«No more blah blah blah!»

De virkelig farlige folkene er ikke klimafornekterne, men pratmakerne i de store, moderate styringspartiene

Vi står overfor en krise. Et stadig varmere klima medfører en alvorlig svekkelse av livsbetingelsene til menneskene, og mange andre arter, overalt på kloden. Vi kjenner årsakene til denne krisen, vi kjenner konsekvensene. Vi vet at det er noen katastrofer som truer, og vi vet hva som skal til for å avverge dem. Alle ansvarlige er dypt bekymret. Når det gjelder krisetiltak, er det ingen uvilje mot ambisiøse langsiktige målsettinger. Allikevel fortsetter vi som før. Utslippene øker, temperaturene stiger, rekordene faller. Alle rapporter tyder på at vi beveger oss videre fram på denne veien som leder dypere inn i krisen. De ansvarlige tar ikke ansvar, det er tydelig for alle; allikevel blir de gjenvalgt, gang på gang. Hvordan skal vi forstå den slags selvdestruktiv ferd?

Problemet er ikke mangel på kunnskap. Klimaforskerne er sikre i sin sak, det vil si, de er så sikre som det går an å være i et så komplisert spørsmål. Riktig nok finnes det folk som benekter det hele – de kaller seg «klimaskeptikere» eller «klimarealister» – men de er ganske få, og helt marginale. Det er ingen grunn til å ta dem på alvor, det er det heller ikke mange som gjør.

Blant folk flest står klimaforskernes versjon ganske sterkt, ser det ut til. Til tross for at det kan være vanskelig å forholde seg til abstrakte modeller og globale gjennomsnittstall, synes selve ideen om menneskeskapt oppvarming å ha slått inn i befolkningen, som et slags samlende perspektiv på alle de forskjellige skremmende nyhetsmeldinger om tørke og branner og styrtregn og flom, og bresmelting og havstigning. Ute på nettet finnes selvfølgelig alt mulig rart. Der er det ingen mangel på forsøk på å bortforklare det hele, med oppfinnsomme konspirasjonsteorier og «alternative fakta». Men det ser ikke ut til å ha fått noe avgjørende gjennomslag. Ifølge meningsmålingene er det nå en av fem som avviser tanken om menneskeskapte klimaendringer,[1] kanskje så mye som en av fire,[2] men det store flertallet, det vil si om lag to av tre eller mer, aksepterer klimaforskernes redegjørelse for tingenes tilstand.

Situasjonen er altså denne: Vi er på vei inn i en krise, den blir mer alvorlig for hver dag som går. Vi vet at det haster med å ta affære, men finner oss allikevel til rette med at tiden renner ut. Denne handlingslammelsen må bero på en slags svikt i den alminnelige realitetssansen. Men det er altså ikke kunnskap det står på. Vi vet hva som er i ferd med å skje, og hvorfor, og vi vet hva som står på spill, og vi har visst det lenge. Ren uvitenhet – eller militant vitenskapsskepsis og aktiv desinformasjon – er et problem i denne sammenheng, men et forholdsvis lite problem. Det store flertall av befolkningen er godt opplyst om slike ting – i alle fall tilstrekkelig opplyst til å forstå hva klimaforskerne snakker om, og til å dele deres bekymringer.

Det er dette som det gjelder å finne ut av nå: Vi ser hva som kommer imot oss, ser det med åpne øyne – men vi tar det ikke inn over oss, i alle fall ikke i en slik grad at vi kjenner trang til å handle. Situasjonsforståelsen er det ikke mye i veien med, men situasjonen er ikke fullt virkelig for oss. Problemet er ikke sannhetsgehalten, men graden av realitet. Det er ikke villedende virkelighetsbeskrivelser som hindrer oss i å gjøre noe med klimakrisen – verken ønskedrømmer eller løgn og svindel – men fullt adekvate beskrivelser med en viss redusert virkelighetskarakter. Når vi ser klimakatastrofen komme imot oss, er det omtrent som vi ser på en katastrofefilm, vil jeg tro: Det er skremmende realistisk, men vi kjenner oss ikke berørt på slikt vis at vi blir nødt til å handle.

Sagt på en annen måte: De virkelig farlige folkene er ikke klimafornekterne i de populistiske høyrepartiene, men de ansvarlige krefter i de store, moderate styringspartiene – for de legger ikke skjul på alvoret i situasjonen, og de snakker engasjert om alle de store «utfordringene» vi står overfor, og om behovet for å sette seg «ambisiøse mål» og spille en internasjonalt «ledende rolle» i kampen for «grønn omstilling» og så videre – men uten å forplikte seg til å gjøre noe som monner her og nå. Det er dette som skremmer meg mest: ikke den virkelig kunnskapsløse eller løgnaktige tale, men denne sannferdige, ansvarlige, oppriktige tale – som ikke gjør regning med noen virkelig sammenheng mellom ord og handling.

Greta Thunberg sa det, kort og presist, under klimatoppmøtet i Glasgow i fjor høst: No more blah blah blah. Jonas Gahr Støre hadde nettopp vært på talerstolen og gjort det klart at den norske olje- og gassproduksjonen ikke var «et problem, men en del av løsningen» når det gjaldt overgang til fornybare energiformer, og at det derfor ikke var noe i veien for å fortsette som før, både med utvinning og leting etter nye kilder, men at det norske oljefondet, der fortjenesten havner, fra nå av skulle bli en «ansvarlig investor» som la behørig «vekt på klimarisiko», som jo også kunne medføre en betydelig finansiell risiko etter hvert. «Dette er eksistensielt», sa Støre, «det haster».[3] Det var dette Thunberg siktet til med sitt blah, blah, blah: Ikke direkte fornektelse av problemet, eller forsøk på å bagatellisere det, men en evne til å omgås selv de mest overveldende problemer, tilsynelatende modig og ærlig og rett på sak, men gjennom et språk som reduserer dem til en slags utvannet virkelighet der de ikke lenger er praktisk truende og tvingende.

