Fagdannelse

Er retorikken et fag eller et snurrepiperi fra en annen tid? Universitetsbyråkratene mener endelig det første, og retorikken er formelt anerkjent i Norge.

Her skal det handle om en, for retorikere, viktig begivenhet i det norske universitetsbyråkratiets helt nylige historie. Men fordi slike begivenheter først gir mening i sin rette kontekst, kan det være på sin plass med en aldri så liten retorikkhistorie.

Det er en ulykkelig omstendighet at den fremste historiske kilden til retorikkens opprinnelse og tidlige beskaffenhet var en uttalt fiende av retorikken, nemlig Platon. Det hele går fra ulykkelig til direkte forvirrende når man innser at dem Platon uttrykte sin motstand mot ikke selv oppfattet seg som «retorikere», men snarere som sofister – ja, det er faktisk mye som tyder på at ordet «retorikk» (ρητορική/rhetorike) ble oppfunnet av Platon selv, som en nedsettende beskrivelse av sofistenes virke.[1] Om man tillater seg noen filologiske antagelser så vel som noen formidlende forenklinger, kunne man kanskje si at «retorikken» ble født som et skjellsord; den ble ønsket velkommen til verden av en jordmor, Platon, som helst skulle vært barnet foruten!

Gitt et slikt opphav, vil man kanskje lure på hvorfor noen fortsatt skulle ønske å kalle seg «retoriker». Forklaringen er at Platons nedsettende karakteristikk av retorikken ikke førte til at den forsvant, snarere tvert imot. Som flere retorikkhistorikere har påpekt, ble talekunsten innsnevret og «disiplinert» av henholdsvis Platons og Aristoteles’ kritikker,[2] og dermed ble den frarøvet de mer omfattende ambisjonene den hadde i sofistenes (eller også Isokrates’) formulering.[3] Men sofistene hadde satt i bevegelse noe som selv ikke Platon kunne danne skanse mot. Retorikken var simpelthen for nyttig, og følgelig etablerte den seg snart som kjernen i omtrent all vestlig grunnutdanning. Nøkkelen bak denne ombeskrivelsen av retorikken var den tette koblingen til skolen, eller i fall til skolegang.[4]

Filosofenes fiendskap overfor retorikken har, riktignok med vekslende intensitet, vedvart siden Platons tid, men det lyktes filosofene aldri å marginalisere retorikken. I mer enn 2000 år var det nettopp til retorikken Europas lærere gikk for å utdanne nye generasjoner europeere. Det som til slutt skulle forvise retorikken fra både skoler og universiteter var ikke filosofien, men den økende spesialiseringen innenfor vitenskapen, som tok til mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Retorikkens angivelige uformelighet, det faktum at den ikke hadde et klart og tydelig objekt, ei heller et solid formål, hadde vært et av Platons opprinnelige klagepunkter mot talekunsten. Med vitenskapens spesialisering ble denne klagen mer aktuell enn noen gang, for nå opererte retorikken ikke lenger i et akademisk landskap befolket av omtrent like uformelige disipliner, men var isteden omgitt av innsnevrede, fortettede ekspertfelt som dro opp tydelige grenser mellom hva de selv holdt på med og hva de overlot til andre. I et slik landskap fremsto retorikken gammeldags og nedstøvet; den stammet fra en tidligere tid, da man manglet vitenskapelige metoder og et behørig arbeidsdelt universitet. Retorikken ble skjøvet ut, og inn kom fag som statsvitenskap, sosiologi, sosialantropologi, lingvistikk, idehistorie, etter hvert også medievitenskap og kulturstudier, for å oppta hver sin lille flik av det rommet der retorikken før hadde vært.

