Vi befinner oss i et politisk øyeblikk med sterke motsetninger og skarpe fronter, hvor folkegrupper, politiske grupperinger og til og med by og land egges opp mot hverandre. Politiske ledere i liberale demokratier fenger store menneskemengder med grove beskrivelser av politiske motstandere som vi ikke har hørt på mange tiår, og vinner valg! Mange politiske kommentatorer har prøvd å begripe hva det er som skjer, men denne «magien» er et kjent problem i demokratiets historie og den har et navn: Demagogi.
«Demagog» er en betegnelse vi ofte ser i sammenheng med skrupelløse politikere som lokker menneskemasser til å begå ugjerninger. Demagogen beskrives ofte som en slags nemesis for demokratiet, men hvordan kan denne trusselen avverges?
En kald definisjon
Først må vi vite hva demagogi er for noe, hvordan det fungerer og hvordan vi kan gjenkjenne det. Mange definisjoner av en demagog er så vage at de kan brukes om nesten alle politikere. I Store norske leksikon står det at en demagog er «en person som i mangel av overbevisende, saklige argumenter prøver å vinne tilslutning ved å appellere til følelser og fordommer og gi uholdbare løfter.» Med andre ord er en demagog noen som overbeviser uten å ha overbevisende argumenter? Bortsett fra en vag fordømmelse av patos-argumentasjon (kan ikke gode argumenter appellere til følelser?) så inneholder denne definisjonen lite en kan bruke, for å objektivt vurdere om en viss retorikk er demagogisk. For dem demagogen vinner tilslutning hos, er jo argumentene per definisjon «overbevisende». Var Stoltenbergs «månelanding på Mongstad» demagogi siden løftene var uholdbare? Det virker som om budskapet i definisjonen er at en politiker for all del ikke må vekke følelser, og dermed at en demagog ikke kan være kald, kalkulerende eller objektiv. Synonymer for «saklig» er jo nettopp «objektiv» og «nøktern».[1]
En annen kjent definisjon av demagogi ble gitt av samfunnsviter, journalist og forfatter H. L. Mencken. Han skrev at en demagog er en som sier det som han vet, er løgn, til folk som han vet, er idioter.[2] Men denne definisjonen hjelper oss heller ikke, siden intensjonen med en ytring er vanskelig å bedømme utenfra. Basert på denne definisjonen kan det hende at Donald Trump ikke er en demagog dersom «han ljuger så han tror det sjæl», og om Hitler virkelig selv trodde på en global jødisk konspirasjon, så kan han ikke defineres som en demagog på det grunnlaget.
Ordet demagog kommer fra gresk og betydde først «folkefører». Opprinnelig var det ikke et skjellsord (litt som sofist før bare betydde «vismann»). Det var først senere at det fikk betydningen «folkeforfører». Men hvem er det som «fører» og hvem er det som «forfører» folket? Historisk har ordet blitt forvekslet en del med «populisme.» I Athen ble demagog noen ganger brukt om alle fremtredende talere som ikke var oligarker. Plutark brukte ordet for å beskrive «talere som for egen vinning later som de er populister og oppildner de uvitende massene gjennom emosjonelle appeller».[3] Men det er vanskelig å bedømme om noen bare «later som» eller faktisk mener det de sier. Det kan være lettere å se tilbake på ledere og stemple dem som demagoger, siden de ga løfter som viste seg i ettertid å være uholdbare og førte til en nasjons undergang. Men hvordan kan vi vurdere demagogi i nåtid? Til det trenger vi en definisjon som er mer spesifikk og mindre epokeavhengig. Ellers blir «demagog» kun et skjellsord vi bruker basert på vår egen oppfattelse av talerens intensjoner.
