Moderne retorikk – en sarkofagdisiplin?

Retorikkens utfordring er ikke, som noen har ment, at den er gammel. Men nettopp derfor har den noen moderne utfordringer.

Følgende tekst er et manus til en prøveforelesning for en stilling i retorisk teori og metode ved Universitetet i Oslo. Forelesningen ble holdt av Kristian Bjørkdahl 16. juni 2022 og varte i 45 minutter. Dagen etter ble det også avholdt prøveforelesninger av Iben Brinch og David Isaksen. De to andre manuskripter er også å få lest på Kairos. Alle tre kandidater holdt prøveforelesning over følende oppgitte tema: «Du skal holde en forelesning for studenter i retorikk og språklig kommunikasjon på MA-nivå med tittelen: ‘Retorikken er både en tradisjonsrik og en nylig vitalisert fagdisiplin i humanistiske studier. Hva er de viktigste utfordringene i utviklingen av teori og metode i moderne retorikkforskning?’»

Retorikken har, som vi vet, en eksepsjonelt lang historie. Den er så gammel, faktisk, at noen mener det må være den aller eldste akademiske fagdisiplin. Det er riktignok en litt underlig påstand – ikke fordi det fantes andre fag før retorikken, men fordi ordet «akademisk» kommer fra stedet der Platon drev sin undervisning, og undervisning i retorikk startet jo før Platon engang var født. Det startet med sofistene, som var de første i vår kulturkrets som drev organisert undervisningsaktivitet. Som retorikkhistorikeren Thomas Sloane skriver: Retorikken er of great antiquity. Den er veldig, veldig gammel.

Samtidig er det åpenbart at retorikken er et av de aller nyeste tilskuddene til den humanistiske fagfloraen. Etter at retorikken i løpet av 1800-tallet ble skjøvet ut av det akademiske systemet, og dermed ut av kulturen, har den, noe mirakuløst, gjenoppstått i nyere tid. En moderne retorikk vokste frem fra 1950-tallet og fremover, i form av den såkalte nyretorikken – med Kenneth Burke i USA og Chaïm Perelman i Europa som ledestjerner. Men det var ikke før et tiår etter dette igjen at det virkelig begynte å ta av. Da det skjedde, hadde det noe å gjøre med at mange av retorikkens gamle grunnantagelser i stor grad sammenfalt med vitenskapsfilosofiske trender i mange humanistiske og noen samfunnsvitenskapelig fag. Den moderne retorikken er altså ikke bare bærer av en veldig lang arv, great antiquity, den er også et uttrykk for det Sloane kaller the capriciousness of intellectual fashion – altså de intellektuelle motenes lunefullhet.

Hvis dette er retorikkens situasjon — at den er eldst og yngst på en gang — må vi innrømme at den er ganske underlig. Retorikken ser ut til å stå i en vond spagat, mellom gammelt og nytt, den slites av en schizofren identitet: klassisk på den ene siden, moderne på den andre. Eller – hvis vi tåler enda en ingrediens i metaforsalaten – som det heter i en bok om den retoriske tradisjonen: «The concept of tradition haunts the contemporary study of rhetoric» (s. 3). Den klassiske retorikken er et slags spøkelse som hjemsøker ethvert forsøk på å etablere en moderne retorikk.

Fordringen vi står overfor er å finne ut av hvordan denne schizofrenien kan bli til å leve med, hvordan retorikere kan å lære å gå ned i spagaten – og uten at det gjør altfor vondt. Vi trenger med andre ord å undersøke hvordan det gamle spøkelset som hjemsøker den moderne retorikken kan settes fri.

 

En sarkofagdisiplin?

Det kan være lurt å begynne med retorikkens mest radikale motstandere, altså med dem som avviser at retorikken skulle ha noe å gjøre ved et moderne universitet i det hele tatt. Det er viktig at vi tar dette på alvor, for som retorikere skal vi kunne gå ut i verden med en viss selvtillit på fagets vegne; når vi presenterer oss for omverdenen må vi vite hvem vi er som fagmennesker, hva vi, som retorikere, er gode for, hva som skiller oss fra andre, og så videre. Og da kan det være nyttig å forstå seg på hvorfor noen altså avviser retorikken helt.

