Hvordan blir Bidens innsettelsestale?

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Om ikke lenge skal Joe Biden holde den tradisjonelle innsettelsestalen som USAs 46. president. Hva forteller historien om hva vi har i vente?

Innsettelsen av en ny president er selve symbolet på en fredelig og demokratisk maktovertagelse. Slik blir det nok også denne gangen, selv om opptakten mildt sagt har vært spesiell. Noe uvanlig vil nok innsettelsen av Joe Biden bli, men det er på grunn av smittevern. For dette skal i hovedsak handle om alt som kommer til å være ganske normalt den 20. januar. Det gjelder ikke minst talen. Nå skal man helst ikke analysere taler før de er holdt, så det får vente. Samtidig er det mye vi vet om sjangeren og hvilke ingredienser som pleier å inngå. Med utgangspunkt i en kort beskrivelse av sjangeren er det derfor lov å gjøre noen antagelser. Når det gjelder forskjellige aspekter av talen, er det mye å velge i – som pronomenbruk og bruk av metaforer. Litt mindre vanlig er det å se på hvordan fortidens presidenter blir referert til i innsettelsestaler. Så det blir et tema her. Kommer for eksempel Joe Biden til å nevne George Washington og ikke Abraham Lincoln? Eller hva med Ronald Reagan? Det får vi svaret på 20. januar, men i mellomtiden kan historien gi noen indikasjoner på hva som kanskje kan komme til å skje.

 

Kjennetegn på sjangeren

Innsettelsestalen klassifiseres gjerne som epideiktisk fordi det er først og fremst en feiring av nasjonen, historien og demokratiet. Når det gjelder å karakterisere disse talene i mer detalj, er det svært vanlig å sitere Karlyn Kohrs Campbell og Kathleen Hall Jamieson. I boka Deeds Done in Words: Presidential Rhetoric and the Genres of Governance oppsummerer de hovedmålet med talen i fem underpunkter.[1] Disse er gjengitt nedenfor i en ganske fri oversettelse.

Formålet med en innsettelsestale er å:

  1. forene og bygge opp igjen nasjonen ved å få tilhørerne til å identifisere seg som ett folk, som samtidig bevitner og godkjenner innsettelsen av presidenten;
  2. minne om nasjonens felles verdier gjennom historien;
  3. presentere de politiske prinsippene som den nye administrasjonen vil basere seg på;
  4. vise forståelse for kravene til og begrensningene ved presidentembetet;
  5. forsøke å oppnå de fire ovenstående målene innenfor rammene av en epideiktisk tale, som innebærer – ved hjelp av å mane til ettertanke og ikke umiddelbar handling – å fokusere på samtiden med et sideblikk på fortid og framtid og å hylle presidentembetet, verdiene og styreformen dette embetet er en del av, som igjen er en del av prosessen der pakten mellom president og folk fornyes.

 

Første punkt kan kanskje høres svært dagsaktuelt ut, men selv i roligere tider vil et valgår kunne være splittende. For den nye presidenten vil derfor talen markere en viktig overgang fra å representere en del av befolkningen til å representere hele befolkningen. Det er en spesielt brå overgang når en president starter sin første presidentperiode. Da har vedkommende kjempet åpent og hardt med mange i sitt eget parti gjennom en lang nominasjonsprosess, for så å gå over i en enda råere kamp mot presidentkandidaten for det andre store partiet. Også når en president går inn i sin andre periode, vil deler av det foregående året ha blitt brukt til valgkamp og å representere sitt eget parti – ofte på bekostning av å framstå som samlende. Derfor kreves det strengt tatt langt mer enn en god tale for å skape en følelse av at alle er på samme lag igjen. I alle tilfeller er det forventet at innsettelsestaler inneholder rikelig med samlende symbolikk.

Strategien for å skape en følelse av enhet er da i stor grad det andre punktet ovenfor. Det gjelder å minne om så mange fellesverdier som mulig, som frihet og demokrati. Ordet «freedom» forekommer for eksempel 131 ganger i de 22 innsettelsestalene som har vært holdt siden 1933, mens synonymet «liberty» er brukt 47 ganger, og ordet «democracy» 50 ganger.

Når det gjelder forekomsten av ord eller andre elementer i taler, er det kun innsettelsestaler fra 1933 og senere som inngår i materialet her på grunn av at Franklin D. Roosevelt ofte regnes som den første moderne presidenten.[2] Det er som så mye annet et definisjonsspørsmål hva som er moderne, men inndelingen i tradisjonelle og moderne presidenter bygger blant annet på den økende størrelsen på presidentens stab, og at presidenten fikk mer innflytelse i takt med at føderale myndigheter økte sin makt. Alternativt kunne man begynt med Woodrow Wilson, som av Jeffrey Tulis regnes som den første retoriske presidenten.[3] Men da kan man jo spørre litt kritisk om presidentembetet noen gang har vært ikke-retorisk. Så det handler, som ellers i akademia, mest om å sette en strek som kan forsvares på et eller annet vis.

