Mer lesbar enn brukbar

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Strutter Inn i sakens prosa vel mye av engasjement og entusiasme? Siri Nergaard har lest seg inn i boken og anmelder den her for Kairos.

Boken til Marte Blikstad-Balas og Johan L. Tønnessons Inn i sakens prosa – forøvrig en veldig god tittel – er en bok som nærmest strutter av engasjement og entusiasme for sakprosa.[i] Langt på vei lykkes forfatterne i å la sin iver smitte over på leseren, men som jeg skal komme tilbake til, blir den samme iveren også bokens svakhet.

På overbevisende måte viser forfatterne hvor allestedsværende, komplekse og varierte sakprosatekster er: de følger oss bokstavelig talt fra fødsel til død og det er langt på vei gjennom dem ”vi orienterer oss i verden” (s. 12). Boken forklarer hvorfor det er så viktig at vi er i stand til å forstå virkemidlene og grepene de forskjellige tekstene består av, og presenterer redskapene som kan anvendes til å analyser dem.

Her er det noe for en hver smak og interesse: fra boken om botanikk til pressemeldingen, fra reklamen i dataspill til debattinnlegget, fra kongens tale til lovparagrafen. Begrepet sakprosatekst anvendes i særdeles utvidet forstand, men det har de belegg for, samtidig som det i dagens komplekse tekstunivers er særdeles viktig å være i stand til å forholde seg bevisst til alle de forskjellige modalitetene som gjerne er involvert i et spesielt tekstuttrykk. Tematisk sett er dessuten mange av teksteksemplene dagsaktuelle, eller hentet fra en virkelighet mange lesere har et direkte forhold til; dette bidrar til at de fleste kan oppleve at tekstene angår nettopp dem.

Ja, forfatternes entusiasme – som kommer til uttrykk i et spesielt ledig språk – smitter: boken lykkes i å inspirere til videre tenkning, og til å oppdage og fortsette å utforske det enorme sakprosauniverset som omgir oss. Det finnes nesten ikke grenser for hvilke tekster som fortjener sakprosaanalyse, og jeg ser for meg mange engasjerte skoleelever når de oppdager at tekstene de selv leser, lager og bruker i sin hverdag, er verdig en analyse.

Men hvordan er det nå denne teksten fungerer som sakprosa selv? Jeg velger å betrakte den som en lærebok for lærere, selv om det på mange måter ikke er åpenbart at det er en slik type tekst dette dreier seg om. For innimellom får jeg inntrykk av at boken ønsker å være mange ting på en gang, og at den ikke helt har bestemt seg for hva den vil være, eller at den noen ganger glemmer seg litt bort. Det kan selvfølgelig også hende at forfatterne har flere lesergrupper i tankene: et sted henvender de seg nemlig direkte til leseren og spør om hen leser boken som ”en pensumbok” eller ”av lyst eller allmenn interesse?” (s. 37); selv sitter jeg igjen med inntrykket at målgruppene er litt for mange.

Men det kan hende at jeg til tider synes det er vanskelig å plassere boken, rett og slett fordi jeg ikke er nok bevandret i denne kategorien tekster. Kanskje det er slik lærebøker er for tiden, mindre systematiske i sine fremlegg, og mer til inspirasjon enn til etterfølgelse. Eller kanskje det rett og slett ikke er en lærebok?

Men det må være sagt, forfatterne anstrenger seg ikke for at jeg skal ha en klar idé om hva slags bok det er jeg leser. Det er nemlig ikke før et godt stykke ut i innledningskapitlet (s. 22, kapitlets tolvte side) at forfatterne for første gang gjør det klart hva de vil med boken, eller i alle fall noe de ”blant annet” vil med den. Først her, etter å ha understreket hvor viktig sakprosaen er, forklart hva begrepet står for, påpekt dens viktige bidrag til dannelse og den nære forbindelsen til literacy, erklærer de at de ”blant annet (…) ønsker å bidra til at elever gjennom norskfaget blir bedre rustet til å møte sakprosatekstene som vil prege hverdagen deres…” Det er kanskje åpenbart, men at boken retter seg mot norskfaget og har til hensikt å bidra med eksempler på hvordan sakprosatekster kan bli analysert i skolen, synes jeg forfatterne skulle klargjort litt før. Hvis ikke risikerer boken å oppleves som enten innforstått – som om den henvender seg til en allerede innviet lesergruppe, som vet hvilke forventninger de skal ha til boken – eller som om hensiktene er så mange, at de blir presentert litt etter hvert. Det står riktignok i vaskeseddelen at ”Denne boka gir en innføring i tekstanalyse….”, men hvorfor må jeg vente så lenge før forfatterne selv informerer meg om hvor de akter å ta meg med? Det har å gjøre med å gi tydelige signaler om hvilken Modelleser jeg skal forsøke å inkarnere – for å følge bokens egen teori og terminologi –  slik at jeg kan lese, tolke og forstå den på dens egne premisser. At Modelleser står med stor M forklares i boken, nemlig at det skal være klart at det er en figur i teksten og ikke en person begrepet henviser til.

