Som regel er det et dårlig tegn om en forfatter «har skrevet den samme boka i 40 år». Imidlertid vil vurderingen være en ganske annen, for ikke å si helt motsatt, om det aller første skribenten skrev senere viser seg å ha vært ytterst treffsikkert. I slike tilfeller kan vurderingen fort snu 180 grader: Der det før så ut til at vedkommende ikke hadde mer enn ett budskap i seg, ser det nå ut til at hun ikke bare var forutseende, men at hun i tillegg må ha visst at hun var det. Hvordan ville hun ellers ha maktet å være så standhaftig?
Dette mener jeg er en god karakteristikk av Chantal Mouffes forfatterskap. Helt siden hun, med Ernesto Laclau, forfattet klassikeren Hegemony and Socialist Strategy i 1985, har hun i prinsippet gjort lite annet enn å reprodusere budskapet derfra. Mens andre har latt seg blende av det historiske øyeblikket og fånyttes forsøkt å fange tidsånden, har Mouffe ridd sine trofaste kjepphester «hegemoni», «artikulasjon», «ekvivalente kjeder», «antagonisme» og «det politiske».
Mange som kommenterer politikk er harer, men Chantal Mouffe har vært skilpadden. Og nå ser det ut til at hun er i ferd med å vinne kappløpet.
For mens Mouffe har messet, har tidsånden begynt å ta opp i seg innsiktene som hun har båret på i flere tiår, og i dag fremstår hun nærmest som en profet. For venstreorienterte intellektuelle er hun best kjent for sine tidlige bidrag til å frakoble venstresiden fra marxisme og andre «revolusjonære» programmer. Det som nok har imponert en bredere lesergruppe er hvor tidlig, og med hvilken presisjon, hun forsto hvor det ville bære da sosialdemokratiet allierte seg med nyliberalismen: Den såkalte «tredje vei» som kom ut av denne alliansen, og som Mouffe senere skulle omtale som «post-politikk», undertrykker politikkens konfliktfylte vesen, mener hun, og bør møtes med en demokratisk – til og med «populistisk» – motoffensiv, som sikter mot å radikalisere demokratiet.
Og ja, noe slikt er jo nettopp hva vi har sett over hele verden de siste årene: Både til høyre og venstre på aksen har folk mobilisert mot de etablerte elitene og krevd mer reelt folkestyre. Mouffes foreløpig siste bok, For a Left Populism, fra 2018, er dermed interessant ikke fordi den har noe nevneverdig nytt å melde – det har den ikke – men fordi Mouffe der reflekterer over hvordan hennes gamle, standhaftige tanker har inspirert en ny type (radikal og pluralistisk demokratisk) venstrebevegelse, altså nøyaktig hva hun har påkalt i snart fire tiår.
Hva har dette så med retorikken å gjøre? Mouffe er jo politisk filosof! Det er hun visst, men hennes tilnærming til politikk er på mange måter retorisk, og det er også mange andre grunner til at folk som er interessert i retorikk og politisk kommunikasjon bør fatte interesse for hennes arbeid. Mouffe setter diskursive kamper i sentrum for det politiske liv, og legger generelt til seg et vokabular som går godt sammen med et retorisk blikk på politikk. Kunnskapssynet hennes er langt på vei i overensstemmelse med hva man ofte finner innenfor retorikken, og vekten hun legger på demokrati er slikt man skulle forvente at ville appellere til retorikere. I tillegg er hun opptatt av at teoretisering over politikk må kobles på det som faktisk skjer der ute i verden, at det skal være bro – for ikke å si trafikk – mellom teori og praksis.
På tross av alt dette er Mouffe relativt lite brukt innenfor retorikkfaget. En kvasi-bibliometrisk undersøkelse utført av undertegnede viser at man må lete omtrent forgjeves etter referanser til Mouffe i sentrale retorikktidsskrifter som Rhetoric Society Quarterly og Quarterly Journal of Speech. Også i argumentasjonstidsskrifter som Argumentation og Argumentation and Advocacy glimrer hun med sitt fravær. Man finner riktignok noen referanser til henne i Rhetorica Scandinavica, men ikke særlig mange som kan kalles substansielle. Av retorikktidsskriftene ser det ut til at det kun er i det mer filosofiorienterte Philosophy & Rhetoric at Mouffe har spilt noen videre rolle.
