Medborgerlighet og umedborgerlighet

President Trump var symptomet, ikke sykdommen – og pasienten var den offentlige samtalen.

Den første valgkampdebatten mellom Donald Trump og Joe Biden var forbausende. Den artet seg som et skuespill med omtrent alle typer usivilisert oppførsel man kan tenke seg: Kandidatene kalte hverandre navn, de avbrøt, fornærmet og hånet hverandre. Kommentatorer, journalister og akademikere syntes å være enige om at debatten hadde vært en katastrofe. Noen av dem omtalte den, uhøflig nok, som et «shitshow».

Strengt tatt burde vi ikke beskrive den som en «debatt» i det hele tatt, for her var det ikke spor av fornuftig, veloverveid, gjennomtenkt argumentasjon av den typen som krever påstander, bevis og motbevis, slikt vi med rette assosierer med ordet «debatt». Riktignok har «debattene» i de amerikanske presidentvalgene i flere tiår vært lite mer enn anledninger for kandidatene til å fremføre innøvde punkter og se etter øyeblikk til å ta motparten. Tabbene har vært det mest minneverdige ved dem. Likevel har debattantene munnhugget med en viss høflighet, og kandidatene har brukt et språk preget av gjensidig respekt og anerkjennelse. Om valgene også sent i forrige århundre var preget av verbale (og innimellom fysiske) angrep, var det likevel ikke slik at man skjelte hverandre ut på riksdekkende fjernsyn.

Vi lar oss kanskje forferde av president Trumps fremferd, men han er symptomet, ikke sykdommen. I et demokratisk samfunn vil det alltid finnes visse spenninger mellom en forpliktelse til medborgerlighet, på den ene siden, og en dragning mot umedborgerlige handlinger, på den andre.[1] Man kan i noen grad forstå denne spenningen med motsetningsparet idealer vs. realisme/realpolitikk. Innenfor en slik ramme, vil man velge å opptre medborgerlig bare i den grad det fungerer som en strategi – for eksempel vil man gå for en medborgerlig fremtoning om det viser seg at velgerne setter pris på nettopp det. Vi vil her ta til orde for at vi bør forstå dette på en annen måte. Vi mener at verdien av medborgerlighet stikker mye dypere enn dette.

I boken Beyond Civility tar vi til orde for en mer nyansert forståelse av medborgerlighet og umedborgerlighet.[2] Vår hovedtese er at vi må skille skarpere mellom det vi kaller «sterk» og «svak» medborgerlighet. Det siste betegner det vi ellers tenker på som (ordinær) høflighet. Det er viktig av mange grunner, men vi mener at den ikke er nok til å understøtte vanskelige offentlige samtaler, der man rører borti dype uenigheter som har å gjøre med verdier, identitet og politiske beslutninger. I slike tilfeller vil det «høflige» alternativet vel være å overse uenighetene, men det er det samme som å forhindre debatt om presserende saker som rører seg i offentligheten. Sterk medborgerlighet fordrer at det opprettholdes relasjoner mellom folk som er dypt uenige med hverandre. Man tenker kanskje at dette er det vi kaller «deliberasjon», men vi insisterer på betegnelsen medborgerlighet, fordi vi er interessert i de store, helhetlige konsekvensene av at slike relasjoner enten er utbredt eller ikke utbredt i et samfunn. Sterk medborgerlighet krever dyp toleranse, evnen til å lytte grundig til en annen og en vilje til å danne og omdanne felles ståsteder, uten en antagelse om at samtalen avhenger av en stabil forankring. Sterk medborgerlighet krever at vi anerkjenner andres kompleksitet, at vi ser at folk er mer enn posisjonene eller verdiene som vi mener er så gale.

