias interesser mot disse truslene.
En sentral dimensjon av Erdogans populistiske retorikk er hans evne til å tale på vegne av et bredt spekter av grupper – fra religiøse og konservative til nasjonalister – og å forene dem gjennom et felles verdigrunnlag. En viktig del av hans appell ligger i hans ferdigheter med å spille på den historiske konflikten mellom sekulære og religiøse grupper, noe som effektivt konsoliderer hans kjernevelgere. Erdogans identitetspolitikk intensiveres i takt med den økonomiske situasjonen og befolkningens velstand. Når økonomien er svak og politiske utfordringer melder seg, benytter han identitetspolitikken som et strategisk verktøy for å avlede oppmerksomheten fra de virkelige problemene. Dette skaper en mer polarisert politisk debatt, som både kamuflerer økonomiske utfordringer og gir Erdogan muligheten til å styrke sin politiske posisjon.
Erdogan er både en autoritær leder og en populist som har klart å beholde en sterk, folkelig appell. Til tross for sin lange tid ved makten, har han flere ganger trådt inn i rollen som opposisjonspolitiker.
Under valgkampen i 2018, etter seksten år ved makten, fremmet han løfter om et upartisk rettsvesen, styrking av demokratiet, budsjettdisiplin, forhindre budsjettunderskudd og økt sysselsetting. Mot slutten av valgkampen i 2023 kritiserte han de økende leie- og boligprisene og insisterte på at det var uakseptabelt.
Erdogan er dyktig til å redefinere påtrengende problemer, og skaper en forventning om at det er han som har evnen til å løse dem. Reelle problemer i økonomien – som inflasjon, prisstigning, kraftig svekkelse av tyrkisk lira, redusert kjøpekraft, økende boligpriser, høy arbeidsledighet og misnøyen med økt migrasjon – blir knapt nevnt i talene hans. De virkelige problemene blir erstattet med betoning av nasjonal sikkerhet, politisk stabilitet, økonomiske investeringer, fremtidsvisjoner og nasjonal selvstendighet. Publikum føres vekk fra reelle utfordringer til et annet sted – et sted hvor utfordringene kamufleres med sterk verdipolitikk, utvalgte historiske hendelser, fryktpolitikk, anti-LGBT og anti-vestlig retorikk.
I lys av disse aspektene er det klart at Erdogans retorikk ikke bare fungerer som et verktøy for politisk mobilisering, men også som et strategisk middel for å opprettholde makten. Ved å skape en dikotomisk virkelighetsoppfatning, spille på frykt, benytte postulater og spredning av desinformasjon, samtidig som han redefinerer påtrengende problemer, styrker han sin politiske posisjon blant befolkningen.
Erdogan og populistisk retorikk
Erdogans politiske kommunikasjon har mange fellestrekk med populismen som Jan-Werner Müller beskriver. Han posisjonerer seg som den eneste ekte representanten for folket og bygger sin politiske kommunikasjon rundt dikotomien mellom det «rene» folket og de «korrupte» elitene, som han fremstiller som en trussel mot folkets interesser. Populisme er et begrep med mange tolkninger, men Müller gir en kjerneforståelse: «Vi – og bare vi – representerer det sanne folket». For Müller er denne forståelsen en del av populismen.[6]
Populistiske ledere har en evne til å forenkle komplekse politiske saker, der de kommer med enkle politiske løsninger for de opprørte massene og misfornøyde velgere. Populistene hevder at politisk handlekraft og politisk vilje kan løse de utfordringene som innbyggerne møter i dagliglivet.[7]
Ifølge Müller innebærer populisme en bestemt politisk oppfatning der det moralsk rene og homogene folket stilles opp mot de umoralske og korrupte elitene, som er parasittære og ikke en del av folket. Müller hevder at populisme ikke bare er antielitistisk, men også antipluralistisk, ettersom populister insisterer på eksklusiv representasjon av folket med budskapet: «Bare vi representerer folket».[8] Andre sentrale kjennetegn ved populismen er blant annet systemkritikk, delegitimering av politiske motstandere og antitetisk struktur med dikotomisk fremstilling.[9]
Müller hevder at populistiske ledere har en særegen måte å utøve makt på, der de konsekvent bruker spesifikke metoder for å oppnå sine mål. Spesielt tre aspekter er gjennomgående; overtakelse av staten, lojalitet gjennom klientisme, og undertrykking av sivilsamfunnet og mediene.[10]
Disse tre elementene er fremtredende og dominerende i Erdogans regjeringsstil. Partifolk og lojale støttespillere har blitt plassert i sentrale posisjoner i ulike institusjoner, uavhengig av kompetanse. Rettstaten har blitt svekket ved at Erdogan har utnevnt lojale dommere og statsadvokater, særlig etter kuppforsøket i 2016, da tusenvis av dommere og jurister med bånd til Gulen-bevegelsen ble erstattet med regjeringsvennlige.
