Kairotisk karakterutvikling

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Fra sin akvariske tilværelse med hjemmekontor på Nøtterøy, skriver Iben Brinch Jørgensen anmeldelse av Roseanne Carlos bok Transforming Ethos: Place and the Material in Rhetoric and Writing.

Innoverstemmer og utoverstemmer

Hvis du legger øret til denne anmeldelsen, vil du høre store indre smil, stille snøfall og lav during fra et akvarium under etablering, riktignok uten fisk. Mens jeg leste Roseanne Carlos bok Transforming Ethos. Place and the Material in Rhetoric and Writing (2020)[1] skjedde både veldig mye og veldig lite på samme tid.

Men la oss begynne med begynnelsen av mitt bekjentskap med denne boken, der min medredaktør spurte om ikke jeg skulle skrive en anmeldelse av den: «Har du sett denne? Hørtes ut som deg, kan man trygt si.» Og ja, jeg er enig, i tittelen står de fleste av mine personlige, retorikkfaglige buzzwords – særlig sted og skriving. Hva han ikke visste, er at boken også handler om utvikling av karakter (character), slik at frasen høres ut som deg ikke bare traff meg, men også blink i bokens hjerte.

Når jeg nå skriver denne anmeldelsen, er jeg godt klar over at ganske få, hvis noen, av mine lesere kommer til å lese Carlos bok i sin fulle lengde. Knapt noen av dere kommer til å lese denne anmeldelsen til ende. Jeg kjenner på et snev av forbrytersk opprør mot det spøkende tellekantvesenet ved å ha lest en bok som strider imot systemets klare bokstav: «Les bare det som du kan bruke til å skrive noe som du kan få poeng for.» Carlo synes dog at vi skal fortsette – du med å lese, jeg med å skrive:

When we focus too much on outcomes, too much on certainty and display and presentation in writing, we close the door to an exploratory writing that allows time for invention and inquiry, writing that allows us time to reckon with our contrasting ideas and selves, writing that allows us and our readers to potentially see in a new way and be transformed. (s. 7)

Carlos bok kommer knapt innenfor sjangeren vitenskapelig tekst selv om den er skrevet av en universitetsansatt med PhD som underviser i skriving, både first-year writing og på masterprogrammer ved College of Staten Island. Jeg hører en hånlig latter konkurrere med min tinnitus, og skjønner at den er en blanding av latteren til mine retorikkfaglige kolleger og min egen. Den minner meg på at jeg burde synes at stilen til Carlo er pinlig og upassende i en tid der retorikkfaget sammen med andre humanistiske fag forsøker å vitenskapeliggjøre seg – bli mer empirisk, kanskje kvantitativ.

Boken har en personlig, fortellende, anekdotepreget, springende, gjentakende, skiftende, dvelende og stedvis slentrende, ja, essayistisk, stil. I tillegg har den utleggende passasjer der Carlo siterer postmodernister som Gilles Deleuze og Jacques Derrida og benytter seg av teoretikere og filosofer med sans for kulturkritikk, semiotikk og estetikk, som Walter Benjamin, Roland Barthes og Martin Heidegger til å konstruere sitt begrepsunivers med. Det kan nesten ikke blir mer i utakt med tiden; bortsett fra at to av tre hovedkapitler handler om materialitet og sted, begge gangbare retoriske perspektiver. Begge ytterst empiriske.

