Feltarbeid i fortiden

Anders Johansen, forfatter av Komme til orde, svarer her sine kritikere, og reflekterer samtidig over sitt «antropologiske blikk» på den politiske kommunikasjonens historie.

«Fortiden er et fremmed land. Etter hvert som vi søker tilbake i historien, blir det vanskelig å kjenne seg igjen, vanskelig å finne noe å sympatisere med, vanskelig nok å forstå; det blir stadig vanskeligere, jo lenger tilbake vi kommer. Nordmenn som levde i 1814, må ha vært like forskjellige fra oss som alminnelige indere av i dag, sa Fredrik Barth, sosialantropologen, for noen år siden. Hvis dette er en overdrivelse, er den ikke veldig stor. Historie, det er forandringenes gang; jo større avstand i tid mellom den gang og nå, desto mer dyptgripende har forandringene vært, og desto større er forskjellene; til sist er ingen ting som det var lenger.»[1]

Slik heter det i Komme til orde, mot slutten av boken, som innledning til et kapittel om bruk og misbruk av historiske eksempler i politisk retorikk. Det tilsvarer min erfaring etter å ha prøvd meg som historiker: Å arbeide med å gjøre seg kjent med det norske 1800-tallet er å bevege seg inn i omgivelser som er fremmede, til dels vilt eksotiske. For så vidt dreier det seg her om et slags antropologisk kulturstudium: Man utsetter seg for situasjoner der lite er selvsagt og mye er gåtefullt, og der det stadig trenger seg på med spørsmål av typen: Hva er det som foregår her, hva skal dette bety? De enkleste ting, som de innfødte forstår uten videre, blir et krevende tolkningsproblem for en fremmed som forsøker å finne seg til rette ­­– finding one’s feet, for å si det med Geertz [2] – gjennom feltarbeid av typen deltakende observasjon. Det er på denne måten kulturen kommer i dagen som gjenstand for undersøkelse. Man stiller seg slik, ved å ankomme som fremmed, at det som for andre er innlysende og derfor usynlig, i stedet blir påfallende og problematisk.

Som antropolog, i et tidligere liv, var jeg kjent som «teoretiker», ettersom jeg, som den eneste i dette fagmiljøet, ikke hadde gjort noe feltarbeid.[3] Nå har jeg gjort det, omsider. I fem år har jeg oppholdt meg på 1800-tallet. Komme til orde er min rapport om dette oppholdet. Hvis den skiller seg fra mye av det som historikerne driver med, er det fordi den er bygd opp rundt noen konkrete kommunikasjonssituasjoner der det kulturelt fremmedartede springer i synet. Selv ser jeg det slik at jeg nå, i og med dette oppholdet blant historiens utlendinger, endelig er blitt en skikkelig antropolog.

 

Kulturoversettelse

Hva vil det si at dette er et kulturstudium? – Det vil si at hvert element i den retoriske situasjonen, og særlig det mest besynderlige, blir undersøkt med hensyn på hva det forutsetter av grunnleggende verdier og forståelser. Det dreier seg ikke bare om å avklare hva som (egentlig) ble sagt og gjort – hvorfor og hvordan, med hvilke motiver og konsekvenser – men også om å avdekke hva som må ha ligget til grunn når det i det hele tatt var mulig at det kunne gå for seg på denne måten. «Å merke seg hvordan noe ble uttrykt (ordvalget, faktene, følelsestrykket) er uten videre å spørre seg hvordan det kunne være mulig å uttrykke seg slik (og bli tatt på alvor)» – slik skriver jeg i introduksjonen til denne boka: «Hva var det som ble underforstått her, hva var det som ble forutsatt? Hvilke verdier var det man påkalte når man sa det på denne måten, hva slags stilfølelse var det, hva slags politisk moral? Hvordan (i all verden) kan noen ha trodd på dette? Hvordan var det taleren henvendte seg til sitt publikum, hva slags skikkelse var det han ga seg ut for å være, hvilke dominans- og autoritetsforhold var det som utspilte seg slik? I det hele tatt: Hva slags verden var det som ble tatt for gitt – hvordan var forholdet her mellom språk og virkelighet, fornuft og følelse, person og rolle – hvordan var denne verden, der talerens ord kunne bli virksomme, egentlig skrudd sammen?»[4]

Å spørre på denne måten, er å prøve å få tak på den fremmede livsformen både som eidos og som ethos, altså ikke bare som typiske tenkemåter og virkelighetsoppfatninger, men også som bevegende følelsesmessige og estetiske disposisjoner. Slik sto det for Gregory Bateson, mens han strevde med å bli klok på Iatmul-folket oppe i Sepik-dalen i Ny Guinea. For å kunne forstå seg på de oratoriske prestasjonene i mannshuset, måtte han ikke bare lære å oppfatte dem som forsøk på å ta kontroll over omstridte totemiske navn, med alt som fulgte med av rettigheter til både materielle og mytiske ressurser, men også å verdsette de retoriske midlene som ble satt inn i disse oppgjørene mellom rivaliserende klaner: Den mest imponerende detaljkunnskap om forfedrenes liv og gjerninger ble helst håndtert som hint om eksklusiv innsikt i noen dype hemmeligheter – på mest mulig overbevisende måte, selvfølgelig, og slik at motpartens uvitenhet ble eksponert – men nettopp uten å røpe dem.[5] Det krevdes omfattende lærdom, utspekulert debatteknikk, høyt oppdrevet kritisk-analytisk bevissthet for å vinne fram i disse oppgjørene. I dem kom det til anvendelse en kulturell «logikk» som ellers forgreinet seg til alle mulige aktiviteter og alle sider ved livet og verden. Å prøve å få tak på hva som foregikk under slike sammenstøt i mannshuset, var å famle seg fram mot en begripelse av dette intellektuelle aspektet ved tilværelsen som Bateson kalte eidos.

Men dette var bare halve jobben. Uten en redegjørelse for det motsvarende ethos-aspektet ville det vært noe avgjørende som manglet i forståelsen av kulturen som virkelig levd og følt. For Bateson gjaldt det å få forstand på en påfallende stolt og selvhevdende stil i alt som hadde med mannssamfunnet å gjøre – ofte pralende og brautende, gjerne seremonielt spektakulært, iblant voldsomt og aggressivt, iblant med overspill i form av rene klovnerier. Å være mann var å være intenst opptatt av å bli sett og gjøre inntrykk, og denne holdningen kom til uttrykk i noe tilsynelatende overdrevent i alt som ble sagt og gjort, noe slående pretensiøst og selvbevisst teatralsk. At det nettopp var en kriger som ble sett, en modig hodejeger, framgikk av den utfordrende tonen. Debatten i mannshuset er «høyrøstet, hissig, framfor alt ironisk», noterte Bateson. «Talerne skrur seg opp til hysteriske høyder, alt mens de sørger for at voldsomheten blir temperert med åpenlyst innstuderte fakter og at toneleiet stadig skifter mellom aggresjon og ablegøyer.» Noen blir beundret for sin kunnskap, andre for sin voldsomhet. Enkelte kan huske ti, kanskje tjue tusen totemiske navn, og setter seg i respekt på den måten. Men en virkelig «het» taler er mest opptatt av å skjelle ut sin motstander og vise sin forakt. Når han «truer med å voldta ham, illustrerer han sine ord med obskøne dansetrinn.» Den utskjelte «smiler hånlig» mens dette står på, eller han «ler høyt mens han roper ut ironiske oppmuntringer». Hvis en av dem så går inn for å krenke den andre ved å mime en latterlig versjon av en av hans kjæreste myter, ender det gjerne i håndgemeng.[6]

Med sans for den slags observasjoner var det Bateson prøvde å utfylle studiet av de kognitivt orienterende sammenhenger i denne kulturen, med et begrep om de emosjonelt motiverende. Ikke minst dreide det seg om å få tak på den mer eller mindre standardiserte «følelsesmessige holdning» og «tone», eller den «affektive stil», som utgjør selve the stuff of culture, eller the feel of culture.[7]

Egentlig er det vel noe i denne gate jeg selv har prøvd å få til. Dette betyr at det ikke først og fremst har vært om å gjøre å foreta en kartlegging av empirisk variasjon, mest mulig detaljert og nyansert, men å få tak på noen grunnleggende verdier og former som virker oppklarende på det som før var forvirrende og kanskje helt ubegripelig. Kulturanalyse er kulturoversettelse, for å si det kort. Først og fremst dreier det seg om å lage seg noen nøkler til forståelse av hva saker og ting kan bety og hvordan de henger meningsfullt sammen. «Til den retoriske kulturen hører det et sett av normer», skriver jeg her – «idealforestillinger om det forstandige resonnement, den pålitelige person, det velformede uttrykk».[8] Disse normene utgjør til sammen en modell for kommunikasjon som det dreier seg om å oppdage i og gjennom det empiriske mangfoldet. Det dreier seg om en emisk modell – de historiske aktørenes egen modell – og den er slett ikke det eneste forhold som virker bestemmende inn på hva de sier og hvordan de oppfører seg – men den er et begrep om forståeligheten i måten de uttrykker seg på, og det er altså nettopp det jeg kan trenge.

Men dette er altså bare den ene siden av saken. Som bidrag til en forståelse av «affektiv stil» i 1800-tallets retoriske kultur har jeg også prøvd å få tak på de skiftende vilkår for begeistring og indignasjon, for pompøsitet og eksaltasjon – og for alle de reaksjoner som bunner i krenket selvfølelse og krav om anerkjennelse (skam og forakt, stridsvilje og trass, mot og forbitrelse, frimodighet og beklemthet) – for uten innsikt i slikt er det mye som må bli liggende halvforstått både når det gjelder politisk motivasjon og spontanreaksjoner i konkrete situasjoner.

Men i alt dette dreier det seg altså om oversettelse. De empiriske enkeltheter er derfor ikke så mye av interesse i seg selv, som de er inntak til oppdagelsen av et underliggende mønster eller en underforstått logikk. Hva det dreier seg om å få tak på, er noen betydningsproduserende prinsipper som alle innfødte behersker uten videre, men uten å kunne formulere dem, og som fremmedfolk trenger å få eksplisittert som nøkler til forståelse. Kulturstudiet er et forsøk å oppklare hva det betyr når folk foretar seg ett eller annet, og hvorfor det utspiller seg i slike former. En sjelden gang kan det være at en løsrevet del av dette underliggende kommer i dagen i form av en uttrykkelig regel, men normalt er det slik at man må slutte seg til det. Det empiriske materialet er både utgangspunkt og sluttpunkt for denne typen forsking, men selve gjenstanden er snarere det fraværende mønsteret (koden) som man prøver å slutte seg til ut fra dette materialet, og som det så i neste omgang skal bli oppklart av.