Å tale slik, kan være å ta vare på alt som er å vite om verden, uten å fordreie det, men slik man gjør det i en abstrakt begrepslig drøfting eller i en realistisk roman, det vil si slik at inntrykk av verden blir omdannet til noe rent forestilt – teoretisk eller estetisk forestilt – og denne forestillingen kan berøre oss på forskjellige måter – den kan være intellektuelt stimulerende, den kan være gripende og spennende og så videre – men den gjør ikke krav på en reaksjon i form av handling.

Hva jeg vil fram til, er altså dette, at det går an å leve i sannhet, men på en uforpliktende, imaginær måte. Slik går det også an å leve i løgnen. Kanskje blir alt dette klarere om vi nå prøver å se tingene fra denne andre siden.

I oktober 2016 var det en ung mann som stormet inn i pizzarestauranten Comet Ping Pong, i Washington D.C., med våpen i hånd. Han hadde forstått det slik at politiet hadde avdekket et hemmelig pedofilt nettverk dominert av ledelsen i det demokratiske partiet, med presidentkandidat Hilary Clinton i spissen. Så hadde han satt seg i bilen sin hjemme i Salisbury, i North Carolina, og kjørt hele veien til hovedstaden. Nå gjaldt det å befri disse barna som var blitt bortført og misbrukt, og som etter alt å dømme ble holdt fanget blant annet i kjelleren til denne restauranten. Før han ble anholdt, rakk denne modige, lettroende mannen å avfyre tre skudd, men uten å anrette alvorlig skade.

Dette var «Pizzagate». Den forskrudde løgnhistorien, som først hadde dukket opp på nettsteder som 4chan og 8chan, var nå allerede i ferd med å spre seg på Facebook gjennom millioner av likes. Snart skulle den vokse videre inn i QAnon-fantasien, der det jo ikke bare er tale om seksuelle overgrep mot barn, men også om satanistiske ritualer med barn som blir drept for at blodet skal kunne drikkes, som ungdomseliksir, av aldrende medlemmer av den liberale eliten. Denne løgnen er det visst mange som tror på. Ifølge en meningsmåling fra august 2021, er det én av fire republikanske velgere som mener at statsmakten nå ligger i hendene på en sammensvergelse av pedofile satanister. Legger vi til alle de som stiller seg tvilende til mye av dette, men som ikke ser seg i stand til å avvise det helt, finner vi at fire av fem republikanere er under innflytelse av denne ryktedannelsen.[4] Allerede i desember 2016, to måneder etter skuddene i Comet Ping Pong, var det hele 46 prosent av Trumps velgere som mente at den unge, handlekraftige mannen faktisk hadde rett i sine mistanker.[5]

På bakgrunn av dette er det flere spørsmål som melder seg. Først dette: Hvordan i all verden kan så mange mennesker gå med på noe som er så aldeles vilt og forskrudd? Men så: Hvis så mange mennesker går med på dette, hvorfor er det da bare én som tar seg på tak og virkelig gjør noe med saken? Det som er aller mest vanskelig å forstå, er dette, synes jeg: At mange mener å vite at det skjer forferdelige ting med de aller minste og mest sårbare – de kjenner navnet på gjerningsmennene, de kjenner adressene – og at ingen griper inn for å hjelpe dem, det vil si ingen uten denne ene, åpenlyst forvirrede unge mannen. Mange er feige, mange har nok med seg og sitt – mange, men ikke alle, det nekter jeg å tro: Blant titalls millioner må det være mer enn én som virkelig bryr seg, og tar ansvar.

Skal vi få forstand på disse tingene, må vi gå ut fra at beskyldningene om pedofili og den slags ikke uten videre kan tas som en direkte påstand om virkeligheten. Det er klart at det kjennes tilfredsstillende å si fæle ting om en forhatt motstander. Siden vedkommende er et forferdelig menneske, og troendes til alt, er det noe vesentlig sant som kanskje best kommer fram når man tar i litt, og gjerne overdriver. Pedofilibeskyldningen er som en lignelse om ledelsen i det demokratiske partiet. Den inneholder en sannhet for så vidt som den kaster lys over virkelige forhold, men på indirekte vis, slik noe forestilt og rent oppdiktet gjerne kan gjøre det. For millioner av republikanere er den en meningsfull og emosjonelt tilfredsstillende livsløgn, kunne man si, men de er ikke i god tro, det vil si de er ikke psykotiske alle sammen. At de ikke kjenner seg forpliktet til å gjøre noe for de stakkars barna, viser med all mulig tydelighet at de nok gjerne forveksler sannhet og løgn, men på en imaginær måte. De lever i en dagdrøm, men de hallusinerer ikke.

Den brede oppslutningen om konspirasjonsteorier i de amerikanske høyremiljøene kan antakelig best forstås på denne måten. For eksempel er det om lag to tredeler av de republikanske velgerne som sier at seieren ved presidentvalget i 2020 ble stjålet fra Trump.[6] Tilsynelatende er det nærmere hundre millioner voksne mennesker som mener at det har foregått et statskupp i USA. Verdens eldste demokrati er blitt avskaffet. I så fall må man kunne forvente en bred mobilisering av innbitt motstand. Men det eneste som kan ligne på handling, er stormingen av Kongressen i januar i fjor. En forvirret flokk trengte seg inn i bygningen – uten våpen, for det meste, uten plan – ikke så mye for å stanse kuppmakerne og redde demokratiet, som for å feire et utbrudd av politisk entusiasme. Hva demonstrantene var opptatt av, var ikke å forskanse seg eller ta kontroll over noe, men av å ta selfies og sende hilsener hjem.

Hvis det virkelig hadde foregått et statskupp, var dette selvfølgelig en latterlig ting å gjøre. Men enda mer latterlig er det, med tanke på de stolte militante tradisjonene i den amerikanske patriotismen, at alle de andre er blitt sittende og se på, med hendene i fanget. I og med denne passiviteten avsanner de sine egne forsikringer om at de har tro på Trumps Big Lie.

