Folkemening, religiøs deliberasjon og offentlighet i Danmark-Norge

Retorikkfaglige refleksjoner over Trygve Riiser Gundersens bok «Haugianerne. Enevelde og undergrunn 1795-1799».

De siste årene er det i Norden publisert en rekke viktige og omfattende bøker som beskriver og diskuterer utviklingen av offentligheten og vilkårene for offentlige ytringer i Danmark-Norge fram til 1814 og i Norge og Danmark fram til vår tid. Det gjelder blant annet Anders Johansens Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913; Henrik Horstbøll, Ulrik Langen og Frederik Stjernfelts Grov Konfækt: Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73; Øystein Rians Sensuren i Danmark-Norge: Vilkårene for offentlige ytringer 1536-1814; Ellen Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvejs En pokkers skrivesyge: 1700-tallets dansk-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet; og det første bindet av Norsk presses historie, med tittelen En samfunnsmakt blir til, 1660-1880. Det ferskeste bidraget til denne imponerende raden av betydelige bidrag til kunnskapslitteraturen er Trygve Riiser Gundersens bok Haugianerne: Enevelde og undergrunn 1795-1799.[1] Disse verkene er alle sammen relevante og viktige for studier av retorikken og retorikkens utvikling i Norge (og Danmark), og for en refleksjon over hva det er som har vært rammevilkårene for (særlig) politisk deliberasjon i disse nordiske statsdannelsene. Utgivelsene har også bidratt til innsikt i hvordan man faktisk ytret seg offentlig i tale og i skrift så langt tilbake som til 1600-tallet.

Trygve Riiser Gundersens aktuelle og meget engasjerende bok om haugianerne – som er den som skal omtales i denne teksten – forholder seg lyttende og lærende til alle disse utgivelsene. Men først og fremst lener Riiser Gundersen seg mot de forståelsene av dansk-norsk fellestid som er førende i historikeren Rians bok. Øystein Rian beskriver der det nådeløse og altomfattende maktapparatet som ble innført etter reformasjonen i 1536, og som ble styrket ytterligere gjennom statskuppet som ledet til konstitueringen av eneveldet i 1660. Makten i dette samfunnet var brutal, og ikke smilende.[2] Det som fantes av en offentlig samtale, var strengt kontrollert og sensurert, og bare unntaksvis opplyst.[3] Eneveldet styrte og kontrollerte samfunnets medlemmer fra vogge til grav helt til 17. mai 1814 i Norge, og i Danmark så lenge som til 22. mars 1848.

Det var kongen som hadde den absolutte makt over samtlige innbyggere og samfunnsinstitusjoner – fra universitet til kirke. Kongens signatur måtte være på alle dokumenter som ble brukt til å organisere og styre staten, enten det var handelen, forvaltningen eller rettsvesenet. Eneveldet var derfor både et politisk og religiøst diktatur. Kongen hadde gitt seg selv eneretten til å styre samfunn og folk. Retten var overlevert ham fra Gud – intet mindre. Andre konfesjoner enn evangelisk-luthersk ortodoksi ble ikke tålt, og prester utdannet ved og sertifisert av Københavns universitet var både kongens og Guds embetsmenn. Samfunnet var organisert som et hierarki der den såkalte «allmuen» var lavest rangert. Allmuen – eller folk flest om man vil – utgjorde på 1700-tallet den fullstendig dominerende andelen av befolkningen, men hadde ikke tilgang til maktmidler. Og som Øystein Rian påviser og påpeker med engasjert pekefinger: De mulighetene de norske bøndene hadde til å utøve makt i samfunnet i katolsk tid på lokale ting for eksempel, ble i luthersk tid fortløpende og systematisk fratatt dem.

Trygve Riiser Gundersens bidrag til studiet og vurderingen av dette samfunnet, er å påvise at denne allmuen ikke var en pasifisert, sløv, slapp og søvnig masse. Tvert imot utgjorde den en et livlig og myldrende, aktivt og diskuterende kor av stemmer. Det var i dette koret av allmuefolk at bondegutten Hans Nielsen Hauge fra Tune herred stakk seg fram og snakket tydeligst, sterkest og mest overbevisende av dem alle. Hauge hjemlet sin deltakelse og egne ytringer og meninger i den spesielle forståelse av lutherdommen som han regnet som sann og sannferdig. Trygve Riiser Gundersen vil at vi skal være med på å forstå Hauges religiøse engasjement, ytringer og mobilisering av allmuen som politisk deliberasjon. Riiser Gundersens djerve antakelse er at Hauges ytringer derfor må forstås og bestemmes som i bunn og grunn politiske. Hans Nielsen Hauges ytringer er derfor noe annet, mye mer og på lengre sikt noe mye farligere for kongen og hans eneveldige maktapparat, enn religionen.