Så hva er det våre mest radikale motstandere mener om oss? Motstanden kan kanskje illustreres med en sarkofag, altså et forseggjort gravkammer, for mange mener at retorikken ligner det man gjerne finner oppi en sarkofag, nemlig et lik – og følgelig, at den er det vi kanskje kan kalle en sarkofagdisiplin. Retorikken ble til i en annen – og på mange måter enklere – tid, sier man, og den har derfor ikke ressurser som egner seg til å analysere dagens samfunn. Retorikken besitter kanskje kunnskap, men denne kunnskapen er avleggs og ubrukelig. Og om noen skulle finne på å løfte på lokket på denne sarkofagen – sånn moderne retorikere jo gjør – vil det de finner der minne om en mumie. Jo, mumien er kanskje vel bevart, men den er innskrumpet, stiv, død og lite responsiv – og hva i all verden skal man bruke den til? Hva er retorikkens relevans?

Foto: ttatty via iStock photo

Jeg mener at enhver som forsøker seg å henvise retorikken til fortiden vil oppdage at det er problematisk. Et berømt tilfelle i så måte, var den kjente franske semiotikeren og forfatteren Roland Barthes. I sin kjente tekst om det han kalte den gamle retorikken – skrevet i 1964-65, men oversatt og utgitt på norsk langt senere som en retorisk håndbok – var det Barthes’ utgangspunkt at den gamle retorikken var en overlevning fra tidligere tider, og at den nå fremsto ganske underlig, liksom utidig, i møte med de nye, fremvoksende språkdisiplinene.

Retorikken […] har hersket i den vestlige verden gjennom to og et halvt tusen år, fra Gorgias til Napoleon III; [vi kan ta] i betraktning alt det den urørlig, upåvirkelig og nærmest udødelig har sett bli til, passere, forsvinne, uten å beveges og uten å endres: Athens demokrati, de egyptiske kongeriker, den romerske republikk, Romerriket, de store invasjonene, føydalismen, renessansen, monarkiet, revolusjonen; retorikken har fordøyd regimer, religioner, sivilisasjoner; dødssyk siden renessansen har det tatt den tre århundrer å dø. Og enda i dag er det ikke sikkert at den er helt død.[1]

Hva var Barthes’ poeng med å skrive en slik bok – en håndbok over et fag som han med all tydelighet understreket at var døende? Jo, det han forsøkte å gjøre, forklarte han, var å forstå «den moderne teksten, det vil si: den teksten som ennå ikke eksisterer». Det er et fremmedgjørende språk han bruker, så jeg våger ingen definitiv fortolkning. Men det er vel kanskje også litt av Barthes’ poeng: For i de nye vitenskapene som vokste frem på denne tiden, endrer man vårt bilde av tekst; teksten blir destabilisert; den hviler ikke lenger på noe solid fundament; tekstens forhold til verden utenfor er ikke lenger enkelt eller rett-frem; snarere byr teksten på mangfoldige mulige (og plausible) meninger; teksten er flertydig og åpen. For å forstå dette nye, som han kalte det, ville han sette det opp som en motsetning til det gamle, her altså den gamle retorikken. Men så skrev han også: «Gammel innebærer ikke at det i dag skulle finnes noen ny retorikk. Gammel retorikk står snarere i motsetning til dette nye som kanskje ennå ikke er fullbyrdet: Verden er utrolig full av gammel retorikk.»[2]

Det jeg finner aller mest interessant ved dette er hvordan Barthes ikke helt klarer å forplikte seg til sitt eget syn. Han sier at retorikken er dødssyk, men samtidig må han slå fast at den jo ikke er helt død. Han anerkjenner dessuten at verden er full av gammel retorikk, og samtidig at «dette nye […] kanskje ennå ikke er fullbyrdet». For meg virker det nesten som han tviler på at dette nye kommer til å bli fullbyrdet.

Når Barthes liksom tvilte på sin egen skepsis til retorikken, så hadde han gode instinkter. For ikke bare er verden fortsatt utrolig full av gammel retorikk, den er fullere av gammel retorikk enn noensinne – og i løpet av sitt dykk ned i den gamle retorikken, måtte Barthes selv anerkjenne at man fant mye i den som fremstår veldig moderne. Nærmere vår tid har man blitt stadig mer klar over at den gamle retorikken hadde noen instinkter som de nye språkvitenskapene ikke i samme grad kunne – eller ville – påberope seg. Ett slikt instinkt var retorikkens forpliktelse til å undersøke hvordan språk og andre symboler rent praktisk understøtter og gjør mulig (men også i visse tilfeller forvansker) menneskelig samhandling, og dessuten hvordan vi kan tilegne oss dem som ressurser, til sosiale og politiske formål.[3]

Retorikken var med andre ord en pragmatisk og en normativ disiplin, en som stilte seg i samfunnets tjeneste på en måte som de nyere vitenskapene aldri gjorde. I vår tid har skandinaviske retorikkforskere kalt denne ambisjonen retorisk medborgerskap – altså et program der retorikken understøtter en innsats for å utstyre borgerne med de ressursene de trenger for å bli kompetente og aktive deltakere i samfunnet. Og om man synes dette høres luftig ut, må man huske på at dette er alt annet enn luft – dette er faktisk retorikkens historiske track record, all den tid den var stammen i omtrent all europeisk skoleundervisning gjennom nesten 2000 år.

