I skrivende stund ser denne anmelderen på tv-sendinger fra Russland der en masse unge mennesker, som ser ut som unge mennesker gjør i et hvilket som helst seinmoderne urbant bymiljø, trakasseres av like unge politifolk med ansiktene skjult bak visirer, kroppene kledd i militære kampuniformer og nedhengt av en mengde våpen av alle slag. De russiske politifolkene tvinger de unge til å vise dem hva de har sett på og sendt på sine iPhoner og andre smarttelefoner. En bedre illustrasjon på kraften i å kunne ytre seg fritt om et hvilket som helst tema, kunne man neppe få. Og den viser også hvor avhengig autoritære regimer er av det ikke innføres ytringsfrihet. Røverpakket som nå styrer Russland, og har gjort det i mange år, kunne aldri beholde makten så lenge og utøve den slik dette regimet har gjort, i et samfunn med ytringsfrihet. Kampen for og utviklingen av ytringsfrihet har derfor alltid vært et grunnleggende trekk ved arbeidet for et inkluderende og sivilisert demokratisk samfunn, og er i dag regnet som en internasjonalt hjemlet menneskerett. Ytringsfriheten er beskyttet iblant andre Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
Her i Norge kan vi stolt framheve at ytringsfriheten har hatt en helt sentral posisjon i vår egen grunnlov fra den ble vedtatt 17. mai 1814. Og sammen med danskene, islendingene, færøyingene og befolkningen i det som i dag er den tyske delstaten Schleswig-Holstein, kan vi 14. september hvert år feire at vi var de første områdene i verden der full og vilkårsløs ytringsfrihet ble innført i 1770, riktignok for en kort periode, men likevel med konsekvenser datidas mennesker ikke kunne overskue.
Trass i denne sterke posisjonen for ytringsfrihet i internasjonale konvensjoner er det en kjensgjerning at ytringsfriheten i de fleste land står svakt. I mange land har den aldri eller knapt nok vært praktisert. Og som internasjonale demokratibarometre viser, er demokratiet på retur i mange land i verden, og dermed også ytringsfriheten. På et av disse barometrene har Norge lenge vært regnet som ett av verdens mest demokratiske land. Men trass i denne stolte posisjonen vet nordmenn med noenlunde rik kulturhistorisk kunnskap at bøker skrevet av norske forfattere som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe ble forsøkt stoppet av sensuren på 1950- og 60-tallet. Det samme skjedde med den britiske filmen «Life of Brian» da den ble forbudt å vise på norske kinoer i 1980.
Alle disse sakene bidro i 2004 til at ytringsfrihetsparagrafen i grunnloven ble revidert, etter grundige forarbeider og basert på en internasjonalt forankret kunnskapsteoretisk grunnlag. Likevel, så seint som i 2018 opprettet Oslo kommune personalsak mot lektoren Simon Malkenes fordi han i Dagsnytt 18 på NRK kritiserte det frie skolevalget i Oslo kommune gjennom å illustrere en skoletime med svært lite skolemotiverte elever fra egen skole. Det hjalp ikke Malkenes at han anonymiserte elevene. Og i 2020 anmeldte legen Mina Adampour boka Sitronlimonaden til Likestillings- og diskrimineringsombudet med begrunnelsen at den var rasistisk. Hun og en rekke støttespillere krevde at boka ikke ble brukt i undervisningen i norske klasserom.
En aktiv bidragsyter i å belyse og vurdere disse siste debattene om ytringsfriheten og ytringsfrihetens grenser her i Norge har vært Anine Kierulf. Kierulf er førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Universitet i Oslo. I tillegg har hun en rekke andre og framskutte verv som blant annet medlem av styret i Fritt Ord. Gjennom å bidra med synspunkter, analyser og vurderinger av ytringsfriheten og forståelsen av den på et stort antall ulike sentrale talerstoler i den norske offentligheten – iberegnet sosiale medier som Twitter og Facebook – har hun blitt en offentlig kjendis. Hennes offentlige etos har i så måte har blitt styrket gjennom hennes solide muntlige og skriftlige ytringsferdigheter, ved at hun åpenbart besitter et skarpt intellekt, og at hun har tilgang til en av og til avvæpnende ironisk stil som mer enn antyder at hun har ervervet en habitus som matcher hennes kulturelle bakgrunn som etterkommer av solid rotfestet og vellykket embetsmannskultur. Det er derfor selvsagt at Kierulf måtte bli forfatteren når ytringsfriheten skulle belyses i etablerte og anerkjente Universitetsforlagets «Hva er…»-serie. Og som min lange innledning til denne anmeldelsen vektlegger, er hennes og bokas tema et av de meste sentrale i diskusjonene om hvordan den gode samfunn kan skapes, og hvilke kvalifiseringsnormer det bør være tuftet på. Det er derfor ikke overraskende at boka allerede kort tid eller at den ble utgitt, har kommet i flere opplag.