Når jeg omtaler Riiser Gundersens bok og de andre utgivelsene som relevante og viktige for forståelsen av retorikkhistorien, skyldes det at temaer i disse studiene er allmennmenneskelige og gyldige kommunikative utfordringer i alle samfunn til alle tider: Får menneskene som inngår i og utgjør medlemmene i samfunnet, muligheter/lov til å komme til orde i tale og skrift? Og hvis forholdene legges til rette for å komme til orde: Hvilke temaer tillates disse menneskene å snakke og skrive om, eller eventuelt ikke snakke og skrive om? Dersom samfunnsmedlemmene nå en gang skulle få lov til å skrive og snakke om alt som måtte oppta dem, har de da tilgang til og kompetanse i de muntlige og skriftlige ferdighetene som som kreves for å heve stemmen, tale overbevisende og bli hørt? Gitt at alle disse vilkårene er oppfylt: I hvilke sammenhenger, på hvilke plattformer og arenaer er det mulig å ytre seg i tale og skrift? Og sist, men ikke minst: Er situasjonen dermed slik at noen andre samfunnsmedlemmer – som individer eller som grupper – bryr seg om det som sies og/eller skrives? I så fall: Hvordan bryr lytterne eller leserne seg? Blir de oppildnet og mobilisert til politisk handling for eksempel?

Når det gjelder mulighetene for frie ytringer i eneveldet, er svaret på det første av disse spørsmålene ganske enkelt «nei». Selvsagt hersket det ikke ytringsfrihet i eneveldet. Alle tekster som ble skrevet og/eller trykt skulle gjennomleses og kontrolleres av rikenes autoriserte teologer. Religiøse ytringer for eksempel var under sterk og synlig kontroll av kongens geistlige embetsmenn. Overtredelser kunne føre til drakoniske straffer. Det er derfor ikke merkelig at den danske skribenten Christian Falster omtaler (satirisk, får vi tro?) andre trykte tekster enn dem med religiøst innhold, som «djevelens bibliotek».[4] Falsters ikke-religiøse boksamling, sortert etter trykkeformat, inneholder alt fra vitenskapelige tekster skrevet av ateister (trykt i Folio), politiske ytringer (trykt i Quarto) og astrologi og spådommer (trykt i Octavo) til pornografiske ytringer (trykt i Duodegimo). I tillegg kommer tekstene med aller lavest status – og derfor de mest ugudelige av alle – romaner (trykt i Sedecimo)!  Pornoen og romanene var trykt i små formater slik at den/de kunne gjemmes i en eller annen lomme eller skuff for ikke å bli oppdaget. Quarto ble senere formatet for aviser og tidsskrifter. Derfor heter et av de mest liberale tidsskriftene i eneveldets siste fase «Quartblade». Det ble i årene 1795 til 1800 skrevet (stort sett) og publisert i Trondheim av ytringsfrihetsforkjemperen og avisredaktøren Matthias Conrad Peterson. På grunn av de nye og strengere sensurlovene som ble innført 1799, gav Peterson opp å gi ut bladet. Men Peterson viste kongemakten fingeren ved å trykke hele sensurforordningen i det siste nummer av tidsskriftet.