 

Deltakende observasjon

Komme til orde er bygd opp rundt nærbilder av noen retoriske situasjoner. For det meste dreier det seg om muntlig kommunikasjon – en appell, et foredrag, en preken, en prolog, en forsvarstale i retten, en skåltale i herreklubben – alt i alt 70-80 slike situasjoner der talere står fram for et publikum. «Mandag 21. februar 1814 sto Johan Nordahl Brun på prekestolen i Domkirken i Bergen framfor en forsamling av nærmere fire tusen». Slik begynner det – og slik fortsetter det, hele veien: «11. februar 1868 ble det avholdt et stort folkemøte på Roel i Inderøy …»; «I januar 1877 var Bjørnson i Trondhjem for å holde et par foredrag …» – osv. Jeg har bygd på skriftlige kilder, selvfølgelig, men jeg har skrevet med sans for inntrykk av personlig tilstedeværelse. Som forfatterinstans har jeg opptrådt som en slags antropolog: Litterært sett er det noe i retning av deltakende observasjon jeg har drevet med.

Det er to grunner til dette. Den første er av metodisk art. Når jeg har konsentrert meg om møter mellom talere og publikum, er det fordi jeg her kan finne et rikere kildestoff enn i teksten alene. «I studiet av retorisk kultur er det rett og slett mer å hente når det ikke bare er språkføringen det dreier seg om, men hele den personlige framtreden, med stemme og kropp – i en sal eller på et utendørs stevne, i en mer eller mindre spent politisk situasjon, med flaggpryd og jubelbrus eller med utidige tilrop og avbrytelser.»[9] Særlig interesse har jeg viet situasjoner som er slik dokumentert at det ikke bare er mulig å vite hva som ble sagt (ifølge manuskript eller stenografisk referat), og hvordan (ifølge øyenvitneskildringer i aviser eller memoarverk), men også hvilke spontane reaksjoner det framkalte (ifølge brev eller dagboksopptegnelser) – samt hvilke vurderinger i etterkant (i aviskommentarer, personportretter, debattinnlegg for og mot). Ved hjelp av den slags materiale har jeg forsøkt å leve opp til et ideal om thick description, for å si det på antropologisk,[10] det vil si at jeg har strukket meg mot en slags situasjonsbeskrivelse som er så tett og fyldig at den gjør det mulig å framstille den retoriske kulturen helt konkret, som utagert og som gjennomlevd.

Til denne ambisjonen om konkretisering hører det en sans for skildringer av den offentlige skikkelse som personlig nærvær. Å fortelle om skiftningene i den politiske elitens retoriske kultur, har vært som å karakterisere tre generasjoner, hver med sin særegne stilfølelse og livsholdning – og disse karakteristikkene er blitt utviklet gjennom portretter av markante personligheter. Jeg har vært som en hund etter stoff som kunne gjøre det mulig å komme dem inn på livet, som talere i aksjon. Kulturen de representerte, besto jo ikke bare av verdiene de uttrykte, men også av måten de uttrykte dem på (faktene, holdningen, stemmebruken). Den satt i kroppen på dem, den kunne sees og høres. Når jeg har interessert meg for detaljer i inntrykket av personlig framtreden og væremåte, er det nettopp som midler til undersøkelse av noen allmenne kulturelle premisser. «Jeg har aldri forstått at det skal være nødvendig å gjøre et valg mellom system- og personorientert historieskriving», skriver jeg i innledningen. Rakeste vei til det mest uhåndgripelige i kulturen går gjennom de mest umiddelbare inntrykk.

Slik er den første, metodiske del av begrunnelsen for å prioritere det fysiske møte og den muntlige utveksling. Den andre del av begrunnelsen er av litterær art. Møtet som opptrinn kan gi stoff til medrivende skildringer, særlig når følelsene kommer i kok. Personportrettet inviterer til empatiske leserreaksjoner. Når det ikke bare er noe som sies, men også noen som sier det, og noe som skjer, er det en egen fascinasjon i arbeidet med å skrive det fram, slik at leseren så å si kan leve med i det og se det for seg. Til forlaget skrev jeg, for å forklare hvorfor det ble så langt, at jeg ville «være konkret», gjerne på den måten at overordnede refleksjoner tok «utgangspunkt i beskrivelser av mest mulig ‘levende’ personer og situasjoner.» Jeg hadde ønsket å lage en sammensatt tekst, skrev jeg, «med mye anekdotisk materiale, gjerne ‘rik’ eller ‘frodig’.» Da spørsmålet om illustrasjoner kom opp, gjorde jeg det klart at dét ville jeg ikke ha noe av. «Faktisk er boken skrevet nokså bevisst med sans for konkret beskrivelse – av møtesituasjoner, av taleren i aksjon – slik at det i teksten skal være rikelig med ressurser til visualisering. Det er min ambisjon at billedstoff dermed blir overflødig. I alle fall tror jeg det vil tilføre lite, helst vil jeg klare meg uten.»[11]

Jeg har alltid ment at det ikke skal være noen motsetning mellom faglige og litterære hensyn.[12] I sansen for den retoriske situasjonen har metodevalg og formvilje gått mer eller mindre ut på ett. Hva jeg gjorde for å få tak på the feel of culture, gjorde jeg også for å skrive en leseverdig bok. Fellesnevneren, som muliggjorde dette sammenfallet, var i mitt tilfelle nettopp antropologisk (likesom deltakende) observasjon.

Jeg mener ikke med dette å påstå at norsk antropologi er en veileder til slikt sammenfall. Om felterfaringen kan være rik på konkrete inntrykk, er det som regel lite som viser igjen i den akademiske teksten. Som min gamle kollega Frode Storås har påpekt, er det helst slik at erfaringen med individer og situasjoner må omdannes til nokså tynne abstraksjoner for å kunne sies å holde vitenskapelig mål. Litterære former som skal til for å ta vare på kvaliteter ved livsform og livsverden, blir gjerne avfeid som literary nonfiction, eller som poetry of life, med det resultat at den empiriske dokumentasjonen blir nokså avstumpet i mange tilfeller.[13] Spørsmålet om vitenskapelig metode er også bestandig et spørsmål om skrivemåte og litterære ambisjoner: Interesse for the feel of culture er ikke mye verdt uten sans for the poetry of life.

 

Utvalg og inntak

Jeg tenkte ikke på dette mens jeg arbeidet med boken. Det var ikke slik at jeg på forhånd hadde bestemt meg for å «gjøre antropologi» – men det slo meg nå etterpå, da jeg hadde lest anmeldelsene til en del historikere, at det nok var slik det hadde falt naturlig for meg å ta fatt på dette arbeidet – nemlig med et slags antropologisk blikk som var blitt anlagt for lenge siden og som for lengst var blitt til annen natur for meg. Når historikere har innvendinger mot boken min, skyldes det ofte dette, ser det ut til: De har ikke samme sans for kultur. Det er sikkert mange tilfeller av både mentalitetshistorie og kunnskapsarkeologi og nyere kulturhistorie som kan minne om det jeg har gjort. Blant historikere var det for noen år siden faktisk tale om en veritabel «antropologisk vending».[14] Men i historiefaget i Norge i dag er dette i regelen å regne som uprofesjonelt, ser det ut til. I alle fall er det noe som ikke stemmer. Denne uoverensstemmelsen angår mange ting – både utvalg av materiale, framstillingsorden og tolkningslogikk.

Jeg tar det i tur og orden – først utvalget:

For historikerne – i alle fall for disse, som har anmeldt boken – er de empiriske enkelthetene av interesse i seg selv. Derfor vil de helst ha dem oppdaget alle sammen, og omtalt på mest mulig uttømmende vis, med blikk for hele den faktiske variasjonsbredden. Derfor har de også lett for å oppdage slikt som er utelatt i min framstilling, og lett for å påtale disse utelatelsene som mangler. Men jeg har altså ikke vært ute etter å fortelle om alt som har skjedd, eller hvordan det var i ett og alt, men å rekonstruere noen historiske kulturdannelser. Det konkrete og enkeltstående har gjort tjeneste som inntak til kartlegging og fortolkning av noen allmenne forhold som i en viss periode har gjort seg gjeldende på nokså regelmessig vis. Det er kanskje forvirrende at jeg med det samme ofte går tett på de konkrete situasjonene, men det er altså slik jeg har prøvd å skrive meg gjennom det empiriske stoffet, inn til en eller annen nøkkelinnsikt.

Når jeg har valgt å konsentrere meg om en del retoriske situasjoner, er det ikke fordi de til sammen kan sies å dekke den empiriske variasjonsbredden, men fordi de er typiske – ikke i betydningen vanlige eller gjennomsnittlige, men snarere eksemplariske og instruktive. Det er slike situasjoner, og et slikt materiale, som det går an å stille mange oppklarende spørsmål til. De kan være avvikende i høy grad, for eksempel skandaløse, men nettopp instruktive med hensyn på en eller annen normaltilstand gjennom forargelsen og fordømmelsen som de framkaller. I alle fall har utvalget av materiale her vært styrt av hensynet til indikatorverdien, om jeg kan si det slik, eller den diagnostiske verdien: Det konkrete og særegne er her først og fremst en inngang til studiet av allmenn kultur.

Når jeg først har funnet noen slike innganger, trenger jeg ikke stadig flere. Det er sjelden nok med én, for det som er underforstått, avtegner seg ofte litt etter litt gjennom de forskjellige konkrete måtene som det kommer til ytring på, men før eller siden kommer det til et punkt der bruk av flere eksempler blir mer eller mindre overflødig. Jeg har viet mye oppmerksomhet til Thrane-bevegelsen, for i den kan man finne en rad episoder som er riktig instruktivt tilspisset når det gjelder forståelsen av den tidlige arbeiderbevegelsens situasjon; den etterlot seg også et variert kildemateriale som i mange tilfeller gjør det mulig å komme ganske tett på. Til gjengjeld har jeg valgt å ta lettere på den nye bølgen arbeidermobilisering mot slutten av århundret: Å gå grundigere inn i dette stoffet ville nå, for mine formål, nettopp i mangt og mye være å gjenta seg selv, mente jeg. Dette har historikerne reagert på: Den moderne arbeiderbevegelsen får ikke den plass den fortjener. Men det jeg har vært ute etter, er altså ikke å fortelle om de viktigste tingene som skjedde, men å kaste lys over noen typiske måter som den slags skjedde på gjennom nærmere undersøkelse av en del utvalgte situasjoner.