Det etos-begrep som Carlo opererer med er ikke det strengt aristoteliske der etos er noe som bygges underveis i teksten. I stedet bruker Carlo etos som noe man skaper gjennom identifikasjon (som hos Kenneth Burke). Identifikasjon skjer både innover og utover gjennom skrivingen: Det skjer innover mens du oppsøker, graver etter, er, utvikler, omgjør og fremskriver i et forsøk på å identifisere din karakter for deg selv; og det skjer utover når du viser frem, uttrykker, konstruerer, representerer og skaper i teksten i en streben etter å bli forstått – det vil si gjenkjent eller identifisert – av din leser. Gjennom arbeidet hentes samtidig kunnskap frem som da tydeliggjøres og formidles:

The book recovers ethos as a key term of rhetorical practice as this appeal is essential in communicating lived experience as a form of knowledge, returning to a kind of narrative epistemology. The sharing of life stories in writing, though a vulnerable undertaking, is one that can lead to subject development and transformation (of both writer and reader) and further allow for the potentiality for identification(s) with others. (s. 9)

En identifiserende skrivepedagogikk

Når Carlo begynner sin bok med å beskrive vinranken som overraskende nok har vokst inn gjennom luftekanalen på campus, og hvordan hun både ser den og ikke ser den, synes den er alarmerende og irriterende, men samtidig gir henne en følelse av å bære et budskap om universets hemmeligheter, ja, så blir det stille inne i meg og jeg kjenner ullstoffet i stolen jeg sitter i. For å komme til min campus, må jeg reise meg, gå ut i garasjen, sette meg i bilen og kjøre igjennom et villastrøk, en by, forbi et fengsel og et åpent landbruksområde, alle sammen steder hvor mange av mine nåværende og tidligere studenter og kolleger har adresse (kanskje bortsett fra fengselet, da, but who knows). Jeg må parkere på en parkeringsplass stor som en kornåker og entre en bygning som er sydd sammen av en del med maritime simuleringsmaskiner og en nyere del med et flott universitetsbibliotek og kaffebar. I dag, pga. koronastengt campus, ville jeg nok bare møte rengjøringsmannen fra Skåne.

Ifølge Carlo bør skrivelærere satse på skriveoppgaver som kan gi studenten fra et uakademisk miljø en forståelse av sine egne forutsetninger og handlemuligheter. Hun har selv med mange slike studenter å gjøre på et upretensiøst universitet i randsonen av New York. Skriveoppgaver bør være basert på tekstarbeid som etablerer etos og en reell utvikling av karakter, og dermed også det som skal bære deres retoriske medborgerskap – «I help students move forward to become better writers and potentially better leaders and critical citizens» (s. 16); «I too wanted to instill a sense of civic literacy, and perhaps even action, in my students” (s. 159). I det siste av fire kapitler, med tittelen “For an affective, embodied, place-based writing curriculum: Student Reflections on Gentrifying Neighborhoods in New York City», analyserer Carlo sin egen skriveundervisning ved å gå igjennom ulike typer oppgaver og besvarelser. Oppgavene faller i tre kategorier: stedsbasert fotoessay, kritisk-analytisk essay om andres lokalpolitiske tekster, og tekster med offentlig argumentasjon (the weigh-in essay) (kapittel 4). Og det er mye på spill:

I believe assignments like place-based narrative essays allow students to understand rhetorical identifications. They learn how to appeal to their audiences through descriptive writing that invites readers to walk through the world as students inhabit and see it. The everyday revelations walkers experience are the origins for their character development, and by relating this experience to readers, there is potential for moments of identification as readers become consubstantial with the writer’s ways of being. (s. 149)

Carlos viktigste bidrag med denne boken blir dermed å peke på en annen vei for skriveopplæringen i akademisk skriving i tråd med tittelen på det første kapittelet i boken: «Rhetoric and Writing for Ethos Development, Not Transfer». Universitetet skal bygge opp under og videreutvikle studentenes kulturelle og lokale kunnskap og på denne måten utvikle deres karakter og skape et autentisk engasjement for de fellesskapene som de er en del av. Hvis universitetsansatte fortsetter med å finjustere skrivepedagogikken med å standardisere og gi retoriske strategier med ensidige formål om å overbevise med en upersonlig stil, vil skrivelærerne fortsette å støtte det hun kaller for en «neoconservative agenda» (s. 164).