Det kan oppleves som paradoksalt at dette luthersk-evangeliske diktaturet verdsatte retorikken, og den dannelsestradisjonen den tilhørte. For eksempel var Ludvig Holberg professor i retorikk ved Københavns universitet fra 1720 til 1730. Og undersøker vi læreplanen for latinskolen, finner vi at elevene ble skolert i både Cicero og Quintilian.[5] I tillegg skulle de kunne ytre seg i overenstemmelse med skoleretorikkens normer i tale og skrift på morsmålet (det vil si dansk). Latinskolen var skolen der eneveldets framtidige embetsmenn ble utdannet. Den ble i 1775 reformert av og forsterket som autoritetsdannende av professoren ved Sorø akademi, Ove Høegh-Guldberg. Sorø akademi var for øvrig eneveldets eliteutdanning, og det ble grunnlagt takket være en rundhåndet donasjon fra nettopp Ludvig Holberg. På Sorø akademi samlet eneveldets fremste intellektuelle seg. Holbergs retorikkforståelse var derfor formende for den ypperste eliten i den oldenborgske helstaten. At dette læresetet i det hele tatt ble etablert, skyldtes det lave faglige nivået som preget undervisningen og kunnskapsutviklingen ved Københavns universitet. Trygve Svensson dokumenterer i sin avhandling «Ludvig Holbergs retorikk» [6] ikke overraskende, men også litt oppgitt, at Holbergs holdning til retorikken var paradoksal. Der Holberg omtaler retorikken, både verdsettes den og rakkes ned på. For Holberg var forestillinger om en mer folkelig forankret deliberativ politisk retorikk på grensen til å være latterlige – ja meningsløse. Ellen Krefting omtaler og oppsummerer i artikkelen «Panegyrikk, spectator-litteratur og offentlighet under det dansk-norske eneveldet»[7] Holbergs holdning i så måte:

Selv en mangfoldig forfatter og forsvarer av ytringsfrihet som Ludvig Holberg var dypt kritisk til allmuens hang til å lese særlig nyheter og diskutere politikk: Prosjektmakere og «politiske kandestøbere» var blant hans mest latterlige figurer, både i komedier og historieverk så vel som i epistler og essays. Håndverkere med «politiske Griller» var ikke bare narraktige i sin uvitenhet om politiske saker. De forsto heller ikke sin plass i standssamfunnet.

Derfor var retorikkens posisjon og status i eneveldet bestemt av at styringsformen kun tillot det Jürgen Habermas kaller «representativ offentlighet». Deliberasjon eller alle former for politisk retorikk var kongens domene og ansvar ene og alene. Retorikken ble redusert til å være epideiktisk først og fremst. Konsekvensen var at den dominerende retoriske genren i den representative offentligheten ble panegyrikken. Ellen Krefting karakteriserer den presist som «ren retorikk uten noen egentlig performativ kraft».[8]

Hva har så denne retorikkforståelsen med Trygve Riiser Gundersens bok «Haugianerne. Enevelde og undergrunn 1795-1799» å gjøre? Svaret må være at kjernen i boka til Riiser Gundersen er at han tar «allmuens hang til å lese særlig nyheter og diskutere politikk» på alvor. I motsetning til Holberg vil han (på-)vise at menneskene som befolket det laveste nivået i standssamfunnet – i sine samtaler og diskusjoner på torget, på kirkebakken, i stuene og alle andre steder der allmuen møttes – myndiggjorde seg selv. Derfor viste de retorisk handlekraft og skapte motmakt. Denne virksomme motmakten kaller Riiser-Gundersen for «folkemeningen». Riiser-Gundersen argumenterer for at folkemeningene i allmuen viser at menneskene som inngikk i den, selv under eneveldet, ikke ville slå seg til ro i den underklassen de var født til og dømt til å delta i. I litteraturen om det dansk-norske eneveldet har det ikke vært enighet om et slikt syn på allmuen og allmuens virketrang.

Allmuens retoriske ytringskultur, altså «folkemeningen » sitt forhold til offentlighet, behandler Riiser-Gundersen i «Del III Politikk 1660-1798». Der beskriver og drøfter forfatteren allmuens retoriske ytringsmåter og ytringskultur. Derfor er det denne delen av verket som er særlig relevant for en refleksjon over og en samtale om den retoriske forståelsen av folkelig politisk deliberasjon, og hva det er som kjennetegner retorikktradisjonens forståelse av denne. Riiser-Gundersen rører i så måte ved de samme temaene som var dominerende i Anders Johansens bok «Komme til orde», og i og for seg også i Ytringsfrihetskommisjonens utredning (NOU 2022: 9) «En åpen og opplyst offentlig samtale», særlig gjelder det forholdet mellom populistisk og demokratisk politisk retorikk. Skal folkemeningen forstås, slik Riiser Gundersen vil at vi skal gjøre, som demokratisk byggende, og dermed preget av det den nord-amerikanske statsviteren Simone Chambers i artikkelen «Rhetoric and the Public Sphere. Has Deliberative Democracy Abandoned Mass Democracy?»[9] kaller «democratic deliberation»? Eller skal og må denne folkelig forankrede ytringskulturen avvises som populistisk, og derfor preget av det Chambers karakteriserer som «plebiscitary» (plebeisk) retorikk? Det vil si en retorikk som i liten grad er demokratisk byggende, men tvert i mot ofte et hinder for bred og inkluderende demokratisk utvikling og representative demokratiske institusjoner.