Anine Kierulfs vesle bok Hva er ytringsfrihet? tar for seg tre overordnede temaer knyttet til ytringsfrihet. I de to første kapitlene i boka forklarer Kierulf hva ytringer grunnleggende er, og hvordan retten til å ytre seg må vernes i lovs form dersom samfunnet skal regnes som sivilisert. Kapittel 3 og 4 tar for seg hvordan ytringsfriheten bør og kan vernes og forklarer hvorfor. I de gjenværende kapitlene 5, 6 og 7 tar Kierulf for seg ytringsfrihetens grenser. Kierulf faglige posisjon i alle disse kapitlene er ene og alene juristens. Hun redegjør først for det rettslige grunnlaget for ytringsfrihet før hun presenterer hvordan ytringsfriheten vernes og begrenses innenfor gjeldende lovverk. Denne framstillingen er krydret med et stort antall eksempler, mange av dem gjenkjennelige fra aktuelle saker. Særlig grundig er hun i omtalen av de mange og ganske ulikt motiverte begrensningene av ytringsfriheten, slik som for eksempel taushetsplikt, personvern, personforfølgelse og sjikane. Hun minner leseren om at lover ofte er generelle, og at de må tolkes i forhold til de enkelte tilfellene og avgjøres ved hjelp av skjønn. Hun redegjør for det grunnleggende «legalitetsprinsippet» som innebærer at man skal være forsiktig med å tolke loven strengere enn det lovgiver la til grunn.
Viktig og opplysende er det også at Kierulf informerer leseren om forskjellene mellom sivilrettslige og strafferettslige grenser for ytringsfriheten. De strafferettslige grensene er aktualisert med Russlands invasjon av den selvstendige staten Ukraina. Den minner oss om det kan være gjenstand for straff å krenke et lands selvstendighet. Det var de strafferettslige reglene som bidro at Arbeiderpartipolitikeren Arne Treholt ble dømt for blant annet landssvik. De fleste av konfliktene vi har sett i diskusjonene omkring ytringsfriheten i Norge, angår imidlertid sivilrettslige forhold.
I Malkenes-saken forstod Malkenes’ rektor og hans arbeidsgiver Oslo kommune Malkenes’ ytringer på Dagsnytt 18 som krenkende overfor elevene i Malkenes sin klasse, og visste til en paragraf i opplæringsloven for å begrunne tolkningen. Debatten i etterkant avdekket ganske klart at lovteksten var uklart formulert, og dessuten at tolkningen av den innebar et brudd med legalitetsprinsippet. Oslo kommune tolket opplæringsloven strengere enn det lovgiver, altså Stortinget, hadde ønsket. Samtidig viser Malkenes-saken at en juridisk konflikt raskt kan bli forstått som og omdannes til en politisk konflikt. I så måte fikk konflikten store konsekvenser for Malkenes’ arbeidsgiver. Den bidro avgjørende til at Oslo kommunes meget profilerte og innflytelsesrike skoledirektør, Astrid Søgnen, måtte fratre stillingen. Noe av grunnen for oppsigelsen var at Søgnen leste fra saksdokumentene i bystyret uten at Malkenes som part i saken var blitt forespurt. Søgnen brøt derfor arbeidsgivers taushetsplikt, som jo er en grense satt for ytringsfriheten. Malkenes for sin del fikk alle mulige norske ytringsfrihetspriser, blant annet Fritt Ords Honnørpris. Talen i anledning tildelingen ble selvsagt holdt av Anine Kierulf.
En liknende sammenblanding av det politiske og juridiske gjenfinner vi i saken om boka Sitronlimonadens antatte rasisme. Klagen fra Mina Adampour ble raskt avvist, og saken gikk derfra over til en være en kulturpolitisk konflikt mellom de som ønsker at visse bøker og ytringer tilgjengelig på skoler og biblioteker skal fjernes, eller i hvert fall utstyres med en advarsel, og de som mener at slike handlinger er i strid med demokratiets grunnleggende idé om frie ytringer. I en debatt i anledning saken, arrangert av Deichmanns bibliotek, der blant andre daværende kulturminister Trine Skei Grande og Mina Adampour deltok, hevdet Grande mot Adampour og hennes støttespillere at «all kunst og kultur er ytringer. Bøkene får frem diskusjon og bevisstgjøring. Det er ikke noe sensurorgan som skal fjerne disse bøkene. Vi kan ikke ha et politi som bestemmer det. Det er den offentlige debatten som bestemmer».
