Jeg er dansk, mand

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Danske taler er en ekstraordinært vakker bok, med mye innhold. Men er det meningen at leseren skal huske alt ved endt lesning!?

Ind på scenen kommer Henrik (prins af Dannevang)
«Pour la liberté, l’égalité et fraternité»
Og så kom Margrethe (ligeså lang hun var)
Så’n en dag i Rebild Mountains er så hyggelig og rar

Shubidua, «Rebild»

 

Det første som slår en i møtet med Danske taler: 20 opbyggelige analyser, er hvor pen boken er. Et oljemaleri i farger av Johannes Larsen pryder forsiden. Den blågrønne fargen på omslaget er flott uten å være prangende, innbindingen er tung og solid, papiret tykt og godt, fontene smakfulle. Boken er illustrert med en rekke perfekt gjengitte bilder fra et vidt spenn av det ypperste dansk malerkunst har å by på i sjangeren landskapsmaleri fra 1800-tallet til nå. Danske taler er en fryd for øyet.[1]

Boken er utgitt av Aarhus Universitetsforlag.[2] Forlaget styrker med denne utgivelsen ytterligere sitt renommé som et forlag som «er med til at holde en dansk tradition for godt boghåndværk i hævd».[3] Det fremgår av kolofonen at «omslag, tilrettelægning og sats» er ved Jørgen Sparre. Allerede navnet borger for kvalitet. Uten å vite det nøye, vil jeg tro at han må nedstamme fra den gamle adelsslekten Sparre.[4] Alle som har besøkt Sparresholm Gods, en god mil øst for kjøpstaden Næstved på Sydsjælland, vil vite at i dypet av de danske skoger trives den danske adel i beste velgående, som om intet, verken den franske eller den danske revolusjon, var hendt. Danske taler er så statelig en bok at den som har laget den, må ha blått blod i årene.[5]

Står så innholdet i stil med den ytre prakt? Fra et sjangerperspektiv må svaret nødvendigvis bli nei. Danske taler inneholder 20 analyser, formidlet i akademiske artikler (kapitler). Skulle innholdet levd opp til bokens estetiske fremtoning, måtte den bestått av høydepunkter i dansk talekunst, som i de klassiske antologiene Danske Taler gennem 100 Aar ved Harald Jørgensen (1945) og Som Fædrene talte: Opbyggelige Tekster fra Hans Tausen til Kaj Munk ved Johs. Feveile (1948). Men at tittelen alluderer til nevnte klassiske antologier (og uten at det gjøres noe nummer av det), er et godt tegn. Det vitner om historisk sans. Boken er da også redigert av Marie Lund, et navn som i likhet med Sparre borger for kvalitet, enda hun ikke er adelig.[6] Lund er for norske retorikkstudenter og deres overordnede særlig kjent som medredaktør (sammen med Hanne Roer) av Retorikkens aktualitet: grundbog i retorisk analyse (kritik), som har vært pensum så lenge noen kan huske i det ene norske retorikkprogrammet etter det andre, først i Bergen, så i Oslo, i den rekkefølgen.

Men analyser er og blir analyser, og artikler er artikler. Artikler er en sakprosasjanger i mellomsjiktet av det retoriske registeret der snorking og banning er på bånn og et vordende brudepars jaja, en krigserklæring mot Kina eller et flagg på halv stang er i toppen. Bare i utsøkte tilfeller, som Einsteins artikler om lys og gravitasjon eller Watson og Cricks’ artikkel om DNA-molekylets struktur, kan vi si at artikkelsjangeren når det høyeste litterære (fordi vitenskapelige) nivået. Innenfor humanistiske vitenskaper skjer dette aldri, med mindre vi vil strekke oss og inkludere Ferdinand de Saussures avhandling om vokalsystemet i indoeuropeisk.

Taler er derimot en høytstående sjanger. Den uakademiske bestefaren som tar ordet i en konfirmasjon og i mer eller mindre forberedte formuleringer bedyrer sin kjærlighet til konfirmanten (for ikke å snakke om konfirmanten i takketalen til slutt), tar ordet i en høyere sjanger enn akademikeren som på språkvasket engelsk tar ordet i en internasjonal universitetsartikkel. (At Kongens nyttårstale står over hans undersåtters skråltaler, illustrerer at det også innenfor talesjangeren er nivåforskjeller.) Men en verden hvor alle konsekvent tok ordet i sjangeren konfirmasjonstale ville fort bli uutholdelig. Også artikler har sin berettigelse i det menneskelige fellesskap, og det er praktisk for forståelsen at ikke alle er skrevet av Saussure og Einstein.

