Nylig leverte jeg fra meg manus til en antologi om en angivelig debatt som journalisten og forfatteren Walter Lippmann (1889-1974) hadde med filosofen John Dewey (1859-1952) på 1920-tallet.[1] «Jeg skjønner meg ikke helt på disse retorikerne», tenker du kanskje nå, for hvilken interesse kan en angivelig debatt mellom to typer jeg aldri har hørt om ha i dag? «Hør, hør! Siste nytt! Enighet mellom to obskure typer på 1920-tallet!».
Vel, det er adskillig mer interessant enn det kan høres ut. Denne ikke-debatten mellom Lippmann og Dewey er nemlig kjent – særlig i medievitenskap, PR og kommunikasjon, retorikk, m.m. – som en markør for to ulike holdninger til demokrati, og selv om både Lippmann og Dewey takket for seg for flere tiår siden, er disse to holdningene fortsatt høyst levende, for ikke å si intenst aktuelle. Ikke minst kan standpunktene de representerte være nyttige for å tenke rundt universitetenes rolle i en tid da denne på alle måter synes å være i fri flyt. For selv om det aldri fant sted noen egentlig debatt mellom Lippmann og Dewey, har motsetningen mellom dem likevel vist seg svært produktiv.
Lippmanns ekspertisme
På den ene siden har vi altså Lippmann, som allerede på 1920-tallet hadde skapt et navn for seg selv som en skarp politisk kommentator. Med noen av sine tidligere bøker, samt med den ekstraordinært populære syndikerte avisspalten «Today and Tomorrow», hadde Lippmann markert seg som en forsvarer av pressen og dens ansvar for å besørge fri og uhildet informasjon. Men i bøkene Public Opinion (1922) og The Phantom Public (1925) skulle han innta en mer pessimistisk holdning: Kompleksiteten som preger det moderne massesamfunnet, gjør at hver av oss ikke ser mer enn en liten bit av helheten, hevdet Lippmann; selv det lille vi faktisk ser er ofte helt forvrengt, og arter seg som det han – med ett av sine mange nyttige begreper – kalte stereotyper. Pressen er til liten hjelp, mente Lippmann; den makter stort sett ikke annet enn å forsterke stereotypene. Følgelig går hver av oss rundt med visse «bilder i hodene våre», som han uttrykte det, men disse bildene stemmer slett ikke med verden slik den faktisk er.[2]
Man aner kanskje at Lippmanns bøker var gjennomsyret av et filosofisk blikk, men poenget med bøkene hans var ikke å bedrive filosofi. Snarere var det å peke på de politiske implikasjonene av misforholdet mellom virkeligheten og oppfatninger. Det store gapet mellom verden og hvordan vi oppfatter den var problematisk, mente Lippmann, fordi man kan ta gode beslutninger bare hvis man vet hvilken verden man befinner seg i – men det gjør folk flest altså ikke. Lippmann mente her å ha diagnostisert et gap mellom ideer om hva demokratiet er og skal være, på den ene siden, og hva det, i et moderne massesamfunn, realistisk sett kan være, på den andre. Den tradisjonelle ideen om det demokratiske demos, hevdet han, antok at borgerne var «omnikompitente», altså at de hadde innsikt i alt de trengte å ha innsikt i, for å bidra som demokratiske medborgere. Om dette muligens hadde vært sant en gang i historien, var det på ingen måte tilfelle lenger. I det moderne massesamfunnet var antallet politiske saker og områder, for ikke å snakke om deres forbindelser, blitt direkte monstrøst, og den enkelte borger var slett ikke i besittelse av den innsikt som var nødvendig for å bidra som medborger.
Det var dette som fikk Lippmann til å snakke om en phantom public, altså noe sånt som en spøkelsesoffentlighet.[3] Vi lurer oss selv hvis vi tror at demokratiske beslutninger blir til gjennom åpen utveksling av argumenter og synspunkter, sa Lippmann, for en slik utveksling finnes simpelthen ikke. I stedet har man noen langt på vei uvitende og forvirrede borgere, som holdes i tømme av beslutningstagerne ved hjelp av det han kalte manufacture of consent – fabrikert samtykke.[4]
Hva skulle man, ifølge Lippmann, så gjøre? Jo, slik han så det, var vi nødt til å forsterke det representative aspektet ved det moderne demokratiet, altså måtte alle parter anerkjenne at det var beslutningstagerne som skulle ta beslutningene, og at borgerne stort sett måtte henvises til rollen som tilskuere. Det var riktignok viktig for Lippmann at borgerne beholdt retten til å avgi stemme ved valg, for på den måten hadde man en test på hvor godt de folkevalgte hadde besørget sine verv. Men selv om ansvaret for demokratiske beslutninger ble lagt til de folkevalgte, ville ikke det alene løse floken, mente Lippmann, for politikernes og byråkratenes utsyn på verden var i utgangspunktet like begrenset som den jevne borgers. Også politikerne opererte med stereotyper!