Mer allment: Når det gjelder utviklingen av den politisk-retoriske kulturen, er de mest interessante brytningstidene vel 1830- og 40-årene, først, og deretter 1870- og 80-årene. For meg har det vært naturlig å konsentrere seg om dem. Fra siste del av perioden, fra 1885 og utover, er det slik sett mindre å hente. Riktignok brakte kvinnebevegelsen nå et nytt konfliktstoff i dagen, det gir mange nye innsiktsmuligheter; i denne perioden har jeg valgt å konsentrere meg om den. Men ellers har jeg ikke her, i årene rundt århundreskiftet, klart å få øye på mange muligheter til å videreutvikle den type kulturanalyse som jeg har vært ute etter. Fra historiker-hold får jeg kritikk for dette: Boken er ubalansert, slutten av århundret er stemoderlig behandlet.[15] Men det er altså en grunn til dette: Når jeg prøver meg som historiker, er det som antropolog. Om unionsoppløsningen i 1905, og alt som ledet fram til den, står det her ingen verdens ting. Det var viktig nok, på flere vis – men, så vidt jeg kan se, ikke spesielt instruktivt for mine formål. Annerledes med riksretten i 1884, og veien fram mot den, for i dette tilfellet ble selve den etablerte kommunikasjonsmodellen utfordret, gjennom utvikling av nye arenaer, nye lederskikkelser, nye taleteknikker osv. Jeg har skrevet mye om dette, for meg var det rikt på muligheter: Striden om statsskikken var også en strid om fornyelse av retorisk kultur – til forskjell fra striden om unionen, som jeg derfor overser. Jeg vet ikke hvor klokt det var, i ett og alt – men slik var det altså tenkt. Fra historiker-synspunkt er det så altså nærliggende å mene at kapitlene om de siste par tiår må ha vært «skrevet som et hastverksarbeid og på overtid».[16]

 

Innrømmelse

Med dette vil jeg ikke ha sagt at utvalget jeg har gjort må være hevet over enhver kritikk. En anmelder som har forstått hva jeg prøver å få til, har etterlyst omtale av Landskvindestemmeretsforeningens underskriftskampanje til støtte for unionsoppløsningen i 1905.[17] Det har han grunn til, jeg burde tenkt på det selv. Å insistere på at kvinnene måtte ha et ord med i laget, var i denne situasjonen å gjøre felles sak mellom stemmerettskampen og selvstendighetskampen. Med imponerende oppslutning i løpet av et par hektiske uker kom aksjonen til å arte seg som en demonstrasjon av politisk ansvarsfølelse og engasjement; så overbevisende var denne demonstrasjonen at debatten om stemmeretten fra nå av ser ut til å ha tatt en avgjørende ny vending. Som inngang til forståelse av tidens retoriske kultur er denne situasjonen tydeligvis så rik på muligheter at beslutningen om å overse begivenhetene i 1905 nok var forhastet – det­ ser jeg nå: Her er et kasus som kunne vært av betydelig interesse for mine formål.

På lignende vis med den moderne arbeiderbevegelsen. I min versjon var det i og med bruddet med en eldre opprørstradisjon at denne bevegelsen ble til, idet retorisk virksomme ord tok over for et mer eller mindre voldelig «handlingsspråk».[18] Før utviklingen av de organiserte faglige og politiske kampmidler, var opptøyer med slåsskamper og hærverk nær sagt eneste mulige måte å gjøre seg tydelig forstått på. Den tidlige industrialderens «maskinknusere» var ikke motstandere av ny teknologi, men forhandlere uten fagforeningsmakt. Å sabotere produksjonsutstyret, eller ramponere bedriftseierens hus og eiendom – eller true med å gjøre det – var omtrent det eneste de kunne foreta seg for å tvinge fram en innrømmelse i en arbeidskonflikt. Men fagorganisering ga tilgang til nye språklige kampmidler: Med store streikekasser ble det satt slik makt bak ordene at de kunne gjøre seg gjeldende som forhandlingsutspill. Den politiske partidannelsen var – hvor militant den enn kan ha vært i bruken av ord – et tilsvarende middel til dannelse og disiplinering. Møter og demonstrasjoner kom i stedet for opptøyer med gatekamper. Slik gikk det for seg at ordene trådte i offentlig virksomhet. Det var ikke lenger nødvendig å ty til håndgripeligheter.

Så langt ifølge Komme til orde. Men nå har jeg fått tak i en fersk avhandling om opptøyer i arbeiderstrøkene i Kristiania i 1890-årene.[19] Her er det mye å lære: For det første at den slags var vanligere og mer omfattende enn hva jeg først hadde trodd, for det andre at det var mer variert – ikke bare som arbeidskonflikt, men like gjerne som protest mot (nyheter eller rykter om) mishandling og andre krenkelser eller overgrep begått av de rike og fine; for det tredje at det varte ved mye lenger enn jeg først hadde gjort regning med – ikke til organisasjonene ble bygd opp, men videre gjennom flere tiår, og lenge parallelt med deres virksomhet, eller sammen med den.

Når dette blir klart, åpner det synet for en brytningstid med mange instruktive situasjoner: Samtidig som misnøyen ble agert ut i gatene, ble den også diskutert i de nye arbeiderforeningene, og disse diskusjonene ble gjerne oppsummert i resolusjoner som så ble offentliggjort i den nye arbeiderpressen – mens pressen på sin side rapporterte fra møtene og direkte fra gatene, og bidro med tolkninger og vurderinger til å påvirke oppfatninger på begge hold. Når arbeiderne etter hvert ga avkall på sitt gamle handlingsspråk, og lærte seg til å handle med ord, var det altså gjennom et langstrakt, møysommelig oversettelsesarbeid. Mens borgerlige kommentatorer aldri ble lei av å fordømme opptøyene som uttrykk for blind ødeleggelsestrang, var sosialdemokratene innstilt på å skape forståelse, men nettopp ved å vise det lokale konfliktstoff som del av noe større og mer systematisk. Hatet mot enkeltpersoner ble forsøkt omdannet til samfunnskritikk; opprørende episoder ble framstilt som uttrykk for problemer som det bare var mulig å få gjort noe med på lengre sikt og med organiserte politiske midler; erfaringer med politibrutalitet ble tatt som anskuelsesundervisning i alminnelig klasseundertrykkelse.

Jeg burde ikke tatt så lett på den moderne arbeiderbevegelsen, ser jeg nå. Men dette er ikke fordi jeg er ute etter «forståing av gjennombrotet» til denne bevegelsen, slik en historiker vil ha det til, og at det derfor må være «uheldig» at periodene er så «ulikt disponert»[20] – men fordi dette stoffet ser ut til å være særdeles instruktivt – nettopp for mine formål: Når Social-Demokraten refererer debatter i Kristiania Arbejdersamfund eller Kampens Arbejderklub, om aktuelle overgrep og voldelige protester, da foreligger det dokumentasjon av en type situasjoner som byr på muligheter til innsyn i utviklingen av et politisk språk idet det blir til.

 

Forløp og tilstander

Forskjellen jeg snakker om nå, mellom antropologi og historie, angår altså for det første utvalg og prioritering av empirisk materiale; for det andre angår den måten å organisere det på. Jeg har ikke vært ute etter å gi en grundig, nyansert framstilling av et komplisert forløp, i alle fall ikke først og fremst det, men av å oppdage nøkler til forståelse av noen kulturelle tilstander. Disse tilstandene følger hverandre og brytes med hverandre, og utgjør for så vidt til sammen et forløp, men hver for seg blir de snarere forstått som formasjoner – eller, litt mer ambisiøst, som konfigurasjoner. Framstillingens form er nok fortellende, i alle fall et stykke på vei, og forlagsredaktørene har hele tiden ivret for at jeg skal markere denne formen tydeligere, med en mer samlende kronologisk oppstilling, men boken er nok i bunn og grunn tenkt på en annen måte, nemlig som sammenligninger mellom synkrone tverrsnitt. Når jeg har prøvd å rekonstruere den retoriske kulturen, har jeg gått inn på ulike sider av saken – politisk moral, språksyn og stilsans, kommunikasjonsteknologi osv. – ved å følge utviklinger på ett slikt felt, deretter på et annet – gjennom ulike faser, for å kunne sammenligne tilstander før og etter – og på denne måten har det, innenfor den overordnede kronologiske rammen, avtegnet seg et stadig fram-og-tilbake. Dette har historikerne oppfattet som «rotete»,[21] eller i overkant «utfordrende å følge med i».[22] For dem dreier det seg om å følge begivenhetenes gang. Men for meg er fortellingen om begivenhetens gang først og fremst en metode for kartlegging av noen kulturelle formasjoner som har en slik konsistens, og en slik treghet og permanens, at det kan gi mening å satse på å gjennomtråle dem langs flere parallelle spor, det ene etter det andre. «Johansen vender stadig tilbake til de første tiårene etter 1814 og slutten av 1700-tallet langt inn i siste del av boka» – slik heter det i anmeldelsen i Historisk tidsskrift – «også når han egentlig skal skrive om 1860-, 1870- og 1880-årene, og han gjør seg aldri helt ferdig med den for så vidt interessante og formative perioden etter 1814.»[23]

Dette er den andre forskjellen mellom historiefortelling og kulturanalyse, slik den har vist seg i kritikkene av denne boken: Det som kan synes å rote til framstillingen av enkeltheter-i-rekkefølge er nettopp et analytisk fram-og-tilbake som kan være påkrevd for å avdekke et mer permanent mønster.

 

Skogen og trærne

Den tredje forskjellen angår bruken av konkret materiale som indikasjoner. Fra historiker-synspunkt kan det virke unyansert. Jeg har for eksempel hevdet at venstrebevegelsen fra rundt 1870 sto for en fornyelse av den retoriske kulturen, med idealer og ferdigheter som var egnet til å gjøre susen på den nye folkemøtearenaen som da var i ferd med å vokse fram, og at den dermed skaffet seg et avgjørende overtak på det gamle regimets menn – for de var forpliktet til en mer eksklusiv talekunst som nå var i ferd med å gå ut på dato, og de kunne ikke, for sin selvrespekts skyld, få seg til å appellere til de store folkelige publikum slik som venstretalerne gjorde det, med så grovkornet skyts – det satt i kroppen på dem: de kunne ikke tillate seg å synke så dypt – og så ble de valset flate. Mot dette er det fra historiker-hold kommet innvendinger: Alle konservative talere var ikke like håpløse; også i folkemøtesammenheng var det enkelte som kunne bite fra seg; venstre-talerne var jo heller ikke like suverene alle sammen.[24]

Dette er sikkert rett, jeg utelukker det heller ikke, men mitt ærend har ikke vært å holde styr på alle disse enkeltpersonene: Det har vært å kartlegge to retoriske kulturer og uoverensstemmelsen mellom dem, slik den spilte seg ut i skiftende praktiske kommunikasjonssituasjoner. Materialet har vært inntrykk av enkeltpersoner i aksjon som talere, og diskusjoner i samtiden om deres fortrinn og mangler, men min interesse har vært rettet mot en allmenn kulturkonflikt. Poenget har ikke vært å redusere hvert enkelt tilfelle til dette ene og samme, for egentlig overbevisende blir ikke den slags undersøkelser uten en viss konkret variasjon. På talerstolen var Bjørnson en ganske annen skikkelse enn Sverdrup, for eksempel, eller Vullum eller Ullmann, selv om de alle kan ses som ledd i samme retoriske fornyelse – og slike forskjeller må få komme til sin rett. Men det er ikke alle enkeltheter som er instruktive når man behandler dem på denne måten, som indisier på en kulturkonflikt. Jeg har konsentrert meg om den offentlige skikkelsen, og sett bort fra privatpersonen. Noe gir mest mening i biografisk forstand, som individuelt og psykologisk – det har jeg valgt å overse, ellers ville jeg ikke klart å abstrahere det som er kollektivt og kulturelt. Problemet med historikere som ikke anerkjenner noe slikt skille, og som behandler all individuell variasjon som interessant i seg selv, er at de ikke få øye på noen kulturkonflikt – bare en rekke historiske aktører, hver av dem en egentlig unik personlighet, hver med sine særegne hemninger og talenter – med det resultat at de går glipp av noen avgjørende endringer av selve det retoriske styrkeforholdet mellom opposisjonen og det gamle regimet.