Men i løpet av de siste tiårene har retorikken altså gjenoppstått både som skole- og universitetsfag. Det er ikke helt enkelt å forklare hvorfor dette har skjedd. På et praktisk plan er nok retorikkens gjenfødelse et resultat av ildsjeler som har «stått på for saka», men mer allment mistenker jeg at spesialiseringens skyggesider også har noe med saken å gjøre. Vitenskapelige metoder og skarp akademisk arbeidsdeling er gode ting, men bare et stykke på vei, og de skaper også noen problemer: For det første tvinges sterkt spesialiserte fagutøvere nesten per definisjon til å bruke et teknisk språk som kun fagfeller forstår; videre holder spesialiserte fag seg i større grad med rent faglige formål, og dermed kan faget lett miste kontakten med samfunnet rundt; til slutt innebærer spesialisering gjerne en rendyrking av forskningen, og dermed kan kretsløpet som knytter sammen forskning, utdanning og praksis forvitre.

Når retorikken har gjenoppstått, er det nettopp som et svar på alle disse problemene: Den moderne retorikken er utpreget eklektisk og plukker innhold fra tilliggende fag med samme letthet som andre folk plukker bær. Den henter sitt formål i ambisjonen om retorisk medborgerskap, og sine relevanskriterier fra det bidrag den kan yte til å forbedre borgernes retoriske kompetanse.[5] Den legger til grunn at det skal være et kretsløp som går fra forskning og teoretisering over retorisk praksis, til undervisning om det samme, tilbake til ny og forbedret praksis.

I det rådende akademiske landskapet er slike holdninger smått motstrøms, og retorikken har ofte blitt møtt med spørsmål som dem Platon i sin tid rettet mot sofistene: Hvis dere låner slik av andre fag, hva slags «fag» representerer dere egentlig selv? Er dere en slags parasitt? Er retorikken egentlig en vitenskap? Eller er den et snurrepiperi fra en annen tid? Osv.

I Norge, men også i flere andre land, har dette vært retorikkens situasjon i noen år nå. Rent faktisk har retorikken etablert seg som en moderne motstrømsdisiplin på flere av landets universiteter – med bachelor- og mastergrader, forskerutdanninger og (noen få) professorater. Men som med alt annet som beveger seg mot strømmen, har også den moderne retorikken møtt mye motstand. Ikke minst har det nevnte universitetsbyråkratiet stått i veien for retorikkens anerkjennelse. For eksempel: Om en retoriker skal registrere et bidrag i forskningsdatabasen Cristin, finnes ikke noe slikt som «Retorikk», og følgelig må hen registrere seg som «Annet kulturfag», «Annen språkvitenskap», eller tilsvarende. Det samme er tilfelle om en retoriker skal sende inn en prosjektsøknad; da kan hen fort bli evaluert av et panel medie- eller statsvitere. Og når vitenskapelige tidsskrifter med jevne mellomrom rangeres i universitetsbyråkratiets system, har dette blitt gjort av paneler bestående av eksempelvis lingvister, statsvitere, medievitere, osv. Hyggelige og kompetente folk, helt sikkert, men konsekvensen har uansett vært at de retoriske tidsskriftene har blitt systematisk nedvurdert.

Men så altså til denne begivenheten i det norske universitetsbyråkratiet. Nylig lykkes det nemlig en gruppe ildsjeler (der var de igjen…) å overtale de høyere makter om at det burde finnes et såkalt fagorgan for retorikk i Norge. Med dette kan vi slå fast at retorikkfaget ikke bare faktisk eksisterer, men at fagdannelsen er formelt anerkjent! I begivenhetens anledning har Kairos’ utsendte slått av en prat med det nye fagorganets leder, retorikkprofessor Jens Kjeldsen, ved Universitetet i Bergen.

*

Gratulerer, professor Jens Kjeldsen, med nyslått tittel som leder av det nasjonale fagorgan i retorikk, og gratulerer også med selve fagorganet. Barnet er altså helt nyfødt og kan vanskelig kalles noe annet enn velskapt! En slik offisiell anerkjennelse av retorikkfaget i Norge er det mange som har ventet lenge på. Vi forstår at du også var en av årsakene til denne virkningen. Kan du forklare hvorfor det var viktig å få et slikt organ, og hvordan gikk det til at vi fikk det?