Opposisjonelle politikere, journalister og andre kritikere har ofte blitt tiltalt og fengslet over anklager om å ha «fornærmet presidenten» eller «støttet terrorisme». Denne fryktkulturen har dempet kritikken av Erdogan, både fra media og politiske motstandere.
Byer og regioner som har støttet Erdogan og AKP, har fått økt økonomisk støtte og store infrastrukturprosjekter som broer, veier og flyplasser. Forretningsfolk med nære bånd til regjeringen har fått lukrative kontrakter, noe som ytterligere styrker Erdogans klientelistiske system. Områder som støtter opposisjonen, blir derimot oversett eller nedprioritert.
I 2017 ble grunnloven endret etter at et knapt flertall av tyrkerne stemte ja til grunnlovsendringene, som flyttet den utøvende makten fra en regjering valgt av parlamentet til presidentembetet, som fikk utvidede fullmakter. Flere uavhengige mediekanaler har blitt nedstengt eller overtatt av pro-regjeringsaktører. Mange regjeringskritiske journalister har blitt arrestert eller mistet jobbene sine, og sensuren har økt drastisk. I dag er store deler av mediene regjeringsvennlige.
Det mest påfallende ved Erdogans regjeringsstil er bruken av nasjonalistisk retorikk for å rettferdiggjøre egne handlinger og fremstille seg selv som beskytteren av Tyrkia og det tyrkiske folket mot «interne» og «eksterne» fiender.
Gjennom sin retorikk om «ytre fiender» skaper Erdogan en konstant tilstand av unntak, hvor han rettferdiggjør autoritære tiltak som nødvendig for nasjonens overlevelse. Denne tilnærmingen lar ham opprettholde et grep om makten, samtidig som den undergraver demokratiske institusjoner og pluralisme. Hans retorikk forener nasjonen mot en felles fiende, men splitter samtidig befolkningen innad, ved å delegitimere opposisjon og alternative stemmer.
Erdogans retoriske evner og populistiske grep har sikret hans politiske dominans, men hans bruk av dikotomisk retorikk og desinformasjon vekker bekymring for Tyrkias fremtidige kurs. Vil landet klare å gjenvinne et sterkt demokratisk fundament, eller er det på vei mot en stadig mer autoritær utvikling?
For opposisjonen ligger den største utfordringen ikke bare i å presentere et troverdig politisk alternativ, men også i å bryte ned det dypt forankrede «oss mot dem»-narrative som Erdogan har bygget over to tiår. Tyrkias stabilitet og fremtidige utvikling avhenger av om dette narrative kan overvinnes, og om det tyrkiske folket igjen kan samle seg om felles demokratiske idealer.
Noter
- Akyol, Ç. (2017). Erdogan: En biografi. Oversatt av Annika Sundberg. Lund: Historiske Media, s. 66 ↑
- Johnsen, N. (2019). Erdogan: Tyrkias nye sultan. Oslo: Aschehoug, s. 42-43 ↑
- Johnsen, N. (2019). Erdogan: Tyrkias nye sultan. Oslo: Aschehoug, s. 72 ↑
- 4. AK Parti programı (2002): kalkınma ve demokratikleşme programı. TBMM Kütüphanesi. Hentet fra: https://acikerisim.tbmm.gov.tr/xmlui/handle/11543/926 ↑
- Reiter, G. I. (2019). Den populistiske retoriks potentiale. En undersøgelse af Donald Trumps valgkampagne 2016. Rhetorica Scandinavica, 23(79), s. 83. ↑
- Müller, J. W. (2016). Hva er populisme?: et essay. Oversatt av Lars Holm-Hansen. Oksnøen: Heinesen forlag, s. 20 ↑
- Müller, J. W. (2016). Hva er populisme?: et essay. Oversatt av Lars Holm-Hansen. Oksnøen: Heinesen forlag, s. 22-23 ↑
- Müller, J. W. (2016). Hva er populisme?: et essay. Oversatt av Lars Holm-Hansen. Oksnøen: Heinesen forlag, s. 31-32 ↑
- Reiter, G. I. (2019). Den populistiske retoriks potentiale. En undersøgelse af Donald Trumps valgkampagne 2016. Rhetorica Scandinavica, 23(79), s. 80 ↑
- Müller, J. W. (2016). Hva er populisme?: et essay. Oversatt av Lars Holm-Hansen. Oksnøen: Heinesen forlag, s. 53. ↑