Noe som karakteriserer moderne presidenter, er i alle fall at de ofte referer til andre presidenter som kan sies å ha en ikonisk status i amerikansk historie – eller noen som kanskje er i ferd med å få det.[4] Riktignok blir ikke dette retoriske grepet brukt i absolutt alle moderne innsettelsestaler, men denne gangen trenger Joe Biden all den drahjelpen han kan få. Derfor kan det være at han nevner selveste George Washington. Det er om ikke annet det tryggeste valget man kan gjøre, og det vanligste. Han har tidligere vært nevnt i fem taler siden 1933. Så har Thomas Jefferson, som også er relativt ukontroversiell, vært nevnt fire ganger. Litt mer usikkert er det kanskje om den første republikanske presidenten, Abraham Lincoln, dukker opp denne gangen. Han er utvilsomt et nasjonalt ikon og har vært nevnt tre ganger før. Men vurderingen vil kunne være om de eventuelle assosiasjonene til borgerkrig og splittelse er noe å ta sjansen på denne gangen. På den annen side kan det være et poeng å snakke om hvordan nasjonen klarer å holde sammen, til tross for at det alltid har vært mange faktorer som har dratt i motsatt retning.

Når partipolitikken synes å være så splittende som den er, vil det også bli interessant å se om Biden kommer til ta i bruk en presidentreferanse som virkelig kan appellere til republikanske hjerter. Da holder det ikke med Abraham Lincoln – det må være noen som assosieres mer med partiets verdier i dag. I så fall er det beste stalltipset at Ronald Reagan blir nevnt. Forrige gang den samme tverrpolitiske metoden ble brukt i en innsettelsestale, var da republikaneren Richard Nixon refererte til Franklin D. Roosevelt i 1969:

Standing in this same place a third of a century ago, Franklin Delano Roosevelt addressed a nation ravaged by depression and gripped in fear. He could say in surveying the Nation’s troubles: «They concern, thank God, only material things». Our crisis today is in reverse.[5]

Man kan si mye om dagens situasjon i USA, men behovet for å bygge broer var ikke nødvendigvis mindre i 1969. Nå vet vi selvsagt også hvordan det gikk med Nixon, men det skal ikke talene hans ha skylden for.

Når det gjelder presidenter fra de siste seks tiårene, er det John F. Kennedy som – i tillegg til Reagan – synes å være i ferd med å få en viss retorisk symbolverdi.[6] Generelt er det selvsagt ikke alltid lett i en retorisk analyse å avgjøre om en presidentreferanse er ment å skulle ha symbolsk verdi eller bare står i teksten av praktiske grunner, men akkurat i innsettelsestaler burde det ikke være mye tvil. Sammen med referanser til uavhengighetserklæringen, grunnloven og sentrale verdier – som frihet og demokrati – handler det om et kjent ritual der man retter publikums oppmerksomhet mot kjente symboler som kan forene nasjonen. Og slike ritualer skal man helst ikke tukle med.

I 1977 valgte Jimmy Carter å ikke nevne en eneste ikonisk president, men i stedet siterte han sin egen lærer fra videregående, Miss Julia Coleman: «We must adjust to changing times and still hold to unchanging principles».[7] Sitatet er strålende, men – med all respekt for lærere – ble det noe helt annet enn det som ble forventet i denne sjangeren. Som det står i punkt fem ovenfor, er det vanlig å prøve å oppnå målene innenfor rammene av epideiktisk tale, og Miss Coleman passet bare ikke inn. Det private og jordnære var eventuelt bedre egnet til å vise ydmykhet – som muligens kan signalisere en forståelse for presidentembetets begrensing i punkt fire ovenfor: «vise forståelse for kravene til og begrensningene ved presidentembetet». I lys av de siste fire årene med Donald Trump kan det være en egenskap mange setter spesielt stor pris på. Men nå ble det bare én presidentperiode på Carter også, så ydmykhet er kanskje noe som også kan overdrives.

