Oda til uskylden

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Hva kommer det av at man i Norge kan kalle en nettbutikk for "Kolonial", når det samme ikke fungerer i utlandet?

Nettbutikken kolonial.no offentliggjorde nylig at selskapet satser stort i utlandet etter en durabelig innsprøytning av friske midler fra eksterne investorer. I denne anledning – men altså åpenbart ikke før nå – har det gått opp for selskapet at navnet deres skjemmer, og følgelig begynte de å planlegge navnebytte. For mens en nettbutikk i Norge fint kan hete Kolonial uten at noen hever et øyenbryn, er dette slikt som lokker ut piggene hos mange utlendinger. «Jeg var lei av å starte alle internasjonale presentasjoner med at vi ikke var kolonister», uttalte selskapets toppsjef Karl Munthe-Kaas til nettavisen E24. Selskapet har derfor endret navn fra Kolonial til Oda. De har med andre ord gått fra et navn som ganske åpenbart er egnet til å provosere, til et navn som knapt provoserer noen – fra et navn fullt av konnotasjoner til et omtrent uten noen.

Hos E24 lurte man på om selskapet var redd for at navnebyttet ikke ville falle i smak hos kundene deres, og til dette svarte sjefskolonisten slik: «Folk liker ikke endring, så det er sikkert noen som kommer til å ha meninger, men Kolonial fungerer ikke i utlandet og stemmer heller ikke overens med det selskapet vi skal bli.» Man tenker kanskje at det Munthe-Kaas ikke kunne stå inne for var et navn som knytter an til kolonitiden, men i realiteten hadde det å gjøre med selskapets diversifisering; Kolonial selger ikke lenger utelukkende «kolonialvarer». Munthe-Kaas forklarte: «Nå er vi så store, og har et så stort utvalg at vi ikke lenger trenger et navn som beskriver nøyaktig hva vi gjør. Kolonial.no ble rett og slett litt begrensende».

Men hva er egentlig en «kolonial», og hva skyldes den norske uskylden rundt dette begrepet – for ikke å si, rundt kolonialisme generelt? Hvorfor er det slik at det å kalle en nettbutikk Kolonial fungerer fint i Norge, men ikke i utlandet?

La oss ta det første først: I sin tid var en kolonial, eller kolonialhandel, nettopp en forretning som solgte varer fra «koloniene». Hermetegn er her påkrevd, for det var ikke nødvendigvis slik at varene alltid kom fra kolonier; i praksis betød betegnelsen bare at en del av varene kom fra varme land, fra «tropene», og i en del tilfeller viste betegnelsen nok simpelthen til en forretning som solgte handelsvarer. I Knud Knudsens Unorsk og norsk, eller Fremmedords avløsning, fra 1881, forekommer for eksempel ordet «Kolonial-handel», og Knudsens forslag til «avløserord» var her «nybygge-handel» eller «oversøisk/oversjøs handel». Og at handelen var «oversjøisk» betød ikke nødvendigvis at varene hadde blitt røvet fra en koloni.

Når slike forbehold er tatt, må vi samtidig anerkjenne at oversjøisk handel ofte faktisk var forbundet med kolonialisme i streng forstand. Forbindelsen mellom de store handelskompaniene og det mer åpenbart imperialistiske koloniprosjektet som tok til noe senere, er godt etablert. Det gjaldt ikke kun for stormaktene; det danske ostindiske kompani, som altså var Danmark-Norges handelskompani for handel med først og fremst India, var alt annet enn uvesentlig for etableringen av de dansk-norske koloniene.[1] Mer allment kan en troverdig fortelling om kolonialismen ikke fortelles uten at handelsinteresser får en ganske vesentlig rolle.

På tross av at vi må ta mange forbehold når det gjelder forbindelsen mellom kolonier og kolonialvarer, er det to forhold som ikke lar seg bortforklare: Det første er at begrepet altså har sitt opphav i et sett med globale politiske og økonomiske relasjoner der den ene parten ble systematisk undertrykket – og at Danmark-Norge ikke bare tok del i, men også nøt godt av, denne undertrykkelsen. Det andre – som er mer kontroversielt, men ikke desto mindre sant – er at dette systemet har påvirket henholdsvis de koloniserende og koloniserte lands historiske bane helt frem til i dag. Med få unntak er det slik at de tidligere kolonimaktene ble rike, mens de tidligere koloniene forble fattige. (De megetsigende unntakene er tilfellene der den lokale befolkningen ble gjenstand for mer eller mindre åpenbare folkemord, som i Amerika eller Australia).

