Lang lugg, skalla bak

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Dette magasinet er oppkalt etter en fyr som hadde lang lugg, men var skalla bak. Hvorfor?!

Vi som står bak dette magasinet har bestemt oss for å forvente en god del av våre lesere. Dermed går vi ut fra at du allerede har fått med deg at magasinet heter Kairos, og at det har et fagformidlende formål – nærmere bestemt å anlegge et retorisk blikk på dagsaktuelle temaer, eller også (om vi kan tillate oss en såkalt kiasme), å anlegge et dagsaktuelt blikk på retoriske temaer. Men nettopp fordi magasinet skal være fagformidlende, og altså ikke retter seg kun til fagfeller, går vi ikke ut fra at du nødvendigvis forstår overskriften på denne artikkelen. «Lang lugg, skalla bak»… Hæ?!?

La oss forklare: Dette er beskjeden som den greske guddommen Kairos må ha gitt sin frisør, hvis han da noen gang besøkte en slik. Myten om ham forteller nemlig at han hadde lang lugg, men var skalla bak. Om du ikke føler deg nevneverdig klokere av dette, fortvil ikke: En innskrift på en skulptur av Kairos, laget av billedhuggeren Lysippos (370-310 f.v.t.), gir oss noe mer av sammenhengen:

Hvorfra var skulptøren? –Fra Sikyon. Og navnet? –Lysippos. Og hvem er du? –Tiden, som betvinger alt. Og hvorfor står du slik på tå? –Jeg er alltid på farten. Og hvorfor har du et par vinger på føttene? –Jeg flyr med vinden. Og hvorfor har du et barberblad i din høyre hånd? –Som et tegn på at jeg er skarpere enn den skarpeste kant. Og hvorfor henger håret ditt ned over ansiktet? –For at den som møter meg skal kunne gripe meg ved luggen. Og hvorfor i all verden er du skalla bak? –Slik at dem jeg har lagt bak meg med mine bevingede føtter ikke, hvor mye de enn ønsker det, skal kunne ta tak i meg bakfra. Hvorfor lagde kunstneren deg? –For din del, fremmede, som en påminnelse.[1]

Kairos er en tidens guddom, og han står for en helt bestemt forståelse av tid: Kronos er kanskje den som ligner mest det vi i dag tenker på som «tid», altså kronologisk tid, eller tid som kvantitet – den som fordeler seg utover i uniforme blokker. «Klokketid» kunne man kanskje kalle det. Kairos står derimot for tid som mulighet, for timing, for øyeblikket og for å gripe det, og dermed, for det som egner seg – det som passer, eller også, det som sømmer seg – i de konkrete omstendighetene man befinner seg i. Man aner kanskje allerede at dette begrepet sto for et relativt sammensatt fenomen, i så fall aner man helt rett. Man kan tenke på kairos som en vifte: Sammenslått – altså i snever forstand – viser begrepet til det man senere skulle kalle decorum, altså det å opptre sømmelig og korrekt og i henhold til konvensjoner; åpen – altså i vid forstand – viser det til det betimelige mer allment, alt det som kan brukes, i en gitt situasjon, for å handle pragmatisk, eller også, med praktisk visdom.[2] Og fordi det betimelige jo hele tiden endrer seg, fremstilles Kairos gjerne som flyktig: Han står på tå, han er utstyrt med vinger, han er i bevegelse. Hårsveisen hans, og dermed overskriften på denne artikkelen, bør nå begynne å gi mer mening: Kairos er en type som byr seg frem (han kan gripes ved luggen), men bare i et øyeblikk, for før du vet ordet av det, har han fløyet forbi, øyeblikket er over, og han lar seg ikke lenger gripe (han er skalla bak). Aaargh! Du skulle ha grepet tak i luggen hans, mens du ennå hadde sjansen!

 

Rasjonale for navnevalget

Hvorfor har vi så oppkalt magasinet etter dette personifiserte begrepet for tid? Vi har hatt flere grunner.

Aller først mener vi at det omfattende begrepsapparatet som den moderne fagretorikken har arvet fra den klassiske retorikken ikke er trivielt, ment tvert imot viktig å ta vare på. Riktignok er de retoriske termene bare én del, til og med en liten del, av hva retorikkfaget må være i vår tid, men det er like fullt nyttig: Ikke bare gir det oss et rikere vokabular å bruke for å tenke med og til å analysere ulike retoriske ytringer med, det gjør også at retorikkfaget kan knytte an til en lang historisk tradisjon. Ved å ta en klassisk retorisk term som navn, sier vi altså at vi mener denne tradisjonen er viktig også for et moderne retorikkfag.