Jeg tror det var dette Barthes ante: Retorikken er for praktisk nyttig, for ikke å si nødvendig, til at den kommer å dø ut. Retorikken er ikke en sarkofagdisiplin, den er tvert imot en nødvendighet – før, og i fremtiden.

Når vi på denne måten har avvist avvisningen av den moderne retorikken, må vi innrømme at dette faget møter en rekke mer praktiske utfordringer i sitt forsøk på å skape seg et hjem i det moderne landskapet av vitenskaper. Jeg må begrense meg, og skal ta for meg to slike utfordringer, som begge, på hvert sitt vis, er uttrykk for kompleksitet.

 

Utfordring #1 – Omstendighetsrevolusjonen (kommunikativ kakofoni)

Det første problemet er det vi kan kalle omstendighetsrevolusjonen. Jeg spiller her videre på noen tanker fra retorikeren Jens Kjeldsen, som i en av sine artikler skriver nettopp om hvordan de «retoriske omstændigheder» har endret seg siden retorikken først ble til, i og med at verden er «mere fragmenteret, foranderlig og kompleks end nogensinde før».

Hva mener han med det? Jo, i antikken var retorikk noe som ble fremført ved et begrenset antall steder, for et begrenset antall formål, foran et ganske begrenset – det vil si både homogent, men også tallmessig beskjedent – publikum. Og fordi den praktiske retorikken var begrenset på disse måtene, ble retorikkfaget det samme. Vi ser dette hvis vi tar tak i Aristoteles’ inndeling i tre retoriske sjangre – de juridiske, de deliberative, og de epideiktiske. Disse tre sjangrene skulle altså representer mangfoldet av retoriske omstendigheter i antikken, og slik ble de også brukt. Men fra vårt ståsted ser det jo ikke særlig mangfoldig ut i det hele tatt. For oss er det mer påfallende hvor like omstendighetene for hver av disse taletype er, hvor like de er som kommunikative handlinger: I hvert tilfelle er det snakk om én enkelt taler, det er altså en tale fra én til mange – men det er aldri snakk om voldsomt mange: Kommunikasjonen var umiddelbar og fysisk – og var ikke mediert av annet enn stemme og gester, som var de eneste tilgjengelige kommunikasjonsteknologiene. Publikum varierte noe i alder og velstand og visse andre faktorer, men det var likevel snakk om en relativt homogen gruppe – det var frie borgere, menn, folk med opphav fra byen Athen.

Her er vi fremme ved selve utfordringen, nemlig: Hvordan kan et fag som i utgangspunktet var laget for å forstå og gi råd om et så begrenset antall kommunikative situasjoner være til hjelp i en tid som er preget av et langt større mangfold?

For til sammenligning med den klassiske perioden (og egentlig enhver periode opp til den industrielle revolusjon), preges vår tid av at antall kommunikasjonssituasjoner og taletyper har eksplodert. I dag skjer kommunikasjon ikke bare én-til-mange, men også én-til-én, mange-til-mange – og kanskje kunne man også snakke om mange-til-en. Hver av disse brede typene kommunikasjon har dessuten en masse undertyper. Uendelig mange flere enn før er involvert i en og samme kommunikasjonssituasjon, og hver av dem kan en så flyktig rolle, at man umulig kan få oversikt over dem alle. Dermed har det også blitt vanskeligere å si akkurat når en kommunikasjonssituasjon begynner og slutter – i våre dager foregår retorisk kommunikasjon mer eller mindre kontinuerlig. På toppen av det hele er retoriske ytringer mediert via et utall forskjellige kommunikasjonsteknologier – som nesten alle var ukjente da retorikken først ble til.

Denne omstendighetsrevolusjonen, det dramatisk økte mangfoldet av situasjoner der vi ytrer oss retorisk, resulterer i en kommunikativ kakofoni, et ofte uoversiktlig øs av ytringer, uten begynnelse og slutt, ofte uten tydelige skiller mellom avsender og mottaker, og dessuten med høyst uvisse og uoversiktlige virkninger – en situasjon som ikke i det hele tatt ligner den der en rhetor inntar forhøyningen nederst på fjellknausen Pnyx. Jo, man holder fortsatt taler, og i noen tilfeller er taler svært viktige; men rundt den tradisjonelle talen har det vokst opp en tett jungel av forskjelligartede retoriske omstendigheter.