Demagogi og demokrati
Patricia Roberts-Miller, professor i retorikk og skriving ved University of Texas at Austin, har skrevet en lettlest «håndbok» som heter Demagoguery and Democracy. Her prøver hun å bedrive litt folkeopplysning angående temaet. Tonen i boken hennes er ikke veldig optimistisk. Hun skriver: «Historically, cultures insist on non-demagogic political processes only after a devastating war. It would be nice if we could find a different solution».[4] Ifølge henne er det ikke demagogen i seg selv som er hovedproblemet, men heller den demagogiske kulturen som gir grobunn og næring til demagogen:
The underlying narrative is that our political culture has been damaged because a demagogue has arisen and is leading people astray. If we accept that narrative, then we try to solve the problem of demagoguery in ways that worsen it . . . That narrative misleads us because it reverses cause and effect. We don’t have demagoguery in our culture because a demagogue came to power; when demagoguery becomes the normal way of participating in public discourse, then it’s just a question of time until a demagogue arises. (s. 1-2)
Demagogi er en større trussel enn en enkelt politiker. Det er et virkemiddel og en ukultur som alle demokratiske samfunn aktivt bør forhindre og bekjempe om de ønsker å overleve.
Roberts-Miller gir oss en definisjon av demagogi som setter fokus på at det er en strategi som kan bli et tankemønster. Med denne definisjonen kan vi nogenlunde «objektivt» måle til hvilken grad en viss uttalelse eller kultur er demagogisk. Oversatt til norsk lyder definisjonen slik: «Demagogi er diskurs som lover stabilitet, sikkerhet og flukt fra retorisk ansvar ved å fremstille politiske valg som et spørsmål om til hvilken grad og hvordan ut-gruppen er skyld i inn-gruppens problemer» (s. 33). I demagogi handler derfor argumentasjonen hovedsakelig om tre ting (s. 33):
- gruppeidentitet: hvem er med i inn-gruppen, hva som er tegn på medlemmer av ut-gruppen og hvor lojale forskjellige talere er til inn-gruppen,
- behov: de forferdelige tingene ut-gruppen utsetter oss for og/eller deres eksistens, og
- hvilket nivå av straff som bør påføres ut-gruppen (fra å begrense ut-gruppens rettigheter til å utrydde gruppen)
Grunnprinsippet er blir dermed «oss mot dem» (s. 35). «Vi» er de gode og «de» er de onde, og siden verden kan reduseres til oss mot dem, så må bare de gode (oss) overvinne de onde (dem), og da vil alt gå bra.
Demagogen sier at politikk ikke er komplisert og at forskjellige grupper ikke har motstridende behov og interesser som vi må finne gode kompromisser og løsninger for. Det eneste som er viktig, er at «vi» vinner og «de» taper. I tillegg presenterer demagogen situasjonen for «oss» som så truende at vi har rett til å gjøre hva som helst, og demagogen fordømme alle normer og prinsipper som unødvendige eller til og med suicidale. Siden Sannheten er lett å se og formidle, så blir kompleksitet, nyanse, usikkerhet og drøfting sett som feighet eller et ønske om å forsinke. Demagogi trenger ikke å være følelsesladet, men den fremhever «behovet» i argumentasjonen med påstander om at vi (inn-gruppen) blir truet med utryddelse, emaskulering (altså nøytralisering) og/eller voldtekt (s. 34-35).
Anvendelse
La oss se på et eksempel der vi kan bruke denne nye målestokken for å vurdere om noe er demagogi. Etter valgnederlaget i 2020 og de påfølgende tapene i rettssalen forfektet Donald Trump en myte om at valgresultatet kunne annulleres i Kongressen. En konservativ advokat, David French, skrev en artikkel om hvorfor dette var sludder og i strid med den amerikanske grunnloven.[5] En Trump-tilhenger skriver som et svar på Twitter:
French is content to let the world burn as long as he can be self-righteous *cough* i [sic] mean principled. Unfortunately this means my children and grandchildren won’t have a world to grow up in so he can shove it. They take priority over his ‘principles.’ War requires the temporary abandoning of principles. When its [sic] won we can go back to normalcy. I don’t appreciate French hamstringing us while we fight a foe bent on our destruction.[6]
Definisjonen i Store norske leksikon gir oss lite grunnlag til å vurdere om dette er demagogisk retorikk eller ikke. Hvilke uholdbare løfter gir denne personen? En kan kanskje si at han appellerer til følelser og fordommer med sine voldsomme karakteristikker av fremtiden («let the world burn», «won’t have a world to grow up in») og meningsmotstandere («we fight a foe bent on our destruction»). Likevel er hovedargumentet hans, at krig krever at man opphever mange prinsipper, relativt logisk og godt begrunnet. Det er virkelighetsforståelsen som ligger til grunn, og ikke løsningen han foreslår, som virker mest irrasjonell. Det er heller ingen tegn til at vedkommende (som Menckens definisjon krever) vet at det han sier, er løgner, eller antar at de han skriver til, er idioter.