Hva vil jeg fram til, er altså dette: Vi lever sannheten om klimakrisen mye på samme måte som en del amerikanere lever løgnen om valgfusk, eller løgnen om pedofilinettverket, det vil si vi lever den i fullt alvor som om den var en fantasi. For å kunne leve seg inn i en litterær fantasiverden kreves det, som kjent, en frivillig suspension of disbelief. Når alle forbindelser mellom opplevelse og handling blir koplet ut, som under lesning av fiksjonslitteratur, kan vi akseptere en hvilken som helst virkelighet, hvis den bare er fascinerende nok til å holde på oppmerksomheten en stund til. I et romanunivers kan det være grunn til å gjøre regning med mange ting som helt sikkert ikke har funnet sted, og som kanskje slett ikke kan finne sted, ute i verden. I politisk sammenheng er det noe lignende som skjer når vi går inn på spørsmål om sannhet og løgn på en uforpliktende måte. Vi søker en tilfredsstillelse som kan være emosjonell, moralsk, estetisk, intellektuell, men under den stilltiende forutsetning at det «ikke er på ordentlig», for å si det som de sier det i barnehagen, eller at det bare er «på lat». Det er ille nok om politiske løgner blir behandlet på denne måten, men spesielt perverst blir det når det gjelder sannheten om en stor og farlig krise.

Hva skal vi da gjøre? Hvordan skal vi få sagt det slik at det endelig når igjennom? Jeg vet ikke, kanskje er spørsmålet feil stilt. Nå har vi skrevet og snakket om disse tingene så ofte, så lenge, så inntrengende – med så mange oppsiktsvekkende eksempler, og med så store mengder data i bunn – for å skremme, for å opplyse, for å veilede, for å gi håp – og det har ikke ført til noe som helst, det vil si det har ikke ført til noe som står i rimelig forhold til det vi har skrevet og snakket om. Det politiske språket er i ustand, i alle fall på den måten at det ikke lenger forplikter til handling, og da er det i grunnen likegyldig hvordan vi sier det – hvor ofte, hvor høyt, hvor overbevisende osv. Det er noen avgjørende forbindelser som er svekket, ser det ut til – mellom ordene og sannheten, kunnskapen og handlingene – og denne svekkelsen beror på et virkelighetstap som fritar for omtrent alt som heter ansvarlighet og forpliktelse.

Hva skal vi gjøre?

Hvis det politiske språket er gått i stykker, er det nærliggende å mene at vi må skjære igjennom og komme i gang med å handle, uten å kaste bort mer tid på å diskutere. Enkelte (som Jørgen Randers)[7] vil ha makten lagt i hendene på noen få, som så skal kunne foreta de nødvendige beslutningene uten å måtte slite med å overbevise det store flertallet; andre (som Andreas Malm)[8] vil ha ordvekslingen erstattet med sabotasje og obstruksjon. I slike tilfeller er det slutt på tålmodigheten med de virkningsløse ordene, og så i stedet vilje til en ny autoritær og/eller militant aksjonisme. Det er godt forståelig, som uttrykk for stigende desperasjon. Men dette er ikke farbare veier. Hvis det politiske språket er i ustand, må vi gjøre noen forsøk på å reparere det, før vi eventuelt ser oss nødt til å skrote det. At ord og handlinger er blitt revet løs fra hverandre, betyr ikke at vi nå må søke en snarvei til handlekraft utenom ordene, men at vi må forsøke å føre dem nærmere sammen og finne måter å kople dem til hverandre på.

I så fall må vi tenke politisk kommunikasjon på en ny måte. Til nå har vi prøvd å bruke språket til å formidle en kunnskap som skal motivere til handling; fra nå av må vi satse på å arrangere noen handlingssammenhenger der det kjennes presserende å skaffe seg kunnskap av tilsvarende slag, og der denne kunnskapen oppleves som politisk krevende. Striden står da ikke om sannheten sett som et mer eller mindre pålitelig virkelighetsbilde, men om hva det vil si å leve denne sannheten slik at den blir virkeliggjort på en forpliktende måte. «For virkeligheten er ikke et bilde, men en befatning med mennesker og ting – en anstrengelse, et engasjement, en stimulans.»[9] Slik skrev jeg for 25 år siden, i en helt annen sammenheng, men jeg tror det gjelder fremdeles, og nokså generelt: Virkeligheten er ikke et bilde som vi liksom betrakter på avstand, og reflekterer over, men en tilværelse som vi praktiserer gjennom deltakelse i konkrete, mer eller mindre tvingende situasjoner. Ordene formidler sannhet eller løgn. Men å handle er å virkeliggjøre. Når vi avstår fra å handle, reduserer vi graden av virkelighet for alt hva ordene kan formidle, enten sannhet eller løgn, til det ikke lenger er noe tydelig skille mellom faktisk og forestilt – og ingen tvingende grunn til å gripe inn og forsøke å utrette noe. Skal vi klare å reparere det politiske språket, må vi slutte å tro at sannhet er noe vi tenker og sier, og som vi deretter tar konsekvensene av ved å handle, og i stedet gå ut fra at sannhet er noe vi gjør.

Forutsetningen for den norske klimapolitikken er stikk motsatt av dette. Først og fremst går den ut fra at folk flest ikke skal være nødt til å gjøre noe. Hovedregelen er at noen særlig kvalifiserte – forskerne, investorene – tar ansvaret for å gjøre det som må gjøres, så vi andre knapt nok merker at noe blir gjort i det hele tatt. De utvikler ny teknologi, de omstiller produksjonen – slik at vi kan fortsette å leve presis som før. Det er ingen grunn til å avstå fra hyppige feriereiser til utlandet, for flyene blir nok snart batteridrevne og fullstendig utslippsfri. Vi vet ikke riktig hvordan dette skal skje, men de finner nok ut av det. Det gjelder bare å «satse på forsking og innovasjon», så finner de ut av det.