Mouffe er også for øvrig relativt lite kjent og brukt i Norge. Det er det slett ingen grunn til, for mye av hennes tenkning tør være relevant også her; ikke minst bør hennes kritikk av det nyliberaliserte sosialdemokratiets jag etter konsensus treffe en nerve.
I et forsøk på å gjøre flere oppmerksomme på Mouffes aktualitet, har jeg derfor tatt meg bryet med å sette sammen en liten «mouffsk ordbok». Man må for all del lese bøkene hennes – i alle fall et par av dem, for å få følelsen for «boka hun har skrevet i 40 år» – men for alle som verken har tid eller tilbøyelighet, håper jeg å kunne tilby en snarvei.[2]
antagonisme / agonisme
I Mouffes arbeid viser begrepet antagonisme til at det politiske feltet preges av konflikter, kamper, motsetninger. Denne innsikten finnes allerede i Hegemony and Socialist Strategy, blant annet ved en tilknytning til *Gramscis begrep om «stillingskrig», men på dette området har Mouffe faktisk utviklet sine tanker videre i påfølgende bøker, ikke minst ved hjelp av Carl Schmitts tanker (jf. *det politiske). Slik Mouffe ser det, har politikken i Vesten i løpet av de siste tiårene (paradoksalt nok) blitt avpolitisert; den har søkt mot sentrum, mot et konsensusorientert teknokrati, og dette har innskrenket rommet for demokratisk *artikulasjon (se også *sosialdemokrati). Dette har ifølge Mouffe vært en blindvei og, egentlig, en misforståelse av politikkens vesen. Forestillingen om at man skulle gå «forbi venstre og høyre» var en illusjon, hevder hun. Dette har blitt stadig tydeligere i løpet av de siste årene, hvor fusjonen av nyliberalisme og sosialdemokrati har blitt utfordret av populistiske krefter fra både høyre og venstre. Et viktig moment for Mouffe er at man i et demokratisk samfunn bør etterstrebe å kanalisere antagonismer inn i såkalt agonistiske former. Dette innebærer at venn/fiende-forholdet arter seg som et forhold mellom motstandere (adversaries), som har gjensidig respekt for hverandre og som forsøker å holde samtalen gående, snarere enn som et forhold mellom reelle fiender (av typen man bruker våpen mot). Problemet med «den tredje veis politikk» er at den, et godt stykke på vei, har forsøkt å undertrykke motsetninger overhodet. På den måten oppnår man ingen sosial harmoni, hevder Mouffe; isteden hardner motsetningene til, og antar antagonistiske, snarere enn agonistiske, former.
artikulasjon
Begrepet artikulasjon viser til en diskursiv innsats noen legger ned for å skape et *hegemoni: Enklere sagt viser det til alt folk gjør for å gi språklig (eller andre typer) form til det verdensbilde de jobber for å etablere gjennom politiske kamper. Artikulasjon er ikke det samme som en ytring; det er noe bredere, mer sammensatt, og, ikke minst, mer varig enn dette: Vi kan forstå artikulasjon som en praksis der man samler og kobler sammen ord og begreper, argumenter og motiver, bilder og symboler, og hvis siktemål er å gi en viss stabilitet til en måte å se verden på. Det er viktig for Mouffe å påpeke at enhver artikulasjon skjer i omstendigheter som i seg selv er *kontingente – hvor vi altså kunne ha koblet sammen noen helt andre språklige og symbolske elementer, for så skape et helt annet verdensbilde. En annen måte å forstå fenomenet på, er å si at, hvis hegemoni er målet for politiske kamper, er artikulasjon middelet. Mer konkret vil politikk arte seg som en toleddet bevegelse hvor man først plukker fra hverandre det rådende hegemoniet, med det Mouffe kaller «disartikulasjon», hvorpå man fremsetter sin egen artikulasjon som erstatter, i det hun kaller «reartikulasjon». Slik Mouffe ser det, ligger det ingen nødvendighet til grunn for noen av disse stegene; artikulasjon er viklet sammen med rent historiske og pragmatiske politiske kamper – og den har ingen nødvendig retning eller «naturlig» beskaffenhet, utover den nevnte samling og sammenkobling av elementer. Når begrepet artikulasjon står så sentralt i Mouffes arbeid, er det en markør for at hun, i motsetning til marxistene, har tatt en «lingvistisk vending», og plassert politikken i et «diskursivt rom» (se også *hegemoni). Dette innebærer i sin tur et farvel til den gamle marxistiske ideen om at det er den materielle infrastrukturen («basis») som driver sosial og politisk endring. Dette er også noe av bakgrunnen for at Mouffe knytter seg til *Gramsci, som ikke bare ga nytt innhold til hegemoni-begrepet, men som dermed, mer generelt, etablerte betydningen av kultur i politiske kamper.