 

Løsning #1 – Sette retorikken i bevegelse

Dette er altså problemet, men så har jeg også lovet noen løsninger – eller i alle fall noen hint i den retningen. Og jeg mener at hvis problemet er at den klassiske retorikken ikke er utstyrt for å fange vår tids mangfold av kommunikasjonssituasjoner og retoriske ytringer, så er løsningen såpass enkel som at vi må skaffe oss ressurser for å gjøre nettopp det.

For at dette skal skje, mener jeg det er særlig én grunnantagelse retorikken må revurdere, og det er orienteringen mot enkeltindividet. Som redaktørene av boka Retorikkens aktualitet skriver, er dette noe som skiller retorikken fra tilliggende fag: «Hvor socialvidenskaberne og kommunikationsfagene beskæftiger sig med diskurser, dvs. social sprogbrug der kendetegner grupper af individer, har retorikere ønsket at fastholde fokus på det enkelte individ.»[4] (Jeg nevnte at mange av den gamle retorikkens grunnantagelser var overraskende moderne, men akkurat denne er det altså ikke). Disse forfatterne stiller ikke spørsmål ved dette premisset, men det mener jeg vi må gjøre. Ikke absolutt, overalt og hele tiden, men på den måten at vi ikke lenger lar dette fokuset på enkeltindividet begrense vår faglighet som retorikere.

Det vi har å gjøre, mener jeg, er å sette retorikken i bevegelse. Med det mener jeg at retorikken må fri seg fra sin tradisjonelle orientering mot enkeltindividet, og isteden åpne seg for å følge bevegelser og sammenhenger mellom et stort antall personer, steder og forskningsgjenstander – hvor enn dette måtte lede, så å si. Dette innebærer en ganske vesentlig endring, for den klassiske retorikken var nettopp som vi har sett ganske ubevegelig; det er for eksempel talende at vi har arvet fra den klassiske retorikken noe som heter stasis-læren, fordi dette ordet, «stasis», betyr nettopp å stå stille, eller å stoppe sirkulasjon. Nå er det ikke noe galt med selve stasis-læren som sådan, men en statisk holdning vil ikke duge for en moderne retorikk. En moderne retorikk må isteden fange hvordan påvirkning og identifikasjon sirkulerer – ikke bare hvordan retorikk finner sted, men hvordan den flytter seg (ofte ganske vilt) fra sted til sted.[5]

Om man skal lykkes med dette, kan man heller ikke nøye seg med å rette blikket mot det de danske retorikerne kaller diskurser; vi også fange diskursive endringer over tid og på tvers av grenser, og skal man forstå dette, må man samtidig bry seg om sånt som praksiser, organisasjoner, institusjoner, systemer.

«Skal vi måtte bli samfunnsvitere nå?!», spør man kanskje, for dette er sånt man forbinder først og fremst med samfunnsvitenskapen. Vel, som den danske retorikeren Christian Kock argumenterte for noen år siden – og som den greske retorikeren Protagoras argumenterte for enda flere år siden – så er retorikken det opprinnelige samfunnsfaget. Poenget er ikke at vi skal trampe oppi andres bed, ei heller er det at vi faktisk skal bli samfunnsvitere. Retorikken stiller andre spørsmål enn samfunnsviterne, de trekker på en annen tradisjon og et annet vokabular enn dem, og – som jeg skal komme tilbake til – har de en noe annen faglig selvforståelse. Men at retorikere må fatte interesse for disse tingene, det står for meg som helt åpenbart – for hvordan skal vi leve opp til løftet om å utstyre folk til retorisk medborgerskap om vi ikke kan fortelle dem noe om sånt som praksiser, organisasjoner, institusjoner, systemer?

Dette får noen til dels dramatiske konsekvenser for retorikeres metode. Kort sagt mener jeg at den moderne retorikken bør utvide sitt metoderepertoar ganske vesentlig. Om vi skal fange et større antall fenomener, og samtidig forstå hvordan disse fenomenene rører på seg, må vi være villig til å ta i metoder som vi i utgangspunktet kanskje ikke er så godt kjent med. Det dreier seg for eksempel om intervjuer, deltakende observasjon, fokusgrupper, resepsjonsstudier, prosess-sporing, eller også, spørreundersøkelser, statistikk, korpus-analyse og andre big data-metoder.