Det kan virke som ansvarlige politikere helst vil unngå å stille krav til vanlige velgere – om at de må bidra med noe, ofre noe, lære noe nytt, omstille seg – i frykt for at de da vil gå lei av det hele, og vende seg mot de krevende klimatiltakene. Det er mulig at noen politikere tenker slik. I så fall dreier det seg om et snedig selvbedrag – for det de oppnår på denne måten, er nettopp å vedlikeholde skillet mellom ord og handling, som garanterer at krisen aldri blir politisk virkeliggjort.

Hvis det i dag overhodet kommer på tale at vi gjør noe selv, da er det som markedsaktører, ikke som samfunnsborgere. Da er det ut fra en forutsetning om at vi bare er i stand til å handle fornuftig ut fra nærsynt egeninteresse, og at ingen ting godt kan komme ut av å betro oss ansvar for større og mer komplekse sammenhenger. Hvis man skal klare å få oss til å endre på noe, må det under slike forutsetninger være ved hjelp av økonomiske incentiver, ikke ved hjelp av argumenter og moralske appeller. Bruk av «grønne avgifter» er da den eneste tenkelige måten å få folk til å aktivisere seg på. Splittelsen mellom kunnskap og handling blir opprettholdt på denne måten: Hvis vi gjør noe selv, må det være i politisk bevisstløs tilstand. Hvis vi bruker bilen mindre enn før, er det ikke fordi vi vil gi et lite bidrag til kampen mot klimakrisen, men fordi vi kan tjene noen kroner på det, og kanskje ikke har råd til å la være. Det er slik man ellers henvender seg til kapitaleierne – ved å sette en pris på utslippskvoter, for eksempel, og opprette et globalt marked for kvotehandel – for på den måten kan man kanskje få dem til å opptre som om de brydde seg om miljøet på kloden, men uten å ofre en tanke på noe annet enn egen fortjeneste. Slik er det nå blitt regelen at man henvender seg til oss alle sammen.

Når ansvarlige politikere sørger for at sannheten om klimakrisen ikke blir virkeliggjort-som-noe-vi-gjør, er det altså ved stadig å gjenta to enkle meldinger til befolkningen: 1. Stol på oss (– vi satser på forsking og innovasjon), og 2. Tenk pris. Hvis folk flest da i det hele tatt lar seg mobilisere politisk, er det med utgangspunkt i noen håndfaste forbrukerinteresser. Da er det i protest mot innkreving av bompenger på veiene, eller mot skyhøye priser på strøm og bensin. Kanskje er det i forbannelse over at slike byrder fordeles likt og flatt, slik at de velstående kan betale seg ut av det hele uten å merke noe i det hele tatt. De ansvarlige politikerne møter i alle fall en motstand som er uventet hissig. Men de har bedt om det selv. Når befolkningen protesterer, er det fordi den tenker pris, og fordi den stoler på at andre kan ta seg av eventuelle klimapolitiske sider av saken.

Når markedet tar over, blir det politiske engasjement koplet ut. Dette betyr ikke at markedet er rent økonomisk, og politisk nøytralt. Markedssituasjoner er ideologi i praksis. Å innrette seg i en slik situasjon – som aktør i boligmarkedet, aksjemarkedet, arbeidsmarkedet, markedet for strøm eller teletjenester eller hva det måtte være – er å gi seg til å opptre i pakt med et borgerlig menneskesyn og en borgerlig samfunnsforståelse. Jo færre som oppfatter dette, desto smidigere blir det som politisk strategi betraktet. Men de skarpeste strategene oppfatter det jo, det er derfor de klarer å snu på tingene.

Da Margaret Thatcher ledet den nyliberale revolusjonen i Storbritannia, var det i overbevisning om at det «ikke finnes noe slikt som et samfunn» – bare «individuelle menn og kvinner og deres familier» – og at hver av dem nå burde ta inn over seg dette faktum ved å vise at de i praksis var «villig til å ta ansvar for seg selv».[10] For henne var markedskonkurranse et oppløsningsmiddel til bruk mot «kollektivistiske» villfarelser av alle slag. Det gjaldt å få folk til å bryte med fagforeningene og identifisere seg med egen bedrift, så den enkelte kunne innse at hans egen lønn var avhengig av at han klarte å vise seg nyttig i ledelsens øyne. Det gjaldt å få folk til å spare – til privat sykeforsikring og privat pensjon – så de kunne klare seg mer på egen hånd, som selvstendige individer, uten støtte fra en formynderisk velferdsstat. Individualiserte økonomiske ordninger var nettopp konkrete argumenter mot ideene om samfunn og fellesskap. Å praktisere disse ordningene var å hevde en virkelighetsoppfatning, et menneskesyn, en etikk – men uartikulert, underforstått, som handlingslogikk. «Jeg er ikke egentlig opptatt av økonomisk politikk», sa Thatcher. «Det jeg er ute etter, er å forandre hele tilnærmingen til tingene. De økonomiske forandringene er midler til å forandre denne tilnærmingen. Hvis du klarer å forandre tilnærmingen, har du i realiteten tatt grep om nasjonens hjerte og sjel. Økonomi er metoden, målet er nasjonens hjerte og sjel.»[11]

Det var kloke ord, her er mye å lære. Da markedsradikalismen slo igjennom, var det ikke fordi kampen om ideene var blitt vunnet gjennom overlegen argumentasjon, men fordi det var blitt mulig å sette i gang en lang rekke store og små reformer med konsekvenser for arbeids- og hverdagslivet til det store flertall av befolkningen – slik at den nyliberale ideologien (individualismen, konkurransen) kom til å framstå som meningsfull og relevant som aldri før. Det ble klart for enhver, gjennom egen erfaring, at det var dette som nå skulle til for å klare seg. Å sørge for at folk ble engasjert i en ny slags praktiske handlingssammenhenger, var å forandre «hele tilnærmingen til tingene», for å si det med Thatcher. Det var slik – ikke gjennom ordene alene, men gjennom den praktiske innrammingen av ordene – at det gikk an å ta grep om folkets «hjerte og sjel.» I det politiske språket ble ord og handling koplet sammen på ny, med kortslutning som resultat (i form av privatisering, økonomisering og så videre). Dette er en av de bitre erfaringer jeg har å vise til når jeg påstår at sannheten om klimakrisen må bli virkeliggjort-som-noe-vi-gjør.