demokratiske krav/kamper
Mouffes forpliktelse til *kontingens innebærer at vi må kaste av oss enhver idé om at det politiske livet er forutbestemt, enten i den ene eller andre retningen: Mot venstre, overfor marxismen, må vi motsette oss økonomisk determinisme, altså ideen om at endringer i produksjonsforholdene uvegerlig vil føre til revolusjon. Mot høyre, overfor nykonservative og nyliberale, må vi motsette oss ideen om at alt utvikler seg til det beste for alle om vi bare holder hands off. Isteden bør vi anerkjenne demokratiet som en *antagonistisk kamp, der ulike demokratiske krav blir *artikulert. Disse demokratiske kravene er mangfoldige og i prinsippet uendelige. Det lar seg naturligvis gjøre å telle og kategorisere dem rent empirisk, men man kan ikke forestille seg at man skal kunne kartlegge demokratiske krav en gang for alle, siden disse kravene blir til i omstendigheter som hele tiden endrer seg. Det betyr også at ulike krav kan endre sitt forhold til andre krav; faktisk foreslår Mouffe at dannelsen av *ekvivalente kjeder av ulike demokratiske krav er venstresidens beste sjanse for å etablere et nytt hegemoni. Når dette filosofiske poenget er anerkjent, skal det også sies at de konkrete kampene Mouffe gjerne viser til, har vært langt på vei de samme i snart 40 år. Det dreier seg om blant andre feminismen; etniske, nasjonale og seksuelle minoriteters kamp; miljøbevegelsen; protestbevegelser i Sør; m.fl.
det politiske
Mouffe skiller mellom politikk, som viser til alle konkrete praksiser og institusjoner vi bruker for å skape orden, og det politiske, som viser til en egenskap ved politikk mer generelt – nærmere bestemt at våre forsøk på å skape orden alltid finner sted i *kontingente og antagonistiske omstendigheter. Ethvert forsøk på å etablere *hegemoni vil ta form av en politisk kamp, og enhver slik kamp vil være innrettet mot noe eller noen. Med andre ord – som Mouffe låner fra den tyske juristen, politiske filosofen (og nazisten) Carl Schmitt[3] – vil politikk alltid finne sted omkring en distinksjon – en *front – mellom oss og dem, mellom venn og fiende. Det er bare gjennom en slik kamp at et hegemoni kan etableres og et sosialt liv – som Mouffe forstår som sedimenter av politiske kamper – kan ta form. Det politiske viser dermed ikke til en bestemt type institusjon, ikke engang til en bestemt «sfære»; snarere viser det politiske til et forhold som ligger til grunn for ethvert samfunn og som bestemmer vår ontologiske tilstand.
ekvivalente kjeder
I kampen for å artikulere et nytt hegemoni mener Mouffe at det er maktpåliggende å etablere såkalte «ekvivalente kjeder». På overflaten er dette begrepet enkelt nok: Det viser til at ulike demokratiske krav eller kamper (se *demokratiske krav/kamper) må artikuleres sammen, som én *front. En ekvivalent kjede mellom slik kamper skal imidlertid ikke forstås som en simpel allianse mellom ulike interessegrupper. Mouffe tar eksplisitt avstand fra en slik lesning, siden det, slik hun ser det, dreier seg om å samartikulere ulike demokratiske krav. Disse kampene må danne felles front, og dermed må hver av dem endre sin identitet og lage en ny common sense (et begrep hun låner fra *Gramscis senso comune) som hver av dem da deler med de andre kravene i kjeden. En ekvivalent kjede viser altså til noe tettere og mer sammenvevd enn en allianse. Ordet «ekvivalent» peker nettopp på at de ulike kampene blir likeverdige deler av helheten, at de er byggeklosser i den fronten man forsøker å artikulere. Imidlertid insisterer Mouffe på at likheten mellom disse kampene ikke kan bli absolutt. Hvis man på den ene siden må anerkjenne disse kampenes likhet, må man på den andre siden anerkjenne deres frihet. Det betyr at, selv når de artikuleres sammen med andre kamper, må hver av dem bevare en viss autonomi. Balansen mellom disse to, som Mouffe stadig vender tilbake til som demokratiske grunnverdier, finner man om man styrer klar av «fullstendig identitet», på den ene siden, og «ren forskjell», på den andre. Man kan like lite gå ut fra at politikk kan reduseres til én kraft som man kan anta at alle særinteresser er selvforsynte. Dannelsen av ekvivalente kjeder er dermed det praktiske svaret på ambisjonen om å etablerte et *radikalt og pluralistisk demokrati.
