Maktens og avmaktens retorikk

Med retorikk utøver man makt, men samtidig kan man skape avmakt i andre. Det er nettopp det som har skjedd ved universitetet der Peter Fjågesund er ansatt.

I kraft av sitt mål om å overbevise, er retorikken først og fremst et middel for å oppnå makt og innflytelse; den forsøker å vinne adressatens aksept for sitt virkelighetsbilde. I denne prosessen har den en velutstyrt verktøykasse av virkemidler – hederlige og uhederlige, sanne og falske. Sjelden har vi sett flere av retorikkens mange og tidvis skremmende ansikter enn i den siste tidens amerikanske valgkamp og dens enda mer dramatiske etterspill. Makt og avmakt er plutselig vanskelig å skille: Er mengden av demonstranter i Kongressens korridorer ofre eller overgripere; representerer de makt eller avmakt? I skrivende stund har USA fremdeles en president som med mesterlige retoriske grep definerer seg selv som et hjelpeløst offer for ondskapsfulle krefter og sammensvergelser, mens hans meningsmotstandere står der som nesten hjelpeløse tilskuere. Hvem definerer hvem som er hva? Hva er klint og hva er hvete?

På tross av dette uhyre brokete bildet, har mange av oss tatt for gitt at det likevel finnes faste holdepunkter, for eksempel at det i et moderne demokrati, og særlig i et akademia som opererer innenfor rammene av et moderne demokrati, også eksisterer en retorisk grunninnstilling som vi alle har eller burde ha felles – en kompromissløshetens fane som det i tillegg er vår plikt som akademikere å holde høyere enn kanskje noen annen yrkesgruppe, nemlig den åpne, frie debattens fane. Siden Voltaires berømte utsagn på 1700-tallet om alles hellige rett til å hevde sin mening, og i hvert fall siden Georg Brandes’ like berømte slagord, har ingen andre enn erklærte fiender av det frie ord motsatt seg nødvendigheten av «å sette problemer under debatt». En burde derfor kunne forvente at den retoriske praksisen til et samlet akademia – fotfolk som ledere, administratorer som lærere og forskere – hadde dette som sin selvfølgelige ryggmargsrefleks, omtrent slik en lege skal redde liv og en dommer følge loven.

Tesen om den frie og åpne debatten har selvsagt noen helt avgjørende motivasjoner og målsetninger, blant annet en tro på at den er en fornuftig, logisk og hensiktsmessig metode for å identifisere utfordringer og finne tilfredsstillende løsninger. Den er også grunnleggende knyttet til en demokratisk og liberal tankegang; en fri meningsutveksling åpner for at alle stemmer skal bli hørt, og den forutsetter at argumenter er gyldige eller ugyldige uavhengig av debattantenes posisjon og makt. Den ignorerer kort sagt hierarkier.

For de fleste av oss lyder dette som en tautologi, for ikke å si en selvfølgelighet, og forutsatt at disse elementære spillereglene – la oss kalle dem en systemretorikk – blir akseptert og praktisert, følges de – så vidt jeg kan forstå – av noen like selvfølgelige konsekvenser. Én av dem er denne: en slik systemretorikk har ingen hensikt uten at den følges av en tilsvarende involvering og medbestemmelse på alle nivåer. Sier du A, må du også si B. Den frie og åpne ytring må kunne fremmes i fora der den har reelle muligheter til å påvirke og der den ikke medfører risiko for sanksjoner. I sin Bretland-bok fra 1863 tar Aasmund Olavsson Vinje nettopp et nådeløst oppgjør med den oppskrytte britiske pressen på akkurat dette punktet: joda, pressen er fri, men stakkars den som benytter seg av friheten!

En annen konsekvens er denne: I et samfunn eller en institusjon hvor det foregår en fri og likeverdig utveksling av ideer og synspunkter, bør det ikke være behov for en retorisk praksis som benytter «utestemme». Protesttog, usaklighet og sivil ulydighet, kort sagt enhver ytring som ikke finner sin naturlige plass innen etablerte fora, er, i hvert fall innenfor en institusjon, egentlig uttrykk for at den interne debattkulturen har mislyktes i å fange opp og bearbeide legitime synspunkter, og er dypest sett signaler om avmakt. I en ideell verden burde debattkulturen være preget av en konsensus, ikke om løsningene, men om metodene, prosessene og foraene som skal benyttes for å komme til beslutninger.