Hvordan skal vi da forstå at noe kan være mer eller mindre virkelig for oss?

Sett fra en sosiologisk synsvinkel er det det klart at livsverdenen ikke er ensartet over det hele. Kjerneområdet i livsverdenen består av det som er «innenfor rekkevidde akkurat nå», for å si det med Alfred Schutz. Det er den verden jeg kan oppfatte direkte, med egne øyne og ører, den som også «virker direkte inn på meg», og som jeg «vet at jeg kan virke direkte inn på».[12] Denne verden består av menneskene jeg omgås, oppgavene jeg må løse, situasjonene jeg strever med å håndtere. Dette er min «hjemmeverden». Den legger beslag på meg som noe fullt nærværende, udiskutabelt reelt: Jeg har et arbeid å passe, en familie å forsørge, regninger å betale. Denne verden er befolket av skikkelser jeg opplever som «medmennesker» helt og fullt: Jeg kjenner dem personlig, hver av dem som et enestående individ; vi møtes og snakkes, det forplikter som til et «du «eller et «vi».

Rundt dette sentrum av kondensert sosial realitet ligger en videre «omverden» som også er mer eller mindre av en «fremmedverden». Det som foregår der, har jeg kunnskap om, ettersom jeg har lest om det eller hørt om det, men jeg har ikke erfart det selv. Om det virker inn på meg, eller jeg på det, er det indirekte gjennom flere ledd. Om jeg har kjennskap til menneskene som befinner seg der, er det på avstand og som typer, ikke som individer, for jeg kjenner dem ikke personlig. Om dem er det nærliggende å si «de», ikke «du» eller «vi».[13]

Slik – for å gjøre det kort – kan vi tenke oss at livsverdenen er inndelt i områder der mennesker og ting har forskjellig virkelighetsfylde, og derfor står for oss som mer eller mindre engasjerende og forpliktende. Men denne inndelingen er ikke fastlagt en gang for alle. Etter hvert som elektroniske medier er blitt tilgjengelig for enhver, og det er blitt stadig vanligere og mer normalt å komme nær innpå mennesker som befinner seg virkelig langt borte – og bli vitne til hva som skjer med dem mens det skjer, som om vi var naboer i en og samme «globale landsby» – så er det også blitt stadig vanskeligere å verge seg mot en opplevelse av at disse mer eller mindre eksotiske utlendingene faktisk angår oss, som noe i retning av medmennesker. California brenner, Pakistan står under vann. Om det bare gjør seg gjeldende nå og da, med et streif av avmaktsfølelse og dårlig samvittighet, er det likevel klart at den kommunikasjonstekniske utviklingen har betydd en utvidelse av livsverden-kjernen, med alt det som følger med av forsterkninger i realitetssans, identifikasjon og empati.[14]

På lignende vis må vi nå kunne tenke om oppgaven med å virkeliggjøre sannheten om klimatrusselen. Når jeg insisterer på at flest mulig må «gjøre noe», er det nettopp fordi det dreier seg om å utvide kjernen i livsverdenen ved å bringe de fjernere forhold «innenfor rekkevidde», for å si det med Schutz, og gjøre det mulig «å virke direkte inn på dem» – for at de på den måten skal få andel i den type kompakt realitet som gjelder der, i kjernen av livsverdenen.

Kort sagt: Sannheten om de store og viktige sakene framgår av noen fjerne og abstrakte perspektiver, og disse perspektivene blir virkelige når de er koplet sammen med noen nære og konkrete erfaringer. Noen ganger foreligger slike koplinger fiks ferdig, de ligger helt i dagen; andre ganger kommer de ikke til syne før vi anretter dem selv. I en krig, når det fjerne direkte slår inn i det nære, er det ofte ufattelig hva folk kan være villig til å tåle og risikere, rent personlig, gjennom egne handlingsvalg, for den store sak. I klimaspørsmålet er det nesten ufattelig hvor mye de er i stand til å holde fra livet. Hvordan skal vi få det til å gå inn på dem, som i en krig? Vi må bringe det fjerne «innenfor rekkevidde». Men hvordan?

Vi har nettopp vært gjennom en alvorlig krise som krevde mye av befolkningen. Trusselen fra korona-viruset ble, i to lange år, møtt med tiltak som forutsatte at alle og enhver var beredt til å gjøre en innsats, og forsake en hel del, og sette seg inn i mange nye ting, og følge med på forandringer i situasjonen nær sagt fra dag til dag. Mye kunne sikkert vært gjort bedre, både fra myndigheters og publikums side, men det som mest av alt slår meg nå, i tilbakeblikk, det er, for det første, en aldeles imponerende vilje til å ta ansvar gjennom egen livsførsel, og tåle begrensninger i privat utfoldelse – og så, for det andre, en utbredt forståelse av vanskelige avveininger angående smitteveier og immunforsvar og virusmutasjoner og vaksinevirkninger og andre kompliserte og uhåndgripelige ting. Det fantes koronafornektere og vaksineskeptikere, selvfølgelig, og fantasifulle konspirasjonsteorier som tok sikte på å bryte ned tilliten til vitenskap og myndigheter, men den slags fikk aldri mer enn nokså marginal betydning. Hovedsaken var at det gikk an å mobilisere så bred folkelig oppslutning om så langvarige og så vidtrekkende tiltak at krisen faktisk lot seg håndtere på ganske effektivt vis.