fronter
Begrepet «fronter» kan stå som en oversettelse av det engelske frontiers. Det opprinnelige ordet kan bety «grenser», men i Mouffes bruk tar det også opp i seg betydningen «front», siden det knytter an til konflikter og motsetninger – *antagonismer – mellom venn og fiende. En politisk front er med andre ord en grense mot politiske motstandere (adversaries). Dem man bygger front mot er de samme som dem man opprettholder grense mot; det er dem man tenker på som motstandere av den politiske agendaen, altså motstandere av det *hegemoni man forsøker å etablere. Det er ikke snakk om en nasjonal eller geografisk grense, ei heller er det en moralsk grense; Mouffe legger vekt på at man i en *agonistisk situasjon nærmer seg sine motstandere som medborgere – et slags fiendskap innenfor rammen av fellesskap, kunne man kanskje si. Eller som det heter på norsk: uenighetsfellesskap.[4]
Gramsci, Antonio
Antonio Gramsci (1891-1937) var en halvstudert italiensk lingvist, journalist, og kommunistisk politiker – og, i en periode, leder for det italienske kommunistpartiet. Han er mest kjent for sine såkalte Fengselsopptegnelser, en samling notater han skrev fra et lengre fengselsopphold påført ham av Benito Mussolinis fasciststyre.[5] Disse notatbøkene, som aldri var ment for utgivelse, har vært opphav til en lang rekke tanker og begreper som har hatt et langt liv innenfor post-marxistisk tenkning. Gramscis fremste bidrag til idéhistorien er at han brøt definitivt med marxismens økonomiske determinisme, og han begynte å tenke gjennom sosial rettferdighet uten ideen om en forutbestemt historisk dynamikk. Selv om Gramscis notatbøker ikke danner en sammenhengende samfunnsteori, antyder hans begreper om kulturelt *hegemoni, senso comune («sunn fornuft»), stillingskrig, samt hans ideer om forholdet mellom stat og sivilsamfunn, et mer fleksibelt – såkalt «humanistisk» – alternativ til den tradisjonelle marxismen. Mer allment sto Gramsci for et syn som skjøv oppmerksomheten fra materielle mot kulturelle forhold, eller, som det het i ortodoks marxistisk lingo, fra basis til overbygning. Gramsci har vært svært innflytelsesrik innenfor kulturstudier og mediestudier, særlig innenfor britiske kulturstudier, men også i samfunnsgeografi og kritisk statsvitenskap, m.m.[6] Hvis Mouffe i mange sammenhenger er kjent som en post-marxist, gir det nok like god mening å tenke på henne som en nygramscianer.
hegemoni
Hegemoni er et grunnleggende begrep i Mouffes tenkning. Helt allment viser det til politisk dominans eller rådende stilling, men Mouffe bruker det i en helt bestemt betydning: Hegemoni viser til en situasjon der bestemte sosiale krefter lykkes med å gjøre sin agenda til den rådende, etablere den som et verdensbilde, og dermed gi den en totalitet den egentlig ikke har. I motsetning til marxistene mener Mouffe at hegemoni ikke er en funksjon av klassekamp eller kontroll over produksjonsmidlene, men av diskursive kamper. Slike diskursive kamper finner sted i kontingente omstendigheter, og slik Mouffe ser det, er *kontingens den eneste nødvendigheten i våre politiske liv; vi har ikke noe annet sted å bedrive politikk enn i kontingente omstendigheter. Det er dermed ikke slik at det ene eller andre hegemoni er forutbestemt eller nødvendig; et hegemoni kommer snarere i stand når *ekvivalente kjeder av ulike *demokratiske krav blir så kraftige at de bryter igjennom til makten. Hegemoni er verken bra eller dårlig, det er simpelthen slik det politiske livet stort sett fungerer: Én eller annen hegemonisk konstruksjon vil med andre ord alltid være rådende, og praktisk politikk er grunnleggende sett en kamp om å etablere sitt verdensbilde. I den grad man identifiserer seg med venstresidens demokratiske krav, blir praktisk politikk et spørsmål om «sosialistisk strategi», altså om hvordan man kan bygge ekvivalente kjeder mellom de ulike kampene på venstresiden som er sterke nok til å bryte det eksisterende hegemoniet. Denne kampen kjempes gjennom *artikulasjon, nærmere bestemt ved å henholdsvis «disartikulere» og «reartikulere» en hegemonisk konstruksjon.
