Man ser kanskje for seg at forskere er sånne typer som sitter trygt innlåst på kontorene sine, høyt oppi det mytiske elfenbenstårnet, og grubler over én liten, snever ting – for eksempel hverdagsbekledning i det førrevolusjonære Frankrike, forholdet mellom teori og empiri i Talcott Parsons’ funksjonalistiske sosiologi, eller hvordan øyenstikkeres forplantningsmønstre endrer seg som følge av global oppvarming. Noe riktig er det i et slikt bilde, for i en viss forstand blir forskere betalt for å være nerds, altså for å sette seg dypere inn i et bestemt – og, ja, som regel ganske snevert – tema enn det andre folk har tid, anledning eller tilbøyelighet til.
Men dette er langt fra hele historien, for forskningen er samtidig svært motebevisst. Forskere er stadig på utkikk etter «forskningsfronten»; de driver hele tiden og snuser opp hva som «rører seg», hva som er det «siste nye», hva «alle snakker om». Delvis drives det akademiske motesirkuset av en vitenskapsintern dynamikk, altså av kamp mellom ulike teorier eller skoler. Men i stor grad kommer motepresset også utenfra, i form av allmennkulturelle snakkiser eller den politiske dagsorden. Atter andre ganger er det enkeltstående hendelser som skaper en akademisk hype.
COVID-19 hører utvilsomt til i den sistnevnte kategorien – og i dette tilfellet var hypen ikke utelukkende et resultat av pandemien selv, men også av Forskningsrådets «hasteutlysning» tidligere i år, der man med ekstraordinært korte frister (til Forskningsrådet å være) delte ut mangfoldige millioner til forskning på COVID. Plutselig virket det som om alle – også slike som aldri hadde satt sine ben i en fokusgruppe om smittsomme sykdommer – forsket på pandemier. Det var naturligvis litt skuffende for sånne som meg, som faktisk har forsket på pandemikommunikasjon lenge før det var noe som het COVID: Å være ekspert på svineinfluensaen når COVID raser, er omtrent som å gå med slengbukser når alle andre har begynt å gå med steinvaska høyvannsjeans.
Men om man har blitt marginalisert som forsker, kan man jo alltids bli journalist! Som KAIROS’ utsendte – eller «påloggede», bør man kanskje kalle det i våre dager – meldte jeg meg derfor til å intervjue en som åpenbart har bedre nese for akademisk mote enn hva jeg selv har, nemlig professor Øyvind Ihlen, ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo – en av landets fremste eksperter på retorikk og strategisk kommunikasjon. I det siste har nemlig Ihlen slått seg opp som noe av en småkonge innenfor forskning på pandemikommunikasjon, og jeg ville finne ut av om han var blitt fanget av hypen, eller om han mente noe mer med det…
Øyvind, du har jo blitt noe sånt som Norges go-to-person for forskning på pandemisk retorikk, først med ett prosjekt, Retorikk om pandemi (PAR), og så ett til, Pandemiretorikk, tillit og sosiale medier (PAR-TS). Hvordan kom du inn på dette sporet, egentlig? Ble du fanget av hypen, som alle andre?
– Vel, ikke akkurat. Jeg har vært på «søknadsmølla» ganske lenge, og på et tidspunkt for en stund tilbake satte jeg meg ned og tenkte: «Hva slags samfunnsproblem kan jeg hjelpe til med, med min bakgrunn fra strategisk kommunikasjon og retorikk?» Så kom jeg over et av de offisielle risiko-scenarioene, og tenkte at her kan man faktisk bidra med noe. Så jeg skrev en søknad, der vi lovet å forske på retorikken til de skandinaviske helsemyndighetene om risikoen for en pandemi. Og så fikk vi tilslag! Det var i 2019, og jeg husker vi satt i et tidlig prosjektgruppemøte, før jul, og klødde oss på haka over hva vi egentlig skulle ha som vårt empiriske fokus – skulle vi ta for oss HPV, eller skulle vil tilbake og se på svineinfluensapandemien … men nei, det var så mange som hadde gjort det allerede. Så vi hadde ikke landa det helt. Men så … ja, så er resten historie, som de sier.