Når det gjelder punkt tre ovenfor – «presentere de politiske prinsippene som den nye administrasjonen vil basere seg på» – kommer det garantert noen politiske programerklæringer i Bidens tale. Et av de mest kjente eksemplene på tilstedeværelsen av dette er fra Reagans første innsettelsestale: «In this present crisis, government is not the solution to our problem; government is the problem».[8] Uansett hva man mener om det politiske innholdet, er det godt håndverk. Av og til kan det også være tydelige budskap til andre nasjoner. John F. Kennedys innsettelsestale i 1961 hadde mange av dem, som for eksempel:

Let every nation know, whether it wishes us well or ill, that we shall pay any price, bear any burden, meet any hardship, support any friend, oppose any foe to assure the survival and the success of liberty.[9]

Dette reflekterer ikke bare at den kalde krigen var på sitt absolutt kjøligste, men også at det var en periode i amerikansk historie med lite skepsis mot involvering i andre deler av verden. Det endret seg senere i takt med opptrappingen av krigen i Vietnam, som igjen forklarer at Nixon hadde mye å stri med allerede i 1969.

Det er for øvrig fristende å dvele ved Kennedys tale, med kjente sitater som «the torch has been passed to a new generation of Americans» og «Now the trumpet summons us again». Det første poenget kan Biden uansett ikke bruke, og i 2021 vil heller ikke trumpeter eller lignende poetiske uttrykk være veldig sannsynlig. Uansett har stilnivået endret seg siden den gang, og Biden har dessuten ofte gjort et poeng av at han er født i Scranton, Ohio. Det betyr at han gjerne vil framstå som det man gjerne kaller en «meat and potatoes kind of guy». Men uansett smaken ellers er en innsettelsesseremoni en svært høyverdig forestilling. Mye av det denne høystemte stemningen kan man ha glede av ved å følge seremonien digitalt – hvis man først har interesse for slikt. Allikevel er det bare ved fysisk tilstedeværelse man fullt ut kan beskue – og være en del av – hvordan maktovertagelsen iscenesettes.

 

Iscenesettelsen

Hovedscenen for selve seremonien er som kjent den majestetiske Kongressbygningen i nyklassistisk stil – United States Capitol. Dermed er den lovgivende forsamling også vertskap for seremonien der øverste leder for den utøvende makt skal tas i ed. Maktdelingen mellom de tre statsmakter symboliseres ytterligere ved at det er høyesterettsjustitiarius som administrerer edsavleggelsen. Siden Biden kun trenger å gjenta hver frase etter justitiarius John G. Roberts jr., kan man godt si at arbeidsdelingen her er langt ryddigere enn maktfordelingsprinsippet generelt. Det forutsetter bare at Roberts ikke roter det til. Derfor er det ganske sikkert at han kommer til å bruke huskelapp. Ikke det at han har problemer med å huske ord, men også ordstilling kan være vanskelig når man skal sitere en ed fra grunnloven i en presset sitasjon. Første gang han hadde jobben i 2009 gikk det nemlig så galt at han måtte stille opp på nytt i Det hvite hus dagen etter innsettelsen for at Barack Obama skulle få avlagt eden på nytt – med riktig ordstilling. Og det er ikke sånt man glemmer.

Ellers kan det meste tillegges en symbolsk betydning denne dagen. For eksempel kan områdene rundt Kongressbygningen spille en rolle. Tidligere foregikk seremonien på østsiden av Kongressbygningen, som var storslagent nok. I 1981 – som var Ronald Reagans første innsettelse – ble seremonien allikevel flyttet til vestsiden. Mange trodde at dette var et bevisst valg av en politiker som mer enn gjerne hadde blikket rettet vestover og symboliserte den amerikanske vestens verdier. Men det finnes en egen komité i kongressen også for innsettelser, og de hadde lenge før funnet ut at det ble litt mindre omfattende snekring av podium på vestsiden, samt at det ville bli bedre plass til publikum.[10]

Fremdeles snekres det på nytt podium i flere måneder før hver eneste innsettelse, så det er noe uklart hvor godt akkurat podium-argumentet var. Derimot er utsikten vestover og plassen til publikum mer enn grunn god nok til å ha seremonien akkurat der – med parkområdet National Mall som strekker seg nedover mot Washington-monumentet og minnesmerket over Abraham Lincoln. Og selv om Reagan ikke hadde noe med denne beslutningen å gjøre, skal han og hans taleskrivere ha æren for å gjøre retorisk bruk av utsikten:

Directly in front of me, the monument to a monumental man: George Washington, father of our country. … Off to one side, the stately memorial to Thomas Jefferson. The Declaration of Independence flames with his eloquence. And then beyond the Reflecting Pool the dignified columns of the Lincoln Memorial. Whoever would understand in his heart the meaning of America will find it in the life of Abraham Lincoln.[11]

Han nøyde seg altså ikke med å skue nedover National Mall, men tok like godt med minnesmerket over Thomas Jefferson også, og fortsatte etter dette sitatet med Arlington-kirkegården enda fjernere i horisonten. Dermed ble både arkitektur og landskap tatt i bruk for å understreke poengene i talen. Presidentene som nevnes, er her uansett i kategorien ikoniske, men det ble en dobbel-effekt ved å konkret peke på de fysiske bevisene for hvor monumentale de er i det nasjonale narrativet.