Norge har et langt på vei uavklart forhold til kolonitiden og dens rester i verden i dag – ja, det er fristende å si at vi knapt har noe forhold til slike ting i det hele tatt. Det skal sies at Norge her ikke er alene. Storbritannia er åpenbart en versting; på tross av at de drev verdens største koloni-imperium – hvis ulike former inkluderte alt fra ujevne handelsforhold til direkte folkemord – har britene til gode å ta et ordentlig oppgjør med sin kolonihistorie, og fortsatt finnes det mange briter som ser ut til å mene at koloniprosjektet, trass noen feil og mangler, i grunnen ikke var så dumt. I Norge skiller vi oss likevel ut, ikke så mye ved vår faktiske uskyld som ved vår forestilling om at vi var – og er – uskyldige. I Norge er mange enten uvitende om eller avvisende til at vi hadde noen rolle i koloniprosjektet i det hele tatt. Det er svært lav bevissthet om at det var Danmark-Norge, og ikke simpelthen Danmark, som skapte et mindre nettverk av kolonier som strakte seg over fire verdensdeler. Mange vet ikke at historiske norsker hadde interesser i kolonihandel, herunder også handel med slaver.

Men videre – og det er her det begynner å bli virkelig interessant, for ikke å si sært – mener mange norsker at vi selv var «kolonisert», altså av danskene. Dette er en omskriving av historien som er omtrent like stor som å hevde at unionen var likeverdig; Norge var verken likeverdig med eller kolonisert av danskene. Om Danmark nok må bære den største moralske byrden over vår felles kolonihistorie, kan vi ikke unnslippe den helt i Norge. Dét er imidlertid hva mange norsker ser ut til å mene. I Norge er vi uskyldige, fordi vi aldri hadde noen befatning med det svineriet som var kolonialismen. Følgelig – eller slik heter det i denne noe forskrudde logikk – kan vi fint kalle en nettbutikk for Kolonial; det var jo ikke vi som stod for undertrykkelsen i koloniene!

I et pågående forskningsarbeid har jeg kalt slike ytringer «den koloniale uskyldens retorikk», og jeg har tatt utgangspunkt i at dette er en retorisk form som, om den nok ikke er helt unik for Norge, har et ekstraordinært feste her hos oss. Som sådan sier denne retorikken mest om norsker, men mer allment må denne typen retorikk regnes som en underkategori av det forskere på feltet har kalt «rhetoric of empire». Det finnes et visst forelegg for dette feltet i Edward Saids skjellsettende bok Orientalism, fra 1978, men en mer direkte linje kommer nok fra den amerikanske litteraturviteren David Spurrs – strålende – bok The Rhetoric of Empire som kom femten å senere. Ved hjelp av en stor samling uensartede kilder, kartlegger Spurr ulike retoriske strategier som lå til grunn for imperialisme og kolonialisme. Helt grunnleggende forstår han kolonisering som «a form of self-incsription onto the lives of a people who are conceived of as an extension of the landscape»,[2] og viser at slik «selv-innskriving» i de kolonisertes liv skjer via en hel rekke ulike retoriske strategier, herunder slike som «classification», «debasement», «appropriaton», «naturalization» «eroticization», med flere.

Nærmere nåtiden har man et godt eksempel på en tilsvarende forskningsinteresse hos de britiske historikerne Martin Thomas og Richard Toye, som i sin bok Rhetorics of Empire likeledes tar utgangspunkt i at et imperium, samt alt hva vi – både høyt og lavt, i sentrum og periferi – forbinder med det, er en retorisk frembringelse. De spør seg: «What part does rhetoric play in sustaining empires? What is the connection between public language and the structure of imperial power? And what role does public speech play in undermining empires and bringing them to an end?»[3]

Kort fortalt er utgangspunktet til Thomas og Toye at imperier ikke kan verken skapes eller opprettholdes uten et betydelig retorisk arbeid. Har man fått det for seg at man skal etablere en oversjøisk koloni, må man altså belage seg på at denne ambisjonen må rammes inn retorisk: kolonien må plasseres i en historisk narrativ, den må overrisles med sivilisatoriske begrunnelser, og den må understøttes med mer eller mindre praktiske argumenter. For å si det helt enkelt: En koloni skapes av og med retorikk! Jo, våpenkraft må også til, men har man ikke også retoriske våpen, kommer man ikke særlig langt. Å skape og opprettholde et imperium er et krevende retorisk arbeid, fordi liv og kulturer og hele sivilisasjoner står på spill – både i sentrum og periferi. Men retorikken er i arbeid ikke bare for å skape et imperium, eller opprettholde en koloni, men for å endre oppfatninger om det samme. Som disse forfatterne skriver er det igjen retorikk vi må ty til for å forandre, eller underminere, de imperier som finnes. Dermed får man ikke bare «rhetorics of empire», men også «anti-imperial rhetoric», «rhetorics of decolonization», og videre.