Om disse grensesonene mellom det juridiske og det politiske feltet som ytringsfriheten ganske ofte tematiserer, har Kierulf lite å bidra med annet enn å appellere til folkeskikk, saklighetslæren til Arne Næss og liknende. Som en «honnør-huskelapp» til ytringsfriheten anbefaler Kierulf på side 152 i boka følgende kjøreregler når man ønsker å ta til orde i tale eller skrift for slik å bruke den naturgitte retten til å ytre seg – om enn med det forbeholdet at ytreren «har gode grunner for å la være»: «Vær en åpen lytter og tolk folk i beste mening»; «Vær modig, sivilisert og nøye med fakta»; «Bruk din ytringsfrihet».
Ikke overraskende er det derfor at Kierulf med ett enkelt overflatisk unntak ikke viser til retorikken og den retoriske tradisjonens behandling av ytringsfriheten både som politisk, juridisk og epideiktisk forankret. Når hun skal diskutere det helt sentrale begrepet «ytring», er det ytringshandlingsteorien fra Austin og Searle hun støtter seg på. Men hennes forståelse av denne teorien er grunn. Teoriens performative dimensjoner der ytringshandlingers illokusjonære kraft viser seg, behandler hun oppsiktsvekkende svakt (se side 25). Kierulf er egentlig mest opptatt av ytringers perlokusjonære sider. Med andre ord er Kierulfs egentlige anliggende hvordan ytringer, omfattet av et gjeldende lovverk, kan antas å virke i en eller annen sammenheng. Derfor er hun først og fremt opptatt av tolkningen av ytringer og ytringers virkninger i lys av lovteksten, og ikke selve ytringens proposisjonelle og illokusjonære deldimensjoner. Hennes faglige referanse er hermeneutikken, men da med en henvisning til den tyske filosofen Hans-Georg Gadamers store Wahrheit und Methode fra 1960. Denne referansen virker pussig siden Gadamers verk i store trekk er en refleksjon over kulturens og kulturhistoriens betydning for menneskers dannelse, og hvordan kvaliteten på denne dannelsen er avhengig av hvordan vi tilegner oss tolkende kulturhistoriske innsikter og erfaringer.
Dermed overser Kierulf også, og nevner derfor heller ikke, at forarbeidene til vår ytringsfrihetsparagraf fra 2004, slik de er publisert i NOU 1999:27 med tittelen «Ytringsfrihet bør finde Sted», i stor grad bygger på den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas’ teori om kommunikative handlinger. Habermas sin teori er en videreutvikling av ytringshandlingsteorien slik vi kjenner den fra Austin og Searle, men også Grices teori om implikaturer. Kommunikative handlinger er handlinger der gjensidig forståelse er formålet med ytringene. De er vesensforskjellige fra strategiske og dramaturgiske ytringer. Disse er kjennetegnet ved å være formålsrasjonelle og ikke uten videre forståelsesorienterte. Legges de kommunikative handlingene til grunn for ytringene i samfunnsdebatten, vektlegges det at i debatter som skal fungere demokratisk, er deltakere opptatt av å etablere gjensidig forståelse, men ikke uten videre opptatt av å komme til enighet. Er ytringshandlingene kommunikativt orienterte, hevder Habermas at en bør ta for gitt at folk vanligvis ikke er uoppriktige, at de ljuger eller at de ikke mener det de faktisk sier. Dette er de såkalte «universalpragmatiske reglene» som ifølge teorien er konstituerende for mellommenneskelig samkvem. Habermas hevder altså at man på grunnlag av noe er, slik som de universalpragmatiske reglene for kommunikative handlinger, kan slutte seg fram til et bør: Det vil si hvordan mennesker bør ytre seg i situasjoner der de tar i bruk ytringsfriheten i tale eller skrift. Følgelig kan det hevdes at ytringsfrihetsparagrafen i den norske grunnloven ikke bare omtaler ytringsfriheten, men også en viss form for ytringskultur. Dermed kan en også hevde av ytringsparagrafen i grunnloven kvalifiserer normer for bruken av ytringsfriheten i Norge. Det er selvsagt ikke verdimessig nøytralt å hevde, som det står i forarbeidene til grunnloven, at ytringsfriheten «er nødvendig for menneskets søken etter sannhet», at «den ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet», eller at «den er en forutsetning for demokrati».
Sett fra både et retorisk og et politisk ståsted må derfor svarene som gis i Anine Kierulfs bok Hva er ytringsfrihet?, vurderes som lite tilfredsstillende, og ikke på noen måte dekkende for det å belyse utfordringene samfunnet står overfor når ytringsfriheten tas i bruk – ikke minst på grunn av de utvidelsene av mulighetene til å ta i bruk ytringsfriheten som sosiale medier har innebåret. Anine Kierulfs bok Hva er ytringsfrihet? bør derfor snarest suppleres med en bok med tittelen Hva er ytringskultur?
Anine Kierulf
Hva er ytringsfrihet?
Universitetsforlaget