Heilt frå byrjinga har komiske talkshow i USA hatt ein finurleg retorisk posisjon gjennom sin balansegang mellom humor og dagsaktuelle hendingar for å underhalde, og meir opplysande innslag. Tidlege variantar som The Tonight Show med Johnny Carson hadde for vane å servere lettbeint og apolitisk humorstil, med fokus på kjendisar, pussige småplukk frå nyhenda og verten sin eigen karisma og sjarm. Humoren bretta seg ut for eit breitt publikum, var tidlaus og skydde som regel unna samfunnskritisk brodd og trakking på politiske tær. Men etter terrorangrepa den 11. september 2001 og følgjelege endringar i samfunnsdiskurs og medielandskap, snudde program som The Daily Show with Jon Stewart om på denne formelen. Brått var det vanlegare å sjå skarpare stikk og meir satirisk stil som gjekk rett i strupen på augneblinken. Dette vart eit vendepunkt kor kairos – evna til å sjå, gripe og spele på det rette tidspunktet – vart meir avgjerande for TV-komikaren som satirikar gjennom aktualitetens kritiske kraft.
Men denne krafta er det vanskeleg å skotte no. I vår tid, med eit nådelaust nyhendetempo og eit politisk landskap som stadig vippar over i det reint absurde, særleg under Donald Trump si tid som president, melder spørsmålet seg: Korleis kan satiren framleis ha retorisk slagkraft når det absurde ikkje lenger er unntaket, men sjølve normalen? I denne teksten tek eg eit kort nærblikk på utviklinga av det amerikanske komiske talkshow gjennom omgrepet kairos, og legg fram at den endelause straumen av absurde politiske hendingar ikkje berre er dårleg skodd for jamleg satire. Den har gripe inn i satirikaren si evne til å sjå og gripe augeblinken ved å gjere det uventa venta, det uvanlege vanleg, og ved å leggje augeblinken på strekkbenk og hale den utover veker, månader og år. Med det har den amputert TV-satiren sin kontrast – verkemiddelet som gjorde sjangeren så verknadsfull.
Dei tidlege talkshowa: Tidlause og ufarlege
I starten var talkshowa som ei slags seinkveldsstove: lun, velkjend og på ingen måte farleg. Programleiaren var ikkje ein meiningsfylt provokatør, men heller ein høfleg – og tidvis passe eplekjekk – middagsgjest som sørgde for hyggeleg småprat og god stemning. Johnny Carson, sjølve arketypen frå denne tida, hadde perfeksjonert kunsten med å levere små, joviale monologar – lette vitsar som dansa over dagsaktuelle tema som fiskesprett på vatnet. Stundom vart det også meir fjolleri.
Politikarar i samtida fekk kanskje eit lite stikk om sveisen, om sitt syn på skatt eller ei noko flau flause, men sjeldan noko som skar djupt. Denne retoriske haldninga passa tida si. I ei tid med færre kanalar og ein treigare nyhendepuls fanst det liten grunn til å kaste seg over hårreisande augeblinkar. Nyhenda levde lenge; skandalane strekte seg over månader føre minutt. Vitsane, som sakene, fekk tid til å modne. Talkshowverten opererte etter det ein kan kalle eit tolmodig kairos, og tima sin retorikk som om dei hadde all verdas tid.
11. september og Jon Stewart si redefinering av sjangeren
Men tida skrudde opp farten. Med 11. september endra både det politiske og det mediale landskapet seg dramatisk – og med det humoren òg. Dette var særleg og tidleg tydeleg i USA, kor desse reaksjonane på terrorisme hadde sine utgangspunkt. Kjensla av fare og sensasjon førte til at kveldsnyhende vart til nyhendekanalar som sendte 24 timar i døgnet, alle dagar i veka. Postmoderne sanningsforståingar nådde også både media og politikk i ny fasong, og blanda seg med stadig meir politisk polarisering. Somme mediehus og nyhendekanalar vart brått meir som filmatiserte politiske tenketankar, og dei som ikkje vart det vart likevel oppfatta som det. I denne nye røynda med sitt vaklande grep om røyndom dukka The Daily Show with Jon Stewart opp som noko anna: Eit talkshow som ikkje berre blunka til nyheitene, men reiv dei opp med kirurgisk presisjon. Satiren til Stewart levde på eit kairos som spegla det humoristiske fokuset hans – nøysamt utvald absurditet i samfunn, politikk og tradisjonelle media. Gjennom parodiering av nyhendeankerar, monologar, korrespondentsegment slo han hardast når dei klarte å fange presise augeblink då offisielle narrativar snubla og når statleg dobbeltsnakk ikkje klarte å bere si eiga vekt.