Lippmann tok derfor til orde for opprettelsen av sentraliserte byråer, som han kalte political observatories, som med systematiske metoder, såkalt intelligence work, skulle fremskaffe kunnskap som skulle informere de folkevalgtes beslutninger. Det er av denne grunn at Lippmann har fått et rykte som ekspertisens forsvarer, for de som fremskaffet kunnskap med systematiske metoder måtte nødvendigvis være eksperter på sine respektive områder. I motsetning til hva et ganske populært rykte skal ha det til, var Lippmanns poeng ikke at mer makt burde ligge hos ekspertene, men at de som hadde makt – de folkevalgte – måtte ha et solid underlag for sine beslutninger. Det ville de kun få, mente Lippmann, om ekspertene var uhildete og uavhengige – altså om de, på sett og vis, holdt avstand til politisk makt.
Dewey og radikalt demokrati
John Dewey lot seg imponere voldsomt av den langt yngre motpartens diagnose av problemet, og omtalte begge Lippmanns bøker i svært positive ordelag. Slik Dewey så det, hadde moderne industri og kommunikasjonsmidler ført til en enormt – økonomisk og sosial – kompleksitet, men vi holdt oss stadig med noen gamle, og i økende grad ubrukelige, ideer om hvordan demokratiet skulle fungere. Det hadde ført til at the public, altså den sammenslutningen av mennesker som skulle utgjøre den demokratiske offentligheten, var «fortapt» og «forvirret», «uformelig og uorganisert», «usikker og obskur», «amorf og uartikulert». Den demokratiske offentligheten var, som han også formulerte det, «så forvirret at den ikke klarer å finne seg selv».[5]
Men om Dewey var enig i Lippmanns diagnose, tok han, særlig i boken The Public and Its Problems (1927) avstand fra dennes løsning. Det Lippmann foreslo var et pessimistisk minimiumsdemokrati som, slik Dewey så det, knapt levde opp til sitt navn. På dette punktet vendte Dewey altså om, 180 grader, fra Lippmanns standpunkt; istedenfor en innskrenkning av medborgernes deltagelse i demokratiet, må vi gå inn for en utvidelse av den samme, mente han. Som Deweys gode venn, Jane Addams hadde sagt, måtte vi stole på at: «The cure for the ills of democracy is more democracy».
Der Lippmann har blitt stående som ekspertenes fortaler, har altså Dewey blitt stående som det (radikale) demokratiets profet. Vi måtte slett ikke tenke at det å stemme ved valg med jevne mellomrom gjorde et «demokrati», mente Dewey. Snarere måtte vi ta sikte på å utvide demokratiske tenke- og væremåter til alle livets områder, slik at det ble, som han skrev et annet sted, a way of life – et levesett.[6]
Hvis Lippmann ofte har blitt lest som en smått antidemokratisk elitist, har Dewey på sin side har møtt kritikk for sine svært vage utlegninger om hvordan hans ideal om «mer demokrati» skal bli en realitet. Kort sagt plasserer Dewey mye av sitt håp her på det han kaller kommunikasjon, som ikke kun handler om utbredelsen av nyhetsmedier og andre kommunikasjonsteknologier, men også om den enkeltes anledning og evner til å uttrykke seg. Det er omtrent her at vi, retorikere og andre med interesse for offentlighetskultur og demokrati, gjerne skulle hatt Deweys teori om kommunikasjon, men på tross av at hans samlede verker strekker seg over 37 bind, formulerte han aldri noen slik.
Hvorom allting er, har vårt utgangspunkt i den nevnte antologien vært at bidragene til Lippmann og Dewey, som nå altså er snart 100 år gamle, kan fungere som ressurser for å tenke gjennom vår egen tid. Debatten – som altså aldri var noen debatt – har blitt aktualisert ikke minst av den populistiske, anti-demokratiske bølgen verden over, altså av det noen nå omtaler som et økende «demokratisk underskudd».
Men det kan også brukes, vil jeg påstå, til å tenke gjennom hvordan disse ulike grunnholdningene kan motivere universitetets arbeid, selvforståelse og posisjonering. Skal vi tenke på det vi gjør ved universitetet som intelligence work, altså som en kunnskapsfrembringelse hvis viktigste anvendelse er å danne underlag for politiske beslutninger? Skal vi innta rollen som political observatories, altså en slags uavhengig tenketank, som – mot både kommersielle og antidemokratiske krefter – tar sikte på å etablere solid kunnskap til beslutningstagerne?