Hvis vi derimot ser på definisjonen til Roberts-Miller, så er det mye en kan påpeke: «Kevin Greer» lover nemlig nettopp stabilitet og sikkerhet («a world to grow up in» og «back to normalcy») og flukt fra retorisk ansvar («war requires the temporary abandoning of principles»). Han gjør dette ved å fremstille politiske valg (en konservativ som forsvarer grunnloven mot sin sides krav) som et spørsmål om i hvilken grad og hvordan ut-gruppen er skyld i inn-gruppens problemer («I don’t appreciate French hamstringing us while we fight a foe bent on our destruction»).
Debattanten ser verden utelukkende som en krig mot demokratene der det eneste som betyr noe, er at «vi» vinner og «de» taper, og situasjonen er så truende at alle normer og prinsipper kan forkastes, fordi «vi» ellers vil bli utryddet. Basert på definisjonen til Roberts-Miller så er dette helt klart demagogi.
Ifølge Roberts-Miller trenger en demagog ikke å vite at de lyver eller bedrar andre. Hun bruker Earl Warren og den japanske interneringen under annen verdenskrig som et eksempel på dette. Warren er en av hennes helter på grunn av det han gjorde senere i livet som høyesterettsdommer i USA. Men da han var statsadvokat i California og argumenterte for å «internere» alle japansk-amerikanere, var han en demagog. Han delte amerikanere inn i en overforenklet oss (alle andre amerikanere) mot dem (japansk-amerikanere), ga alle «japanere» skylden for USAs usikkerhet og lovet sikkerhet mot invasjon, angrep og sabotasje så lenge «de» blir adskilt fra «oss». I løpet av prosessen brukte han absurd argumentasjon. For eksempel hevdet han at japansk-amerikaneres bosteder (i nærheten av jernbanestasjoner, bruer, befolkningssentere og knytepunkter) beviste at de hadde blitt «plassert» der for å bedrive sabotasje. Og ikke at de, som mange andre, liker å bo nær til kollektivtrafikk og i byer. Han nektet også å lytte til motargumenter ved for eksempel å forlate høringen i Kongressen så snart han hadde sagt sitt. Det virket så nødvendig for ham å fengsle japansk-amerikanere og trusselen virket så stor slik at vanlige normer måtte forkastes. Vi kan altså bli demagoger og bidra til en demagogisk kultur uten at vi er klar over det, spesielt når vi er redde.