Det går an å innvende at folket oppførte seg som en saueflokk, med blind tiltro til alt som kom fra høyere hold – gjerne det – men slikt kan man jo også innvende i mange andre tilfeller, for eksempel i klimasaken: Det gjenstår å forklare hvorfor (mer eller mindre velbegrunnet) tillit til informasjon faktisk fører til at flokken beveger seg (noen ganger: ikke alltid).

Det er mye godt å si om krisehåndteringen fra sentrale myndigheters side. Når det hele lyktes så godt som det gjorde, var det likevel først og fremst fordi vi var nødt til å gjøre det meste selv. Det var vi som holdt avstand, det var vi som skaffet oss munnbind og testutstyr, og vennet oss til å desinfisere hendene alt i ett. Det var vi som innrettet oss med hjemmekontor, og lærte å holde møter på nett. Det var vi som stilte i kø for å teste oss og vaksinere oss. Myndighetene kunne beslutte at mange ting ble stengt eller avlyst – konserter, begravelser, fotballkamper, 17. mai-tog – og vi aksepterte disse beslutningene. Men viktigere var at så mange av oss fulgte oppfordringen til å foreta lignende beslutninger selv. Det var vi som isolerte oss fra vennene våre og slektningene våre. Vi visste at det ikke ville gjort noe til og fra om bare vi sluntret unna, men vi visste også at ingen ting kunne utrettes dersom alle hadde tenkt slik. I medansvar for den samlede virkning var vi innstilt på å tåle betydelige begrensinger på det personlige plan.

Når det gikk an å opprettholde motivasjon til å leve med dette, var det fordi smittefaren hele tiden sto for oss som en direkte truende virkelighet – og det gjorde den altså fordi vi selv måtte ta høyde for den i nær sagt alt vi foretok oss i det daglige. At vi så oss nødt til å ta trusselen på alvor, skyldtes nok dels at vi ble utsatt for et omfattende offentlig opplysnings- og informasjonsarbeid. Men det var altså noen presserende praktiske hensyn som fikk oss til å følge interessert med i orienteringene om hvordan situasjonen skiftet og hvilke nye anbefalinger som var på trappene, og det var for kunne oppfatte poenget med å følge disse anbefalingene at vi hadde grunn til å høre etter og prøve til å sette oss inn i vanskelige medisinske og statistiske resonnementer. – Hvor mange kan jeg invitere på julaften? – Bør jeg vaksinere meg en gang til? Så lenge vi stadig var nødt til å finne svar på slike spørsmål, var vi innstilt på å følge med i nyhetene og oppsøke nettsidene med helseinformasjon, og i denne tette og krevende koplingen mellom handling og kunnskap ble alvoret i situasjonen holdt levende og virkelig for oss.

Det var derfor vi gikk med på at det ble stilt krav til oss. Vi gikk med på det uten å utvikle mye motvilje mot dem som stilte kravene. Oppslutningen om regjeringen økte faktisk i disse månedene da vi alle var nødt til å gjøre så mye og ofre så mye. Det var fordi vi gjorde så mye, at sakens alvor ble vedlikeholdt som innlysende virkelig. Og det var fordi vi ofret så mye, og etter hvert fikk så mange tap og savn å rettferdiggjøre overfor oss selv og andre, at det utviklet seg forargelse overfor alle som ikke var med oss i dette. Det var fordi vi gjorde noe selv, at vi syntes vi kunne kreve noe av hverandre. Mot slutten av pandemien var det ikke helt uvanlig å høre folk si at de hadde bestemt seg for å vaksinere seg, selv om de mente det var unødvendig og kanskje skadelig, fordi det nå var blitt så vanskelig å stå imot det moralske presset fra de nære omgivelsene. Da var vi kommet langt, for da var holdninger basert på faglige smittevernråd i ferd med å bli innearbeidet som sosial realitet i form av norsk hverdagskultur.

Det som under pandemien ble realisert på nærmest eksemplarisk vis, var en type enhet mellom kunnskap og handling, sannhet og virkelighet, som har manglet fullstendig i håndteringen av klimakrisen. Dette betyr ikke at kunnskapen var komplett, eller sannheten fullt pålitelig. Faktisk var det mye vi ikke fikk vite, for eksempel om utstyrsforsyning og vaksineavtaler. Hva jeg vil fram til, er at den tilgjengelige kunnskapen ga seg til kjenne som en ufrakommelig kjensgjerning, og at det vi tok for å være sant, gjorde krav på en reaksjon i form av praktiske tiltak. Man kunne informert oss bedre, vi kunne krevd å få vite mer – men dét er en annen sak. Poenget er at vi – under pandemien til forskjell fra klimakrisen – virkelig tok informasjonen vi fikk på alvor, som realitetssvarende og handlingsveiledende.

De to krisene er ikke direkte sammenlignbare, selvfølgelig. Koronatiltakene var av midlertidig art, klimatiltakene må bli permanente. Koronatiltakene var belastende og lite annet; klimatiltakene – i alle fall noen av dem – kan også ses som steg på veien mot et bedre liv. Erfaringer kan ikke direkte overføres fra den ene krisen til den andre. Men ett har de felles: Trusselen er uhåndgripelig. Den er usynlig, og global. Den framgår av en type evidens som befinner seg utenfor rekkevidde for personlig erfaring – det dreier seg om mikroskopiske data, statistiske data – og som bare gir mening i lys av noen helt abstrakte vitenskapelige modeller. For at slik kunnskap skal få politisk relevans, er første bud at den blir omsatt i konkret virkelighet. Den må anta en form som gjør det mulig å praktisere den i konkret handling. Det var dette som skjedde da vi lærte oss til å holde avstand og gå med munnbind – for dette er medisinsk kunnskap i handlingsform – men ikke da vi ble pålagt flypassasjeravgift, selvfølgelig, for dette betyr ikke annet enn høyere priser.