Men om dét forklarer at vi har valgt en gammel retorisk term til navn, kan leseren fortsatt lure på hvorfor vi har valgt akkurat denne termen. Det tar oss til en enda viktigere motivasjon, nemlig at kairos, slik vi forstår det, står for en holdning til retorikk og til studier av retorikk som på mange måter skiller seg fra den som i dag er rådende utenfor faget selv. Retorikken i skolen, i strategisk kommunikasjon og i «retorikkekspertenes» kommentarer til mediene er ofte utpreget snever og instrumentell – «Virker retorikken eller virker den ikke?», «Bruker avsenderen etos, patos eller logos?», «Var det en god eller dårlig tale?». I motsetning bærer kairos-begrepet i seg muligheten for å etablere en langt rikere forståelse av hva retorikk er.

I det som vel må være den mest omfattende retorikkfaglige undersøkelsen av begrepet, Sipiora og Baumlins antologi Rhetoric and Kairos (2002), forstår man at begrepet var helt sentralt i de gamle grekernes kultur. Det dukker opp hos Pythagoras, sofistene, Platon, Aristoteles, og en drøss med andre. Sipiora skriver at kairos «was a seminal concept in ancient Greek culture that was strategic to classical rhetoric, literature, aesthetics, and ethics»; at det var «the cornerstone of rhetoric in the Golden Age of Greece», og «one of the master concepts in the ancient world».[3] For øvrig har begrepet også en helt sentral plass i Bibelen, for i det Jesus «begynner sin gjerning», som det heter, sier han: ««Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!». Ordet for «tid» her var altså kairos.[4]

 

Isokrates’ fotspor

Men om en orientering mot kairos nok fantes hos nær sagt alle de antikke tenkerne, var det ingen som vevde dette begrepet inn i sin tenkning slik Isokrates (436-338 f.v.t.) gjorde. Isokrates, Platons fortsatt litt for ukjente samtidige og konkurrent, bygde hele sin pedagogiske retorikk – eller, som han selv kalte det, sin filosofi – på nettopp dette begrepet. For ham var opplæring i talekunst en sentral komponent i dannelsen av kompetente borgere, og det endelige målet for hans undervisning var å sette studentene i stand til å yte tjeneste for bystaten, «to serve the public good in multiple arenas of public and private discourse», som Sipiora skriver.[5] Isokrates godtar med andre ord ikke Platons motsetning mellom «filosofi» og «retorikk». For Isokrates er det snarere slik at det å tilegne seg talekunst, er å dannes som filosof, og at filosofiens formål i sin tur er å gjøre hver og en til deltagende medborgere.[6]

Slik Isokrates beskrev sitt virke var det altså noe langt mer – og noe langt rikere – enn en mekanisk innlæring av teknikker for å manipulere intetanende borgere. Isokrates’ filosofi var snarere å forstå som bred kulturkunnskap kombinert med kommunikative ferdigheter. Det som skulle læres bort, var i bunn og grunn en evne til å manøvrere i kulturen ved hjelp av språk. Idealet for slik manøvrering var naturligvis phronesis, altså praktisk visdom, som for Isokrates var et utpreget pragmatisk ideal; det viste nettopp til en ambisjon om å opptre handlingsdyktig i en lang rekke praktiske situasjoner. Og det er her Isokrates binder sammen kairos med retorikk, for når det man sikter mot er å bli handlingsdyktig i en lang rekke praktiske situasjoner, blir det maktpåliggende å kunne identifisere de «rette ord i rett tid» – som jo er nettopp den fordringen kairos stiller oss overfor.[7] «Ingenting av det som gjøres med intelligens [phronesis] finner sted uten tale», sier Isokrates, «og i alle våre handlinger og tanker er talen vår veileder, og den brukes mest av de som er som mest vise».[8] For Isokrates var det å bli praktisk vis ikke et underordnet mål, slik det var for de andre filosofene; det var selve målet, det var slik man ble en god medborger. Ifølge Isokrates, skriver David Depew og Takis Poulakos, «one cannot be practically wise without cultivating the ability to say the right thing at the right or the opportune moment; and one simply cannot achieve this skill – the skill that Isocrates wants to teach – without positioning oneself as one who appears before and is accountable to one’s fellow citizens».[9]