Hvis vi venter litt og lar den politiske brodden bunnfelle seg i utsagnet, kan man kanskje se den veien Carlo viser for å jobbe mot et stort tverrpolitisk samfunnsproblem: rotløse, uengasjerte retoriske medborgere og arbeidstakere. Studentenes akademiske skriving kan bli relevant for å kople menneskers kunnskap med samfunnsutviklingen – ikke bare urbane områders utvikling, men også rural og regional utvikling. Hun er sjenerøs og lister alle sine skriveoppgaver opp i to appendikser.

Etos gjennom materialitet

Jeg fikk en pakke i posten fra en student som nettopp leverte en oppgave før jul. Jeg hentet pakken nede på Meny. Den var halvveis åpen og noe stripet innpakningspapir i sort og hvitt syntes, så jeg åpnet den umiddelbart – lett dansende ved kjøkkenbordet – idet jeg kom hjem. Inni var det en rosa kopp med hvite prikker i ultratynn keramikk. På koppens innside er et bilde av en rose, gjengitt to ganger, slik at man kan se den uansett hvordan man snur eller dreier koppen. På utsiden er det ikke én, men to små grønne hanker, formet som små knopper. Det hører en gjennomsiktig underskål til i rosa glass og det fulgte med en pakke med frukt- og blomsterte. Studenten har skrevet et faglitterært manus om sitt lange, praktiske og lokalpolitiske virke med kultur. Jeg følte at jeg løftet henne, idet jeg holdt koppen opp, selv om man knapt kan kjenne vekten.

When we consider teaching material-object analysis and composition of material stories in our first-year or advanced-writing curriculums, we want to emphasize the importance of students learning a rhetorical vocabulary so they can reflect understandings of things like character (ethos), time (kairos), and affect in their own writing. In this vein, we are asking students to wade through questions like, How might the material reveal your character? What lessons and emotions do artifacts instill and reveal about your living? (s. 94)

Carlo har sitt store forbilde i engelskprofessor, retoriker og skriveforsker Jim W. Corder (1929-1998). Corder skrev flere faglitterære tekster (creative nonfiction) om sine reiser tilbake til barndommens land i West Texas og hans samlinger av ting fra stedet. Carlo har vært på jakt etter Corder lenge, og skrev i 2013 en artikkel – «Hunting Jim W. Corder» – med flere andre retorikere og skriveforskere på bakgrunn av et symposium om Corder. Artikkelen er delt inn i små delartikler, og i sin del modellerer Carlo, på cordersk vis, hvordan hun leter etter Corders etos, hans karakter, ved å se igjennom alle hans etterlatte papirer og gjenstander fra kjelleren i Arizona hos hans enke.[2] Situasjonen er gjentatt i Transforming Ethos: «It wasn’t until his widow, Roberta, invited me to visit her home that I was literally confronted with the idea of Corder as a materialist.”

Being among his things made me remember all the times he indexes objects in this writing and the way he connects the material with his identity. Corder often begins his writings with an object and a story connected to it—the reader, at first, doesn’t always see the significance of the narrative, but then, by the end of the paper, the object and the story become essential to the argument he is developing. (s. 73)

Carlo skriver frem Corders teori om tingenes retoriske kraft i kapittel 2, “Finding and Collecting, Stories on Material Objects and the Ethos Appeal”. Hun begynner selvfølgelig med sin egen historie om å gjenfinne sin kulturelle bakgrunn. Hun søker den ved å finne tilbake til sin tante Ozzies kjøkken, men trenger da å finne en type tallerken på loppemarkeder, for å holde i den, og gjenoppleve følelsen. Hvor de fleste retorikere med interesse for det materielle har vært opptatt av analyse av artefakter som en forskningsmetode for å si noe om noe annet, er Corder og Carlo opptatt av det materielle som en erfaring og en kommunikativ handling i seg selv: «The material provides an open door for rhetorical identification(s). As scholars in the field, I think we must cross through the threshold and talk about the material not just as a method but as experience.” (s. 73).