Humor på kvelden var ikkje tidlaus lenger – han var aktuell og akutt. Då Bush-administrasjonen gjekk seg vill i grunngjevingane sine for Irak-krigen, eller då kabelnyheitene forsvann inn i fråtsande spekulasjon, stod The Daily Show klar, klipp for klipp, ord for ord, og peikte på paradoks og absurditetar medan dei framleis var ferske. For Stewart var satiren som ein skalpell. Den nytta han ofte med passande kirurgisk presisjon overfor detaljar, som då han trekte fram detaljerte argument frå kongressmedlem i handsaminga deira av klimapolitikk – eit nærast uhøyrd tema å dekke, sjølv for dei mest gravalvorlege nyhendereporterar. Det bekymringsverdige inkompetansenivået vart gjort morosamt gjennom forklaringar av naturvitskap på barneskulenivå med demonstrative eksperiment. For publikum gav det ei kjensle av at kaoset i nyheitsbiletet kunne gjerast forståeleg – sjølv om svaret kom pakka inn i ironi.
Dette var satire som samfunnsengasjement. Satire som mediekritikk. Og det fungerte fordi det absurde framleis var noko uventa – svingingar i grafen, brot i den forventa flyten. Stewart sitt kairos var avhengig av eit «før» og eit «etter» som var ulikt det han synte fram. Absurditeten var framleis ei hending.
24/7-nyheitsstraumen og eksplosjonen av det absurde
Men kva skjer når grafen flatar ut og det absurde blir kvardagskost? Etter kvart som nyhenda akselererte, og sosiale medium gjorde sjølv dei minste feiltrinn til toppsaker, byrja ideen om den unike augeblinken å smuldre opp. Om alt og alle er spesielle er ingenting og ingen det. 2016 og Trump-æraen sitt inntog er ikkje berre ein del av denne utviklinga – han er sjølve det arketypiske symbolet på ho. Kvar dag kjem med nye overskrifter som, i ei tidlegare tid, kunne definert eim heil presidentperiode – eller avslutta han. I staden samlar dei seg opp som rushtrafikk, den eine korken etter den andre, til det einaste som gjenstår er å tute og krype vidare. Trafikken har ikkje stogga og vegbana har ikkje vorte utvida sidan første presidentperiode. Bilane har vorte fleire og vegnettet er det same.
For komiske talkshow verkar dette som ei gordisk knute, men sverdet som skal løyse ho står framleis i steinen. Korleis lagar ein satire av det som alt er sjølvparodisk? Når verdas mektigaste mann tvitrar fleire titals gonger i store bokstavar om atomkrig, kven han tykkjer er idiot, at han elskar diktatorar fordi dei dikterer, eller held talar som kunne vore forkasta ut av Saturday Night Live. Når han tilsett høgreekstreme podcastarar som knapt kan skrive til å leie FBI og gjev fritt spelerom i heile statsapparatet til ein sosiopatisk milliardær som fetisjerer dystopisk sci-fi-litteratur – ikkje fordi han likar framande røynder som åtvarande referansepunkt, men fordi han tolkar dei som utopiar for seg sjølv. Då sit komikarane att med problemet: Vitsen er – oftast – det publikum alt har sett at skjedde.
Jon Stewart pensjonerte seg frå sitt Daily show i 2015 – rett før nokon festa oransje murstein på den absurde gasspedalen. Eit spørsmål å lure på er kvifor Stewart valde å hoppe ut. Sjølv forklarte han det med at han ikkje fann den same gleda av det, og at prosessen hadde byrja å bli for syklisk. Er dette ein annan måte å seie at det unike i augeblinken er svunnen? Og var det ei endring i dette igjen som gjorde at han gjorde comeback i 2024, i opptakten til presidentvalet? Fleire som dekka talkshowets Lasarus førespegla at han ville sprøyte nytt adrenalin inn i seinkveld-programma og i deira samfunnskritiske rolle. Eitt år seinare er det vanskeleg, som publikummar, å rekne seg som evangelist til ein slik profeti. For Jon Stewart er definitivt tilbake og han skyt like skarpt, men sjølv dei kraftigaste salvane hans treff ikkje publikum på same måte. Nyleg kom han – til dømes – i verbalt handgemeng med meritokratparadokset Elon Musk, på X (Twitter). Dette kom i kjølvatnet av at Stewart – over ein periode, og som mange andre – hadde nytta både fritid og sendetid til å rette harselas og kritikk mot det oligarken tek seg til for tida. Her er det mykje som bør trekkjast fram. For å nemne noko kan ein løfte fram følgjande karaktertrekk ved den sør-afrikanske statsborgaren, som også – vekselvis – har vore tema i Stewart sine satiresnuttar:
- Han har nytta si eiga dels statssubsidierte formue til å kjøpe seg totalmakt i partiet som styrer både den amerikanske regjeringa og begge husa i kongressen, gjennom finansiering av valkampar.
- Han har nytta sin maktposisjon til å gå fram for å personleg totaloppløyse statsapparatet, utan oversyn og til stor skade for statstilsette og folket i og utanfor USA. Dette heimlar han sjølv som uskuldige forsøk på å effektivisere og hindre sløseri.
- Han legitimerer dette gjennom det han kallar eit behov for meritokratisk styresett i landet. Slik impliserer han seg sjølv som den platonske filosofkongen som skal sikre dette. At så mange av prosjekta hans mislukkast gjer lite for å skurre med dette synet.