Hva analyseres så i boken Danske taler? Det gir tittelen klar beskjed om: danske taler. Allerede her er boken en gledelig overraskelse. En ruvende retorikkfaglig antologi med fokus på taler, og det i ordets rette og det vil si opprinnelige betydning? Det er sannelig ikke hverdagskost i en livsverden dominert av utålelig barnslige sjangrer som facebook og twitter, instantgram, msn, ipods, snapshots, nokia, osv.[7]

Hvilke taler analyseres så? Her kommer overraskelse nummer to, for svaret er: ingen! Det er riktignok ikke hele svaret, for i løpet av boken nevnes, omtales, siteres og kommenteres en lang rekke taler, fra Thorvald Staunings tale «til 50.000 mennesker ved et socialdemokratisk friluftsmøde i Odense i 1938» (s. 12) til båltalen Sankhansaften 2015 i Roskilde ved «Madame Nielsen iført sort jakkesæt og sort rullekravesweater i græsset foran et lille bål» (s. 443). Men mens fokus settes på talene så lenge det er dem som blir kommentert, sitert, omtalt eller nevnt, er det ikke talene selv som overordnet er i fokus. Fokus er på sjangrene disse talene tilhører.

Ordet «taler» i tittelen Danske taler betyr talesjangrer. Talene selv kommer i annen rekke, som eksempler på hvordan sjangrene virker og hva de kan brukes og blir brukt til. Boken «søger gennem retorisk analyse og kritik med særlig vægt på genreperspektivet at give en finmasket og systematisk afdækning af talegenrernes muligheder, dynamik og sociale formål» (s. 10); «Genreanalysen kombinerer induktive og deduktive analysemetoder, når den veksler mellem at have fokus på den enkelte tales særtræk og genrens konstituerende karakteristika.» (s. 14) Selv om Danske taler er en smukkere boktittel enn Danske talegenrer, og spesielt når boken er så eventyrlig vakker som denne er, kunne den retning boken tar, muligens vært bedre forberedt i undertittelen eller på bokens bakside; at «Danske taler sætter ord på talekunsten i Danmark og meddeler os klart og tydeligt, hvordan fx statsministeren fortolker vores fælles danske værdier, og hvordan kronprinsesse Mary i anledning af kronprins Frederiks 50-års fødselsdag i 2018 både skoser og hylder humoristisk, som det sig hør og bør» (vaskeseddelen), er ikke umisforståelig klart og tydelig overfor potensielle lesere som ser etter en antologi med danske taler, gjerne innledet og kommentert av Marie Lund og hennes svenner.

Danske taler er ikke en innføringsbok i retorisk teori av den teoretiske typen. Rett nok henvises til det til en lang rekke teoretiske bøker og artikler i løpet av boken, men alt overveiende skjer det i form av referanser plassert diskret i fotnoter med liten skrift, slik at leseren slipper å la seg forstyrre av namedropping under lesningen. Den beskjedne punktstørrelsen i de mange, men ikke overdrevent mange, fotnoter er nok et mesterlig trekk fra den ansvarlige for satsen. Og gudskjelov har man ikke falt for fristelsen til å utstyre teksten med harvardparenteser! Æren for dette og andre typografiske trekk ved boken, samt for utvalg og tilrettelegging av illustrasjonene, må nok adelsmannen Jørgen Sparre dele med redaktøren, forlagsredaktøren Henrik Jensen og en viss Torben Harbo Jakobsen, som ifølge redaktørens takkeord «har været med til at udvælge landskabsbilleder og formulere billedtekster» (s. 7). Litteraturlistene som hvert kapittel er utstyrt med, er likeledes diskrete og til pass edruelige. Danske taler retter seg ikke primært mot lesere med forskningsbehov for å høre etterrettelig krediterte fremmedord gjalle mellom sidene hver gang man blar om. Den såkalt allment interesserte leser vil ikke ha det minste problem med å følge med.[8]

Etter en introduksjon og et opplysende kapittel om «Den danske oratoriske tradition» av redaktøren følger de 20 oppbyggelige analysene. De er fordelt på seks hovedavdelinger etter sjangrer med undersjangrer. Slik ser systemet ut:

1. Officielle taler: Åbningstalen; Statsministerens nytårstale; Regentens nytårstale; Krigens taler; Den officielle undskyldning