Nå skal man selvsagt være forsiktig med å bruke et uttrykk som det «nasjonale narrativet». Det kan absolutt hevdes at det ikke finnes noe slikt, og i alle fall at det ikke deles av alle. Litt tryggere er det da å hevde at presidenter, monumentbyggere og andre skaper et narrativ innenfor en avgrenset diskurs ved å vektlegge visse verdier og aspekter av historien. Så kan dette narrativet også endres og rekonstrueres. Nå er det kanskje ikke veldig sannsynlig at Joe Biden vil ta i bruk utsikten på samme måte som Reagan gjorde, men han vil for eksempel kunne se rett ned mot Det nasjonale museet for afrikansk-amerikansk historie og kultur, som flyttet inn i en ny og monumental bygning rett ved Washington-monumentet i 2016. Så rent landskapsmessig er det nasjonale narrativet allerede noe omskrevet.

 

Ordet som aldri blir brukt

Som nevnt er det ikke mye man kan vite helt sikkert om det som skjer den 20. januar 2021, men det som er helt sikkert er at edsavleggelsen og maktoverføringen skal skje klokken 12.00. Så kommer talen, og den kan kanskje bli et sted mellom 1 500 og 2 000 ord. Det er gjerne mer enn nok. Til skrekk og advarsel nevnes ofte William H. Harrisons innsettelsestale i 1841, som er historiens lengste med 8 445 ord.[12] Hvis man først skal snakke så lenge utendørs, må man i alle fall kle seg etter været. Kort oppsummert hadde ikke Harrison på frakk og ble syk. Så døde han en måned senere. Nå bestrider riktignok mange historikere at det var noen som helst sammenheng. Men for sikkerhets skyld bør man ha som leveregel at taler som skal holdes i det fri, ikke bør bli for lange.

En siste spådom om Bidens innsettelsestale er at adverbet «particularly» – som opplagt er et svært vanlig og anvendelig ord i det engelsk språk – ikke vil forekomme. Det er riktignok seks forekomster av ordet i innsettelsestaler mellom 1817 og 1841, men det hjelper neppe for ordets politiske popularitet at det var ovennevnte William Henry Harrison som stod for hele tre av dem i 1841. Så dukker uttrykket opp igjen en siste gang i Herbert Hoovers innsettelsestale i 1929. Til Hoovers forsvar holdt han tale før taleskriving hadde utviklet seg til bli en helt egen profesjon. I slike profesjonelle taleskriverkretser at det er en uskreven regel om å unngå nettopp ordet «particularly».[13] Årsaken er at selv de beste talekunstnerne ville ha problemer med å komme gjennom alle stavelsene med et minimum av eleganse. Og de fleste andre – inkludert Joe Biden – ville med høy sannsynlighet ha snublet både én og to ganger underveis. Det er bare å prøve selv.

 

  1. Karlyn Kohrs Campbell & Kathleen Hall Jamieson, Deeds Done in Words: Presidential Rhetoric and the Genres of Governance (Chicago: The University of Chicago Press, 1990), s. 15.
  2. Fred I. Greenstein, «Introduction: Toward a Modern Presidency», i Leadership in the Modern Presidency (Cambridge: Harvard University Press, 1988), s. 4.
  3. Jeffrey K. Tulis, The Rhetorical Presidency (Princeton: Princeton University Press, 1987).
  4. Magne Dypedahl, Inaugural Addresses. Upublisert manuskript. Universitetet i Sørøst-Norge, 2020.
  5. Richard Nixon, «Inaugural Address». The American Presidency Project. https://www.presidency.ucsb.edu/documents/inaugural-address-1
  6. Dypedahl, Inaugural Adresses.
  7. Jimmy Carter, «Inaugural Address». The American Presidency Project. https://www.presidency.ucsb.edu/documents/inaugural-address-0
  8. Ronald Reagan, «Inaugural Address». The American Presidency Project. https://www.presidency.ucsb.edu/documents/inaugural-address-11
  9. John F. Kennedy, «Inaugural Address». The American Presidency Project. https://www.presidency.ucsb.edu/documents/inaugural-address-2
  10. Christopher L. Webber, Give Me Liberty (New York: Pegasus Books, 2014), s. 315.
  11. Ronald Reagan, «Inaugural Address».
  12. William H. Harrison, «Inaugural Address». The American Presidency Project. https://www.presidency.ucsb.edu/documents/inaugural-address-29
  13. Personlig kommunikasjon med taleskriver Vinca LaFleur, 7. november 2016.