En tredje konsekvens er denne: I en velfungerende debattkultur vil toleransen for og lojaliteten til beslutninger som tas oppover i systemet, øke. Selvsagt, vil du kanskje innvende. Ja, det er selvsagt; det er demokratiets nesten banale grunnprinsipp at beslutninger på toppen må være forankret på bunnen, og at dette ankerfestet er en garanti for lojalitet til de beslutningene som tas. Ikke bare dét: beslutningene har sin legitimering nettopp i denne ubrutte forbindelsen.

Fra motsatt synsvinkel kan situasjonen beskrives slik: Ved å skape interne styrings- og kommunikasjonssystemer – som er rigget slik at kontakten mellom topp og bunn i praksis er avskåret, eller så svak at den ikke kan kommunisere eller formidle signaler – skaper systemet nettopp en avstand, eller en avgrunn, som sørger for at utestemmen er den eneste stemmen som kan ha håp om å bli hørt. Dette er også en form for systemretorikk, men en risiko- eller provokasjonsretorikk, som i takt med økende avstand også øker risikoen for enten resignasjon eller polarisering, samtidig som den effektivt undergraver tilliten mellom nivåene. Beslutningsprosessen blir som en hengebro med for lange spenn mellom brokarene; beslutningsleddene har ikke tilstrekkelig kontakt med hverandre, og framstår som meningsløse proforma-ledd, som først og fremst er der for å skape en illusjon om kontakt, medvirkning og medbestemmelse, men som for beslutningsprosessens del like gjerne kunne vært fjernet.

En kan naturligvis, og for diskusjonens skyld, helt legitimt hevde at et slikt system og en slik retorisk praksis er verdt prisen eller offeret det medfører, at for eksempel gevinstene ved et såkalt opplyst enevelde oppveier ulempene, men jeg går ikke inn på den problemstillingen her, av den enkle grunn at det så vidt jeg vet ikke finnes seriøse stemmer som åpent vil hevde en slik oppfatning. Tvert imot hører jeg fra lederkorpset i dagens akademia utelukkende uttalelser som understreker nødvendigheten av medvirkning og medbestemmelse, slik tradisjonen har vært svært lenge, med unntak av fem år på 1940-tallet.

Selv arbeider jeg ved et moderne, og endatil nytt, norsk universitet, Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Hvor befinner så denne institusjonen seg i spennet mellom disse ytterpunktene? Hva slags intern kommunikasjon og retorisk praksis kjennetegner den?

Leseren av denne artikkelen vil sikkert for lengst ha ant at den vil munne ut i en kritikk av USNs retoriske praksis, og det er helt rett. Så langt har jeg imidlertid bare vandret hvileløst fram og tilbake foran målskiven og lurt på hvordan jeg skal legge an og sikte inn. Metaforen er imidlertid misvisende, for jeg sliter faktisk med å fastslå hvor målskiven befinner seg. Sannheten er nemlig at USNs hjemmesider inneholder en nesten grenseløs mengde med informasjon, bestående av referater fra styremøter, såkalte dialogmøter, utvalgsmøter, informasjons- og drøftelsesmøter (ID-møter), programerklæringer, målsetninger, strategidokumenter, og så videre. Det siste jeg kan klage på er informasjon. Den er åpen og – i hvert fall i teorien – tilgjengelig, dersom jeg har tid og ork til å orientere meg i den gigantiske jungelen.

Problemet er bare at alt jeg finner, peker én vei, nemlig nedover. Det er alltid ledelsen som informerer ovenfra og ned om hva den har produsert av planer og vedtak som i siste instans vil angå meg. En gang for lenge, lenge siden, det vil si for femten-tyve år siden, hadde vi representative fora på alle nivåer som faktisk kunne sende signaler oppover. Prosesser gikk begge veier; det fantes en grad av gjensidighet som ga oss, gjennom våre valgte representanter på alle nivåer, en reell følelse av medbestemmelse. Disse prosessene er for lengst avskaffet og erstattet av en lavine av informasjon, en retorisk tsunami som åpenbart er der for å erstatte den reelle medbestemmelsen som engang fantes. Det er en erstatnings– eller kamuflasjeretorikk, som pretenderer at informasjon, og til dels informasjon om viktigheten av informasjon, er en mer moderne, rasjonell og effektiv måte å praktisere medbestemmelse på enn før, altså et likeverdig alternativ til den presumptivt tungrodde og ineffektive måten som tidligere ble benyttet.