Slik Isokrates ser det, er det ikke mulig å forutse fremtidige situasjoner på noen fullgod måte. Derfor antar han at det å handle vist ikke er et spørsmål om å «anvende» eller «gjøre virkelig» en eller annen evig Sannhet. Isokrates bygde da også front både mot Platon, som insisterte på de evige sannheter, og mot sofistene, som han mente solgte retoriske «oppskrifter». Selv la han vekt på at praktisk visdom dreier seg om å møte situasjonen man står i, med åpenhet og fleksibilitet, mens man trekker på alt man har av utdanning og erfaring. Det er i møtet mellom det vi kan og vet, på den ene siden, og det hver ny situasjon krever av oss, på den andre, at Isokrates mener vi kan vise oss vise. Det er her, i møtet mellom alt vi er og alt situasjonen er, at det viktige arbeidet gjøres. Og kriteriet for dette arbeidet, det som gjør at vi kan ha en formening om en gitt handling er vis eller ikke, er nettopp kairos – det er hvorvidt handlingen kan sies å ha være passende eller egnet for den konkrete situasjonen, ikke bare i snever forstand (altså om den var «sømmelig»), men i bred, pragmatisk forstand – om den fungerte, om den var i praktisk forstand god. Mennesker med dannelse, sier Isokrates, er de som «håndterer godt de omstendigheter de møter på fra dag til dag, som besitter et skjønn som duger i møte med anledningene slik de byr seg, og som sjelden lar en formålstjenlig handling unnslippe».[10]

Hvis man omtrent på denne måten legger kairos til grunn for hvordan man forstår retorikken, vil man ha havnet et ganske godt stykke fra den rent instrumentelle forståelsen som de fleste kjenner. Jo, retorikken er fortsatt instrumentell, fordi, som vår tids Isokrates, Richard Rorty, en gang sa: «[A]ll anybody ever does with anything is use it».[11] Men om man, som Isokrates, plasserer kairos i sentrum, kan man ikke lenger gå ut fra at man kan «produsere» retoriske effekter etter en oppskrift. Retoriske effekter er nettopp ikke noe man oppnår slik Platons Sokrates hevder, i Gorgias, med sin sammenligning med en «snadderkokk». Vi bør altså forstå retorikken mindre som en oppskrift, med hvilken vi kan fremskaffe et (skadelig) produkt, og mer som en pragmatisk og erfaringsbasert deltagelse i en ytringskultur. Det er riktignok ingen skarp kontrast mellom de to, for når man deltar pragmatisk i en ytringskultur, vil man ofte ønske å skape visse effekter. Man kan for eksempel ønske å få de andre deltagerne i den samme ytringskulturen til å se på populismen som brer seg over hele verden som en akutt trussel vi må møte med alle virkemidler. Eller man vil overbevise de andre deltagerne i den samme ytringskulturen om at muslimene som innvandrer til Europa, opererer med en skjult plan om å islamifisere kontinentet. Men enhver slik effektproduksjon kommer av, og vil måtte vikles inn i, den kulturelle konteksten retorikken ytres i. Effektiv retorikk fordrer dermed dyp – og bred! – kulturkunnskap. Retorikk er ikke som atomvåpen, som utsletter alt, overalt, uansett. Retorikk ligner mer på nærkamp med never og håndvåpen. Altså, bare uten våpnene.

Alt dette betyr at talekunsten, i Isokrates’ forståelse, er mye vanskeligere enn mange har gitt inntrykk av. Det er nettopp noe slikt han påpeker i sitt kjente skrift Mot sofistene; der klager han over at sofistene farer med lettvintheter, at de lover for mye, og at de får det å tale til sine medborgere til å høres ut som et galleri av «triks». Nei, insisterer Isokrates, det å beherske talekunst, det å være overbevisende, er langt på vei det samme som å beherske en kultur – altså den kulturen man taler fra og i og til.

 

Eukairos for Kairos

Hvis vi med dette har etablert de behørige forbindelser bakover i tid, er det viktig å legge til at formålet med dette magasinet for øvrig er nåtidig. Ja, man kunne faktisk si at det å sette retorikkforskningen i kontakt med nåtiden er selve rasjonalet for magasinet; det vi ønsker er nettopp å sette retorikkfaglige begreper og analysemåter løs på fenomener som rører seg her og nå. Vitenskapelig publisering tar som kjent tid, og ofte skjer det at Kairos allerede har hastet forbi, på sine bevingede føtter, før forskningen har kunnet nå frem til relevante mottakere og komme til nytte. Med en viss fare for å bli cheesy, kunne man derfor si at det er eukairos (et godt øyeblikk) for Kairos.