En slik tanke har unektelig noe for seg, og i noen grad har utviklingen de siste 100 årene faktisk gått i retning av hva Lippmann ønsket seg. I dag finnes det en rekke størrelser som fyller omtrent den rollen han så for seg: Forskningsinstituttene, i alle fall slike de fungerte frem til nylig, er kandidater, det samme er instanser som SSB og Folkehelseinstituttet. Dette er institusjonelle størrelser som befolkes av eksperter på sine områder, og som har forskning, utredning og dokumentasjon som sitt primære anliggende. De driver det man kunne kalle «styringsvitenskap».
Tradisjonelt har slike enheter nettopp vært uavhengige; de har altså vært noe annet enn universitetene. Tendensen i det siste har imidlertid vært at flere av dem – særlig mange av forskningsinstituttene – har fusjonert med universitetene. Dermed har man også fått universiteter som i større grad fungerer slik Lippmann så for seg: Universitetene forventes å bidra til å løse «vår tids store utfordringer» ved å forsyne politikerne med et relevant kunnskapsgrunnlag. Tendensen har blitt forsterket av en dreining mot ekstern finansiering i sektoren, som har bidratt til en forskyvning i retning av mer anvendt forskning.
Slik jeg ser det, er dette uheldig, ikke fordi det er noe galt med å besørge beslutningstagerne med solid kunnskap, men fordi det vanner ut universitetenes profil ved å legge enda et formål til deres allerede lange liste over slike. Jeg har fortsatt til gode å forstå at det var noe galt med inndelingen i henholdsvis universiteter, høyskoler og institutter. Nå som sammengrøtingen har skjedd, er det ikke særlig mange som finner det vel verdt å bruke tiden sin på å ønske seg tilbake, men ideelt sett er det det som burde skje.
Vitenskapen som demokratisk modell
I motsetning til denne «lippmannske» konstellasjonen av forskning og politikk, er Dewey ikke så interessert i hvordan utvalgte forskningsinstitusjoner står til sentrale beslutningstagere, men han er desto mer interessert i vitenskapens samlede integrasjon med det øvrige samfunnet. Slik Dewey så det, finnes det allerede et interessant sammenfall mellom vitenskap og demokrati, og dette burde vi utvikle videre. Nærmere bestemt mente han ikke bare at vitenskapens metoder og virkemåter på mange måter var «demokratiske», men at forskningen hadde utviklet denne tendensen mer systematisk enn det man hadde gjort ellers i samfunnet. Dermed mente han også at vitenskapen burde stå som modell for andre virksomheter og praksiser.
Dette har gitt Dewey et rykte som fortaler for scientisme – altså ideen om at vitenskapen er den eneste veien til sannhet og fremskritt – men det følger ikke. Dewey mente ikke at andre praksiser skulle vitenskapeliggjøres i streng forstand, men at de, på et mer abstrakt plan, kunne ha mye å lære av hvordan vitenskapen fungerte. Mer konkret ville han at mange kunne lære av en mekanisme som riktignok forekommer overalt, men som vitenskapen har dyrket frem systematisk, nemlig eksperimentet. Ordet «eksperiment» skulle her forstås i bred forstand, som enhver virksomhet der de som deltar på et felt fremmer sine erfaringer og resultater i et åpent kommunikativt landskap, hvorpå de andre deltagerne evaluerer og kritiserer hverandres bidrag, noe som i sin tur avføder nye, justerte, bestrebelser, som på nytt legges frem for de andre deltagerne, osv. osv. På denne måten finner man, i fellesskap, frem til løsninger på problemene man står overfor.
Dewey mente at det var omtrent slik demokratiet selv burde utformes, i stort og smått – altså som en åpen, «eksperimentell» og kollektiv bestrebelse for å finne løsninger på problemer. Men om en gitt praksis lot seg inspirere av denne måten å organisere samhandling på, ville hver praksis, i hver sektor, likevel måtte finne en egnet form sine «eksperimenter». Det sentrale var at man i større grad søkte å organisere seg mot en mer systematisk, eller i alle fall vedvarende, prøving og feiling. Man kunne si det slik at for Dewey var ekspertene viktige ikke først og fremst fordi de gikk rundt og visste en hel del; de var viktige fordi de har innsikt i og erfaring med hvordan man tar seg til et sted hvor man går rundt og vet en hel del.