Et sosialpsykologisk fenomen
Vi kan alle bli demagoger fordi demagogi misbruker en psykologisk mekanisme som ofte kan være veldig nyttig. Vi kjenner til nytten av å ha en «felles front mot en felles fiende» i krisetider. Det var mye snakk om «borgfreden» regjeringer over hele verden nøt godt av i COVID-pandemiens første faser. Småkjeklingen i skolegården blir stille når noe alvorlig har skjedd. Det krever mye retorisk arbeid å skape en felles identitet ut av mange individer med forskjellige meninger og erfaringer. Som Kenneth Burke skriver, «If men were not apart from one another, there would be no need for the rhetorician to proclaim their unity».[7] Men denne jobben kan bli lettere dersom en har eller kan skape en felles fiende. På den måten får man et tydelig «dem» og kan definere «oss» ganske enkelt som «ikke dem». Kenneth Burke har også et passende utsagn om dette. I sin analyse av Mein Kampf skriver han, litt oppgitt: «It may well be that people, in their human frailty, require an enemy as well as a goal».[8]
Denne definisjonen av «oss» som «ikke dem» er ofte et kjennetegn på demagogi. Et eksempel fra norsk politikk er kronikken «Drøm fra Disneyland» som Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen skrev i Aftenposten 24. august 2010.[9] Det er et gjennomgripende trekk i teksten at forfatterne lager et «oss» mot «dem» der «oss» er veldig utydelig og mest plass brukes på å male et skremmende «dem». Dette stadfestes helt fra andre setning: «Vi som er glad i Norge og som verdsetter tilhørigheten og identiteten landets kulturelle fellesskap representerer, ser med undring og uro på hvordan dette fellesskapet forvitrer og undergraves av en innvandringspolitikk uten bærekraft». Det «kulturelle fellesskapet» forblir et relativt vagt bilde av 17. mai. De skriver:
Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap. Det er norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende.[10]
Dette er ikke en beskrivelse av en kultur så mye som det er en rekke med fraser som «de som vet hva de snakker om» skal kunne forstå betydningen av. Dette bildet settes opp som en motsetning til flerkulturen som vil «rive landet vårt i filler» og erstatte nordmenn med «enklaver» av tydelig «muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse». Arbeiderpartiet fremstilles som landssvikere som vil «dolke vår egen kultur i ryggen» og «endrer landet vårt for all fremtid» gjennom «en rask og politisk styrt kulturell revolusjon».
Demagogi har blitt brukt som et verktøy for nasjonsbygging i Norge og Norden i lang tid, så det er kanskje noe «tradisjonelt» ved det disse skribentene prøver å gjøre. Historiker Frode Ulvund skriver at
…ei konspirasjonsorientert og transnasjonal grunnforteljing om religiøse minoritetar spelte ei viktig rolle i å forme nasjonale sjølvforståingar. Trass i langvarige og aktive nasjonsbyggingsprosessar har dei nasjonale fellesskapa heile tida vore alt annet enn homogene, og det å definere ein nasjonal identitet positivt har vore og er framleis problematisk. Men ved å fremheve kva som ekskluderte framfor kva som inkluderte, kunne den positive sjølvforståinga bli verande laus.[11]
Muslimene har tatt rollen som jøder, mormoner og jesuitter før hadde, mens strategien for å samle en politisk koalisjon forblir den samme. En kan skape koalisjoner basert på politikk og visjoner, men en kan også skape dem ved å spille på identitet, og da er demagogi et yndet og lettvint virkemiddel.
Et av problemene med denne «lettvinte» metoden for å skape en koalisjon er at den krever stadig nye syndebukker som må ofres. Det er jo «deres» skyld og da er den eneste løsningen å bekjempe dem. Demagoger skremmer inn-gruppen med ut-gruppens «skremmende planer» og må «overby» andre demagoger med stadig mer drastiske tiltak helt til inn-gruppen krever blod. Roberts-Miller skriver:
Once [demagogues] have convinced their followers that it’s kill or be killed, any policy short of purification makes no sense . . . [Political opponents] are no longer simply irritating, but incessantly and inevitably plotting the extermination of us. Therefore, we are justified in attacking, expelling, and even exterminating them—it’s necessary self-defense. In such a situation, extraordinary action is called for—you can’t compromise about your own extermination. (s. 88)
Den logiske følgen av denne tankegangen er enten folkemord eller borgerkrig. Det er demagogi som kan rive et folk eller en nasjon i filler.
Hva kan vi gjøre?