Et annet eksempel i samme gate: Jeg har lagt merke til noe påfallende ensartet i hvordan opposisjonelle lederskikkelser ble omtalt i regimetro kretser, ut gjennom nær sagt hele århundret; jeg har ment å kunne avdekke et fast innarbeidet fiendebilde som gir utmerket mening i lys av en etablert politisk-retorisk kultur, og som tydeligvis har formet oppfatningen av alle de menn som utfordret denne kulturen, hvor forskjellige de enn kunne være. Det var ikke til å unngå at en taler med bred, folkelig appell ble beskyldt for å være en samvittighetsløs «demagog» som rett og slett benyttet seg av «massens» uvitenhet til å kare til seg makt og penger. Med støtte i et imponerende oppbud av klassiske autoriteter ble den folkelige politiker demonisert som grunnleggende uhederlig: som korrupt og maktsyk, kynisk beregnende, og som hensynsløs, løgnaktig, rå og brutal. Fra historiker-hold er jeg så blitt kritisert for å ville unnskylde disse menn, ved å overse spørsmålet om det kunne være hold i beskyldningene. Som folketalere var jo mange av dem riktig usaklige, det var sikkert også noen som fôr med løgn og fanteri – i alle fall én av dem, nemlig Albert Jacobsen, i alle fall ifølge de konservative avisene.[25]

Når politiske motstandere blir beskyldt for å være moralsk fordervet, skal man ta det med en klype salt, mener jeg, særlig når det er så evinnelig stereotypt som i dette tilfellet. Hvis den slags kan være kulturhistorisk interessant, er det som uttrykk for en virkelighetsoppfatning snarere enn som en pålitelig virkelighetsbeskrivelse. Enkeltpersoner er mer eller mindre hederlige, selvfølgelig, slik må det ha vært på begge sider av det politiske skillet. Men dette er uinteressant for mine formål. Det er ved å se bort fra slike rent psykologiske forhold at jeg blir i stand til å identifisere en politisk realitet i form av et fiendebilde som er forankret i en felles virkelighetsoppfatning og en forpliktende politisk moral. Uten dette ville jeg ikke fått øye på skogen for bare trær. Realiteten er dette mønsteret, ikke de enkelte bærerne hver for seg: Spørsmålet er ikke om Jacobsen virkelig var uhederlig eller ikke, men om hvordan det kunne ha seg at beskyldninger om uhederlighet rammet ham på nesten nøyaktig samme måte som de rammet Bjørnson og Ullmann og Sverdrup og alle de andre.

 

Teoretisk presisjon, litterær kvalitet

Jeg kunne kanskje klart å avverge en del kritikk av dette slaget dersom jeg innledningsvis, i et eget kapittel om teori og metode, hadde sørget for å presisere hva jeg nå i fortsettelsen aktet å gjøre og ikke gjøre, og hvordan og hvorfor, for på den måten kunne jeg insistert på at den videre framstillingen, i smått og stort, måtte vurderes på egne premisser, og så kunne jeg sørget for at disse premissene ble tydeliggjort og begrunnet til det ikke var mulig å overse dem lengre. Jeg kunne brukt «teori» som et slags verneutstyr, med andre ord – definert mine begreper, avgrenset mitt emne, og så videre – for å komme kritikerne i forkjøpet, i håp om å kunne gjøre framstillingen min helt uangripelig, om jeg bare kunne klare å huske på alt.

Men slik har jeg ikke gjort det i denne boken. Det teoretiske arbeidet har her en annen oppgave enn å skaffe seg ryggdekning og gardere mot kritikk. Hvordan saker og ting er å forstå, framgår her av framstillingen underveis, ikke ved behandling av noen abstrakte begreper innledningsvis, som om dette kunne kontrollere betydningsdannelsen i det følgende. Jeg kunne lagt arbeid i å definere begrepet «retorisk kultur» før jeg gikk i gang med å bruke det, men det er gjennom bruken, i mange forskjellige konkrete sammenhenger, at jeg tilfører og avgrenser betydninger: I realiteten er det gjennom slik teoretisk praksis at jeg bestemmer hva dette begrepet egentlig står for i denne boka, og hva det kan utrette her. I stedet for å late som om grunnlagsproblemene kan avklares først, gjennom diskusjon av noen utvalgte begreper, har jeg behandlet dem som et krav til skrivearbeidet underveis, og lagt arbeid i valget av hvert eneste ord. Som Øyvind Pålshaugen sier det i Kulturvitenskapenes språk: «Det er den helt konkrete, løpende bruken av språket som skaper tekstens vitenskapelige betydning, ikke bruken av privilegerte begreper.»[26] Kravet om presisjon i omgangen med grunnlagsproblemer er ikke noe man kan gjøre seg ferdig med før man gir seg i kast med stoffet, men noe man drar med seg videre overalt, som et krav om presisjon i selve behandlingen av stoffet, dvs. som et krav om litterær kvalitet.

I innledningen til boken gjør jeg det klart at jeg ikke kommer til å følge skikken med å presentere en del «teori» som senere skal «anvendes» på et materiale. «Jeg har ikke på forhånd sett meg ut et tankesystem som jeg i fortsettelsen akter å ‘bruke’», skriver jeg her. «Dette betyr ikke at jeg nøyer meg med gjengivelse av nakne fakta. I behandlingen av materialet – letingen etter det, gjennomlesningen, funnet av slikt jeg kan bruke til noe, og tolkningen, innskrivningen i min egen uferdige tekst, med bakgrunnsopplysninger og kommentarer – er det en sammenhengende tankeanstrengelse der alt jeg har lært av teori og metode på en eller annen måte kommer til nytte. De teoretiske forutsetningene mine blir ikke behandlet først og for seg, i et eget innledende kapittel, men mellom linjene overalt gjennom hele boken. Det er jo ikke slik at jeg ‘forteller historie’, rett og slett; behandlingen av stoffet er teoretisk informert på slikt vis at fortellingen om det ene eller andre utgjør et resonnement om noe mer generelt. For så vidt er det ikke en eneste anekdote her som ikke er full av ‘teori’.»[27]

 

Tenke på, tenke med

Det er vanlig å omtale faglige begreper som redskaper vi bruker til å tenke med. Vi tenker det empiriske materialet, og vi gjør det ved hjelp av slike teoretiske midler. Slik er det til vanlig – men jeg har det nærmest motsatt. Jeg bruker materialet til å tenke med. I anmeldelsen i Rhetorica Scandinavica kan man lese at jeg nå har gitt et «bidrag til retorisk teori», men nettopp «med historiske midler» og i «en stort sett ateoretisk form». Dette er det fineste som er blitt skrevet om denne boka, det er ingen ting jeg er mer stolt av enn dette. Ifølge denne anmelderen er det slik at jeg her «trekker teori ut av fortelling», eller slik at jeg «engasjerer (meg) så intimt med empirien» at det nærmest «flyter over i teori».[28]

Hvis dette er sant, har jeg lyktes med noe som er viktig for meg. Arbeidet med det konkrete stoffet er teoretisk arbeid for så vidt som det er en måte å utvikle allmenne synspunkter på – ikke som enkel sammenfatning, men som gjennomtenking. Å arbeide med å forstå en historisk situasjon er å spørre seg hva den kan tenkes å bety i lys av noen allmenne begrepslige sammenhenger, og svarmulighetene i nettopp denne konkrete situasjonen bidrar til å utdype eller utfordre disse sammenhengene, som jeg kanskje mente å kjenne fra før, på noen måter som jeg ikke helt kunne forutse. Nettopp fordi det konkrete stoffet er så rikt – uregelmessig, gjenstridig – tilfører det stadig impulser fra uventet hold. Tanken møter ofte en motstand her, som den ikke vil finne i den rene luftige begrepseksersis.

Poenget er ikke at man kan eller bør klare seg uten teori, for i behandlingen av det empiriske stoffet blir teoretiske ressurser hentet inn; gjennom denne behandlingen utvikles så «teori» på forskjellige nivåer. Når jeg kommer over noen tilfeller av riktig oppsiktsvekkende spyttslikking, for eksempel, oppstår det straks noen spørsmål av typen: Hva er smiger, når er det påkrevd, hva kan man oppnå med det, hva gjør det med folk – når, under hvilke betingelser, blir det moralsk foraktelig og diskrediterende osv., – og før jeg vet ordet av det, har jeg forvillet meg langt inn i moral- og sosialfilosofien, men fra en uvant side. På lignende vis når jeg kommer over noen riktig slående eksempler på bruk av store fakter og tomme ord, eller riktig skjendige personangrep – da er det straks om å gjøre å avklare betydningen av den moralske oppvisning og det realistiske handlingsvalg, av personlige ressurser og politiske prinsipper, og så utrede hvordan disse betydningene endrer seg under skiftende historiske omstendigheter – og dette arbeidet er «teoretisk» for så vidt som det leder til formulering av noen innsikter som kan ha en viss anvendelighet ut over eksemplene som virket slående i første omgang.