Carlo utvikler en heuristikk for å nærme seg en forståelse av «finders and collectors and their things». Heuristikken består av seks topoi: thing-power, affect, character, narrative, time og becoming. Her vil jeg, selvfølgelig, for man er jo aldri uten særinteresse, dykke ned i det som handler om tid. Carlo henviser til Debroah Hawhees bok Bodily Arts fra 2004:

[Hawhee’s] description of kairos as “force,” as something felt in the body, stands out to me as informative when we consider the role of kairos in our interactions with objects. The object indeed has its own force (as described through the idea of “thing power” with the theories of the new materialists), but when I reference kairos in this chapter in relation to the keyword time, I mean to explain the moment the object affects the subject, what it does to the subject, and then how that, in turn, affects the life of the object. This kairotic phenomenon between subject and object again collapses the distance between the two, like narrative. This moment, this call of the object to the subject, reveals something about our being—what Heidegger refers to as the Augenblich. (s. 69)

Chôraphilia

Heideggers begrep om Augenblich og dets åpnende og lukkende kraft, forbinder jeg med å gå nedover en svingete vei mot byen Sainte-Maxime på Côte d’Azur. Jeg husker til og med at jeg hadde en tom sekk klaskende på ryggen. Jeg var masterstudent og satt – når jeg ikke skulle hente forsyninger – og skrev om estetikk og litteraturens mulighet for å skape endringer. Jeg forsøkte å omskrive en tradisjonell litteratursosiologi inspirert av franskmannen Robert Escarpit, som var tuftet på institusjoner, klasse og kulturpolitikk, til en teori som handler om individets bevisstgjøring gjennom erfaringer med litteratur. Plutselig så jeg det! At det nettopp var Heideggers begrep som var nøkkelen til å forstå det øyeblikk der individets erfaringer med litteratur blir til en forståelse av fellesskapene (og deres tilfeldige natur). Heideggers begrep – som han før øvrig ikke er alene om ettersom både Søren Kierkegaard og Luther har lignende begreper – legger seg tett opp mot begrepet kairos, ettersom Heideggers begrep også dekker over erkjennelsen av at noe ugjenkallelig skjer, eller kan skje, her og nå.

Carlo ønsker å få retorikere til å anvende et annet begrep for sted i stedet for eller i tillegg til topos. Første del av kapittel 3 om sted (place) med tittelen «Movement» kretser om det. Et annet gresk begrep, chôra betyr også sted slik som topos, men i motsetning til topos, er det snakk om fysiske steder (regionen utenfor polis), det å skape sted og finne sted. Corder blir i sin utlegging av chôra på sitt mest postmoderne, og selv her, hvor hun forsøker å tydeliggjøre, er det fremdeles noe abstrakt:

To unpack, we are in place as bodies in motion, but we are moving through places (chôra) that contain us—and not just us, but other bodies, emotions, places, things. Place as chôra has its own inventive capacities and its own dynamic life, so we must continually be in motion too in order to work through this dialectic between us and place, for motion helps us make the nondiscursive aspects of place discursive. (…) Movement creates what i am calling chôraphilic memory with place; in other words, we are able to fold the inside out and create a synthesis between us and place—discursive representations of place, I additionally argue, are the result of this synthesis. (s. 119)

Bevegelse, det å dvele – eller “bebo” (dwelling) – og vandring mener Carlo helt bokstavelig som å reise til steder og erfare dem på langsomt vis. Men hun peker altså også på muligheten for å transformere kunnskapen videre ved å (gjen)skape bevegelse, dveling og vandring i akademiske tekster. Vi kan fortelle og beskrive i detalj fra steder, men vi kan også reise i minnet til steder. I et slikt tilbakeblikk kan vi i en hermeneutisk veksling undersøke oss selv som reisende og få øye på forandringen; oss selv før og nå. Selve tekstens vesen byr på en vandring på fortløpende vis, noe som kan understrekes gjennom en essayistisk stil. Gjennom en chôraisk skriving identifiserer forfatterne seg med materialitet og sted og deres etos/karakter blir tydeligere for dem selv og leseren.