Nå vet jeg at slike tanker ikke er helt fremmed for retorikerne her i Oslo, og nylig ble det dessuten utgitt en bok som heter Retorik og Metode, hvor skandinaviske retorikere gir noen oppspark til hvordan retorikken kan ta i bruk noen av disse metodene.[6] Men for øvrig sporer jeg ingen voldsom entusiasme for større metodepluralisme blant retorikere. Dette mener jeg er synd, for om vi lukker oss om våre vante metoder, så tror jeg bare vi bidrar vi bare til å innskrenke vårt eget fag og gjøre det irrelevant. Jeg mistenker at utfordringen ikke er selve metodene; de fleste relevante metoder kan man lære seg simpelthen ved å plukke opp en bunke gode metodebøker og gå ut og skaffe seg litt erfaring. Problemet er nok snarere en viss uvilje blant mange retorikere, som kommer av at deres fagidentitet er nært knyttet til tekstanalyse – retorisk kritikk. For meg er det gitt at retorikere skal fortsette å bedrive tekstanalyse. Samtidig ser jeg ikke at vi har noe å tape noe på å utvide vårt metodiske repertoar. Metode er nettopp ikke et nullsum-spill; det er ikke sånn at du gjør en ting dårligere fordi du også lærer deg noen annet. I mange tilfeller er det helt motsatt.

 

Utfordring #2 – Vitenskapsrevolusjonen ([over]spesialisering)

Så kommer vi til det andre problemet, som jeg har kalt Vitenskapsevolusjonen, og det viser til hvordan retorikkfaget i dag befinner seg i et helt annet – og igjen, langt mer komplekst og mangfoldig – landskap av vitenskaper enn hva som fantes da retorikken ble til. I retorikkens fravær hadde vitenskapen, som nettopp i denne perioden fant sin moderne form, skapt et driv – som ikke var der før – mot et stadig mer fininndelt landskap av fagdisipliner. Mens man før hadde hatt et relativt lite antall ganske åpne og løst definerte dannelsesfag, hadde man i mellomtiden fått et stort system av arbeidsdelte vitenskapsgrener – drevet frem av spesialisering som den sentrale drivkraften.

En god kilde til å forstå spesialisering i vitenskapen er Thomas Kuhn, som ellers er mest kjent for sin teori om vitenskapelig revolusjoner. Kuhn slo fast at spesialisering grunnleggende skjer ved at man isolerer et smalt domene innenfor et fagfelt. Men for at denne typen isolasjon skal fungere, må de som driver det nye feltet fram, se bort fra sentrale spørsmål og forskningsproblemer både i opphavsfaget og i tilliggende fag og felter. Dermed får man en variant av Kuhns tese i Vitenskapelige revolusjoners struktur, for denne typen isolasjon innebærer nettopp en form for inkommensurabilitet, altså at spørsmålene, interessene, metodene og teoriene man opererer med, i det nye, smale, isolerte, underdomenet, ikke snakker med dem som har styrt forskningen i moderdomenet.

What makes […] specialties distinct, what keeps them apart and leaves the ground between them as apparently empty space […] is incommensurability, a growing conceptual disparity between the tools deployed in the two specialties. Once the two specialties have grown apart, that disparity makes it impossible for the practitioners of one to communicate fully with the practitioners of the other.[7]

Spesialisering er altså vitenskapens svar på det som ellers i sosiologien kalles arbeidsdeling – prosessen der samfunnet får stadig flere oppgaver gjort, ved å forminske oppgavene og tilordne hver av dem til en gruppe spesialister – som nå må utdannes til akkurat denne jobben, og kanskje sertifiseres og så videre. På denne måten vokser landskapet av akademiske fagdisipliner voldsomt og blir stadig mer sammensatt. Kuhn selv mente at vitenskapelig vekst var bra, fordi han trodde det satte oss i stand til å løse flere problemer. Men det er verdt å merke seg at spesialisering betyr at vitenskapen kun vokser som helhet; hver enkelt spesialisering blir derimot stadig mindre.

Om retorikken er utfordret metodisk og teoretisk av omstendighetsrevolusjonen, utfordres den institusjonelt av vitenskapsevolusjonen og dens spesialiseringsdynamikk. For da retorikken gjenoppsto som akademisk disiplin, var det i et, for den, ganske fremmed landskap – retorikken var en slags tidsreisende til framtiden, en fremvandrer, som vi jo nå kaller det.[8] Utfordringen her er altså denne: Retorikken ser ikke ut til å passe det moderne akademiske landskapet, ei heller har den noe naturlig instinkt i retning av spesialisering: Den var utstyrt for å utdanne borgere, ikke snevre fagspesialister.