2. Partipolitiske taler: Partilederens landsmødetale; Valgaftenstalen; Valgtalen

3. Mobiliserende taler: Demonstrationstalen; 1. maj-talen; Lederens tale til medarbejderne

4. Taler ved højtideligheder: Mindetalen; Prædikenen i folkekirken; Pris- og takketalen; Dimissionstalen

5. Festtaler: Bryllupstalen; Konfirmationstalen; Fødselsdagstalen

6. Taler ved folkefester: Grundlovstalen; Båltalen

Dette sjangersystemet er et forskningsbidrag i seg selv. Her mangler tilsynelatende intet. Det vil sikkert være mulig å føye til en og annen sjanger, og ytterligere oppdelinger kan selvsagt også gjøres (bliver fødselaren tre og et halvt eller halvtreds?). En slik oppdeling gjøres for eksempel av Hanne Roer i hennes artikkel/kapittel om krigstaler: «En krig genererer mange slags taler: krigserklæringer, lejlighedstaler, politiske taler vedrørende bevillinger til militæret og taler holdt ved afslutningen af en krig, det være sig sejrstaler eller erkendelse af et nederlag.» (s. 109) Som Roer gjør oppmerksom på, regner Aristoteles krig som et av de fem hovedemnene i den deliberative sjangeren. Krig er likevel en relativt underbelyst sjanger i retorikkforskningen til tross for at noen av de beste talene fra antikken og frem er krigstaler, som hos historikerne Thukydid og Xenofon eller hos Demosthenes i hans forsøk på å mobilisere de athenske troppene mot kong Filip av Makedonia. I nyere tid melder naturligvis navn som Winston Churchill og hans tyske antagonister seg, og ikke minst en lang rekke amerikanske presidenter. Bush senior og junior bød for eksempel på bra saker før invasjonene av Kuwait og Irak; ikke minst i ukene etter 9/11 var junior god. Roer trekker frem eksempler fra Orla Lehmanns patriotiske agitasjonstaler før og under Slesvigkrigene til statsminister Lars Løkke Ramussens krigshisseri mot terrorisme og mot russerne på vegne av «verdens bedste soldater!» (s. 122) på «flagdagen» i 2017. Man skulle ikke tro hr. Løkke hadde hørt salig Mogens Glistrups forslag til dansk forsvarspolitikk: Legg ned Forsvaret og erstatt det med en automatisk telefonsvarer som sier på russisk: «Vi overgiver os, vi overgiver os.»

Har man først Aristoteles’ talesjangerlære i tankene, er det imidlertid et trekk ved systemet i Danske taler som slår (eller skjærer) en i øynene: Hvor er det blitt av den juridiske sjangeren? Her vrimler av politiske og seremonielle taler av alskens slag; deliberativ og epideiktisk retorikk så å si deler systemet mellom seg (med de vanlige overlappingene, f.eks. statsministerens nyttårstale). Hvorfor er ikke den tredje (eller andre, eller første) retoriske hovedsjangeren med?

Kanskje fordi advokater og dommere nutildags ikke holder taler, de bare prosederer og leser høyt domsavsigelser, snakker lavmælt sammen på bakrommet, og gir beroligende uttalelser til pressen hver gang man er kommet i skade for å begå nok et justismord. Juss – eller jura, som danskene kaller det (som om juss hadde noe med muhkøer å gjøre) – er forsvunnet ut av retorikken i klassisk forstand og vice versa. Det er jo litt interessant, for retorikkhistorikerne har snarere hatt det med å sutre over den politiske retorikkens fallitt under forskjellige keiser- og presteregimer; de vil ha styrtrike deliberative demokratier som er forsvart av atomvåpen for det tilfellet at den store samtalen skulle gå i stå. At avisredaktørenes sutring på lederplass over menneskerettighetene i Russland og Kina er flyttet ut av den gamle retorikken og over i den moderne journalistikken, er kanskje like greit. Men det hadde ikke vært av veien med et ord med på veien om jussens fravær i Danske taler.[9]

Det kan riktignok tenkes at temaet blir tangert; dette er en bok på 450 sider – uten register! Her gjelder Ottar Grepstads maksime: Fagbøker uten registre er en uting, det er utålelig frekt å forlange av en leser at hun, hen eller han skal ta seg gjennom slike bøker fra perm til perm og attpåtil huske alt fra side til side etter endt lesning. Det er ikke uten grunn at fagbøker havner i den sjangercontaineren som, især i Norge, er merket med det søvndyssende ordet sakprosa. (Hvor var I, Jørgen Sparre, da man besluttede at udgive bogen uden indeks og navneopråb? På hønsejagt i Dronningens skov?)