- Han er sjølverklært ytringsfridomsforkjempar, trass rikfaldige tilfelle kor han både direkte og indirekte har knebla kritiske røyster mot seg sjølv, gjennom til dømes rettsprosessar eller gjennom sosiale media som han sjølv eig og styrer.
- Han nyttar deler av tida si som aktivist for høgreekstreme miljø i det Amerikanske inn- og utland, og har fått smak for fascistisk symbolikk.
- Har meiner at empati utgjer den fundamentale veikskapen i vestlege samfunn, ved at folk nyttar det som eit våpen for å utnytte og kontrollere deg, og meiner ikkje dette vert illegitimert av detaljar som at dette var eit kjend ideal i det tyske SS for 80 år sidan.
- Han har eit segnomsust skjørt ego og ei sterk trong til å bli likt, det vere seg av gaming-entusiastar på internett eller folk flest.
I twitter-feiden med Stewart bryska Musk seg kraftig overfor komikaren og sa først at han ville kome på programmet til Stewart og diskutere, før han erklærte at Stewart ikkje nådde dei etiske standardane som var naudsynt for ei ærleg dekking. På gjenkjenneleg vis følgde Stewart, i beste sendetid, opp med å plukke påstandane frå kvarande og syne korleis den nærast allmektige milliardæren med jerngrep om heile det amerikanske statsapparatet forfekta både konspirasjonsteoriar, hykleri, løgner, og stakkarsleg trong til å verke tøff. For 20 år sidan kunne dette vore eit satirisk magnum opus. I dag er det ein måndag. Men Jon Stewart har ikkje endra seg. Situasjonen han talar om og til, og som publikummet hans får tinnitus av, har det.
Og slik har satiren – eller kanskje snarare forsøket på satire – endra seg. I staden for å spisse og framheve det absurde, fører programma heller protokoll over det. Monologane vert liturgiar over dagens mest forvirrande augeblinkar, kveld etter kveld. Kairos, denne skarpe sansen for timing, vert – for å sitere Bilbo Baggins – «strekt ut som for lite smør på for mykje brød.»
Satirens utvatning og kvilepute
Etter kvart som frekvens og trykk på nyhenda har stige og omfanget av absurditeten auka, har dynamikken mellom satirikaren og publikum også endra seg. Sjåarar som før såg til satirenyhende for å få skjerpa og kritiske innblikk i kvardagen deira og det som rådde der, og for å få det servert med ein desarmerande og samlande humoristisk schwung, søker no ofte etter noko som minnar meir om validering av noko som bur i dei sjølve; eit gjenkjenneleg blikk som kjenner til det ein kjenner på, ein smått sliten men oppmuntrande og velkommande latter, og komforten av kommunitær felles tæring. Talkshowa i dag tilbyr eit ritual for kveldsleg eksorsisme gjennom delt vantru – som om berre det å seie dei tinga ein ser og høyrer høgt saman, og med eit smil, vil gjere dei enklare å handsame.
Med utgangspunkt i situasjonen som både talar og publikum har hamna i, blir satire i denne forma mindre til eit verktøy for oppvakning og meir som ein voggesong. Når Stephen Colbert ramser opp skandalane, eller Trevor Noah hermar etter den siste blunderen, riv ein ikkje lenger sløret av verda og ein siktar ikkje lenger etter klårsynt raseri. Publikum leitar ikkje opp slik satire for å vekkjast. Ofte gjer dei det meir for å halde ut endå ein dag, ved å voggast i søvn i trygg visse om at «Jepp. Alt er verkeleg så skrullete og sinnssjukt som det verkar som».
Og her ligg det noko djupare, til otte og åtvaring: Når satire tilpassar seg det nåde- og endelause trykket av absurditet, kan den – utan mål og hensikt – ende opp med å normalisere den for både seg sjølv og sitt publikum. Når kvar kveld vert ein katalog av alvorlege hendingar inn som vert pakka mellom reklamepausar og punchlines, kan kantane på sjølv dei kvassaste kommentarane i samfunnet bli avstumpa, og sjølv dei mest groteske hendingane i politikk bli ordinært. Som ein brannalarm som går tom for straum, vert pipinga til bakgrunnsstøy, berre oftast ikkje så irriterande. Utan nytilfang og vedlikehald av annan satire som er tilpassa eit oppdatert kairos vil sjølv det mest hårreisande snart bli til glatt muskulatur for oss – ordinært og del av vårt autonome nervesystem. Talkshowverten er komen for å bli. Folket treng – trass alt – sitt opium også. Men om han (kanskje ei ho etter kvart også?) vert ståande aleine, vil verktøyet som lenge har vore første linje for å avsløre det groteske bli del av rutina for dekke det til.
Til slutt står kanskje hoffnarren igjen med nøklane til kongedømet, berre for å oppdage at trona er laga av pappmasjé – og medan riket brenn bak dei, klappar publikum høfleg vidare før dei går og legg seg.