Det er viktig for oss å opponere mot den typen realrhetorik som antar at man lykkes best med «den brente jords retorikk». I en sak fra The New Yorker om «The Lincoln Project» (en gruppe tidligere republikanere som har kjørt en mediekampanje mot president Trump), uttalte en av grunnleggerne, Rick Wilson: «Demokratene spiller for å vinne argumentet; jeg spiller for å vinne valget».[3] Men hvis man må rive i stykker det som finnes av samhold i samfunnet for å vinne et valg, må vi nesten spørre oss om seieren fortsatt kan betraktes som en «suksess». Ironisk nok syntes Wilson blind for at hans tilnærming er akkurat den samme som banet veien for Trumps valgseier og senere herjinger.

Det vi ønsker å se nærmere på i resten av denne teksten er oppfordringer til umedborgerlighet, altså til en tilnærming som appellerer til det verste i folk, og som bryter ned snarere enn å styrke offentlige relasjoner. Er dette virkelig et vellykket alternativ? Er denne tilnærmingen verdt det, gitt hva slags sannsynlige virkninger den har?

Vi finner det nyttig også å trekke en distinksjon mellom svak og sterk umedborgerlighet. Med «svak umedborgerlighet» mener vi en oppførsel som bryter med sosiale normer eller forventninger, og som har til hensikt å fornærme noen eller å skape ubehag. Hvis man i en politiske debatt for eksempel fornærmer noen ved å stille spørsmål ved deres motiver, kan vi regne det som svak umedborgerlighet. En slik offentlig mangel på respekt ødelegger muligheten for produktive utvekslinger. Det er verdt å spørre seg hva som skjer med den offentlige samtalen i demokratiske samfunn om slike former for «svak umedborgerlighet» blir gjengs praksis.

Men så finnes det også former for «sterk umedborgerlighet», som går enda lenger. Med «sterk umedborgerlighet» mener vi en oppførsel som – bevisst eller ubevisst – forstyrrer samtalens vanlige flyt, og som på den måten forsterker og fordyper skillelinjer mellom grupper som forstås som moralsk adskilte og motsatte. Sterk umedborgerlighet kan for eksempel arte seg som forsøk på å fortie, undergrave og fjerne bestemte stemmer fra den offentlige samtalen. Som en kommunikasjonsstrategi bruker «sterk umederborgerlighet» fornærmelser, uhøflighet og avbrytelser, med det mål for øye å nøytralisere bestemte aktører på den offentlige scenen, fordi man mener at disse aktørene ikke fortjener å bli hørt i deliberative prosesser. Medlemmer av både venstre- og høyresiden har brukt varianter av sterk umedborgerlighet, og har begrunnet det med behovet for en kritisk holdning – og dermed har de også vunnet enkelte politiske seire.

Fra fagretorikkens perspektiv er det fire spørsmål vi finner særlig presserende: Hva gjør umedborgerlige kommunikasjonspraksiser med den offentlige samtalen? Hvordan virker de? Hva slags endringer gjøres mulig gjennom umedborgerlig kommunikasjon? Og hvordan kan vi bevare former for umedborgerlighet som kanskje kan være konstruktive og nyttige?

Hvis vi lykkes med å finne svar på disse spørsmålene, vil vi ha oppnådd en dypere forståelse for fenomenet retorisk medborgerskap. Vi vil få et mer sofistikert bilde av aktørene som kommuniserer umedborgerlig, og vi vil få et klarere bilde av hva taktisk umedborgerlighet kan føre til. Vi ville kunne oppnå større bevisshet om hvilke modi og virkninger umedborgerlighet som kommunikasjonspraksis har, og vi ville kunne skape omstendigheter der vi kan ta opplyste valg om hvorvidt, hvor og hvordan det er legitimt å bedrive umedborgerlig praksis (eller i alle fall forstå bedre hva som står på spill om vi velger å bedrive slik praksis).

Fra vårt perspektiv virker det umulig å forestille seg en verden der medborgerlig deliberasjon var det eneste vi bedrev. Fristelsen til å bruke splittende retorikk for å undergrave politiske motstandere vil vedvare uansett hvor solid demokratisk kultur vi lykkes med å bygge. Umedborgerlighet hører til retorikkens «mørke side». Selv om den noen ganger undertrykkes, er den alltid der.