Men kvaliteten på Danske taler: 20 opbyggelige analyser (og ikke bare den fabelaktige innpakningen) oppveier denne alvorlige skavank. Artiklene er skrevet av velunderrettete forskere, fra Mette Bengtsson til Lisa Villadsen. Leseren får økt innsikt i den retoriske ursjangeren – talen som blir fremført av en situasjonsmektig taler overfor et levende og lyttende publikum (med eller uten en beskyttende TV-skjerm mellom) – og vi lærer en masse om hvordan sjangeren trives i Danmark (og mutatis mutandis også i Norge, og sikkert i Sverige), som et sted for sirkulasjon av samfunnsverdier og for artikulasjon av samfunnskonflikter. Boken tjener også til påminnelse om at menneskene er snakke- og lyttedyr, og ikke bare klikke- og tittedyr. Analysene kombinerer klassisk med moderne teori og får godt frem kontinuiteten i teoritradisjonen når det gjelder å forstå hva som skal til for å utøve retorisk handlekraft. Boken er gjennomgående holdt i en god, gammelhumanistisk prosastil, «mundret», som danskene sier om en måte å snakke på som er til å begripe, og som i dansk fagretorisk tradisjon ikke minst forbindes med pionerene Jørgen Fafner og Jan Lindhardt. En stor og flott antologi med analyser av ekte talekunst på klart og forståelig dansk lover godt for retorikkfagets nordiske fremtid. Skål!

 

Marie Lund (red.)
Danske taler: 20 opbyggelige analyser
Aarhus Universitetsforlag

 