Under utarbeidelsen av denne teksten, gjennom utskrivingen av stoffet, havnet jeg stadig opp i situasjoner som var teoretisk utfordrende på denne måten. Hvordan skulle jeg forstå de politiske idealskikkelsene som dukker opp her (statsmannen og demagogen, dikterhøvdingen og «de beste menn»), eller kommunikasjonsformene (dialogen og deklamasjonen, agitasjonen og det voldelige handlingsspråk), eller formene for politisk motivasjon (materiell egeninteresse vs. krav om anerkjennelse)? Hvordan skulle jeg klare å gjøre rede for de politiske integrasjonsprosessene som tydeligvis har vært på gang gjennom alle dramatiske oppgjør (dvs. hva skulle jeg mene om forholdet mellom konflikt og integrasjon, harmoni og eksklusjon, enighet og taushet) – osv.?

I disse og mange lignende tilfeller har det vært nødvendig å mobilisere noen begrepslige ressurser på slikt vis at tankeanstrengelsen kommer i dagen som utpreget «teoretisk». Men da er det «arbeidet med materialet som er kommet til et punkt der det er grunn til å stanse opp og tenke seg om i mer generelle vendinger». Dette er ikke en sak for seg, som kan avgjøres på forhånd – slik skriver jeg om dette i introduksjonen til boka: «Kanskje er det noe som må avklares før jeg kan komme videre, eller noe som har begynt å avtegne seg til det er modent for sammenfatning. I så fall dukker det opp underveis, som en eller annen hindring jeg støter på, mer eller mindre uventet – eller helt mot slutten, når det spørs om det går an å konkludere med noe – i alle fall ikke her, innledningsvis, før strevet med stoffet har begynt å utfordre meg.»[29]

Dette er ikke ment som en kritikk av historikerne, som jo ofte nok har insistert på det konkrete og enkeltstående, og distansert seg fra den abstrakte skjematiseringen i mer teori-tunge fag. Jeg stiller meg ikke avvisende til Seips kritikk av «modellenes tyranni» i samfunnsfagene, men her er jeg ute i et annet ærend. I den klassiske norske metodestriden gikk historikerens standpunkt ut på at man måtte «begynne med det åpne sinn». For å unngå en teoridannelse som «uvilkårlig bekrefter seg selv», burde man «først gå til en innsamling av data som er tilstrekkelig til å bygge opp kategorier og typer av sammenhenger, og først dernest prøve om det er mulig – og hvor langt det er mulig – å gjøre et system ut av dem, ut av noen av dem.»[30] Om dette vil jeg her bare ha sagt at det ikke er slik jeg arbeider. I min versjon har teorien sin berettigede plass – ikke før den empiriske undersøkelsen, som forberedelse, og heller ikke etterpå, oppsummerende – men underveis, hele tiden, fra første til siste stund, i og med innsamlingen og behandlingen av selve det empiriske stoffet.

I det hele tatt er jeg ikke innstilt på å behandle teorien som en sak for seg, i en egen avsondret teorisammenheng – for jo tettere jeg kommer inn på situasjonene, og jo rikere kildene er på konkrete detaljer, desto flere muligheter er det til såkalt «fyldig beskrivelse» (thick description) – og desto mer sannsynlig er det at tanken virkelig får bryne seg, desto frodigere er inntaket av slikt som den ikke allerede har gjort rede for – det vil si desto mer verdifullt er dette materialet sett som middel til å tenke videre med. Nærkontakt med et slikt materiale er noe av det som skal til for å sette begrepene våre i brukelig stand – ikke som verneutstyr, men som tankeredskaper. Det er, for å si det med Geertz, når våre observasjoner oppnår en slik «kompleks spesifisitet» som egentlig er fullt mulig bare gjennom et langvarig, nærmest «tvangsmessig finkjemmende feltstudium av en eller annen avgrenset lokalsammenheng» – det er først da de abstrakte «mega-begrepene som samfunnsvitenskapene lider under – legitimitet, modernisering, integrasjon, konflikt, karisma … kan tilføres en type sanselig aktualitet som gjør det mulig å tenke, ikke bare konkret og realistisk om dem, men også, og det er enda viktigere, fantasifullt og kreativt med dem.»[31]

 

Retorikk og realpolitikk

Når jeg sier at det er kulturanalyse jeg har drevet med, da mener jeg at jeg har konsentrert meg om den ideelle og affektive snarere enn den praktiske siden av saken: Ikke samfunnslivet, som sådant, men dets form og mening – ikke handlingen, i og for seg, men verdiene og forståelsene som informerer den – ikke organisasjonene eller teknologiene, men erfarings- og kommunikasjonsformene de gir opphav til. Kulturen er kode, ikke årsak, for å si det med min gamle kollega Tord Larsen; kulturanalysen er et forsøk på å klargjøre hva noe betyr, ikke forklare hvorfor det skjer.[32]

Men denne siden av saken kan ikke behandles som en sak for seg. Kulturen kommer til syne idet den blir realisert. Riktignok dreier det seg om mening og følsomhet, men vi får ikke syn for mer enn toppen av isfjellet om vi ikke er klar over hvordan det så å si sitter i kroppen, som uvilkårlige reaksjonsformer og handlingsdisposisjoner. Kulturen, som analytisk skal skilles fra samfunnets makt og materiell, må likevel studeres slik som den underbygger maktforhold og slik den blir nedfelt i et materiell. De ideelle formene kommer i dagen når de blir praktisert som handling.[33]

Jeg tenkte det kunne være lett å bli misforstått på dette punktet, derfor sa jeg fra innledningsvis, så klart som mulig: Dette er «ikke en historie om makt- og realpolitikk, men om politisk retorikk. Den skal ikke handle om det som skjedde (og hvorfor), men om det som ble sagt (og hvordan) – ikke om beslutninger og resultatene av dem, men om ordene og inntrykket de gjorde.»[34]

Jeg tegnet og forklarte, med klar adresse til historikerne: Det politiske livet på 1800-tallet er blitt behandlet mange ganger før, skrev jeg, men ikke som en slik kulturhistorie.[35] Historikerne har for det meste vært opptatt av realpolitikk. Det som ble sagt og skrevet, har de brukt som kilder til forståelse av det som virkelig skjedde, men i seg selv har det vært av liten interesse. Måten aktørene uttrykte seg på, har de tatt som en upålitelig kilde til kunnskap om hva de faktisk foretok seg, og hva de egentlig ville og mente. Hvis oppgaven er å klarlegge de virkelige motiver og konsekvenser, er det klart at ordene må behandles med mistenksomhet. Av alt som ble sagt og skrevet, er det bare enkelte ting det er grunn til å feste seg ved, ikke som uttrykk, for pålydende, men som holdepunkter å trekke slutninger fra. Og dette er i og for seg helt i orden. «Men går en tilbake til kildene, blir en slått av hvor mye som dermed er blitt utelatt eller oversett: honnørordene, språkblomstene, høflighetsfrasene og fornærmelsene, følelsesutbruddene – alt dette som det politiske språket jo i realiteten for det meste består av. Historikerens oppgave er ‘ikke å kle på, men kle av’, hevdet Jens Arup Seip – men retorikkhistorien dreier seg nettopp om den besynderlige påkledningen.»[36]

Dette var ikke ment som en innvending mot Seip, som hos Sejersted eller Sandmo, verken mot oppfatningen av politikk som interessekamp og kynisk «beregning», eller mot viljen til å gjennomskue retorikkens «vikarierende motiver».[37] Riktignok har jeg vært opptatt av politikkens «pasjoner og visjoner», som det heter i Sandmos kritikk – av «det vakre, det gripende og det opprørende» ved den[38] – men ikke som et konkurrerende perspektiv. Jeg argumenterte ikke for «en blygere vitenskap», som taktfullt lar de historiske aktørene beholde «klærne på».[39] Det eneste jeg ville ha fram, var at klærne kan være av interesse på egne vegne, ikke bare som forkledning.

Jeg sa fra om dette, til tross for at jeg altså har lite sans for slike avklaringer innledningsvis, for jeg aktet å skrive meg så tett inn på de politiske realitetene at det kunne være fare for at resultatet ville bli lest som politisk realhistorie. Om jeg aldri så mye var innstilt på å veie mine ord, kunne det kanskje ikke forhindre at jeg ble tatt for å være historiker, for å si det slik, og bedømt deretter. «Retorikken er alltid en side av saken, aldri en sak for seg», understrekte jeg. «En politisk ytring er jo ikke en selvstendig tekst, men en handling – den er et forsøk på å gripe inn i en situasjon. For å forstå hvorfor ordene falt nettopp slik, må man ha gjort seg kjent med situasjonen (saken, konfliktstoffet, de taktiske omstendighetene) der det var meningen at de skulle gjøre seg gjeldende og utrette noe. En politisk-retorisk kultur må studeres som praksis, dvs. gjennom handlingene den muliggjør, og situasjonene den virker inn på. Altså må retorikkhistorien følge den politiske realhistorien. Den finner sitt stoff i situasjoner der noe (makt, innflytelse, anerkjennelse, materielle interesser) sto på spill. Allikevel er den en egen vei. Det rikeste stoffet er ikke alltid å finne der hvor det meste ble avgjort. Derfor er det i denne boken mye som ikke blir nevnt, eller bare så vidt berørt, til tross for at det politisk sett var avgjørende og helt sentralt.»[40]

Jeg er redd det var forgjeves med all denne presiseringen. Jeg ville avverge «uheldig kausalisering», for å si det med Tord Larsen,[41] men overfor historikerne er det ikke lett å gardere seg på denne måten. Andre har oppfattet at det dreier seg om en «teoretisk abstraksjon», ikke en reell atskillelse, og gått med på at en slik operasjon er påkrevd for å kunne «åpne opp et nytt felt for historiefaget» på linje med økonomisk historie, sosialhistorie, idéhistorie osv. Den politiske retorikken «må da ved en abstraksjon skilles ut som en egen gjenstand for undersøkelse» nettopp for det skal bli mulig å «se den klarere som et moment i realhistorien.»[42] Men historikerne har ikke syn for noen slik «egen gjenstand». Ifølge anmeldelsen i Historisk tidsskrift har jeg skrevet «en bok om embetsmannsstatens vekt og fall». Den dreier seg visstnok om «hvordan embetsmennene utøvde og greide å holde på makten». Riktignok står det mye om retorikk i denne boka, men det er fordi jeg «gjør makten over ordene til det essensielle», til det som «fastsetter» de reelle «maktforholdene».[43]