Men om vi ønsker å opprettholde, stryke og fordype den demokratiske kulturen vår, avhenger det av at vi, i alle fall i noen grad, klarer å begrense denne typen retorikk. Hvis ikke, står den i fare for å rive hele systemet i stykker. I det minste må vi finne måter å praktisere umedborgerlighet på som gjør at forstyrrelsene den skaper ikke truer systemet som sådan. Kanskje det beste stedet å begynne en undersøkelse av umedborgerlighet er med en innsikt om at det sosiale limet som holder demokratiske samfunn sammen avhenger av to relaterte retoriske funksjoner: splittelse og identifikasjon.

Når vi ytrer oss retorisk, er det umulig for oss å unngå å assosiere og dissosiere, eller identifisere og splitte, i våre språkhandlinger. Mens noen ledere forsøker å veve sammen store, ulike grupper av mennesker ved å skape identifikasjon med retoriske virkemidler, bruker andre dissosiasjon for å skape en identifikasjon som står i motsetning til et annet parti, en person eller en gruppe. Det finnes naturligvis måter å gjøre dette på som ikke er like urovekkende. For eksempel kan en politiker erklære seg som en venn av folket, en som bryr seg mer enn motkandidatene om arbeidsplasser og om helsevesen, men han har ikke dermed antydet at noen andre er onde. Umedborgerlige handlinger (fra «du er dum!» til «du er rasist!») begynner retorisk sett med å gi navn til en bestemt egenskap ved en person, hvorpå man bruker den som en brekkstang for å dissosiere en gruppe fra personen eller gruppen som har den egenskapen. Dermed skaper man en følelse av identifikasjon med inn-gruppen som man dissosierer fra skyteskiven for umedborgerligheten. Det som er unikt for umedborgerlighet er graden eller intensiteten av dissosiasjon, altså den negative verdien man hekter på ut-gruppen.

Den antikke retorikeren Prodikos underviste sine studenter i en dissosieringsmetode som han kalte «navnkorrekthet». En øvelse han ga sine studenter var å utarbeide finmaskete distinksjoner mellom synonymer. For eksempel kunne man bli bedt om å lage en distinksjon mellom «smidig» og «fleksibel». Dette krevde at man ga navn til en egenskap som hørte til adjektivet «smidig» men som ikke hørte til adjektivet «fleksibel». En slik metode kan utvides til å skape et skille mellom to nært relaterte ideer, begreper eller ting. Umedborgerlighet er en overdreven forlengelse av en slik praksis, utformet som en superladning av de sosiale og politiske skillene man skaper retorisk.

Vi vil konkludere med to poenger. Det første er at mange tilsynelatende tøffe appeller til umedborgerlighetens verdi bommer på mål både direkte (fordi det ikke alltid er særlig effektivt, eksempelvis hvis publikum er kritiske eller blir frastøtt av det), og indirekte ved at de ikke på en troverdig måte tar inn over seg kostnadene ved at den offentlige samtalen forvitrer. Det er litt som å ta luften ut av dekkene på en bil man også selv kjører. Det andre er at vi kunne ha god bruk for noen «balansetester» for praktisering av umedborgerlighet, og vi vil her foreslå tre slike. Dette er altså ment som måter å teste om det, etisk sett, kan forsvares å opptre umedborgerlig.