At et lengre avsnitt lenger ut i det samme innledningskapitlet vies ”Sakprosaens roller i skolen – og i norskfaget”, gjør det jo selvfølgelig klart hvilket fokus boken har. Men igjen, vil jeg påstå, på en litt indirekte måte. For når formålsparagrafen til den norske skolen og læreplanene for Kunnskapsløftet og den senere fagfornyelsen, på den ene siden belyser ”hvilke roller sakprosaen er ment å ha i opplæringen” (s. 23), går teksten plutselig over til å bli en analyse av hvordan formålsparagrafen er formulert og hvordan den fremstår som sakprosatekst, for deretter å vurdere dens innhold igjen. Akkurat dette trekket er ganske gjennomgående i boken: den arbeider på forskjellige plan samtidig, og det kan til tide være vanskelig å følge med i hvilket plan den beveger seg på, og når, og med hvilken hensikt. Når analyserer den sakprosateksten som tekst, og når kommenterer den innholdet i sakprosateksten? Samtidig som skolens formålsparagraf selvfølgelig også er en sakprosatekst, gjelder den også norskfaget, og det er utvilsomt både fristende og fascinerende å slå to fluer i en smekk. Men når det hele i tillegg blir krydret med mer personlige kommentarer, som hvordan man for eksempel skal forstå ”en trygg språkbruker”, blir det utfordrende å forstå hva som er hva, og hva slags type resonnement vi som lesere egentlig skal være med på. Hvem er det egentlig som hevder hva, lurer jeg på innimellom? Og hvor er for eksempel påstanden som tilskrives Gedde-Dahl hentet fra? (s. 24). Mitt inntrykk er at forfatterne noen ganger går i den samme fellen som de selv angriper, når de flere steder legger mer vekt på innholdet som formidles i en sakprosatekst enn hvordan den er et ”komplekst og spennende studieobjekt i seg selv” (s. 29).

Hvert teksteksempel blir grundig kontekstualisert og kommentert, med utførlige beskrivelser av bakgrunnen, historien, anvendelsen, og virkningen av teksten. Dette fører til tider til at selve analysen kommer litt ut av syne. Enkelte ganger er det som om forfatternes personlige engasjement i tekstenes tematikk tar over for selve analysen av den, som nærmest drukner i en overflod av ord og kommentarer som ”denne perlen av en sakprosabok” (s. 63), eller en lengre refleksjon rundt hvor viktige spalter som Aftenpostens Si ;D er. Dette gjør det til tider vanskelig å skille ut hva som er relevant for selve analysen og ikke, i tillegg til at det i for stor grad blir preget av forfatternes egne meninger.

Med så stor ordrikdom og så utvidete analyser, hele tiden så ivrig formidlet, er det som om tekstene blir så ferdig analysert at det ikke er mer å si. De blir på en måte så fulle, at jeg som leser får en metthetsfølelse som gjør at jeg innimellom risikerer å miste inspirasjonen til videre analyse. Det er blant annet på denne måten jeg mener at forfatternes iver noen ganger står i fare for å oppnå det motsatte.

Den rike variasjonen i teksteksemplene henter meg imidlertid inn igjen, jeg er nysgjerrig på å gå videre, og jeg lar meg på nytt innvie i sakprosaens mangfoldighet, som stadig belyses med gode og originale poenger. Men så er det på ny noe som gjør at entusiasmen og iveren i analysene ikke helt oppnår smitteeffekten jeg antar de ønsker: det er noe med språket som gjør at analysene ofte på en måte virker så personlige at jeg sitter igjen med følelsen av å bli viet inn i forfatternes eget analyseunivers for å vise hvor gode de selv er på sakprosaanalyse. Slik blir jeg på en måte stående utenfor analysene deres – fordi de er så ”deres”, og det blir mindre tydelig hva bokens lesere konkret kan bruke den til.

Igjen, det er noe med språket som noen ganger skaper avstand, i stedet for å hente meg inn. De mange vendingene med idiomatiske uttrykk og metaforer som boken er full av, (”Vi skal nå ta fra et batteri av redskaper”, ”vi må pusse linsene”), som helt sikkert har til hensikt å gjøre teksten ledigere, fri for stive eller høytidelig vendinger, oppleves snarere påtatt enn spontane, eller overlagt pedagogiske, for å skape en Modelleser som på en måte er en kompis. Men jeg blir litt usikker: er denne kompisen en lærer, som likner forbløffende mye på en elev?