Steder i bevegelse

Jeg står og ser ut av det store vinduet fra min stue på Nøtterøy. Naboen henger opp fuglemat i epletreet sitt, og ikke lenge etter er det et leven uten like. Ute i horisonten pleier jeg å ane danskebåten om morgenen, men jeg har ikke sett den på lenge. Jeg vet ikke om den ikke kjører nå i koronatiden, eller om det bare er jeg som ikke har speidet ut. Båtens bevegelse frem og tilbake pleier å gi meg ro. Tanken på at båten legger til i Frederikshavn og at det da bare er få timer til Aarhus gir meg luft under vingene i tankene mine.

Carlo beskriver besøkene der hun befinner seg i stuen hos sin veileder, retorikk- og skriveforskeren Theresa Enos, som i sin tid etablerte tidsskriftet Rhetoric Review: «There, we’d drink sweet tea, play fetch with her dog and cat, and talk the hours away». Det var Enos som lærte Carlo at «Rhetoric is being in community. Theresa often wrote on the board in class, Rh = Life.”[3] Etter besøkene hos Enos, sjokkert over alle Enos’ kommentarer i sin tekst, dro Carlo av og til hjem for å gråte en skvett (s. 120).

But I couldn’t imagine doing the work with anyone else. Theresa was my best editor, the person I wrote for and with. When she died, I put the book project aside; I put the theories of ethos aside and Corder aside. It was too painful to read Corder. I convinced myself it would be okay if I didn’t write a book. I thought there wasn’t an audience for the work. My audience died when she died. (s. 121)

Likevel skrev hun altså boken. Jeg sitter med den her, med et bilde av vinranken ut av lufteventilen på forsiden. Hun ombestemte seg etter å ha mumlet litt om den ute ved konferanser og blant kolleger:

It became important to show that this kind of memory work—this kind of loving work, this chôraphilia—belongs in scholarship, is the driving force for it all. How do you write a book about ethos without giving up the origins of your character? Would I have become a scholar without Theresa and the living room, the purple couch and the Arizona sunlight, and the scrawled paper copies of my drafts and the sweet tea? Shouldn’t our students be invited to trace their places and to write of their people and their things? (s. 121)

Jo! Svaret må jo bli jo.

I neste øyeblikk skjønner jeg at jeg har latt meg forføre av Carlos’ sympatiske prosjekt, så da er det vel på sin plass med et par kritiske spørsmål: Er det å oppfordre studentene til å skrive om sine ting og sine steder ikke en avsporing fra retorikkdidaktikkens fremste oppgave om å forberede studenten på deltakelse i den offentlig diskurs? Svaret må bli jo og nei. Jo, hvis studentene blir værende i skrivingen av oppgavetekster om sine ting og steder og hvis tekstene hverken publiseres eller fører til andre tekster med en mer velfundert etos. Nei, hvis skrivingen ses på som steg på veien til å utvikle en karakter, identifisere seg med felleskapene og skaffe seg kunnskaper om lokalsamfunnet og kulturens materielle uttrykk, da er denne typen skriving ikke en avsporing. I den siste av de studentoppgavene som Carlo skisserer, blir studentene oppfordret til å skrive deliberative tekster om og til sitt lokalsamfunn. De andre oppgavene bygger opp til å kunne utøve sitt retoriske medborgerskap på denne måten.