Korrosjonstesten – En av medborgerlighetens antagelser er at man skal interagere med andre som om man kommer til å interagere med dem igjen. Det er imidlertid viktig å være klar over at folk ikke nødvendigvis brenner broer; ofte er det snarere slik at de hakker av stadig nye fliser av dem, og effekten er omtrent som når rust spiser seg inn i en metallbro. Uhøflighet kan ha store konsekvenser for mellommenneskelige relasjoner. Men selv i offentlig kommunikasjon kan umedborgerlighet, om den nå kan forsvares eller ikke, korrodere muligheten til deliberativt eller demokratisk engasjement, fordi relasjoner i offentligheten også er relasjoner. Før man velger umedborgerlighet, bør man derfor spørre seg om det er verdt å forverre en relasjon som gjør det sosiale livet mulig. Noen ganger er umedborgerlighet ikke bare fristende, men direkte tilfredsstillende. Et sarkastisk stikk, en frekk epost eller en bitende bloggkommnentar kan tilfredsstille et dyptsittende behov for å få rett. Men denne tilfredsstillelsen må balanseres – selv i det offentlige rom hvor man omgås fremmede – mot de potensielt korroderende virkningene den kan ha.

Degraderingstesten – Selv om en gitt oppførsel skulle bestå korrosjonstesten, og selv om den skulle ha konsekvenser man ønsker (eksempelvis å sjokkere folk til å oppdage moralsk urett), bør man spørre om den bidrar til å nedverdige eller forvitre ens egen karakter eller moralske status. Med andre ord kan både medborgerlighet og umedborgerlighet i forskjellige situasjoner innebære en moralsk kostnad. Jo oftere man praktiserer umedborgerlighet, desto dårligere blir ens utgangspunkt for å forvente eller kreve medborgerlighet av andre, og desto mindre følsom blir man for standarder for ens egen oppførsel.

Komforttesten – Både medborgerlige og umedborgerlige handlinger kan gjøre folk ukomfortable. Hvis du ikke kan tåle et gitt menneske, eller du bærer nag, kan det være at du synes det er ukomfortabelt om de er høflige mot deg. Like fullt er de høflige! En kronikk som har et godt argument som du er uenig i, kan være ukomfortabel lesning, men argumentet er ikke umedborgerlig. Hvis noen på en høflig måte motsetter seg din bruk av et gitt ord, kan det gjøre deg ukomfortabel, men forespørselen kan være like høflig som ditt svar i prinsippet kan være; det at situasjonen er pinlig, betyr ikke at den ikke er medborgerlig.

Disse testene er uformet for å gjøre oss klokere på våre kommunikasjonspraksiser og for å få oss til å innse at det sosiale stoffet som holder demokratiet sammen krever vedlikehold og omsorg. Et fullt ut fungerende demokrati kan ikke for evig og alltid stå imot dramatiske former for sterk umedborgerlighet; til slutt vil slike kommunikasjonspraksiser ødelegge det som binder det sosiale livet sammen. Det betyr ikke at vi bør eller skal unngå konflikter, men at vi har et kommunikativt ansvar når vi hanskes med dem, og forpliktelser overfor det mangedimensjonale fremmede som utgjør vår sosiale verden. Utfordringen er dermed å forhandle en bestemt type spenning, nemlig mellom å ville bedre våre vilkår, på den ene siden, og ønsket om å bevare en god relasjon til dem vi ønsker å forandre, på den andre. Dette er grunnleggende for vårt kommunikative arbeid som medborgere.

 

  1. I sin bok bruker Keith og Danisch begrepene civility og incivility. Dette skaper et visst problem i oversettelsen, i og med at forfatterne ønsker å lage et skille mellom civility og politeness, som begge oversetter til «høflighet» på norsk. I samråd med forfatterne har vi valgt begrepsparet medborgerlighet/umedborgerlighet som oversettelse. Det har flere fordeler: Roten, «borger», har langt på vei overlappende betydning med roten i civility, nemlig civis, og dessuten er ordet «medborgerskap» allerede etablert i skandinavisk retorikkforskning, langt på vei med samme betydning som Keith og Danisch her ønsker å gi ordet civility. [Oversetters anmerkning.]
  2. William Keith & Rob Danisch, Beyond Civility: The Competing Obligations of Citizenship (University Park: Penn State University Press, 2020).
  3. https://www.newyorker.com/magazine/2020/10/12/inside-the-lincoln-projects-war-against-trump