Når boka blir lest på denne måten, som en redegjørelse for kampen om makten, er det lett å få øye på noen feil og mangler. For eksempel har jeg interessert meg for bondevennbevegelsen til Jaabæk – ikke på grunn av det beskjedne gjennomslaget som den fikk, men på grunn av de politiske kommunikasjonsformene som den gikk i spissen for å utvikle. Det er som folkemøte-pionerer at jeg har framhevet bondevennene, som oppfinnere av en ny slags forbindelse mellom velgere og representanter. Hvis dette blir lest som politisk realhistorie, er det klart at det er nokså misvisende. Da virker det som jeg «overdriver» bondevennenes betydning som politisk kraft.[44] På lignende vis med embetsmanns-hegemoniet. Jeg legger mye vekt på en retorisk overlegenhet som kunne få andre til å føle seg ubetydelige og små – og understreker gjerne at et slikt kulturelt overtak bidro til konsolideringen av noen maktforhold med konsekvenser for fordelingen av både prestisjeverdier og materielle ressurser. Men jeg skriver altså om retorisk makt og avmakt, ikke om «maktforholdene» i det store og hele, og heller ikke om «det essensielle» ved disse forholdene. «Det er maktens former som opptar meg her, ikke dens grunnlag eller art eller funksjon.»[45] Når dette blir misforstått, virker det som framstillingen min har noen alvorlige mangler. Hvis boken dreier seg om kampen for og mot embetsmannsformynderiet, er det klart at jeg «underkommuniserer» den framtredende rolle som mange embetsmenn faktisk spilte i forsvaret av Stortingets myndighet overfor Carl Johans ofte reaksjonære framstøt. Av samme grunn virker det som jeg tar altfor «lite hensyn til» at «embetsmennene gjennom hele 1800-tallet fremmet rettsstatsprinsipper som la bånd på dem som makthavere.»[46]

Slik også med anmeldelsen i Arr: Nettopp overbevisningen om at det her er selve maktens realitet det dreier seg om, synes å ligge til grunn for innvendinger om at jeg ikke vier tilstrekkelig oppmerksomhet til «den presskrafta som tross alt fanst mellom dei tause stortingsbøndene», eller til den opprørske «massen si kraft som politisk pressmiddel utanfrå systemet».[47] Riktignok kan jeg ikke fullstendig overse slikt, og gjør det da heller ikke, men det er altså noe annet jeg sikter mot: Ikke makt og innflytelse (med mange forskjellige midler), men retorisk medborgerskap (i vekslende kulturelle former).

 

Mikro/makro

Når jeg henger meg opp i slike ting, er det ikke fordi jeg misliker historikernes anmeldelser. Flere av dem har faktisk vært riktig sjenerøse. Jeg håper ikke jeg gir inntrykk av å ville avvise enhver innvending, for det er selvfølgelig mye her, i denne boken, som er diskutabelt i høyeste grad. Når jeg henger meg opp i akkurat disse innvendingene, er det fordi de har virket klargjørende på meg når det gjelder forskjellen mellom gjengs historieskriving og kulturanalyse av antropologisk inspirasjon.

Men dette er bare den ene siden av saken. Når jeg forlot antropologien, og etter hvert ble en slags historiker, var det blant annet fordi norsk antropologi, slik jeg i sin tid lærte faget å kjenne, slett ikke levde opp til denne forventningen om hva kulturanalyse kunne være. Hva antropologene studerte, var samhandling mellom aktører i konkrete, lokale situasjoner. Kulturen ble tatt som del av en kontekst som gjorde det mulig ta aktørenes eget perspektiv, som det het, og dermed bli klar over hva de prøvde å få til, både strategisk og kommunikativt. Men det ble ikke gjort noe forsøk på å gripe kulturen i stort – som konfigurasjon i seg selv, med sin konsistens og sine indre spenninger, med sine betingelser for framvekst, variasjon og fornyelse og så videre – ved å ta utgangspunkt i slike samhandlingssituasjoner. Makro-størrelser av typen kultur eller samfunn kunne bidra til å belyse handlingsvalg på mikroplan, men ble ikke selv forsøkt utledet gjennom dem.

Dette er sosialpsykologi, tenkte jeg, ikke samfunnsvitenskap. Metoden virket ovenfra og ned, men ikke nedenfra og opp. Mentalitetshistoriske arbeider kunne være langt mer interessante på denne måten, når de satset på å få kildestoffet, med sine konkrete detaljer, til å vitne om en eller annen større betydningssammenheng. At de kunne få dem til å vitne, skyldtes blant annet at de opererte med så lange tidslinjer at de fanget opp dyptgripende endringer, med mulighet for virkelig instruktiv komparasjon mellom et «før» og et «etter». Men antropologene holdt seg stort sett til hva de selv hadde observert, i «sin landsby», og forsømte de rike komparative muligheter som ellers for det meste ble liggende brakk, i form av høykvalitets observasjonsmateriale spredt utover i faglitteraturen. Dermed kom de til å mangle et metodisk grep for å gå fra det lille til det store ved å utnytte sine observasjoner som inntak og som indikasjoner.

Jeg vet ikke om det er slik i dag. Med denne bemerkningen vil jeg bare ha gjort klart at jeg ikke reklamerer for ett fag som forbilde for et annet. Når jeg, som en slags historiker, har vært ute etter en viss «konfigurasjon», har jeg funnet forbilder både i klassisk kulturantropologi (som hos Bateson eller Benedict)[48] og i historisk orienterte studier (som hos Foucault)[49] – men ikke i den antropologiske «bergensskolen» (som hos Barth), der man i sin tid forsøkte å gjøre meg til en slags mikro-interaksjonist.

 

For mye og for lite

I Komme til orde er det to hovedspor, skriver jeg i innledningen. På den ene siden er dette en historie om skiftningene i den politiske elitens retoriske kultur. På den andre siden er det en historie om hvordan folkeflertallet litt etter litt har kvittet seg med sin forknytthet og sin mindreverdighetsfølelse og krevd å få komme til orde. På den ene siden har jeg prøvd å karakterisere tre kulturhistoriske perioder. På den andre siden har jeg fortalt om hvordan beboerne av «de stummes leir», den ene flokken etter den andre – bøndene, arbeiderne, kvinnene – har rettet seg opp og satt seg i stand til å tale med egen stemme. Denne boken er (noe i retning av) en antropologisk kulturanalyse, organisert som (en slags) historiefortelling – men slik at dette siste, kan hende, maskerer det første, i alle fall for noen lesere – med den konsekvens, ser jeg nå, at den skaper forventinger til en mer konsekvent fortellende framstilling enn den egentlig er i stand til å innfri. Når det altså, på den ene siden, har dreid seg om å få tak på noen kulturelle tilstander, og brytningene mellom dem, har jeg gjort regning med noen konfigurasjoner som har en slik grad av konsistens at historikerne har reagert: Jeg forenkler, jeg underkommuniserer, jeg overdriver osv. Men når jeg så, på den andre siden, tar for meg den overordnede bevegelsen i retning myndiggjøring og retorisk medborgerskap, da møter jeg mye av samme problemet, men fra en annen side: Hva jeg nå enten gjør for mye eller for lite ut av, er ikke konsistensen i hver periode, men kontinuiteten i forbindelsene mellom dem.

Selv mener jeg å ha tatt omtrent midt på treet. Hvis jeg har gjort regning med en grad av kontinuitet, har det vært et eller annet sted mellom det allment gjennomgående og det konkret enestående, dvs. som noe i retning av det «konkret allmenne» (Althusser). Sammenhenger av typen «tradisjon» eller «framskritt» har jeg i regelen behandlet innenfor en viss periode, dvs. som betinget av de kulturelle og praktisk-tekniske vilkårene som kjennetegner og avgrenser denne perioden. Kontinuiteten tilhører konfigurasjonen, for å si det slik: Om jeg så har fått øye på noe som kan synes å strekke seg utover dette, har jeg kjent meg forpliktet til å se nærmere etter og spørre om det hele tiden virkelig kan være tale om samme sak.

 

Idéhistorie og kulturkonfigurasjon

På den ene siden er jeg altså blitt kritisert for å gjøre for lite av det. Jeg har ikke syn for de virkelig lange linjer. Visstnok er det slik at det republikanske frihetsbegrepet – med sitt opphav i den klassiske oldtiden og sin innlysende relevans for hele min periode og for oss alle sammen ennå i dag – burde vært underkastet en grundig drøfting og klargjøring i lys av en lang teoritradisjon med mange spennende nyere bidrag.[50] Men overleveringer av dette slaget er ikke spesielt interessante i den type kulturhistorie som jeg har vært ute etter å skrive. I beste fall er de av en viss perifer betydning, i verste fall er de villedende. Selv har jeg altså gjort et visst nummer av forholdet mellom begrepene om «demagogen» og «massen», og hva vi kan lære av dette forholdet når det gjelder svakhetene ved demokratiet som styreform – ifølge oldtidens filosofer og historikere, riktignok, men ikke som arv eller overlevering. Det avgjørende for meg er nettopp hva de politiske aktørene, i Norge, ut gjennom 1800-tallet – i overensstemmelse med den rådende politisk-retoriske kultur i sin egen samtid – fant å kunne interessere seg for i disse kildene, og hva de mente å kunne bruke dem til.[51]

«Som ledd i en tradisjonssammenheng kan vi mene at vi mottar våre skikker fra forrige generasjon og leverer dem videre til neste», skrev jeg, i mer generelle vendinger, mot slutten av denne boka. Men ser vi nøyere etter, «viser det seg gjerne at vi selv aktivt henter med oss disse skikkene, i en eller annen versjon som det er mulig å sette pris på nå, i vår egen tid. Vi henter dem med fra et fremmed folk i et land langt borte. Når vi kan ha inntrykk av at de er våre og vitner om oss selv, er det bare fordi vi har oversett noe, framhevet annet, forstørret og forminsket, helt til vi synes vi kan kjenne oss igjen i dem og bruke (eller misbruke) dem til egne formål.»[52] Inntrykket av at det gjennom århundrene dreier seg om samme sak, er misvisende, langt på vei. Som moment i en ny konfigurasjon er det enkelte kulturelement ikke lenger presis hva det var i den foregående. Fra fortiden henter vi et råmateriale som kan brukes til mange ting – og som for så vidt er av en viss perifer interesse – men det avgjørende er hva slags historisk situasjon som så blir til, og dét finner vi ut av ved å se til hvordan det tilegnes, stadig på ny, under skiftende vilkår.