Koronatrusselen var virkelig fordi vi selv var med på å gjøre den virkelig. Da det ikke lenger var krav om å gjøre noe, forsvant den som dugg for solen. Straks tiltakene ble avblåst, var det som om smittefaren opphørte. Det gjorde den jo ikke: Nå i sommer, tre-fire måneder senere, kom det meldinger om en ny smittsom virusvariant, og ny bølge sykehusinnleggelser. Men det var ingen som tok det inn over seg lenger. Plutselig var krisen blitt fjern, nesten vanskelig å huske – som om alt dette var lenge siden, eller noe vi hadde drømt.

Kriser i forholdet mellom samfunn og natur kan angripes fra forskjellige sider: enten med politiske tiltak på systemnivå, eller med praktisk egeninnsats på individnivå. For mange står det som et valg mellom alternative tilnærminger. Noen føler at de må gjøre noe selv, de klarer ikke sitte stille og høre på at det blir snakket og snakket. Hvis det skal skje noe, må de sørge for å gjøre en forskjell, om aldri så liten; så få de heller satse på at andre følger etter. Og så blir de vegetarianere, eller de kjøper seg elsykkel.

Idealister som disse blir gjerne satt på plass av folk med et mer realistisk syn på tingene. Hva den enkelte gjør eller ikke gjør, betyr så godt som ingen ting i den store sammenheng, sier de. Den viktigste virkningen av slik innsats, er produksjon av illusjoner om at noe blir utrettet. På denne måten får man fred i sjelen. Når vi prøver å leve enklere og med mindre fotavtrykk, driver vi med moralske knebøyninger av tilnærmet rent rituell betydning. Det som trengs, er ikke spredte og tilfeldige personlige initiativer, men grunnleggende endringer i selve måten samfunnet virker på, for bare på den måten kan vi legge til rette for endringer som er samordnede, langsiktige og massive i en slik grad at de virkelig kan avhjelpe problemet.

Det er ikke vanskelig å stille slike realister til veggs. Hva skal vi gjøre for å endre hele samfunnets virkemåte? spør man da. Skal vi snakke om det, skrive om det? Hvor lenge skal vi holde på med dét? Skal vi fortsette å snakke og skrive selv når det ikke fører til noe som helst, og mens problemet går fra vondt til verre?

Valget mellom disse alternativene blir gjerne stilt opp som et valg mellom symbolpolitikk og realpolitikk. Dette er et villedende skille; det gjør det vanskelig å se etter produktive koplinger mellom personlig engasjement og politiske tiltak. En eller annen form for symbolpolitikk inngår nødvendigvis i den slags politisk mobilisering som betydelige realpolitiske initiativer er helt avhengig av. Å ville «gjøre noe selv» kan selvfølgelig være å privatisere et egentlig politisk problem, og finne en liksom-løsning ved å skaffe seg god samvittighet – men det kan også være en måte å engasjere seg på – ved å skaffe seg kunnskap, finne sammen med andre, oppdage grunner til fordypet kritikk – slik at selve det politiske problemet etter hvert blir erfart som en langt på vei levd realitet. Det er derfor det er om å gjøre at flest mulig gjør noe, ut over å snakke. Det er ikke slik vi forandrer realitetene, i og for seg, for det monner ikke særlig mye. Men det er slik vi forandrer mentalitetene, så den avgjørende realitetsforandringen kan bli mulig.

Å utvikle en konstruktiv symbolpolitikk er en stor og vanskelig oppgave som mange må gå sammen om å finne løsninger på. Selv har jeg ikke så mye greie på disse tingene at jeg kan bidra med noe særlig. Det er mest for å eksemplifisere hva jeg sikter til, at jeg nå minner om noe av dette som hver av oss kan gjøre. Vi kan sykle mer, bruke bilen mindre, bruke beina mer. Vi kan spise mindre kjøtt, og vi kan spise mer kortreist frukt og grønt. Vi kan installere solcellepaneler og varmepumpe, og skifte ut gamle vinduer. Vi kan skaffe oss elbil, vi kan slutte å fly. Vi kan kjøpe brukte ting, og gi oss tid til å reparere dem vi har. Vi kan plante trær, dyrke tang, verne myr. Det er sikkert mange flere slike ting vi kan gjøre. Poenget er at vi ved å gjøre noe av dette, engasjerer oss i en ny praksissammenheng som vi så begynner å orientere oss ut fra. Det gir et nytt tilfang av erfaringer, og nye grunner til å søke informasjon. Hvis vi satser på å klare oss uten egen bil, blir vi snart oppmerksom på behovet for en ny samferdselspolitikk. Hvis vi prøver å legge om kostholdet, øker sjansene for at vi begynner å se på landbrukspolitikken med nye øyne. Hver slik praksissammenheng gjør lydhør for nye synspunkter, og åpner for nye ting å sette seg inn i.

Dermed blir klima-snakket relevant på en ny måte. At vi «gjør noe selv», betyr at det oppstår noen erfaringssammenhenger der disse ordene kan knytte an til hver enkelt i deres egne hverdagslige prosjekter. Slik blir det utviklet forbindelser mellom de store, fjerne, abstrakte perspektivene som så lett kan tape i realitet og forpliktelse – og de nære, direkte erfarbare situasjonene som utgjør selve livsverdenens realitet på det mest håndgripelige. Slike forbindelser virkeliggjør: Når vi advarer mot krisen, henvender vi oss ikke lenger til en slags frittsvevende fornuftsinstans, men til konkrete mennesker som strever med å få hverdagen til å gå rundt på en ny måte. Om dette skulle føre til at noen blir miljøaktivister, og melder seg inn i et eller annet lokallag, er det utmerket, selvfølgelig, for dermed blir den nye praktisk-økonomiske forbindelsen bygd ut med noe tilsvarende politisk-organisatorisk, til en mer komplett forbindelse – men det er ikke påkrevd under alle omstendigheter, og heller ikke å forvente i alle tilfeller. Hovedsaken er at det blir opprettet en forbindelse. Slik driver vi reparasjonsarbeid på det politiske språket. Da er det håp om at det kan begynne å virke igjen.