Roberts-Miller påpeker at demagogi er en trussel som vi aldri blir helt kvitt, men som vi må gjøre alt vi kan for å holde i sjakk. I små doser kan demagogi være fornøyelig, kanskje sunt til og med. De norske fotballkommentatorene til kampen mot Brazil i 1998 var små-demagogiske: Norge fortjente hvert frispark og Brazil fortjente ingen. Komikere kan spille på demagogiske stereotypier for å få oss til å le. Vi sier «Heia Norge» og godter oss litt når Jörgen Brink stivner på stafetten i Val di Fiemme så Thomas Alsgaard kan vinne. Det er i større mengder det blir farlig. Roberts-Miller gir oss en nyttig metafor om dette:
Demagoguery isn’t a disease or infection; it’s more like algae in a pond. Algae can be benign—in small amounts, even helpful. But if the conditions of the pond are such that the algae begins to crowd out other kinds of pond life and ecological processes, then it creates an environment in which nothing but algae can thrive, and so more algae leads to yet more. That’s what demagoguery can do, create an environment of more and more demagoguery. Then, for people competing for media markets, consumers, voters, and so on, demagoguery is likely to be the more effective rhetorical strategy, and more rhetors will choose it. And rhetors have to out-demagogue each other to get attention, buyers, voters. (s. 79)
Et eksempel jeg diskuterte i et intervju med Roberts-Miller er utviklingen av talk-radio og konservativ politikk i USA.[12] På mange måter startet dette med Rush Limbaugh, som gikk fra å kommentere sport til å kommentere politikk som sport. Programmene hans var underholdende fordi han konstruerte politikk som et oppgjør mellom to erkerivaler – et skikkelig hatoppgjør. Valgkampene var cupen og valgkvelden var selve finalen. Motstanderen var djevelen selv. Det var spennende og underholdende. Etter hvert som han fikk flere lyttere, begynte andre å kopiere modellen hans. Med flere lyttere fikk han mer makt, helt til et vondt ord fra ham kunne ødelegge en politisk karriere. Politikere begynte å etterligne tonen hans, begrepsapparatet hans og holdningen hans. Nå er han død, men «magien» eller demagogien hans lever i beste velgående. Det finnes omtrent ikke «oksygen» i Det republikanske parti for noen som vil samarbeide med demokratene.[13] For hvordan kan man samarbeide med «djevelen»? Kanskje er den demokratiske krisen i USA som kom til uttrykk 6. januar et eksempel på hva demagogi over lengre perioder gjør med et demokrati. Så hvordan står det til med demokrati-dammen vår og hva kan vi gjøre for å opprettholde et levelig klima i den?
Roberts-Miller foreslår fire ting vi kan gjøre individuelt: (1) redusere lønnsomheten til demagogi, (2) overbevise de som gjentar demagogi uten å argumentere med dem, (3) argumentere med dem og (4) støtte og argumentere for demokratisk drøfting. Ingen av disse er revolusjonerende eller nok i seg selv, men de er små tiltak som kan hjelpe litt. Hovedproblemet er at demagogi først slutter å spre seg når det ikke virker lenger. Men for at en skal komme til det punktet, må de som har latt seg fenge, fascinere og overbevise av demagogi, slutte å fore det med penger og oppmerksomhet. «Demagoguery is powerfully reduced when it stops getting people elected, and that usually happens because of in-group policing. Similarly, when it isn’t profitable for a media outlet to engage in demagoguery, it won’t, and that happens when its target market declines to put up with it» (s. 95).
Som nevnt er det første forslaget å redusere lønnsomheten til demagogi ved å se på/høre på mindre av det selv og fordømme mediehus som bruker det som sin hovedinntekt. Vi kan vise ved ord og handling at dette er en strategi og ukultur som vi ikke aksepterer. Vi kan også forsøke å få andre til å vende seg bort fra demagogi. Demagogien får nemlig større gjennomslagskraft ved at andre gjentar den, og her kommer kanskje kommentarfeltene og debattene på sosiale medier inn i bildet. Hvis vi opplever at en bekjent, venn eller slektning gjentar og sprer demagogi, hva kan man da gjøre? Vi kan prøve å overbevise dem uten å argumentere med dem eller argumentere med dem, med fokus på retorisk stasis. Det siste og fjerde forslaget er, som nevnt, at vi, generelt, kan støtte og argumentere for demokratisk drøfting. Vi kan ikke ta det for gitt at alle forstår verdien av demokratisk drøfting og demokratiske avgjørelser, og kanskje trenger vi selv å forstå bedre hvorfor vi ønsker å støtte og har tro på denne prosessen.