Takk! Ja, et slik nasjonalt fagorgan for retorikk synes jeg alle vi som jobber med faget har fortjent. Vi er mange rundt omkring i landet som har opplevd manglende representasjon i viktige institusjoner og fora. Mest åpenbart er kanskje muligheten for å påvirke hvilke tidsskrifter og forlag som skal telle i vårt publikasjonssystem. Jeg har selv sittet som medlem av publiseringsutvalget for medievitenskap og vært med på å vedta at Quarterly Journal of Speech skulle flyttes fra nivå 2 til nivå 1. QJS er kanskje det mest anerkjente retorikktidsskriftet som finnes, så det var jeg ikke særlig tilfreds med. Samtidig kan jeg veldig godt forstå at medieforskerne – et laug jeg også tilhører – må prioritere de publiseringssteder som er mest relevante og førende innen medieforskning. Og det er nettopp poenget: Vi som driver med retorikk har ikke hatt mulighet til å gjøre våre egne prioriteringer. Med etableringen av Nasjonalt fagorgan for retorikk forventer vi å få selvbestemmelse over saker som dette.

Et slikt fagorgan blir etablert som en nasjonal enhet innen Universitets- og høgskolerådet (UHR), og vil gi oss bedre mulighet til å påvirke institusjoner og organisasjoner som påvirker rammene for vår forskning og undervisning. Det mest åpenbare eksempel er vel Forskningsrådet. Det har utvilsomt større påvirkningskraft hvis et Nasjonalt fagorgan henvender seg, enn hvis bare to, tre tilfeldige forskere retter en henvendelse. I slike eksterne saker har vi, frem til nå, vært spredte øyer i den retoriske skjærgården. Nå har vi fått broer til et felles agora, hvor vi kan diskutere saker som er viktige for oss, bli enige om våre posisjon og agere mer politisk mot omverdenen.

Dette er vakkert! *Tåre i øyekroken* Men Kjeldsen, før sommeren ble det avholdt et stiftelsesmøte for dette fagorganet, hvor undertegnede også deltok. Der oppsto relativt livlig diskusjon om fagorganets definisjon av retorikk. Kan du si litt om hva diskusjonen gikk ut på, og hvorfor man landet på den definisjonen man nå har?

Ja, at retorikere kan og vil diskutere det meste er jo egentlig ikke så overraskende. Og at retorikere gjerne vil diskutere hva retorikk egentlig er, det er like sikkert som regn i Bergen i februar. Vi ble enig om at vi i fagorganets virksomhet forstår retorikk som «hensiktsorientert menneskelig kommunikasjon gjennom ytringer og tekster, både som studium, forskningsfelt og praksis.» Det er nok mye man kan si både for og imot denne definisjonen, men jeg skal nøye meg med å si at den er pragmatisk. Den kunne være både bredere og smalere, men det viktigste er at den klarer å romme alle dem som selv mener at de forsker og underviser i retorikk. Der er også viktig at den er kort og forståelig for mennesker som ikke er retorikere. I vår beskrivelse gjør vi det også klart at retorikk er et tverrfaglig og tverrfakultært felt. Organisatorisk er vi plassert under UHR Humaniora, men vi rommer jo også folk fra for eksempel samfunnsvitenskap, juss, psykologi, utdanningsvitenskap og teologi. Denne bredden skal fagorganets virksomhet gjenspeile.

Vel og bra. Så lurer man naturligvis også på hva et slikt fagorgan gjør. Hva er det egentlig til for?