 

Løsning #2 Et fronetisk kretsløp

Hvis svaret på den forrige utfordringen var å komme de moderne vitenskapene i møte ved å sørge for at retorikken tar til seg flere metoder, mener jeg at svaret på denne bør være mer kritisk. Vi bør stille spørsmål ved denne tendensen til spesialisering, og tegne opp retorikken – i alle fall i noen grad – som et motsvar til denne. Og faktisk er det flere som nå har begynt å snakke om «overspesialisering» i vitenskapen. Jeg mener det er med god grunn, for på et tidspunkt vil spesialisering komme i veien for de praktiske formålene vi har med vitenskapen. Det er på ingen måte gitt at et fag som blir stadig mindre, som deler seg opp i stadig mindre biter, er i en bedre posisjon til å løse samfunnets problemer – slik Kuhn antok.

Jeg mener ikke å si at all forskning må være «anvendt»; for min del er det helt greit at vi har områder i samfunnet som ikke har en umiddelbar nytte. Men det at mange fag nettopp ikke har noen umiddelbar nytte, åpner opp et rom – en nisje – for retorikken.

Så finnes det også et mer prinsipielt motargument mot overspesialisering, som understreker at ekstrem arbeidsdeling på sett og vis er dehumaniserende. Så om jeg som svar på forrige utfordring oppfordret til at retorikken burde åpne seg mot samfunnsfagene, vil jeg her understreke retorikkens humanisme. Det er et instinkt man finner i stort monn i den retoriske tradisjonen, men om man er ute etter et potent moderne uttrykk for en humanistisk spesialiseringskritikk finner man ikke noen bedre enn Karl Marx, som skrev som følger, i Kapitalen:

[Den moderne arbeidsdelingen] forkrøpler arbeideren til en abnormitet, idet den reindyrker hans detaljferdighet og samtidig undertrykker en verden av produktive drifter og anlegg hos ham … De forskjellige delarbeidene blir ikke bare fordelt mellom forskjellige individer, men individet sjøl blir delt, omdannet til et automatisk drivverk for et delarbeid».[9]

Om retorikken skal fremstille seg selv som et motsvar til vår tids overspesialiserte fagdisipliner, kan den faktisk begynne omtrent der Roland Barthes begynte, nemlig med å minnes retorikkens 2500 år lange – og nesten ubrutte – historie. Dette er noe vi må verdsette og forstå betydningen av – ikke for å skryte av vår Great Antiquity, men fordi kontinuitet over så lang tid betyr noe. Det betyr helt enkelt at retorikken er viktig: Uansett hvor mye menneskelige samfunn endrer seg for øvrig, kan vi mennesker ikke fungere uten at vi øver innflytelse på hverandre. Det å øve innflytelse på hverandre med språk og andre symboler, det er omtrent like viktig for oss som det å puste. Et menneske som ikke bedriver retorikk, overlever ikke. (Her kunne vi hatt en liten ekskurs om hvorvidt barnegråt er den første retoriske ytring, men det får bli til en annen gang).

For å bli mer konkret, mener jeg retorikkens selvforståelse kan utvikles ved å bli det den amerikanske retorikeren Steven Mailloux kaller en tverrdisiplin, altså en som legger seg på tvers av utvalgte områder i andre, mer spesialiserte, fag, og at det som sådan tar eierskap til det jeg kaller «Det fronetiske kretsløpet». Om det det skal være noe poeng i å gjenreise retorikken, må det være fordi den kan gi oss noe som allerede eksisterende spesialiseringer ikke gir oss, og kanskje det viktigste i så måte er effektive måter å koble sammen akademisk kunnskap og våre praktisk-politiske liv i moderne demokratier.

Vi kan illustrere hva dette innebærer med Aristoteles’ gamle hierarki av kunnskapsformer – episteme (som i dag betegner spesialisert vitenskapelig kunnskap), fronesis (praktisk klokskap), og tekhne (praktiske ferdigheter) – men der Aristoteles fremstilte dette som et hierarki, må vi altså insistere på å forstå det som et kretsløp. Det er et kretsløp som løper fra praksis til forskning til undervisning og til(bake til) praksis, og jeg kaller det «Det fronetiske kretsløp» fordi retorikkens rasjonale altså er å besørge praktisk klokskap ved å drive stadig bevegelser gjennom, og på tvers av, hele dette kretsløpet. Dette skal ikke tolkes i retning av at retorikken er liksom en maskin som kun henter ut kunnskap fra andre fagdisipliner og formidler det videre til en rekke praksisfelt. Retorikken er ikke simpelthen en form for forskningskommunikasjon. Retorikken er selv et epistemisk felt, men poenget er at den ikke er fornøyd med å oppholde seg der. Igjen: Retorikken er i bevegelse, og har ikke noen voldsom respekt for moderne faggrenser. Kanskje vi kunne si, i en variant over Thomas Hylland Eriksen, at retorikere har ikke røtter, de har føtter.