Jeg kunne skrevet flere artikler om hver av disse forslagene, men velger å avslutte med å fremheve forslag 2. Det Roberts-Miller mener med «overbevise uten å argumentere» går nemlig til en av de grunnleggende svakhetene med demagogi: den bygger på et overforenklet og generalisert bilde av verden og mennesker. Heller enn å argumentere mot saken debattanten opphisser seg over, kan det noen ganger være nyttig å gå til bildet som ytringene deres skaper av «dem», de andre. Roberts-Miller skriver: «Demagoguery about them is undone by empathy. Generalizations about them are complicated, and sometimes shattered, by experiences with individual members of them, or even humanizing stories» (s. 99).
Demagogens anger
Den omtalte helten til Roberts-Miller, Earl Warren, uttrykte senere dyp sorg og anger over at han hadde støttet interneringen av japansk-amerikanere: «Whenever I thought of the innocent little children who were torn from home, school, friends, and congenial surroundings, I was conscience-stricken» (s. 75). Men en kan spørre seg hvorfor han ikke tenkte på dem i 1942. Det er nemlig ikke nok å prøve å tenke «objektivt» eller «saklig» når vi sitter fast i demagogi. Vi må tenke annerledes:
Getting past the demagoguery would have necessitated not just thinking more, or trying to be less emotional, or looking for more data, but looking at things differently, and thinking about being wrong, and listening. Warren recognized the problems with his stance when he imagined being them, when the very binary of ‘us’ and ‘them’ was transcended by his moment of compassionate imagination. (s. 76)
Vi blir ofte konfrontert med demagogiske tanker og budskap som vi kan bli sittende fast i, men vi kan forsøke å unngå de fellene. Roberts-Miller brukte Warren som eksempel nettopp for å illustrere et viktig poeng: det er medfølelse og ikke mangel på følelser som kan være vårt beste vern mot demagogi: «the best way of opening the Faraday cage[14] of demagoguery isn’t by aspiring to some emotion-free hyper-rationalism; it’s by practicing compassion for those whom demagoguery says we should treat as Other. It’s by imagining things from their perspective» (s. 77).
Noter
[1] Definisjonen i Det norske akademis ordbok er «drøftelse som bare tar hensyn til, bygger på de fakta som foreligger (og ikke er påvirket av stemninger, sympatier eller antipatier)». Denne definisjonen viser igjen hvordan følelser blir sett på som en av de største truslene mot rasjonell diskurs.
[2] H.L. Mencken, Notes on Democracy (New York: Octagon Books, 1926), s. 103.
[3] Patricia Roberts-Miller, Demagoguery and Democracy (New York: The Experiment Press, 2017), s. 21.
[4] Roberts-Miller, 2017, s. 94.
[5] David French, «Debunking the Frivolous and Dangerous Last-Gasp Effort to Overturn the Election.» The Dispatch: The French Press, 31. desember 2020.
[6] Kevin Greer @chumpchange112, «French is content to let the world burn.» Tweet, 2. januar 2021.
[7] Kenneth Burke, A Rhetoric of Motives (Berkeley: University of California Press, 1969) s. 22.
[8] Kenneth Burke, The Philosophy of Literary Form: Studies in Symbolic Action (Berkeley: University of California Press, 1973), s. 219.
[9] Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen, «Drøm fra Disneyland.» Aftenposten, 24. oktober 2010.
[10] Tybring-Gjedde og Andersen.
[11] Frode Ulvund, «Eit angrep på nasjonen? Mormonisme, konspirasjonsteoriar og moralsk panikk i Norge og Sverige, 1900-1914.» Arr – Idehistorisk tidsskrift, 2019, s. 19.
[12] David Isaksen og Patricia Roberts-Miller, «Demagoguery and Democracy Part 1: Vladimir’s Choice and Zero-sum Politics.» Rhetorical Leadership. 11. februar 2021. Se også «Demagoguery and Democracy Part 2: Defining Demagoguery and Defending Democracy». 11. februar 2021. https://share.transistor.fm/s/fab39010
[13] Scott Montgomery, «Rush to Judgment – What the King of Radio Did for His Listeners. Global Policy Journal. 10. mars 2021.
[14] «A Faraday cage is an enclosure that greatly restricts electromagnetic transmissions, especially incoming. There can be transmission within the enclosure, and sometimes transmission out», (Roberts-Miller 2017, s. 77).