Jeg blir stadig minnet på en uttalelse, sitert i Alan Bullocks store Hitler-biografi, fra en av Tysklands ledende jurister på 1930-tallet: «Tysklands lov er til enhver tid Førerens vilje.» Uttalelsen er interessant, for den etterlater en besnærende illusjon om at Tyskland fortsatt er styrt av lov; den tar bare tilfeldigvis form av Førerens vilje, som kvalitativt gjør samme nytten. Slik lyktes helt sikkert den samme juristen med å overbevise seg selv om at han ikke hadde gått på akkord med noen av de juridiske prinsippene han hadde blitt opplært til å betrakte som absolutte. På samme forførende vis blir vi i dagens akademia forsøkt innbilt at strømmen av informasjon fra en ikke-valgt og ikke-involverende ledelse, en informasjon som er formulert som om den gjenspeiler en genuin dialog mellom likestilte parter, er det samme som demokrati og medbestemmelse, at vi er deltakere snarere enn tilskuere.

Ordet retorikk har til dels et dårlig rykte; «bare retorikk» betyr noe i retning av «pompøst eller suspekt tomprat». Som antydet lever vi i en verden der den åpne, frie debatten er alvorlig truet. Ja, det er en klisjé, men det er også en sannhet, en helt reell trussel. Den 7. januar 2021, i etterkant av stormingen av den amerikanske Kongressen, holdt Joe Biden en tale som bør inngå i alle framtidige historiebøker. I denne talen snakket han ikke bare om det amerikanske rettssystemet og hva det er tuftet på, men om hva et rettssystem er, rent prinsipielt. Talen var en leksjon, rettet mot en president som systematisk har undergravet nettopp prinsippenes betydning, og som har dyrket en retorikk hvor mangelen på prinsipper og konsekvens har vært selve nøkkelen til en høyst villet utvanning og oppløsning. Det er neppe kontroversielt å påstå at denne retoriske praksisen har flyttet grensene for hele den politiske debatten, også i Norge.

Jeg nevner dette fordi utvanning og oppløsning også kjennetegner retorikken til styringsregimet i norsk akademia. Prinsippene vi presumptivt er underlagt, harmonerer ikke med virkeligheten vi lever i, eller med retorikken som benyttes. Jeg vet for eksempel ikke om noen av mine kolleger som mener at bombardementet av informasjon som vi utsettes for, faktisk bidrar til en følelse av deltakelse og medbestemmelse. De aller fleste av oss oppfatter den som helt uvedkommende, nærmest som en støy, av den enkle grunn at vi i all hovedsak aldri har vært involvert i det den handler om. Jo, vi har fagforeninger, og enkeltpersoner blir med jevne mellomrom invitert – av ledere ansatt i lukkede prosesser – inn i en komité eller et utvalg for å gi sin legitimerende stemme til forskjellige utredninger og planer, men alle representative fora vi engang hadde er nedlagt. Videre er de administrative strukturene, som ved USN er fordelt over åtte studiesteder, uavhengige av geografi, slik at avstandene i systemet er maksimalisert, nettopp slik at den genuine kommunikasjonen – formell eller uformell – i praksis er fraværende. Brokarene bærer ikke spennet. Våre nærmeste ledere ser vi nesten aldri. For det daglige virkes del kunne de like gjerne ikke ha eksistert; de har ingen åpenbar betydning som annet enn forfattere av julehilsener (med takk for godt samarbeid!) og budbringere av beslutninger ovenfra. Og når ledere på høyere nivå en uhyre sjelden gang dukker opp på et dialogmøte (merk navnebruken) sammen med en ledergruppe vi ikke har noe som helst forhold til, har de innført en praksis som vi tidligere var forskånet for: de serverer oss kaffe og sjokoladekake, samtidig som de viser en rørende interesse for hva vi mener. De har kort sagt anlagt en form for intimitetsretorikk, som er omvendt proporsjonal med vår følelse av nærhet til og medvirkning i det systemet de representerer og forvalter. Over denne kaffe- og kakeserveringen og ordet-er-fritt-seansen ligger det en klam eim av dårlig samvittighet, en siste rest av bevissthet om en tid da dialogen var reell. Og ikke nok med det: når det hele er over, har det bredt seg en forunderlig kultur blant de få frammøtte for å klappe, som for å uttrykke sin ydmyke takknemlighet for at en fraværende ledelse endelig fant det for godt å stikke innom!