I tillegg til at det, som jeg nevnte, gir oss bedre representasjon i ulike sammenhenger, er det også viktig at få med at fagorganet skal være et nettverk for de fagansatte, et forum for diskusjon, og et organ som kan uttale seg i aktuelle saker på vegne av fagmiljøet. Vi ønsker også at fagorganet skal fungere som høringsinstans i alle spørsmål som berører retorikk i forskning, formidling og utdanning. Og vi vil benytte vårt nå institusjonaliserte samarbeid til å ta initiativ til felles, nasjonale tiltak og til nasjonal koordinering av f.eks. forskerutdanning og nasjonale og lokale konferanser.

Det heter at fagorganet er det «øverste samarbeidsorganet for retorikk i høyere utdanning og forskning i Norge», og det lyder riktig flott. Hvem kan bli medlem i dette organet, og hvordan går man frem?

Dette med medlemskap var faktisk et litt vanskelig punkt, fordi retorikken i Norge ikke er like godt etablert som fag som eksempelvis engelsk, juss, litteraturvitenskap eller filosofi. For engelsk, for eksempel, heter det at: «Institusjoner som tilbyr minst 60 studiepoeng engelsk har rett til representasjon i organet.» Men for oss er det foreløpig bare UiO og UiB som kan oppfylle et tilsvarende krav. Rundt omkring i Norges land er det mange forskere som er ansatt på andre fag, men som forsker og underviser i retorikk. De må jo også ha mulighet for representasjon. Derfor bestemte vi at gi rett til representasjon for institusjoner eller institutter som: «A) tilbyr minst 40 studiepoeng i retorikk, eller B) har minst én vitenskapelig ansatt med doktorgrad i retorikk, eller tilsvarende, eller C) har faglige ansatte som er organisert i en faggruppe/forskergruppe i retorikk.»

Fagorganet har utover deg selv også noen styremedlemmer, kan du fortelle litt om dem?

Gjerne! Vi har jo de hellige tre konger: Kjell Lars Berge (UiO), Johan Tønnesson (UiO) og Bjørn Kvalsvik Nicolaysen (UiS). Dette er faglige fyrtårn som jobbet med retorikk før jeg selv kom til Norge i det forrige årtusen. Som student i København leste jeg tekster av både Kjell Lars og Bjørn, og som professor i sakprosa har Johan åpnet feltet og beveget det fremover. Det er imponerende at de fremdeles driver frem organisasjoner som dette fagorganet. Nestleder er Iben Brinch fra Universitetet i Sørøst-Norge. Ikke bare er hun medstifter av Kairos og pådriver for en Nordisk retorikkforening, hun er også en forsker som fornyer feltet vårt med etnografiske tilganger og friske tanker.

Hva skjer nå, mer umiddelbart? Hva jobber dere med i skrivende stund?

Helt konkret er de prioriterte oppgavene våre nå en egen publikasjonsliste for faget vårt, etablering av en nasjonal forskerutdanning og et samarbeid om en norsk retorikk-konferanse. Mer allment har vi som ambisjon å bygge broer i Norges retoriske øyrike.

Ah, litt patos mot slutten der – helt etter retorikkhåndboka, jo! Takk for praten, professor Kjeldsen, og lykke til med arbeidet.

 

  1. Edward Schiappa, «Did Plato Coin Rhetorike?», The American Journal of Philology, 111, 4 (1990): 457-470. Se også Edward Schiappa, The Beginnings of Rhetorical Theory in Classical Greece (New Haven: Yale University Press, 1999).
  2. Se eksempelvis Eric A. Havelock, The Liberal Temper in Greek Politics (London: Cape, 1957) og Thomas Cole, The Origins of Rhetoric in Ancient Greece (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1991).
  3. For kontrasten mellom Aristoteles og Isokrates, særlig, se Ekatarina Haskins, Logos and Power in Isocrates and Aristotle (Columbia: University of South
    Carolina Press, 2004).
  4. Se Jeffrey Walker, The Genuine Teachers of this Art (Columbia : University of South Carolina Press, 2011).
  5. Se for eksempel Christian Kock og Lisa Villadsen (red.), Rhetorical Citizenship and Public Deliberation (University Park: Pennsylvania State University Press, 2015)