kontingens
Kontingens viser til det som ikke er bestemt av nødvendighet – det som kunne vært annerledes. Mouffe legger til grunn at omstendighetene for enhver utøvelse av politikk nettopp er kontingente, altså at politikk er et åpent landskap som vi skaper med våre bestrebelser, ikke minst gjennom *artikulasjon. I sine forsøk på å godtgjøre dette poenget, har Mouffe sett seg nødt til å rette kritikk både til venstre og til høyre. Til venstre har hun kritisert den tradisjonelle marxismens ide om at klassekampens forløp er mer eller mindre forutbestemt, at det hviler nødvendighet over visse historiske dynamikker, og at arbeiderklassen har en nøkkelrolle å spille i fremveksten av det klasseløse samfunn. Til høyre har hun kritisert liberal politisk filosofi, eksempelvis John Rawls og hans drøm om å etablere et uomtvistelig grunnlag for liberaldemokratiet. Om man tar kontingens på alvor, hevder Mouffe, kan vi ikke, som marxistene, anta at fremtiden vil følge et forutbestemt forløp, og vi må samtidig gi opp liberalistenes drøm om å etablere et fast punkt utenfor politiske kamper. Å legge kontingens til grunn er å forkaste enhver ide om at politikken har et «grunnlag», en «destinasjon», eller en iboende «dynamikk»; isteden ser man politikk som en uendelig kamp om *hegemoni. I Mouffes tenkning henger kontingens dermed tett sammen både med ideen om *antagonisme, men også med målet om et *radikalt og pluralistisk demokrati: For om politikken er kontingent, må vi anta at den – for evig og alltid – vil arte seg som en mer eller mindre intens kamp mellom folk som ønsker ulike ting og som, ad ulike veier, forsøker å nå sine mål – altså at den er grunnleggende antagonistisk.
radikalt og pluralistisk demokrati
Frasen «radikalt og pluralistisk demokrati» er den Mouffe gjerne bruker for å sette ord på sin utopi, og bakgrunnen for denne er Claude Leforts arbeid om den demokratiske revolusjonen,[7] der det heter at fremveksten av demokratiet ga oss et samfunn uten tydelige grenser, et samfunn som preges, slik Mouffe påpeker, av «radikal ubestemmelighet» (jf. *kontingens). I slike omstendigheter arter politikk seg som *artikulasjon av ulike *demokratiske krav/kamper, og Mouffes praktiske politiske bidrag er altså et radikalt og pluralistisk demokrati, der målet er å etablere et hegemoni av demokratiske verdier – nærmere bestemt verdiene likhet og frihet. Dette innebærer i sin tur at vi sørger for at demokratisk praksis forøker seg, det vil si at flere aktører og felter og institusjoner antar demokratisk form. «Demokratisk form» viser her ikke til en bestemt måte å organisere seg på, siden Mouffes antagelse er at intet hegemoni, selv ikke et demokratisk sådan, vil være absolutt. Snarere er det snakk om å skape rom og relasjoner, institusjoner og praksiser, der *antagonismer finner *agonistiske former, eller med andre ord, at vi skaper flere muligheter for at ulike artikulasjoner kommer i konfrontasjon med hverandre. Et radikalt og pluralistisk demokrati forventer dermed ikke enhet mellom folk, men forutsetter – endog verdsetter – forskjeller. Samtidig krever et radikalt og pluralistisk demokrati at forskjellene slår seg sammen, at ulike demokratiske krav/kamper inngår i *ekvivalente kjeder.