Å «gjøre noe selv» er nok å bidra, aldri så lite, til å få utslippene ned – men først og fremst er det å gå inn i en politisk læringsprosess. Hvis det kreves endringer i politisk forståelse, kanskje også endringer i grunnleggende livsholdning og virkelighetsoppfatning, er det ikke som forberedelse til nye handlingsvalg, i form av en slags innledende intellektuell avklaring, men som en fortløpende bearbeiding av en ny type praktiske utfordringer. Etter hvert som vi går inn for det ene eller det andre, blir vi klar over hva som kan være til hinder for dette engasjementet, og hva som kan gjøres for å legge til rette for det – og da oppdager vi med det samme hvilke interesser og ideologier vi må hamle opp med, og hvilke vi kan gjøre regning med, og hvilke partier som er med oss og mot oss, og så videre. Jo mer vi gjør, desto tydeligere og mer provoserende blir dessuten misforholdet mellom disse små utslippskuttene som vi rår over selv, og de virkelig store, som egentlig avgjør det hele. I og med dette misforholdet er det grunn å gjøre regning med temmelig utbredt sympati for drastiske klimapolitiske tiltak – enten det dreier seg om forbud mot privatfly, eller senkning av fartsgrensene for biler og skip, eller stans i letingen etter nye olje- og gassforekomster, eller hva det kan være. Når saken stiller seg slik, er det klart at den klimapolitiske argumentasjonen begynner å angå oss, mer direkte enn før. Hva er vitsen med all denne bekymringen vår, all denne omtanken og innsatsen, hvis det allikevel er slik at bruttonasjonalproduktet må fortsette å vokse fra år til år, og videre i all framtid?

Når vi engasjerer oss, og investerer både tid og penger og oppmerksomhet i dette engasjementet, blir det etter hvert også maktpåliggende å kunne rettferdiggjøre det hele, overfor oss selv og våre nærmeste, med en begrunnelse vi kan stå inne for. Da er det i selve det nye praktiske standpunktet vårt en begrunnelse for å justere noen grunnleggende holdninger og verdier. Når barna våre krever en forklaring på hvorfor vi ikke tar flyet til Syden-ferie i år, er vi allerede i gang med å formulere noen nye tanker om hva som er viktig i livet. Til sist: Når vi lenge nok har gjort hva vi kan, og investert hva vi har, og utviklet allmenne etiske begrunnelser for dette, er vi også klar til å forarge oss over andre, som ikke bryr seg. Når vi blir mange nok, vil de få merke det som et nytt konformitetspress i form av fly-skam og kjøtt-skam, og som skam over alt urimelig luksus-forbruk.

Og da er det politiske språket snart i orden igjen, for da er det klart at forbindelsen mellom ord og handling er i ferd med å bli gjenopprettet, på alle plan, som reelt forpliktende – både praktisk-sosialt, politisk-ideologisk og moralsk-emosjonelt.

Skal slike læringsprosesser kunne komme i gang, er det klart at det kreves et kraftfullt, sentralt initiativ, helst fra regjeringshold, og med støtte i en bred, organisert bevegelse. Alt hva vi gjør er forgjeves, hvis det ikke blir samordnet med alt hva de andre gjør – og hvis det ikke blir koplet til det politiske apparatet og underbygd med offentlige reguleringer og støtteordninger. Den politiske oppgaven består ikke i å løse problemet for oss, men å invitere oss til å være med på å løse det selv. Først gjelder det å markere alvoret i saken. Ansvarlige politikere må slutte å snakke om «utfordringer» og «nye muligheter», og samle seg om en offisiell erklæring av en alminnelig krisetilstand. Dernest gjelder det å lansere noen kampanjer som kan mobilisere befolkningen til egeninnsats – og så utnytte denne innsatsen for alt hva den er verdt som grobunn for bevisstgjøring om tyngre klimapolitiske inngrep og satsinger.

Jeg er nokså sikker på at en regjering som krever noe av befolkningen i en slik krisesituasjon, og som viser den tillit ved å holde den løpende orientert med pålitelig informasjon om framgang og tilbakeslag, vil kunne opparbeide seg lojalitet i et slikt omfang at det danner grunnlag for et varig politisk hegemoni – for en slik regjering vil ha klart å angripe en stor, alvorlig krise ved å etablere en ubehagelig sannhet som en krevende virkelighet.

 

Denne teksten ble opprinnelig gitt som et foredrag ved Skjervheimseminaret, Stalheim, 10. september 2022.

 

Noter
  1. Bergens Tidende, 11. november 2019.
  2. Dagsavisen, 6. juli 2022
  3. Aftenposten, 1. november 2021.
  4. The New York Times, 12. august 2021.
  5. Washington Post, 28. desember 2016.
  6. Tallet varierer en del i forskjellige målinger – fra 55 prosent (Reuters/Ipsos, 02.04.2021) over 66 prosent (Yahoo!news 04. august 2021) – til 71 prosent (Washington Post 07. januar 2022).
  7. «Har ropt varsko i 50 år», Klassekampen, 11. juni 2021.
  8. «Vil trappe opp ‘intelligent sabotasje’», Klassekampen, 01. desember 2021.
  9. Anders Johansen, Særoppgave, Livssyn (Oslo: Spartacus, 1999), 105.
  10. «No Such Thing as Society», Women’s Own, 23. september 1987.
  11. «Mrs. Thatcher: The First Two Years», Sunday Times, 01. februar 1981.
  12. Alfred Schutz, «Phenomenology and the Social Sciences», i Phenomenology and the Social Sciences, redigert av Thomas Luckman, 258-259 (London 1978).
  13. Alfred Schutz og Thomas Luckman, The Structures of the Life-World (London, 1974), 73 ff.
  14. Anders Johansen, «Medmennesker, landsmenn, samtidige», Norsk medietidsskrift, nr. 1 (1995): 113-142.