Jeg påstår ikke at frihetsbegrepets historie er uten enhver relevans. Faktisk bruker jeg tre-fire sider på å få fram en viktig forskjell mellom «slekten fra 1814» og «de unge fra 1830» nettopp i form av tilslutning til et klassisk republikansk, henholdsvis et nyere liberalistisk frihetsbegrep – og jeg mener i grunnen at dette kan være tilstrekkelig i en bok som denne.[53] Riktignok er jeg, i det minste i ett tilfelle, kommet i skade for å ordlegge meg slik at jeg ikke tydelig distanserer meg fra Jens Arup Seip, som i denne forskjellen bare ser liberalisme, men i to varianter – eldre politisk vs. nyere økonomisk liberalisme – men jeg kan ikke se at dette kan være spesielt graverende her, i en bok som jo ikke dreier seg om politisk filosofi, men om retorisk kultur. Med tanke på noen rent idéhistoriske sammenhenger kan presisjon i definisjonen av slike begreper sikkert forekomme avgjørende, og bli et dominerende hensyn, men i min sammenheng dreier det seg altså om noe annet, nemlig om hele måten å være menneske på i det offentlige liv – med noen verdier å leve for: frihet, for eksempel, men da nettopp som del av en pakke som inneholder mye mer: kunnskaps- og språksyn, smak og behag, omgangsformer og måter å føre seg på, former for følsomhet og ekspressivitet, kilder til skam og forakt, grenser for anstendighet, osv. – alt dette som til sammen danner the stuff of culture og the feel of culture – og i den sammenheng er spørsmålet om tradering av begreper i politisk teori nettopp av underordnet betydning.

Når jeg insisterer på dette skillet mellom idéhistorie og kulturkonfigurasjon, er det fordi det ellers lett fører galt av sted. Da blir idéhistorien direkte villedende. Da blir det for eksempel mulig å si, om Marcus Thranes retorikk, at den hadde «mye til felles med grunnlovsfedrenes språk». Med tanke på språklig heroisme var den faktisk «påfallende lik». For så vidt som begge parter var forpliktet til en forestilling om politisk frihet som kan kalles republikansk, må det være grunn til å kritisere meg for ikke å ha framhevet dette, at Thrane sto i samme tradisjon: Han rett og slett «overtok» 1814-generasjonens retorikk.[54]

Det er dette som er villedende. Det går selvfølgelig an å rubrisere disse talerne på samme måte, med holdepunkt i et eller annet utvalgt kjennetegn, men ellers er de, som beboere av hver sine historiske verdener, faktisk vilt forskjellige. I utformingen av sin offentlige skikkelse, i holdningen til idealer og realiteter, i måten å ordlegge seg på, i henvendelsesform, i tone og stil osv. er det vanskelig å oppfatte noe som helst likt eller felles mellom talere som Rein eller Falsen, og Thrane. Frigjøringsprosjektet var ikke av samme art, verken sosialt eller ideologisk; dette var slående allerede i den personlige framtreden. I det ene tilfellet har vi å gjøre med en tale som er høyspent og pompøs, oppstyltet og utsmykket etter klassiske forbilder; i det andre tilfellet en tale som er påfallende enkel og uhøytidelig, i radikal tilnærming til folkelig dagligtale: På den ene siden en deklamasjon som gjerne roste seg av å være «svadafylt» og «patetisk», på den andre siden en mer direkte henvendelse som gjerne vedgikk at den hadde valgt en «såkalt pøbelaktig» tone. I det hele tatt er det, ut gjennom hele det 19. århundre, vanskelig å finne eksempler på talere som sto for mer forskjellige verdier enn disse, og som uttrykte seg mer forskjellig. Hvis 1814-generasjonens «patriotiske teater» må forstås i forlengelsen av eneveldets politiske kultur fra siste del av det 18. århundre, er Thranes påfallende antiteatralske framtoning snarere en tidlig foregripelse av en «demokratisk estetikk» som først kunne komme til full utfoldelse i løpet av det 20. århundre.[55]

 

Overtro

Når det gjelder kontinuitet, blir jeg ellers helst kritisert for å gjøre for mye ut av det det. Boken min er, i hele sin oppbygning, grunnleggende teleologisk, heter det da. Jeg «synder mot» idealet om at «en moderne forsker ikke skal lage teleologiske fortellinger»;[56] visstnok har jeg en beklagelig «hang til demokratisk siviliserende teleologi».[57] Problemet er at det hele kan leses som en samlet bevegelse fram mot en lykkelig slutt. Når jeg forteller om hvordan den ene gruppen etter den andre har rettet seg opp og krevd å få komme til orde, demonstrerer jeg med det samme en grunnleggende «optimisme» eller «positivisme» (!) som bunner i tro på en slags styrende vilje i verden. Altså er boken min dypt overtroisk.

Dette er alvorlig. Kan det stemme?

Telos betyr «mål» eller «hensikt». Slikt er det bare mennesker som kan ha. Historiske aktører, individer eller grupper, har mer eller mindre klart formulerte mål for sin virksomhet – selv om de ikke alltid vil vedstå seg dette åpent, kanskje ikke engang for seg selv, og selv om resultatet, i alle fall på sikt, skulle bli noe ganske annet enn de hadde sett for seg. En forestilling om intensjonalitet inngår i enhver forståelse av menneskelig virksomhet, den er ikke til å komme utenom når vi arbeider med å forstå konkrete situasjoner og hendelsesforløp – men samme forestilling blir dypt problematisk om vi overfører den på de lange utviklingslinjer. Den teleologiske overtro går ut fra at historieforløpet som helhet er rettet inn mot en avslutning som også oppfyller dets samlede mening. Forutsetningen for at det går an å se det slik, er at det foreligger en plan for det hele. Et forsyn eller en skjebnemakt som menneskene kanskje ikke er seg bevisst, leder dem likevel fram – gjennom mange slags prøvelser og forviklinger – mot deres bestemmelse. Bare Gud kan være ansvarlig for et slikt prosjekt – Gud eller noe tilsvarende. Når en viss dogmatisk «marxisme» har kunnet gjøre regning med verdenshistorien som samlet bevegelse, gjennom en lang rekke spenninger og rystelser, fram mot en framtidig harmonisk samfunnstilstand, da er det – tross all mulig «materialisme» – nettopp som sekularisert religion.

Har jeg gjort meg skyldig i slikt? Jeg har skrevet en «stor fortelling», det er sant. Er alle store fortellinger teleologier?

Jeg har gjort hva jeg har kunnet for å forhindre at forløpene jeg forteller om skal bli lest som faser underveis i en lengre fortelling om Norge og nordmennene. Hva jeg skriver om, er verken å forstå som en fortsettelse av eller som en forberedelse til noe som helst. «Den demokratiske likheten i Norge er ikke en opprinnelig disposisjon», skriver jeg for eksempel, «men et håp som ganske nylig er blitt tent»; «det dreier seg ikke om en nasjonal skjebne, men et opposisjonelt prosjekt» – og dét er faktisk ikke veldig gammelt.[58] Slik avgrenser jeg meg, på det ene hold, mot ideen om sammenheng med en fjern fortid; på det andre hold avgrenser jeg meg mot ideen om at 1800-tallets historie skulle kunne «ses som en bevegelse som peker fram mot stedet der vi befinner oss nå». Så tydelig jeg kan, understreker jeg her at «vårt eget århundres politiske kommunikasjonshistorie aldri vil kunne tenkes som direkte forlengelse av foregående århundrers.»[59] Slik prøver jeg å isolere mitt emne fra en enhver ide om norgeshistorien som helhet, for desto bedre å kunne behandle det som et konkret, dokumenterbart stoff med en forståelighet som henviser til påviselige sammenhenger i egen samtid og nær fortid. I omtalen av Sars’ norgeshistorie prøver jeg dessuten å vise hvor store friheter man må ta seg, rent faglig sett, om det skal være mulig å få politikken man sloss for til å forekomme forutbestemt, og langsomt modnet opp gjennom århundrene – men også hvor effektivt det kan være, retorisk sett, om den omstridte saken dermed blir hevet over enhver tvil, og presentert som historisk nødvendighet.[60]

På disse og andre måter har jeg forsøkt å distansere meg fra en teleologisk historieoppfatning. Jeg mente det var nødvendig å insistere på dette, for boken lot seg kanskje misforstå. «Leseren kan ha fått inntrykk av at historiens gang finner sted på en slags framskrittets vei», skrev jeg avslutningsvis. Omtrent alt jeg til da hadde fortalt om, kunne oppfattes som «et bidrag til enten å bremse eller påskynde framrykking langs denne veien som fører til stadig høyere opplysningsnivåer og stadig mer omfattende inklusjon.» Selv om det aldri er mulig å komme helt i mål, «blir det politiske fellesskapet på denne måten litt etter litt utviklet til en helhet som er stadig rikere sammensatt, stadig mer solid sammenføyd, stadig mer retorisk sivilisert.»[61] Jeg forsto at det kunne ha dannet seg et slikt inntrykk. Det var derfor jeg gjorde oppmerksom på denne «perspektivfordreiningen», helt til slutt, og oppfordret til å «korrigere for» den.

 

Intensjoner og konsekvenser

Men det er jo ikke dette det kommer an på. Teoretiske erklæringer er ikke mye verdt, om de ikke blir fulgt opp gjennom teoretisk praksis. Det er ikke hva jeg påstår om dette, men hvordan jeg utfører det, i selve framstillingen av stoffet, som avgjør om jeg har mitt på det tørre i dette spørsmålet. Det avgjørende er da ikke om jeg har skrevet en historie med lykkelig slutt, men om jeg, for å få det hele til å henge sammen på denne måten, har måttet støtte meg til et eller annet metafysisk premiss av typen framskrittstro. I og for seg er det en ganske rimelig tanke at det på et bestemt saksområde (politisk deltakelse) og i en viss periode (1814–1913), kan ha forekommet endringer som man i ettertid vil kunne vurdere som framskritt. Dette er ikke et trosspørsmål, nødvendigvis, for det går faktisk an, i noen men ikke alle tilfeller, å foreta en påvisning av slikt, som en virkelig, avgrenset, empirisk forandring. I det aktuelle tilfellet er det klart det går an: At det politiske samtalerommet ble kraftig utvidet i løpet av det 19. århundre, er en kjensgjerning som det skal godt gjøres å bestride. Spørsmålet er så om initiativet i ett og alt blir tilkjent menneskelige aktører i konkrete situasjoner, og om dette er nok til å gi en virkelig overbevisende redegjørelse, eller om det her er påkrevd med noe ut over dette, et slags overskudd av mål og mening som røper at den sentrale aktøren egentlig er en eller annen overmenneskelig størrelse (Gud, Folket, Framskrittet, Historien). Når jeg innledningsvis skriver om oppbruddet fra «de stummes leir», kan man kanskje få inntrykk av det var én og samme gjennomgående vilje som gjorde seg gjeldende i mange forskjellige skikkelser – bondeopposisjonen, målrørsla, kvinnebevegelsen, de lavkirkelige vekkelsene – men når det kommer til selve framstillingen av konkrete forløp og situasjoner, blir det tydelig nok at disse bevegelsene ikke var ute i samme ærend. Noen ganger trakk de i samme retning, noen ganger gikk de i veien for hverandre. I alle fall blir hver av dem søkt forstått på egne vegne – med en egen målsetting, en egen problemoppfatning osv. – og nettopp slik at det ikke skal bli noen rest til overs som synes å vitne om historisk «overskudd».