Det er to hovedgrunner til at vi mener tiden nå er inne for dette magasinet. Det første har å gjøre med retorikkfaget selv, mens det andre har å gjøre med omgivelsene.

Etter lengre tids fravær, er fagretorikken nå er tilbake ved flere av landets universiteter og høyskoler. Retorikken er verdens eldste dannelsestradisjon, med linjer tilbake til sofistene; i mer enn to årtusener sto retorikken sentralt i omtrent enhver vestlig skolegang. På reisen mot vår tid ble retorikken riktignok avkortet og innskrumpet, fortrengt av teologi, filosofi, filologi og litteraturstudier. Over tid mistet retorikken dermed mye av sitt opprinnelige, brede formål, nemlig å utstyre unge mennesker til et liv i samfunnets tjeneste. På 1800-tallet lå retorikken på dødsleiet, og med frontalangrep fra den nye vitenskapen, på den ene siden, og romantikken, på den andre, måtte den etter hvert gi tapt. Retorikken forsvant ut som skole- og universitetsfag. I løpet av 1900-tallet, og særlig fra og med «nyretorikken» som begynte å røre på seg på 1950- og 1960-tallet, reiste retorikken seg på ny, men det skjedde nå i et helt nytt – og sterkt spesialisert – akademisk landskap. Følgelig har gjenfødselen stilt retorikken overfor noen dilemmaer, ikke minst: Hvilken rolle finnes det for det brede retorikkfaget i en tid der universitetsfag er (og kanskje også skal være) smale?

The jury is still out on that one, som man sier, og innen akademia har nok retorikken på ny noe å bevise. For eksempel finnes det kun et svært begrenset antall vitenskapelige stillinger i retorikk i dette landet (totalen er et sted rundt 2), og retorikkfaglige utdanningstilbud er mange steder under sterkt press. Det finnes per i dag ikke en såkalt fagkomité for retorikk, noe som setter visse stengsler i veien for fagets videre institusjonalisering. Samtidig har retorikken allerede vist seg verdig gjenfødelsen på andre arenaer. Delvis takket være fagretorikkens tilbakevending til universitetene, har faget på ny inntatt læreplanene for skolen. Elever på ungdomsskole og videregående lærer nå ikke bare om etos, patos og logos, men også om topoi, om feilslutninger, og om… kairos. (Og gjør de det ikke, må lærerne stramme seg opp!) I skrivende stund er redaktøren for det skandinaviske retorikktidsskriftet, Rhetorica Scandinavica, norsk. Flere nordmenn har dessuten vært involvert i det europeiske retorikkforbundet, Rhetoric Society of Europe, og det gis universitetskurs på både bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Og i både næringsliv og offentlig sektor har man blitt storforbruker av kurs og foredrag om retorikk, presentasjonsteknikk, talekunst, og så videre.

Slike forgreninger ut i den «virkelige verden» er ikke tilfeldigheter, noe liksom på siden av det universitetsbaserte retorikkfaget. En ambisjon om å få forskningen til å sirkulere i samfunnet er tvert imot en sentral del av dette fagets formål og selvforståelse. Slik mange fagretorikere ser det, kan vi forstå retorikk som et sett med redskaper som alle borgere i et demokratisk samfunn har rett og plikt til å erverve seg. Gjør man det ikke, kan man ikke fungere som fullverdig demokratisk medborger. Den første anledningen til at Kairos nå oppstår er altså et ønske – og vi vil også mene et behov – for å bidra til et vitalt kretsløp av retorisk innsikt og kunnen som forbinder det akademiske retorikkfaget med forskjellige typer retoriske praktikere: Lærere, politikere, byråkrater, journalister, prester, skribenter – og alle andre som jevnlig bruker språk i et forsøk på å gjøre seg forstått. (Hallo! Det betyr altså alle…).