Men kanskje et annet kritisk spørsmål av mer teoretisk art kan ramme mer presist: Er en oppfordring til idiosynkratisk retorisk virksomhet ikke det motsatte av å bli klokere på fellesskapene og doxa? Jo, det kan man kanskje si, for man kan også bli klokere på fellesskapene og doxa ved nettopp å bryne seg på retorikk gjennom deltakelse i offentligheten, deloffentligheter eller motoffentligheter; eller man kan bli klokere ved å imitere kulturens tekster, slik for eksempel Isokrates og Bakhtin foreslår. Men igjen: poenget til Carlo er jo ikke at studentene skal fortape seg og gjøre seg irrelevante for andre gjennom sin skriving om ting og steder. Poenget er at de skal identifisere erfaringsbaserte temaer og interesser å snakke fra og med som også er viktige, og at skrivingen skal gi dem perspektiver på sine egne erfaringer som videre kan motivere til å bidra i ulike offentligheter. Tekster om ting og steder kan tilføre den offentlige diskursen dypere og mer nyansert kunnskap.

Carlos forslag til å drive med transformasjon av etos gjennom å skrive om ting og steder stiller en akademiker som meg på en terskel. Herfra ser jeg ikke bare konturene av en endret skrivepedagogikk for studentene på min provinscampus, jeg ser også hvorfor tekster om ting og steder i seg selv har en retorisk verdi i en større offentlighet, for empirisk forskning og i akademisk skriving generelt: de uttrykker kunnskaper om verden som knapt kommer frem på annen vis.

En dans med fisk

Det har naturligvis gått noen dager nå, mens jeg har skrevet denne anmeldelsen av Carlos bok. Det har kommet fisk i akvariet. Nå svømmer de frem og tilbake, og faktisk holder de øye med meg. Når jeg lener meg ned og ser på dem, så stopper de opp og ser på meg. Når jeg går forbi, svømmer de mot den andre siden i samme retning. I et sekund forsto jeg at jeg like mye er et akvarium for dem som de er for meg. Jeg beveger meg i et gjentakende mønster rundt på mitt hjemmekontor.

Corders retoriske standpunkt og skriving er, ifølge Carlos veileder Enos, neo-epideiktisk ettersom hans tekster befinner seg i nåtiden i kraft av å hente frem fortiden gjennom det konkrete og innskrive det i fremtiden, og idet teksten viser hvordan innovasjon, stemme og etos er sammenflettet og lar argumentet stige frem underveis.[4]

Jeg skjønner nå at denne anmeldelsen har tatt farge ikke bare av Carlos bok, men av Enos veiledning og Corders skriving bak den igjen. At det ikke bare er ideene om utvikling av etos gjennom en bestemt form for empirisk forskning og akademisk skriving som har strømmet meg i møte i Carlos bok, men teksten som bevegelse. Det får i sakens natur være Corder som får det siste ord nå, idet jeg oppfordrer min leser til å skrive og utøve, ikke nødvendigvis å lese, Carlos bok:

If we speak always only as ourselves, idiosyncratically, then we don’t communicate with others and find ourselves alone, excommunicated. If we speak always only as others speak, always using the common idiom, then we don’t say ourselves and we are lost, alienated. In between those extremes, where we mostly live, there’s room for movement, style to style, room for agile and sometimes even graceful dances.[5]

[1] Carlo, R., 2020. Transforming Ethos: Place and the Material in Rhetoric and Writing, Utah State University Press.

[2] Carlo, Rosanne et al., 2013. Hunting Jim W. Corder. Rhetoric Review, 32(1), s.1–26.

[3] Verzosa Hurley, Elise et al., 2017. Theresa Jarnagin Enos, In Memoriam. Rhetoric Review, 36(2), pp.111–121. https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/07350198.2017.1281688

[4] Enos, Theresa, From Invention, Voice, and Ethos to Neo-Epideictic Time and Space. Carlo, Rosanne et al., 2013. Hunting Jim W. Corder. Rhetoric Review, 32(1), s. 5,

[5] Corder, Jim W., 1991. Academic jargon and soul-searching drivel. Rhetoric Review, 9(2), s. 315