Har jeg da klart å holde meg til dette? Ved et par anledninger kan man kanskje komme i tvil. Jeg har for eksempel framstilt den haugianske vekkelsen som en viktig forutsetning for framveksten av en politisk bondeopposisjon. Hauge var ikke interessert i politikk, men han insisterte på at alle var like overfor Gud. Enhver hadde samme rett til å lese Skriften og utlegge den for andre, enten det dreide seg om fattige bønder eller universitetsutdannede prester med statskirken i ryggen. I dette var det et før-politisk gjennombrudd med store virkninger på lengre sikt: Småkårsfolket hadde noe de skulle sagt, de også.

Betyr dette at Hauge var et redskap i en større plan? Ikke nødvendigvis: Helt nøkternt betyr det bare at virksomheten hans hadde noen utilsiktede konsekvenser.

På lignende vis: «Kommunikasjonsteorien» var et viktig ledd i legitimeringen av embetsmannsregimet rundt midten av århundret: Troen på fri bevegelighet og omsettelighet som selve framskrittets motor, var en viktig motiverende kraft for storstilte samferdselsprosjekter – utbygging av post og telegraf, jernbane og fyrvesen – som satte fart i sirkulasjonen av varer, personer, nyheter, kunnskaper. Samfunnets støtter lot seg begeistre av drømmen om stadig mer utviklet kommunikasjon, som alternativ til opposisjonens drømmer om frihet og folkestyre. Denne ideologien skulle, «etter hvert som den ble omsatt til handling og realisert», legge «til rette for mobilisering av stadig sterkere motkrefter.»[62] De nye kommunikasjonsmidlene var en betingelse for utviklingen av en landsomfattende politisk arena, der de sentrale aktørene ble eksponert for mange flere enn før, og der tidligere marginaliserte sjikt ble trukket inn. At det politiske livet ble synlig på en ny måte, bidro til å undergrave den gamle politiske kulturen. Når meningsdannelsen utspilte seg i åpenhet, rundt om i landet, ute blant folk, var det ikke lenger mulig å forsvare formynderiet til embetskasten. Men «det var denne kasten selv som uforvarende framkalte poltikkens nye synlighet» mens den strevde med å realisere sin store kommunikasjonsutopi. Slik sett var det i embetsmannsstatens «store triumf» også «en kime til dens nederlag og undergang».[63]

Hva da med strateger som Schweigaard og Broch? Var det slik at Historien benyttet seg av dem, og så å si spilte dem et puss? Ikke nødvendigvis. Hva jeg her, i et ubetenksomt øyeblikk, har kalt «en historiens ironi (eller dialektikk, om man vil)», innebærer helt nøkternt bare at prosjektene deres hadde noen konsekvenser som de selv ikke kunne forutse, og på noen måter virket direkte mot sin hensikt.

I begge disse tilfellene er det tale om rent menneskelige intensjoner, selv om virkningen altså er uintendert. Hvis jeg hadde skrevet framskrittshistorie som en sammenhengende kjede av slike virkninger, ville jeg ha begått teleologi, det er sant. Men det har jeg altså ikke gjort. I disse tilfellene dreier det seg om forløp av forskjellig art og på forskjellige hold – atskilt fra hverandre, avgrenset til hver sin periode – slik de en gang må ha løpt side om side med andre mer eller mindre distinkte forløp av både praktisk-teknisk, maktpolitisk og kulturell art: Ikke som uttrykk for én vilje, men for flere – sprikende, kryssende. Forsøk på å gi et samlet overblikk over en slik sammensatt virkelighet, er ikke nødvendigvis grunnet i overtro. Hvis historikerne blir så engstelige for «store fortellinger» at de ser teleologiske spøkelser på høylys dag, kan det være at de bli nødt til å avskjære seg fra mange muligheter til teoretisk praksis i omgangen med stoffet sitt. Kanskje kan de ikke tillate seg å tenke med det. Da kan det være at de får problemer med synet av skogen og trærne igjen, men fra en ny side.

 

Noter

  1. Jeg vil takke gode kolleger som har kommentert utkast til denne artikkelen: Kjell Lars Berge, Karl Atle Knapskog, Tord Larsen og Johan Tønnesson. Sitatet er fra Anders Johansen, Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814–1913 (Oslo: Universitetsforlaget, 2019), s. 765.
  2. Clifford Geertz, «Thick Description: Toward an Interpretive Theory of Culture», i The Interpretation of Cultures (New York: Basic Books, 1973), s.13.
  3. Jf. Anders Johansen, «Feltarbeid i sosialantroplogien – fra observasjoner til data», Antropolognytt, 3(2), 1981, s. 5 ff.
  4. Johansen, Komme til orde, s. 20-21.
  5. Gregory Bateson, Naven (Stanford: Stanford University Press, 1958), s. 222 ff.
  6. Samme sted, s. 126-127.
  7. Gregory Bateson, Steps to an Ecology of Mind (New York: Chandler Publishing, 1972), s. 82 ff.
  8. Johansen, Komme til orde, s. 21.
  9. Samme sted, s. 23.
  10. Geertz, «Thick Description», s. 3 ff.
  11. Brev til Universitetsforlaget, 12.01. 2018.
  12. Anders Johansen, «Om å tenke seg om skriftlig», Skriv! Håndverk i sakprosa (Oslo: Spartacus, 2018), s. 11 ff.
  13. Frode Storås, «Antropologien mellom ord og bilde», i Anders Johansen (red), Kunnskapens språk: Skrivearbeid som forskningsmetode (Oslo: Scandinavian University Press, 2012), s. 187 ff.
  14. Erling Sandmo, «Gammel og ny kulturhistorie», i Anders Johansen, Kari G. Losnedahl og Hans-Jacob Ågotnes (red): Tingenes tale: Innspill til museologi (Bergen: Bergen Museum, 2002), s. 120 ff. Jf. Ingar Kaldal, Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie (Oslo: Samlaget, 2002), s. 24 ff; og Leidulf Melve, Historie: Historieskriving frå antikken til i dag (Oslo: Dreyers, 2010), s. 190 ff.
  15. Øystein L. I. Viken: «Velskrive om omforminga av etablert offentlegheit», Arr, 3, 2020, s. 149.
  16. Knut Dørum, «Frie ord i Norden? Offentlighet, ytringsfrihet og medborgerskap 1814-1914/Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913», Historisk tidsskrift, 99 (2), 2020, s. 175.
  17. Hans Ebbing, «Om å komme til orde – og til ordet», Agora, 3-4, 2020, s. 406.
  18. Johansen, Komme til orde, s. 449 ff.
  19. Tiago Manuel Matos, Beyond Order and Disorder: Crowd Behavior in Kristiania in the 1890s. Firenze 2020: European University Institute.
  20. Viken, «Velskrive…», s. 149.
  21. Dørum, «Frie ord…», s. 172.
  22. Viken, «Velskrive…», s. 149.
  23. Dørum, «Frie ord…», s. 174.
  24. Nils Ivar Agøy, «Falske nyheter, alternative fakta og sleipe knep», Heimen, 4, 2018, s. 371. (Denne kritikken baserte seg på en artikkelversjon av et stoff som senere skulle bli til et par kapitler i boken min – utgitt som «Folketalerne», i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3, 2015 – men Agøy har fastholdt kritikken også etter at boken kom ut, nemlig på USN-seminaret «Ytringer og offentlighet i 1800-tallets Norge», 26.09.2019.)
  25. Samme sted, s. 368 ff.
  26. Jf. Øyvind Pålshaugen, Kulturvitenskapenes språk (Oslo: Scandinavian University Press, 2018), s. 22.
  27. Johansen, Komme til orde, s. 24.
  28. Kristian Bjørkdahl, «Rhetorica voluminosa», Rhetorica Scandinavica, 80, 2020, n.p.
  29. Johansen, Komme til orde, s. 24–25.
  30. Jens Arup Seip, «Studiet av makt» (1976), i Problemer og metode i historieforskningen (Oslo: Gyldendal, 1983), s. 262 og 250.
  31. Geertz, «Thick Description», s. 23.
  32. Tord Larsen, «Antropologienes kulturbegrep» (1999), i Den globale samtalen (Oslo: Scandinavian University Press, 2009), s. 202–203.
  33. Geertz, «Thick Description», s. 10 f.
  34. Johansen, Komme til orde, s. 28–29.
  35. Bortsett fra hos Carl W. Schnitler, kan hende, i Slægten fra 1814: Studier over norsk embedsmandskultur i klassicismens tidsalder (Kristiania: Aschehoug, 1911).
  36. Jens Arup Seip, «Den norske høyesterett som politisk organ» (1964), i Tanke og handling i norsk historie (Oslo: Gyldendal, 1968), s. 117.
  37. Jens Arup Seip, «Nasjonalisme som vikarierende motiv» (1962), i Fra embedsmannssstat til ettpartistat og andre essays (Oslo: Universitetsforlaget, 1963), s. 78–79.
  38. Erling Sandmo, «Det godes problem», Nytt Norsk Tidsskrift, 1, 1996, s. 9-10.
  39. Samme sted, s. 4.
  40. Johansen, Komme til orde, s. 30.
  41. Larsen, «Antropologienes kulturbegrep», s. 202.
  42. Ebbing, «Om å komme til orde …», s. 409 og s. 417.
  43. Dørum, «Frie ord …», s. 172–173.
  44. Samme sted, s. 175.
  45. Johansen, Komme til orde, s. 248.
  46. Dørum, «Frie ord …», s. 175–176.
  47. Viken, «Velskrive …», s. 149–150.
  48. Bateson, Naven, s. 33; Ruth Benedict, Patterns of Culture (London, 1961), s. 32 ff.
  49. Michel Foucault, The Order of Things (1966). London 1970, s. xxiii og s.74.
  50. Håvard Friis Nilsen, «Retorikkens norske historie», Prosa, 1, 2020, s. 51 ff.
  51. Johansen, Komme til orde, s. 696 ff.
  52. Samme sted, s. 765–766.
  53. Samme sted, s. 624 ff.
  54. Nilsen, «Retorikkens norske historie», s. 51.
  55. Anders Johansen, «Talekunst. Teknikk og naturlighet i det offentlige rom», Norsk antropologisk tidsskrift, 18(3-4), 2007, s. 194–195.
  56. Dørum, «Frie ord…», s. 170;
  57. Viken, «Velskrive…», s. 149
  58. Johansen, Komme til orde, s. 395.
  59. Samme sted, s. 880–881.
  60. Samme sted, s. 789.
  61. Samme sted, s. 880.
  62. Samme sted, s. 643.
  63. Samme sted, s. 672–673.