sosialdemokrati
Mouffe etablerer i sine tekster en tydelig front til marxismen, men samtidig har hun lite til overs for sosialdemokratiet. Samtidig skal det sies at det i hovedsak er det sene sosialdemokratiet hun retter sitt skyts mot, altså det som, slik hun ser det, lot seg overkjøre, infiltrere og gjennomsyre av nyliberalismen fra og med slutten av 1970-tallet. Helt siden begynnelsen av 1990-tallet har Mouffe hevdet at denne varianten av sosialdemokratiet er dødsdømt. Det denne sammensmeltningen av sosialdemokrati og nyliberalisme forsøkte – og lenge lyktes med – var å etablere en angivelig konfliktfri, sentrumsorientert, konsensuspolitikk som jobber for å undertrykke *antagonismer, altså kamper, kriger, konflikter og krav. Denne såkalte «tredje vei», som har forsøkt å risse opp et sted «bortenfor høyre og venstre», har forestilt seg at man kan ha politikk uten konflikter. Men fordi politikk, ifølge Mouffe, er iboende og per definisjon konfliktfylt, har den nyliberaliserte sosialdemokratiet bare bidratt til en avpolitisering av samfunnet. Isteden har man fått noe slikt som administrasjon. En slik situasjon kan ikke vare, fordi den begrenser rommet for artikulasjon av demokratiske krav – som til slutt vil komme til overflaten. Når man ikke skaper et agonistisk rom for det politiske i praktisk politikk, vil motsetningene isteden finne uttrykk som antagonisme, altså faktisk fiendskap. Det er nettopp noe slikt Mouffe mener har skjedd i den populistiske bølgen vi er inne i nå: Konsensus har blitt avløst av konflikt, og et nytt rom for artikulasjon – på begge sider av høyre-venstre-aksen – har blitt åpnet opp.
Oversikt over Mouffes monografier
Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics. London: Verso, 1985 (med Ernesto Laclau).
The Return of the Political. London : Verso, 1993.
The Democratic Paradox. London: Verso, 2000.
On the Political. Abingdon: Routledge, 2005.
Agonistics: Thinking The World Politically. London: Verso, 2013.
For a Left Populism. London: Verso, 2018.
Noter
- For ordens skyld viser jeg her utelukkende til Mouffe, men i realiteten er mange av begrepene, og mye av tenkningen, sånt hun utviklet enten sammen med eller i dialog med Ernesto Laclau, som hun også var gift med. De hadde for vane ikke bare å tilegne sine respektive bøker til hverandre, men også å eksplisitt dele æren for tankearbeidet med den andre. Når jeg i det følgende skriver «Mouffe» kan man, et godt stykke på vei lese «Laclau og Mouffe», så lenge man husker på at det samme ville vært tilfelle om dette var en laclausk ordbok. ↑
- Mouffe har i flere sammenhenger tematisert Schmitts knytning til nazismen og gjort rede for hvordan hun mener hans tanker bør brukes, for eksempel i The Democratic Paradox (London: Verso, 2005). Se for øvrig også den nylige utgivelsen på norsk, redigert av Rune Slagstad: Carl Schmitt, Politikk og rett: Et antiliberalt tema med variasjoner (Oslo: Pax, 2019). ↑
- Jeg skrev over at Mouffe er lite kjent og brukt i Norge, men Lars Laird Iversen vier henne en del oppmerksomhet sin bok Uenighetsfellesskap: Blikk på demokratisk samhandling (Oslo: Universitetsforlaget, 2014), selv om han også har noen ankepunkter. ↑
- To utgivelser har nylig kommet på norsk med utvalg av Gramscis tekster. Se Antonio Gramsci, Utvalgte tekster, 1916-1926 (Olo: Cappelen Damm, 2019) og Politisk teori: Utdrag fra Fengselsopptegnelsene (Oslo: Cappelen Damm, 2020). Se også Jostein Jakobsen, «Gramcsi i vår tid», Salongen, 19. juni 2021. https://www.salongen.no/23446-2/ ↑
- Se eksempelvis Stuart Halls tekst om Gramsci i The Hard Road to Renewal: Thatcherism and the Crisis of the Left (London: Verso, 2021). Et visst inntrykk får man også fra tekstsamlinger på feltet cultural studies, se f.eks. John Storey, Cultural Theory and Popular Culture: A Reader. 5. utgave (London: Routledge, 2018). ↑
- Se for eksempel Claude Lefort, Democracy and Political Theory (Minneapolis: University of Minnesota Press, 1989). ↑