I kapitlet om Si:D finner vi flere sider der forfatterne forlater teksten til fordel for klasserommet, og analyserer det de kaller ”klasseromsdiskurs”. Et slikt valg forklares med at ”Norskfaget skal (…) være en arena for begge deler – noe som legitimerer en analyse av en samtale om et debattinnlegg”, konkluderer de. Men dette skulle da ikke være en bok om hele norskfaget? Er virkelig de mange sidene om hva som skjer i klasserommet berettiget her? Det er slike ting som gjør at det blir litt ubalanse i teksten: ett sted (kap. 8) blir beskrivelsen av filmen vel lang, andre steder i teksten er det lange, nesten fortellende partier som det er uklart hvilken funksjon har. Da synes jeg igjen forfatterne glemmer seg litt bort, eller kanskje de vil for mye?

Flere steder i boken blir sakprosaens påståtte ”Askepott-posisjon” (dette er min definisjon) trukket frem, og forfatterne hevder at sakprosaen fremdeles får ”forbausende lite oppmerksomhet som tekster”. Er det virkelig nødvendig fortsatt å syte over sakprosaens dårlige kår? Selvfølgelig kan alltid ting bli bedre, men i Norge har begrepet sakprosa i de siste årene fått innpass i forlagene, i skolen, i avisene, og i akademia; sakprosatekster mottar priser og økonomisk støtte, blir anmeldt og studert. Er det ikke da på tide å kvitte seg med det som virker som en misunnelse av skjønnlitteraturens prestisje? I stedet for å fortsette å skule til skjønnlitteraturen som en konkurrent, og i stedet for å insistere på avstanden mellom disse to tekstformene, hadde jeg ønsket meg et åpnere perspektiv som heller ser på hvordan de utfyller hverandre, låner fra hverandre, glir over i hverandre. I dag, mer enn noen gang, finnes det flust med ypperlige teksteksempler og det kunne for eksempel være interessant å se hvordan de stadig problematiserer hva det vil si å gi ”adressaten grunn til å oppfatte (en tekst) som direkte ytringer om virkeligheten” (s. 14), ett av sakprosaens grunnleggende teser.

Med dette skal jeg selvfølgelig ikke motgå forskningsresultatene forfatterne viser til, som slår fast at ”skolens saktekster alt for ofte (blir) redusert til å være en nøytral og lite kompleks språkliggjøring av kunnskap” (s. 29). En av bokens mange plusser er definitivt at den viser nettopp hvor komplekse og sammensatte saktekster kan være, og hvor nødvendig det er at skoleelever får undervisning og trening i hvordan de kan bli kritiske, analytiske og bevisste lesere.

Innimellom stusser jeg over at verkene til forfattere som nevnes og anvendes i boken sjelden er ført opp som kilder. I forbindelse med hvordan språk utfører handling, ville det for eksempel vært på sin plass å nevne teoretikere som J. L. Austin og J. R. Searle som står bak det kjente begrepet speech-act. En av ”språkhandlingens” fedre – Searle – dukker imidlertid opp senere i boken (s. 42), og det gjør Austin også (s.61), men hvorfor ikke første gang begrepet lanseres? Og hvorfor oppgis ikke bøkene de har skrevet i notene? Likedan, når Umberto Ecos begrep Modelleser har en så vidt sentral plass flere steder boken, synes jeg hans egne arbeider hadde fortjent å nevnes før så sent som i kapittel 9. Og dette gjelder sentrale navn innen språk- og tekstteori generelt: Blir det ikke litt knapt å koke Mikhail Bakhtin ned til en som ”tenkte klokt” (s. 45) om flerstemmige tekster, og å beskrive Julia Kristevas begrep, intertekstualitet som ”smør på flesk” (s. 46)? (Disse beskrivelsene er dessuten eksempler på forfatternes ofte idiomatiske og personlige stil). Det er helt naturlig at Tønnessons, Den flerstemmige sakprosaen, står oppført, men kunne ikke også referanser til Bakhtins verk fortjent å inkluderes? Generelt synes jeg det virker som forfatterne ikke helt har tatt stilling til hvor bevandret Modelleseren forventes å være, og at de kvier seg for å gå mer i dybden i de enkelte teoriene eller begrepene. Det kan selvfølgelig være plasshensyn som bestemmer dette; nettopp derfor ville det være nyttig å få oppført referansene, slik at den nysgjerrige leser selv kan gå til kildene.