 

EksempelMetaforer

Jeg nærmer meg slutten, og jeg tenkte jeg ville avslutte med et forsøk på å anskueliggjøre det jeg har snakket om – det er ofte en god ide. Det kunne man naturligvis gjøre med forbilledlige eksempler, med kjente studier som kunne illustrere det moderne retorikkfagets potens: Kanskje Jerry Hausers Vernacular Voices; kanskje Ekatarina Haskins’ Popular Memories; eller hva med vår egen Anders Johansens Komme til orde – alle studier som gjennom metodisk åpenhet og innovasjon gir oss ny og viktig innsikt i moderne retoriske fenomener, og som dermed viser hvor relevant, slagkraftig og viktig det moderne retorikkfaget kan være. Men disse eksemplene er avskrekkende imponerende – i alle fall avskrekker de meg! Dermed vil jeg ty til et noe mindre avskrekkende eksempel – nemlig meg selv. For saken er den at jeg har beveget meg inn på feltet metaforstudier, og da jeg tenkte over det, kom jeg til at det faktisk er et ganske godt eksempel på noen av utfordringene jeg har beskrevet.

Metaforer var, som vi vet, helt sentrale i den klassiske retorikken – såpass viktige har de vært, at Kenneth Bruke inkluderte dem i sin liste over «master tropes». Men i vår tid er det særlig lingvistikken som har tatt eierskap til såkalte metaforstudier. Ikke bare det, noen av dem tar til og med avstand fra den retoriske – såkalte klassiske, eller tradisjonelle – tilnærmingen. Det startet med George Lakoff og Mark Johnsons Metaphors We Live By. De hevdet (og her kan jeg bare oppsummere) at mens den klassiske tradisjonen hadde forstått metaforer som ekstraordinært språk, noe vi tydde til først og fremst for å forskjønne språket, mener man i den nye, såkalte kognitive, skolen at metaforer er helt grunnleggende for menneskelig tenkning. Hjernen vår tenker med metaforer, og som regel skjer det ikke med de ekstraordinære metaforene – eks. «retorikken er en mumie» – men med slike vi knapt ser lenger, fordi de inngår i måten vi tenker på. Et eksempel er hvordan vi veldig ofte snakker om argumenter og argumentasjon i termer hentet fra krig. Vi forsvarer en posisjon, eller vi angriper den, for eksempel, eller man kunne også snakke om å slå i hjel eller skyte ned argumenter.

Metaforstudier har med andre ord blitt moderne, men det har skjedd ved at feltet har tatt avstand fra den retoriske tradisjonen. En konsekvens av dette er at dette feltet har blitt fanget av den moderne vitenskapens spesialiseringsdynamikk. Jeg kikket nylig på andreutgaven av en populær innføringsbok på området, Metaphor: A Practical Introduction, av Zoltan Kovecses, og fikk da et visst inntrykk av dette. Siden førsteutgaven av boka, som kom i 2002, skriver Kovecses, har det skjedd mye innenfor metaforstudier, blant annet innenfor disse underområdene:

the neural theory of metaphor

the theory of conceptual integration

metaphor in discourse

the relationship between embodiment and metaphor

the embeddedness of metaphor in cultural context

the nature of mappings

metaphor in gestures

the study of multimodal metaphor

metaphor identification

metaphor processing

the corpus linguistic study of metaphor

emotion metaphors

the theory of metonymy

metaphor in foreign language teaching

metaphor in the study of grammar

and others

I flere mindre arbeider jeg har gjort, har jeg forsøkt å bidra med oppdaterte retoriske studier av metaforer – det er studier som sikter mot å fortelle noe om oss selv, altså om kulturen vår, forhåpentligvis på en sånn måte at det åpner nytt retorisk handlingsrom. I en jeg holder på med akkurat nå, har jeg vært interessert i å forstå meg på den metaforiske konstruksjonen «oljeeventyret».

Utgangspunktet er inspirert nettopp av den kognitive skolen, på den måten at jeg henter derfra en ide om at metaforer ikke bare er til forskjønning, at de liksom bare er språklige blomster, men at de også langt på vei strukturerer måten vi tenker om et fenomen på. Samtidig legger jeg til grunn at den kognitive skolen mangler et ordentlig historisk blikk på hvordan metaforer vokser seg inn i de kulturelle språkvanene våre. Jo, de anerkjenner at metaforer hviler på kultur, men de har ikke, slik jeg ser det, gode verktøy for å forske på hvordan det skjer. Men jeg har ment at det er viktig å forstå nettopp dette, altså hvordan har denne metaforen blitt brukt over tid, hvilke endringer i bruken av metaforen vi kan spore, og hva forteller dette oss om Norge i oljealderen. Metodisk inspirasjon til dette har jeg funnet delvis fra begrepshistorien, som stiller nettopp denne typen spørsmål, men også delvis fra dokumentanalysen, som har vært opptatt av hvordan ideer flytter seg mellom ulike formater og materialiteter.