Uansett hva vi nå mener om folkemeningens demokratiske kvaliteter, om den er plebeisk eller deliberativ – er det i det hele tatt grunn til å regne Hans Nielsen Hauge religiøse ytringer som potensielt deliberative, og derfor politisk virkende på samfunnet? Ja, kan Hauges ytringer sies å være kjennetegnet av å være «folkemening»? Tar vi en titt på pamflettene som ble publisert i årene fra 1770 til 1773 da skrivefriheten var tillatt, finner vi en rekke eksempler på politiske ytringer som har bakgrunn i norske forhold. Den første store debatten i skrivefrihetsperioden ble satt i gang av trondhjemmeren Jacob Christian Bie under pseudonymet «Philopatreias». I sine første pamfletter gikk han blant annet til angrep på prestene og beskyldte dem for en korrupt livsstil. Bie tilhørte riktignok ikke allmuen, men et voksende og etter hvert innflytelsesrikt liberalistisk orientert handelsborgerskap som innvandret til og bosatte seg i de dansk-norske provinsbyene. Det eneste eksempelet på politiske ytringer i skrivefrihetsskriftene framført av representanter fra allmuen, er den anonymt utgitte pamfletten «Samtale imellem Einar Jermonsøn og Reiar Randulvsøn paa Opland i Aggerhuus-Stift i Norge».[10] Her kommer «folkemeningen» til den norske allmuen for første gang i historien til syne i skrift, og da oppsiktsvekkende nok skrevet på en norsk dialekt. Denne pamfletten er interessant fordi den avdekker at det i allmuen hadde blitt utviklet et potensial for å hevde folkemeninger som kunne være politisk truende for makten, slik Riiser-Gundersen hevder. Imidlertid retter pamflettforfatteren ikke kritikken mot kongen og hans juridiske legitimitet, men mot kongens embetsmenn i skribentens heimbygd. De framstilles utilslørt som korrupte. Pamfletten er rettet til kongen og kongen alene som modellert leser. Den oldenborgske fyrsten i København, altså kongen, blir omtalt som «han Far sjøl». For å styrke sine sterkt kritiske påstander (bekreftet i rystende fortellinger om utbredt korrupsjon på landsbygda i Norge) framført for kongen, forsøker forfatteren å bekrefte en eldgammel gjensidig sosial kontrakt mellom kongen og (det norske) folket: Som kongen er utnyttet av korrupte (jødiske) ågerkarer i Altona (med andre ord er pamfletten antisemittisk), er bøndene utnyttet av korrupte og fremmede (danske) embetsmenn i Norge. Pamfletten appellerer naivt til kongen om irettesettelser av embetsfolket, og oppfordrer ham til å søke økonomisk og politisk støtte i en styrket bondestand. Ytringen er ikke på noen måte handlingsstyrende. Den henvender seg slett ikke til et publikum eller en offentlighet. Den er en supplikk til kongen forkledd og framført som en pamflett. Ytringsmåten i bøndenes pamflett skiller seg derfor grunnleggende fra de formene for revolusjonsretorikk som utvikler seg i Frankrike før og under den franske revolusjonen noen tiår seinere. Denne politisk formende retorikken blir av den amerikanske historikeren Lynn Hunt beskrevet på følgende måte: «French revolutionary rhetoric broke through the confines of past politics by positing the existence of a new community and by insisting that it could be realized through politics».[11]