At Aristoteles i Retorikken lærte oss hvordan vi overtaler og overbeviser hverandre for bare ”godt over tusen år siden” (s.. 41), har vel lite med under- eller overvurdering av leseren å gjøre, og må snarere anses som en komisk trykkfeil.

Et annet aspekt når det gjelder kilder, har med en av bokens forfattere å gjøre. Flere steder finner vi henvisninger til Tønnessons egen Hva er sakprosa (2008), og det er helt berettiget; den står jo frem som en sentral sakprosareferanse og har vært viktig for definering og avgrensning av hva sakprosatekster egentlig er. Da synes jeg det blir litt kunstig å systematisk omgå at det er en av bokens forfattere, nemlig Tønnesson selv, som står bak disse definisjonene. Hvorfor ikke si det rett ut? Er det av beskjedenhet, eller hva er det, når sitatene fra boken blir pakket inn som ”den norske boka”, ”I sakprosaforskningen er…”, osv., nærmest som om boken ikke hadde en forfatter! Selv om forfatterne Blikstad-Balas og Tønnesson aldri direkte navngis, blir denne ”usynliggjøringen” spesielt kunstig når fortellerstemmene i boken på mange måter er så tydelige, med et så klart ståsted, og med både personlige og subjektive utsagn og kommentarer.

Hvordan kan så denne boken leses, og brukes? Det slår meg at den er mer lesbar enn brukbar, og med det mener jeg at lesningen kan sette i gang og stimulere til refleksjon og bidra til en generell bevisstgjøring om sakprosaens sentrale rolle i våre liv. På den måten kan lesningen av boken bidra vesentlig til at lærere setter mer fokus på forståelse og analyse av sakprosa i skolen. Og de kan hjelpes til å oppdage den store variasjonen i tekstene som kan analyseres. Jeg anser boken som mindre ”brukbar” for disse samme lærerne, siden jeg opplever analyseeksemplene som ”lukket”, altså ikke så anvendelige, eller overførbare til andre tekster enn akkurat de som analyseres i boken. Og det er som om disse analysene på en måte er så ferdige, at de derfor heller ikke kan brukes videre. Det er her jeg igjen opplever boken for ordrik, for sterkt preget av forfatternes egen lesning.

For å gjøre boken mer direkte anvendelig, mener jeg dessuten kapitlene hadde trengt å følge en mer helhetlig struktur og oppbygging, slik at man i hvert kapittel lettere kunne vite hva man kan finne der og hva man kan bruke det til. Til det spriker de for mye: innimellom gis det for eksempel klare tips om hvordan man kan jobbe med for eksempel sjanger (s. 66), eller tydelige forslag til aktiviteter man kan gjøre i undervisningen (s. 79). I kapittel 5, for eksempel, forklares det hvordan analysen kan utføres i klassen, og med hvilken hensikt, og i kapittel 9 dukker plutselig utsagn som ”(h)er kan elevene i forbifarten stimuleres til å drive litt sakprosaanalyse…” (s. 170). I andre kapitler er imidlertid slike tips og råd helt fraværende.

Det er ikke det at jeg mener at en lærebok absolutt må inneholde klare råd eller oppskrifter til undervisning, men den bør være mer konsekvent, så hvis det gjøres i ett kapittel bør tilsvarende gjøres i de andre. Det har igjen å gjøre med å skape en Modelleser som vet hva man kan og bør forvente å finne i hvert kapittel.

Og en bok er konsekvent også hvis den på det mer formelle planet er konsistent: Jeg savner et mer helhetlig oppsett av kapitlene, i hvordan de er organisert og inndelt. For eksempel: hvorfor har ikke alle kapitlene den samme innledende boksen der hovedtemaene i kapitlet listes opp? Jeg kan forstå at den ikke er til stede i innledningskapitlet, som ikke inneholder en analyse, men hvorfor er den ikke med i kapittel 2 heller? Og hvorfor er enkelte kapitler delt inn i nummererte underkapitler, mens andre ikke?

Boken avsluttes med et etterord av Jan Grue, en eksemplarisk god sakprosatekst om hvordan språket kan brukes til å ”vise verden slik at den blir ny” (s. 185) og om hvordan sakprosaen ”er og konstituerer vår verden” (s. 192).  Grues tekst hever sakprosaen opp på et eksistensielt plan og illustrerer på en forbilledlig måte hvordan det å forstå sakprosaen bidrar til forstå ”både verden og oss selv” (s. 192).

[i] Blikstad-Balas, Marte, and Johan L. Tønnesson. Inn i Sakens Prosa. Oslo: Universitetsforlaget, 2020.