Ja, jeg kvier meg for å si det, men det virker som COVID ble et slags hell i uhell for dere… Men du leder altså to prosjekter om pandemiretorikk. Kan du si litt om hver av dem?
– Ja, det første er i hovedsak retorisk orientert, og tar for seg hvordan helsemyndighetene i de skandinaviske landene bygger tillit. I utgangspunktet tenkte vi at vi måtte se på hvordan tilliten forhandles i mediene, hvordan kommunikasjonen utformes, hva slags kritiske røster som høres, og så ta det enda et skritt videre, og se på hva publikum synes, hva folk tenker om disse bestemmelsene og om de retoriske grepene helsemyndighetene bruker – og også, om man har lykkes eller ikke. Så i dette prosjektet har vi tre ulike komponenter: helsemyndighetene, mediene og fokusgrupper med publikum – selv om hovedvekten ligger på hvordan helsemyndighetene håndterer situasjonen retorisk.
Ja, det var det første prosjektet, men så kom jo også denne hasteutlysningen for pandemiforskning, og jeg satte meg ned for å se på hva vi ikke hadde dekket særlig godt i det første prosjektet, hva vi kunne gjøre mer ut av. Og det ble fort klart at det var i hovedsak to ting vi kunne gjøre: Det ene var en mer inngående studie av betydningen av sosiale medier i pandemikommunikasjonen, og det andre var mer omfattende analyser av hvordan publikum oppfattet det. Så til dette fikk vi med Sintef på den første delen, og Institutt for samfunnsforskning på den andre, hver med sine spisskompetanser.
Du nevnte at du i utgangspunktet var på leting etter et område der du kunne være til nytte. Hvilken nytte mener du at retorikkfaglige perspektiver på pandemier egentlig kan ha?
– Jeg tenker at en bevissthet om hva som skaper tillit – det er en instrumentell bit som vi kan gi til myndighetene. Men videre må vi, som samfunn, bli enige om hva slags status eksperter skal ha. Hvor langt bør eksperter gå for å slippe folk inn på seg? Dette har vært mye diskutert i litteraturen om risikokommunikasjon, det at man har prøvd seg med råd av typen «gi folk tydelig informasjon» eller «la oss bare argumentere rasjonelt», altså at man har villet kjøre på med logos-argumenter, men så har man, i risikokommunikasjonslitteraturen, kommet frem til at dette simpelthen ikke er noe man lykkes med. Man må tenke bredere.
Men selv om en slik tanke allerede sirkulerer i litteraturen om risikokommunikasjon, mener jeg at dette er et område hvor det er mange rike innsikter i retorikkfaget, som her kan komme til anvendelse. Jeg tror at vi med et retorikkfaglig perspektiv på dette kan forstå bedre hvordan tillit forhandles. Når det er sagt, har vi her også en utfordring, for det er ikke nødvendigvis så enkelt å selge inn den retoriske litteraturen til folk som ikke er så kjent med den. Vi sendte ut noen følere til et tidsskrift for helsekommunikasjon for en stund siden, og fikk vite at de mente dette var en utmerket artikkel, at den var både velskrevet og godt teoretisert, at metoden var på plass, og så videre sånn, men at «Vi i helsekommunikasjon driver jo ikke med retorikk, så dere må nesten prøve et annet sted». Sånt som det, sånn silo-tenkning, det slår meg fremdeles som veldig overraskende.
Tell me about it – det der er veldig gjenkjennelig! Jeg ser at prosjektbeskrivelsene deres bruker etos-begrepet helt eksplisitt. Hvilken rolle mener dere at det spiller?