Men så var det omgivelsene. Vi lever i en tid der integrasjon, samarbeid og solidaritet synes utfordret. Vi skal naturligvis vokte oss for å tenke at tilstanden i Norge er den samme som for eksempel i USA – hvor det står riktig ille til – men man ser mange nok tegn også her til sosial fragmentering og polarisering. Om dette skyldes individualisering, at samfunnet har blitt mer flerkulturelt, eller at folk i større grad samler seg i sine respektive «stammer» – eller, mest sannsynlig, en kombinasjon – har befolkningens doxa vært gjenstand for en viss utflytning. Et stykke på vei er det naturligvis bra, for et samfunn der alle mener og tror det samme, er per definisjon ensrettet og illiberalt. Samtidig er det utvilsomt grenser for hvor langt ting kan flyte ut; det må finnes en kjerne av sosialt og politisk samhold for at et demokratisk samfunn skal fungere. En kjerneoppgave for akademisk så vel som praktisk retorikk i vår tid er arbeide for slik integrasjon, ikke bare ved å utstyre folk til deltagelse i debatt, diskusjon, deliberasjon – slik man ser for seg skal skje i såkalt «deliberativ teori» – men ved å legge til rette for at det foreligger en retorisk infrastruktur som lar folk i størst mulig grad snakke – eller krangle – sammen, snarere enn hver for seg.

Hvis en slik måte å formulere behovet for retorikken på fremstår konservativt («la oss jobbe for at X ikke går tapt!»), kan vi ikke annet enn innrømme at det på noen måter faktisk er slik. Men så må vi legge til at retorikken ikke er konservativ i den forstand at den simpelthen vil bevare ting som de er; den er konservativ på den måten at den vil bevare freden. Det er ikke uten grunn at flere av de gamle sofistene, de første lærerne i retorikk og tilliggende emner, skrev avhandlinger om omonoia, altså «enighet» eller «fred». Retorikken er ikke en kunst i å bevare det ene eller det andre som det er, det er en kunst, kunne man si, igjen med Richard Rorty, i å holde samtalen gående.[12] Det betyr ikke at retorikken ikke kan være krigersk og konfliktfull, for, som blant andre Debra Hawhee har vist, har retorikken helt fra starten vært dyrket som en variant av fysisk kamp – eller faktisk, som en transformasjon av fysisk kamp til verbal ditto.[13] Retorikken er med andre ord en kamp med ord.

Det vesentlige er imidlertid at retorikken insisterer på, underbygger, og bidrar til, at kampen begrenses til nettopp ord: Gester, ikke granater! Metaforer, ikke missiler! Kairos, ikke klasebomber!

Grip luggen, ikke ljåen!

 

  1. Innskriften kom etter sigende på en god stund etter skulpturen, og var forfattet av Poseidippos.
  2. Se Carolyn Miller, «Foreword», i Phillip Sipiora & James Baumlin, Rhetoric and Kairos: Essays in History, Theory, and Praxis (Albany: State University of New York Press, 2002), s. xi-xiii.
  3. Phillip Sipiora, «Introduction: The Ancient Concept of Kairos», i Rhetoric and Kairos, s. 1.
  4. Markus 1:14.
  5. Sipiora, «Introduction», s. 8
  6. Dette er naturligvis en forståelse av «filosofi» som Platon, eller for den saks skyld vår tids fagfilosofer, ikke ville gå med på; de fleste vil snarere tenke på det som her beskrives som «retorikk», men så var også «retorikk» et ord Platon (sannsynligvis) kom opp med for å sverte dem som drev opplæring i (blant annet) talekunst.
  7. Se Øivind Andersen, «Rette ord i rett tid», Rhetorica Scandinavica, 4, 21-27; Øivind Andersen, I retorikkens hage (Oslo: Universitetsforlaget, 1995).
  8. Isokrates i Antidosis, sitert i Sipiora, «Introduction», s. 9.
  9. David Depew & Takis Poulakos, «Introduction», i Takis Poulakos & David Depew (red.) Isocrates and Civic Education (Austin: University of Texas Press, 2004), s. 9.
  10. Isokrates i Panathenaikos, sitert i Sipiora, «Introduction», s. 13.
  11. Richard Rorty, «The Pragmatist’s Progress», i Umberto Eco, Interpretation and Overinterpretation. Redigert av Stefan Collini (Cambridge: Cambridge University Press, 1992), p. 93.
  12. Se Richard Rorty, Philosophy and the Mirror of Nature (Princeton: Princeton University Press, 1979.
  13. Debra Hawhee, Bodily Arts: Rhetoric and Athletics in Ancient Greece (Austin: The University of Texas Press, 2004).