Det jeg forsøker å nærme meg, er en analyse av den tause, lammende resignasjonen som hviler over et system som har kastet all reell involvering over bord; et system som både innad og utad fører en retorisk praksis som om involvering og medbestemmelse var reelt til stede, men som innerst inne er klar over at det ikke er tilfelle. Det er denne som-om-virkeligheten, denne grunnleggende uredeligheten omkring hvordan det egentlig forholder seg, som virkelig gjør meg skremt, og som vi gradvis og nesten umerkelig aksepterer som en normalitet. Jeg forsøker også å finne en angrepsvinkel som tar høyde for at dette ikke lenger er en intellektuell eller akademisk diskusjon mellom likeverdige parter, da det innenfor systemet ikke finnes noen fora eller radiofrekvens for reell kontakt. Alle disse er lagt ned, stengt av. I stedet må jeg stå – som her – på utsiden og rope. Jeg har tidligere – senest i en kronikk i Khrono i 2020 – forsøkt det samme: å stå utenfor og invitere til debatt. Men jeg visste utmerket godt hvilken retorikk jeg ville bli møtt med: taushetens. Taushetens retorikk er både den enkleste og mest hensiktsmessige retoriske strategien en angrepet ledelse benytter, i akademia som andre steder. Strategien er enkel: trett dem ut, svar bare i ytterste nødsfall. Den er også, på samme tid, den feigeste og den mest ydmykende: feig fordi den er unnvikende; ydmykende fordi den signaliserer at jeg ikke er verdig et svar. Det svaret som til slutt kommer, ved tilstrekkelig provokasjon, er et krav om lojalitet.

Kravet til lojalitet er, sammen med kravet om å gå tjenestevei, den moderne ledelsesretorikkens columbi egg. I kombinasjon med avviklingen av demokratiske fora har dette egentlig løst problemet med alle uønskede forsøk på å sette problemer under debatt: ingen kan bestride at kravet om lojalitet overfor fattede beslutninger er rimelig; alle må være enige om at tjenestevei sikrer orden og likebehandling. I et system med tilfredsstillende representasjon gir dette også utmerket mening. Problemet oppstår når tjenesteveien ikke lenger inneholder de stasjonene som legitimerer lojalitetskravet, når tjenesteveien går gjennom en ødemark.

Avmaktens retorikk blir slik en eskalerende retorikk, en stadig sterkere banking på en lukket dør. Den påkaller utestemmen hos den som kritiserer og, som nevnt, det motsatte, nemlig tausheten, hos den som blir kritisert, dvs. inntil utestemmen blir umulig å ignorere. Da har systemet enda et retorisk virkemiddel til disposisjon: advarselen eller irettesettelsen. Irettesettelsen, den negative enveiskommunikasjonen fra ledelse til underordnet, er imidlertid som pavens bannbuller i middelalderen: den må brukes sjelden og med forsiktighet, ellers mister den sin virkning. Dessuten står den i grell kontrast til kravet om den åpne og frie debatten, som ingen vil sette spørsmålstegn ved. Jeg vet ikke hvor grensen for irettesettelsen går; jeg har foreløpig ikke opplevet den, men jeg har kolleger som har gjort det, og enhver bruk av utestemme er en utforskning av denne grensen, som igjen representerer punktet for dialogens sammenbrudd – i den grad en genuin dialog faktisk finnes.

Til slutt: En akademisk stilling har inneholdt og inneholder fortsatt en stor porsjon frihet. Nei, langt mer enn det: all troverdig akademisk virksomhet er tuftet på en betydelig grad av frihet. Frihet er solen, oksygenet og klorofyllet som gjør virksomheten mulig. Substantivet «forskning» gir ingen mening uten adjektivet «fri». Akademia har i løpet av et par tiår opplevet en gigantisk omveltning. Der det en gang var en absolutt selvfølge at representantene for primærvirksomheten var tungt inne i styringen av institusjonene, er normalen nå det motsatte. I takt med omveltningen har også retorikken endret seg. Mens festtaleretorikken er den samme, er det nede på gateplanet tykk tåke med hensyn til om de ansatte nyter godt av medbestemmelse, medvirkning eller deltakelse, eller i svært mange saker ingen av delene. De som bokstavelig talt fører ordet på vegne av institusjonen, er ikke først og fremst rekruttert fra grunnplanet, og retorikken de benytter, er hentet ovenfra – fra myndigheter og departement – hvor lojaliteten deres også har sin tilhørighet. Forankringen til primærvirksomheten som tidligere fantes gjennom en kontinuerlig sirkulering av ansatte oppover i valgte verv og fora, og deretter tilbake til grunnplanet, er borte og har etterlatt to atskilte retoriske praksiser og vokabularer som står fremmedgjort overfor hverandre. Jeg tror ikke jeg er alene om å spørre meg: Tror de virkelig, der oppe, at vi har en reell, meningsfull og produktiv dialog, og at vi sammen staker ut veien videre? Eg berre undrar.