– Det er jo selve hovedfokuset vårt: Hvorfor skal vi tro på helsemyndighetene, når de forteller om risikoen for en pandemi; hvorfor skal vi tro på helsemyndighetene, når de sier noe og politikerne bestemmer noe annet; hvorfor skal vi tro på helsemyndighetene når de med svineinfluensaen anbefalte en vaksine som … ja, og så videre. Så det har å gjøre med hvordan helsemyndighetene håndterer den retoriske situasjonen de står i som eksperter. Vi bruker også eksplisitt Bitzer, og knytter det sammen med etos – så her er det masse å gripe fatt i. Og jeg har lest en del ting som beskriver hvordan helsemyndighetene tidligere har … ja, la meg lese noen notater her, fra Bjørkdahl og Druglitrø … «the issues are framed as being uncontroversial despite the criticism in mass media, and there is little attempt at dialogue». Det dere finner der… ja, vi kommer nok fram til litt andre konklusjoner her tror jeg, det er i alle fall et tentativt inntrykk jeg har, at man nå har mye mer forståelse for kritiske innvendinger – de har blitt mye flinkere, rett og slett.
Nettopp, det er interessant. Du har så vidt begynt å nøste i funnene fra prosjektet. Har du lyst til å lekke litt mer?
– Nei, du vet, jeg er såpass dreven at jeg har noen standardformuleringer til journalister, av typen «Vi er midt oppi det» og «Vi er nå i datainnsamlingsfasen; analysen kommer senere». Det er jo høyst utilfredsstillende, det skjønner jeg, men slik er det.
Greit nok. Men et litt mer allment inntrykk fra en som driver to forskningsprosjekter om pandemiretorikk, kan vi vel få? Hvordan synes du helsemyndighetenes kommunikasjon, deres retoriske håndtering av situasjonen, har vært under COVID-19?
– Fra Folkehelseinstituttets side, spesielt, under Camilla Stoltenbergs ledelse, har man lagt seg på en linje hvor man åpenbart ønsker debatter velkommen, hvor man ønsker diskusjoner, og det har vært veldig interessant å følge med på. Men det gir jo selvfølgelig opphav til nye etos-diskusjoner, for hvis myndighetene sier at de ikke veit, hvis de er så usikre … [så vil noen kunne svare] «men det er jo deres fordømte jobb å finne ut av ting!». Men det har vært slående hvor åpent de har ønsket diskusjoner velkommen. Det var jo dette ene tilfellet hvor en kritiker gikk ut, i NRK Debatten, og mente at det måtte hardere lut til. Og både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet deltok, og man kunne potensielt sett for seg at de hadde sablet kritikeren ned, og hevdet sånt som at «Du kan jo ingenting om dette her, ditt ekspertiseområde er jo en liten, irrelevant del av medisinen», men isteden la de seg langt mer bakpå, og kommuniserte på en helt annen måte. Så selv om det er til dels skarpe debatter der ute i samfunnet, har helsemyndighetene i mange tilfeller valgt å sitte stille i båten, og de har i større grad enn tidligere latt andre utkjempe slagene for seg.
Har du inntrykk av at formen de har valgt har gått hjem hos vanlige nordmenn?
– Vi har gjort noen analyser allerede av diskusjoner på sosiale medier, om denne aktuelle episoden, blant annet, og det er ikke overraskende at diskusjonen der er relativt polarisert – det er for eksempel en del som melder seg inn i heia-gjengen for denne kritikeren. Men i hovedsak har folk høy tillit. Slik er det i Norge, og slik er det i Sverige også, faktisk.
Vet du, det tror jeg du har rett i. Og der er du faktisk inne på noe som jeg – på tross av at jeg er en sånn som går med slengbukser når andre går med steinvaska høyvannsjeans – også har begynt å forske litt på.
– Jasså? Fortell mer, da!
Nei, jeg har lært av de beste, så jeg tror jeg går for et «Vi er nå i datainnsamlingsfasen; analysen kommer senere».