Med denne fremgangsmåten er jeg i ferd med å kunne si noe om hvordan og hvorfor vi lærte å tenke på oss selv som en eksepsjonell oljemakt – og uten at jeg har tid eller anledning til å gå i detalj her, så finner man med denne fremgangsmåten visse ting som man ikke nødvendigvis ville ha funnet med en såkalt kognitiv tilnærming.

Hvordan er dette så eksempel på et fronetisk kretsløp? Har jeg ikke her brukt veldig store ord for noe ganske lite? Vel, jo. Det er ikke sånn at enhver lille studie kan realisere hele fagets ambisjon, men ambisjoner skal vi likevel ha. Men når det er sagt: Det jeg har forsøkt å skaffe til veie i denne studien er hvordan den norske kulturen har endret seg som en følge av oljen. Og som ikke minst Isokrates forsto bedre enn noen annen, er denne typen kulturkunnskap en forutsetning for retorisk handlekraft; du kan ytre deg overbevisende kun om du vet hvem du snakker til, hva de tror og hva de tror på, hva de synes og hva de vil, hvordan de prioriterer og verdsetter. Den typen oppdaterte retoriske metaforstudier som jeg har forsøkt å gjøre er med andre ord studier av det Isokrates kalte doxa, av et bestemt folks verdier, forestillinger og oppfatninger. Og Isokrates la til grunn at dyp innsikt i doxa var en forutsetning og en dynamisk motpart til det han kalte kairos, altså evnen til å utnytte en anledning retorisk; selve målet for hans retoriske undervisning, skrev han i sin kjente tekst Antidosis, var å bringe, «oppfatninger (doxa) i tettere kontakt med anledninger der de kan brukes (kairos)».[10]

Med disse studiene om moderne metaforbruk trekker jeg altså på generelle teorier om hva metaforer er fra lingvistikken, jeg har hentet en metodisk tilnærming fra henholdsvis begrepshistorie og dokumentanalyse, men den underliggende forståelsen av hva jeg holder på med har jeg i stort hentet fra den athenske retorikklæreren Isokrates, ca. år 354 før Kristus. Og med dette mener jeg å si at, jo, den moderne retorikken møter utfordringer, både fra mer mangfoldige omstendigheter og fra en stadig mer spesialisert vitenskap. Men dette er utfordringer vi kan løse.

 

  1. Roland Barthes, Den gamle retorikken: En håndbok (Oslo: Spartacus, 2009), 14.
  2. Dette og det foregående sitatet er fra Barthes, Den gamle retorikken, 9.
  3. For en tilsvarende begrunnelse, se Christian Kock, «Retorikkens relevans», i Retorikkens relevans, red. Øivind Andersen og Kjell Lars Berge (Oslo: Norsk sakprosa/ILN, 2003), 17-29.
  4. Marie Lund og Hanne Roer, «Retorisk kritik: En oversigt», i Retorikkens aktualitet: Grundbog i retorisk kritik, 3. utg. (København: Hans Reitzels forlag, 2014), 24.
  5. Et viktig bidrag i denne retningen er Jenny Edbauer, «Unframing Models of Public Distribution: From Rhetorical Situation to Rhetorical Ecologies», Rhetoric Society Quarterly 35, 4 (2005): 5-24.
  6. Mette Bengtsson, Kristine Marie Berg og Stefan Iversen, red., Retorik og metode (Frederiksberg: Samfundslitteratur, 2020).
  7. Thomas Kuhn, The Road Since Structure: Philosophical Essays, 1970–1993 (Chicago: The University of Chicago Press, 2002), 120.
  8. Jeg har lånt denne vendingen, naturligvis, fra TV-serien Beforeigners: https://no.wikipedia.org/wiki/Beforeigners
  9. Karl Marx, Kapitalen: Første bok (Oslo: Oktober, 2005), 229.
  10. Isokrates finnes (ulykkeligvis) ikke på norsk. Sitatet er hentet fra Takis Poulakos, «Isocrates’ Use of Doxa», Philosophy & Rhetoric 34, nr. 1 (2001): 61. En engelsk oversettelse av Antidosis finnes her: http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3atext%3a1999.01.0144%3aspeech%3d15