Om man rammer inn universitetenes rolle med Dewey, er det i prinsippet ingen grenser for hvilke relasjoner vitenskapen kan forsøke å etablere med ikke-akademiske aktører og institusjoner; det må forbli et åpent spørsmål. I motsetning til Lippmann, forutsetter Dewey ikke at vitenskapen er vesensforskjellig fra andre praksiser, og han har ikke forpliktet seg til én – angivelig «riktig» – relasjon mellom forskning og samfunn. Isteden legger han, igjen, vekt på det eksperimentelle: Både forskning og andre praksiser kan organiseres som «eksperimenter», og hvorvidt en gitt relasjon mellom forskning og samfunn fungerer eller ikke, er noe vi må prøve ut og evaluere – før vi gjør behørige justeringer i relasjonen.
Fra resultater til prosesser
Med inspirasjon fra Dewey, mener jeg det er én justering vi bør vurdere å gjøre ganske umiddelbart: Vi som jobber ved og representerer universitetene bør bidra til å trekke forskningskommunikasjon bort fra henholdsvis branding og «funn»-fokus (av typen: «Forskning viser at to glass rødvin i halvtimen er bra for hjertet!») mot vitenskapens virkemåte; bort fra resultater mot metoder; bort fra «sannheter» mot kontroverser; bort fra vitenskapelige konklusjoner mot vitenskapelig argumentasjon. Med andre ord bør vi bidra til å trekke oppmerksomheten bort fra den lippmannske ideen om forskningen som tilbyder av kunnskap, mot den deweyanske ideen om forskingen som en – i bred forstand – eksperimentell praksis. For å si det annerledes: Vi bør snakke om forskning mindre som et sett med resultater, og mer som en prosess.
Dette er delvis noe vi kan oppfordre og på ulike måter presse kommunikasjonsrådgivere og journalister til å bli med på; vi kan hevde at forskningen er av mindre nytte når den fremtrer som en rekke stiliserte funn, enn når den fremtrer i all sin eksperimentelle variasjon, for ikke å si rot. Men vi må nok også belage oss på å ta et ansvar selv. Når vi skriver for aviser eller andre populære kanaler, kan vi forsøke å skyve fokus fra hva vi har funnet til hvordan vi fant det, fra hva vi mener vi vet til hvem som mener at de vet hva.
Et annet tiltak som kan bidra til å formidle ikke bare hva som kommer ut av forskningen, men hvordan forskningen får noe ut, er å gjøre universitetene til noe rikere møteplasser enn hva de er i dag. Jo, mange av oss deltar i paneldebatter og på radio og så videre, men vi trenger også møter, med praktikere og andre berørte parter, der forskningens virkemåte får vist seg fram i større bredde, og hvor den samtidig kommer andre praksisers virkemåte i møte.
Vi bør etterstrebe en slik rikere fremstilling av forskningen ikke bare i møte med presse og praktikere, men også i møte med politikere. For selv om politikere naturligvis er fryktelig travle, og ikke får med seg noe som ikke er sammenfattet på en fortettet med lettleselig side, kan de også ha godt av en mer eksperimentell holdning. Det går flere årtier mellom hver gang man hører en politiker si «jeg tok feil». Her har de noe å lære av oss forskere, som – i alle fall i teorien og ideelt sett – innrømmer feil villig vekk. Og hvis jeg får forsøke en saltomortale her på slutten: Kanskje kan dette bidra til at vi «eksperter» kan ha den funksjonen Lippmann ønsket – nemlig å skape et solid underlag for de folkevalgtes beslutninger – men at vi gjør det på Deweys måte, der det som virker solid når som helst forkastes om det viser seg å være feil. For som jeg jo har sagt allerede, var det aldri noen debatt mellom dem.
Noter
- Lippmann/Dewey and the Problem of the Public in the 21st Century. Kommer på Penn State University Press. ↑
- Walter Lippmann, Public Opinion (New York: Free Press, 1997 [1922]), 3. ↑
- Walter Lippmann, The Phantom Public (New York: Transaction 1993 [1925]). ↑
- Lippmann, Public Opinion. ↑
- John Dewey, The Public and Its Problems. I The Later Works, 1925-1953. Volume 2: 1925-1927, redigert av Jo Ann Boydston (Carbondale: Southern Illinois University Press, 1981 [1927]], 308, 303, 310, 317, 311. ↑
- John Dewey, “Creative Democracy – The Task before Us”, The Later Works, 1925-1953. Volume 14: 1939-1941, redigert av Jo Ann Boydston (Carbondale: Southern Illinois University Press, 1991 [1939]), 226. ↑