  1. Hva er det danskene kan som ikke vi kan? Det går langt mellom hver gang man ser en pen norsk bok; da mener jeg ikke «pen», men ordentlig pen. Ordentlig pene bøker forekommer riktignok også i Norge, f.eks. Frode Sandvik (red.), «Hvad er Livet?»: Satirekunstneren Theodor Kittelsen, Bergen Kunstmuseum–No Comprendo Press, Bergen-Oslo, 2011 og Arnfinn Åslund (red.) Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk: I bøkenes verden, Maihaugen, 2007. Som det fremgår av disse eksemplene er det i Norge først og fremst museene som har sans for og greie på bokhåndverk. Kanskje norske forlagsredaktører burde snust litt oftere i museumsbokhandelen?
  2. Man ser i et glimt for seg strømmen av heslige trykksaker som det norske universitetsforlaget bokstavelig talt spyr ut semester etter semester. For ikke å snakke om våre såkalte storforlags forsøk på å innbille kundene at det er en påkostet «praktbok» de har for seg i bokhandelen, når det i realiteten er billig og glorete kitch, som i beste fall kan appellere til en smaksblind last-minute shopper mens julegrauten står og svir seg i bånn på tyrolerhusmannskjøkkenet hjemme.
  3. Forlagets hjemmeside, https://unipress.dk/om-forlaget/.
  4. Det fins forenklet sagt to gamle Sparre-slekter, en med rot i Sjælland, den andre tilhørende Skåne. Sjællands-slekten «førte tre af sort og rødt toradskaktavlede Sparrer i Sølv Felt og paa Hjelmen to Sølv Vesselhorn, hvert belagt med tre sorte Bjælker»; Skåne-slekten «førte tre blaa Sparrer i Sølv Felt og en sort Ørnevinge på Hjelmen» (Salmonsens Konversationsleksikon, ad loc.).
  5. Norske bokdesignere er i sammenligning en nasjon av bønder og bilister.
  6. Danske akademikere rekrutteres gjennomgående fra dansk borgerskap, og det vil si fra hjem med klaver, eller som vi norske sier, «møblerte hjem», som om det å ha møbler i hus var et adelsmerke i seg selv, for ikke å snakke om sånne møbler som norske akademikere fyller sine hjem opp med, som om de aldri hadde hørt om dansk design. Fins det noe styggere enn måten norske akademikere innreder sine hjem på? Jeg kommer ikke på noe. (Da ser jeg bort fra mitt eget hjem.) Derimot kan jeg ikke forestille meg annet enn at Marie Lunds stuer er smakfullt innredet, med bokhyller hvor en bok som Danske taler: 20 opbyggelige analyser glir naturlig inn.
  7. Personer som man kunne forventet bedre av, som våre politikere (for ikke å snakke om danske politikere), har, som vi er utmerket godt klar over, for lengst tatt i bruk disse sjangrene, eller «mediene» som det gjerne kalles, og det over en lav sko. Retorikkforskere har i økende grad sett seg nødt til å dalte etter og analysere utkommet av denne smarte og ubestridelig retoriske, men like fullt utålelig barnslige aktiviteten, og det i artikkel etter artikkel. Takke oss til talekunst fremfor sosialt snikksnakk!
  8. Den pedagogiske intensjonen viser seg blant annet i at en bakerst i boken finner en kort «Ordliste over retoriske begreber» (s. 449–51). Den håndfull begreper som forklares, er det knapt nødvendig å forklare selv nyankomne retorikkstudenter i det vide og det brede; det er jo snart blitt like alminnelig å ha hørt om otos, potos & logos som å ha hørt kontrabassen til de tri smi kinisiri pi Hibri Plids.
  9. I den nevnte ordlisten over retoriske begreper er «[r]etstalen eller den juridiske tale (gr. genos dikanikon, lat. genus iudiciale)» riktignok oppført under «Talegenrer» som den første av de aristoteliske sjangrene. Det heter her at rettstalen «bruges til at anklage eller forsvare en sag i fortiden». Innledningsvis sies det generelt om de tre sjangrene at «[i] dag henviser man snarere til de tre som en slags strategier, der kan kombineres i den konkrete tale eller tekst» (s. 451). I lys av disse formuleringene kunne en kanskje forventet at rettssjangeren ble trukket inn i kapitlet om «Den officielle undskyldning» (av Lisa Villadsen) ettersom unnskyldninger har et visst slektskap med apologier (selv om en i en apologi jo gjerne har det med å ikke be om unnskyldning, også selv om en ikke går så langt som Sokrates og foreslår bespisning på statens regning livet ut som en passende reaksjon på alt man er blitt urettmessig beskyldt for). Isteden fremheves det at offisielle unnskyldninger er en ny sjanger i Danmark; kapitlet «handler altså om en ny dansk talegenres udvikling» (s. 127). Det første eksemplet er fra 1999, hvor «den danske statsminister Poul Nyrup Rasmussen [sig mig, hedder alle mandlige, danske statsministre de siste tyve år Rasmussen til efternavn? Ja, såmænd] og Grønlands landsstyreformand Jonathan Motzfeldt […] overbragte […] på den danske stats vegne en undskyldning til Thules befolkning og til hele Grønland ‘for den måde, hvorpå beslutningen om flytningen blev truffet og gennemført’» (s. 128–29). Med tanke på at 1999 var 25-årsjubileum for Gasolin’s «Kap Farvel til Ümánarssuaq» (1974) kan man trygt si at det var på høy tid at den nye talesjangeren «officiel undskyldning» oppstod på dansk jord. En norsk historikk for sjangeren ville måtte inkludere H.M. Kong Harald Vs tale ved åpningen av det tredje Sameting 7. oktober 1997, der han ba om unnskyldning for måten samene var blitt behandlet på. Likeledes måtte en tatt med H.M. Kongens tale i Kiberg 3. august 1992, der han ba om unnskyldning for underkjenningen av de kommunistiske partisanenes innsats i Finnmark. Ni år tidligere hadde Kong Olav V lagt ned en krans ved minnesmerket i Kiberg. Ut fra sistnevnte eksempler vil det også være mulig å trekke en linje til Kong Haakon VIIs berømte ord i 1928 om at «Jeg er også kommunistenes konge», selv om ordene den gang gjaldt Det norske Arbeiderparti. En sjanger som i det hele tatt godt kan samtenkes med talesjangeren, er bevingede ord – hva enten det er snakk om ordtak, vers og aforismer som er blitt tradert gjennom århundrer (eller årtusener), eller replikker som er blitt øyeblikkelig berømte, som Churchills mange punchlines eller Liv Finstads landbrukspolitiske statement i NRK i 1983 om at «sauer er ålreite dyr». Hvorom allting er, sjangrene unnskyldning og apologi kombineres rett som det er, som i en serie saker i Det norske Storting i den senere tid vedrørende bruk av pendlerleiligheter, saker som jeg ikke finner grunn til å rippe opp i, det får rettsvesenet og den frie presse ta seg av i dertil egnede sjangrer.