Derfor: Hvis den norske allmuen, da den endelig fikk lov til (etter ønske fra og beskyttelse av fyrsten) anonymt og uten sensur å ytre folkemeningen i trykte skrifter, ikke viste antydning til annen politisk deliberasjon enn å framføre klager til «han far sjøl» kongen, hvordan skal en da forklare og begrunne at Hans Nielsen Hauges religiøse ytringer og ytringsaktivitet har et annet og mer støtende politisk potensial enn det vi finner i skrivefrihetsskriftene? Ja, hevdet Hans Nielsen Hauge forestillinger om et nytt og annerledes samfunn enn eneveldet? Slike spørsmål svarer ikke Riiser-Gundersen på i boka si. I liten grad omtaler han innholdet, skrivemåtene og derfor retorikken i Hans Nielsen Hauges publiserte tekster. Riiser-Gundersen omtaler selvsagt hvordan en rekke prester omtalte disse ytringene som rallende og inkompetent teologisk sludder, men ikke hva det var med tekstene som bidro til at prestene framsatte slike nedlatende verdidommer. Det lille Riiser-Gundersen skriver om Hauges publiserte tekster, mer enn antyder at Hauges tekster og muntlige ytringer ikke tematiserer samfunnet og den hierarkiske samfunnsstrukturen overhodet. Det virker derimot som om de kjennetegnes av tradisjonell og velkjent lekmannsforkynnelse der predikanten er opptatt av å belære lytterne og leserne om deres strenge moralske forpliktelser overfor seg selv, hjemlet i Bibelens autoritet. I så fall blir Hans Nielsens Hauges publiserte tekster og muntlige ytringer kun å regne som samfunnsoppbyggende i den forstand at hans tilhengere ved hjelp av dem etablerer sektliknende religiøse fellesskap som styrkes gjennom felles økonomiske prosjekter. Hans Nielsens Hauge blir da å regne som en forløper for folkelig forankrede gründere. I Hans Nielsens Hauges ytringer og virke kjenner vi i så fall igjen et typisk eksempel på «den protestantiske etikk og kapitalismens ånd»[12] skarpt beskrevet den tyske sosiologien Max Weber. Muligens tar jeg feil i min forståelse Hans Nielsens Hauges retorikk. Trygve Riiser-Gundersen lover et andre bind. Vi får kanskje et svar der? Vi er noen som er nysgjerrige på det svaret.

[1] Anders Johansen. Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913. Oslo: Universitetsforlaget, 2019; Henrik Horstbøll, Ulrik Langen og Frederik Stjernfelt. Grov Konfækt: Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73. København: Gyldendal, 2020; Øystein Rian. Sensuren i Danmark-Norge: Vilkårene for offentlige ytringer 1536-1814. Oslo: Universitetsforlaget, 2014; Ellen Krefting, Aina Nøding & Mona Ringvej. En pokkers skrivesyge: 1700-tallets dansk-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2014; Martin Eide. Norsk presses historie: En samfunnsmakt blir til, 1660-1880. Oslo: Universitetsforlaget, 2010; Trygve Riiser Gundersen. Haugianerne: Enevelde og undergrunn. Oslo: Cappelen Damm, 2022.

[2] Liv Bliksrud. Den smilende makten. Norske Selskab i København og Johan Herman Wessel. Oslo: Aschehoug, 1999.

[3] Jens Arup Seip. Teorien om det opplyste enevelde. Universitetsforlaget, 1958.

[4] Christian Falster. Laerdoms lystgaard: eller, Adskillige discurser; oversat fra latin og forsynet med indledning og noter. Del 1. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, 1729/1919.

[5] Skolen er omtalt i artikkelen «Using Textbooks to Constitute a Nation» (av Kjell Lars Berge), i Exploring Textbooks and Cultural Change in Nordic Education 1536–2020, redigert av Merethe Roos, Kjell Lars Berge, Henrik Edgren, Pirjo Hiidenma og Christina Matthiesen, side 79-94. Leiden: Brill, 2021.

[6] Trygve Svensson, Ludvig Holbergs retorikk. PhD-avhandling. Bergen: Infomedia, 2018.

[7] Ellen Marie Krefting. 2016. Panegyrikk, spectator-litteratur og offentlighet under det dansk-norske eneveldet. Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift. ISSN 0809-2044. 19(2), s. 94–106.

[8] Krefting op.cit.

[9] Simone Chambers. 2009. Rhetoric and the Public Sphere: Has Deliberative Democracy Abandoned Mass Democracy? Political Theory. Vol. 37, No. 3 (June 2009), 323-350.

[10] Kjell Lars Berge. 1991. Samtalen mellom Einar og Reiar: et symptom på tekstnormendringer i 1700-tallets skriftkultur? Arkiv för nordisk filologi, 137–63.

[11] Lynn Hunt. 1983. The Rhetoric of Revolution in France. History Workshop. No. 15 (Spring, 1983), 78-94. Oxford University Press.

[12] Max Weber. Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Oslo: Pax forlag, 1995.