I tilfellet Norge er det ikke snakk om verken å opprettholde et imperium eller å underminere et, men å fristille seg fra alt som har med imperier og kolonier å gjøre. Det interessante er imidlertid at den koloniale uskyldens retorikk ofte ikke formulerer noen slik fristilling eksplisitt; det er ikke slik at den nødvendigvis fremmer en påstand om at Norge aldri var en kolonimakt, som den så underbygger med bevis. Den tar dette bare for gitt. Den koloniale uskyldens retorikk virker på den ene siden gjennom unnlatelse og på den andre gjennom at man agerer uskyldig. For å spille på Spurrs retoriske strategier, kunne vi kanskje si at den koloniale uskyldens retorikk bruker de retoriske strategiene fortrengning og distansering. Blant annet gjennom disse strategiene opparbeider Norge og norsker en ganske særegen berettigelse i sin omgang med språk, bilder, ord og begreper som knytter seg til kolonitiden. Det vil ta meg mer tid å underbygge denne påstanden, men la meg avslutningsvis legge frem et lite knippe bevisgjenstander – fra det leseren må stole på er et helt hav av ditto – på at Norge og norsker antar en noe særegen uskyld i møte med kolonialismen.

 

Bevisgjenstand A: Kolonial.no

Den første bevisgjenstanden har allerede blitt presentert, nemlig det faktum at en nettbutikk som heter Kolonial ikke skaper nevneverdige reaksjoner i Norge, mens reaksjonene altså melder seg umiddelbart når denne butikken tar steg utenfor landets grenser. Utlendingers første reaksjon er å sette ordet «kolonial» i forbindelse med kolonialisme. Norsker har ingen slik reaksjon. Denne bevisgjenstanden trer frem i all mulig tydelighet om man ser nærmere på nettsiden oda.com, som frem til nylig ble brukt til å markedsføre navnebyttet. Der – for øvrig under overskriften «An ode to our past and future» – forklarer man det Munthe-Kaas formodentlig ble lei av å forklare for alle utlendinger han møtte, nemlig at «Kolonial means cornershop in Norwegian». Problemet er altså bare at dette ordet, som jeg har vært inne på, har en langt mer kronglete historie – og at Norges uskyldige forhold til det forteller mer om oss enn vi kanskje tror. Men istedenfor å anerkjenne denne historien, viser teksten, som mediedekningen for øvrig, simpelthen til at, «for our journey beyond Norway we need a new name», og dette navnet må – i motsetning til Kolonial – være et som «feels both local and international». Mellom linjene antydes det altså at et navn som dette ikke er problematisk i Norge, men at det faktisk er det internasjonalt. Formodentlig er det fordi man antar at mens Norge aldri hadde noen befatning med koloniprosjektet, er det ikke tilfelle i andre land. For Norges del trenger man altså ikke knytte navnebyttet til noe annet enn praktiske omstendigheter; det reduseres til et spørsmål om språk, altså til det forhold at «kolonial» angivelig betyr noe annet på norsk enn på andre språk. Dermed knytter det seg heller ikke noen skam verken til navnet eller navnebyttet, snarere tvert imot, for som de skriver: «We’re proudly bringing with us our Nordic ethos of quality and care».

 

Bevisgjenstand B: Kamelridende ambassadører

På NRKs 17. mai-sending i 2017 innledet programleder Nadia Hasnaoui en sekvens med følgende diskurs:

Ja, så fikk Norge da sin selvstendighet og frihet i 1814, men vi brukte jo mange år på å skape et virkelig godt demokrati – som kjent så tar det lang tid å bygge. Men Norge har jo vært et fredelig land, vi har ikke vært noen kolonimakt, og kanskje det er en av grunnene til at Norge blir brukt som fredsmekler rundt omkring i verden. Nå skal vi ut og se hvordan de feirer 17. mai et helt annet sted, vi skal til Nairobi, og vi skal bli med masaier i 17.mai-tog.

Den påfølgende sekvensen åpner nettopp med et 17. mai-tog anført av masaier, som reporteren forteller har kommet fra Masai Mara for å delta i 17. mai-tog ved den norske skolen. Hun stopper en av dem og sier: «Hi Matthew, you are very good at jumping, can you show us?». Matthew gjør noen hopp, mens han forsøker å forklare at dette er en del av kulturen deres, og at man kan gjøre så mange som 100 hopp i en sekvens. Reporteren spør deretter «How high can you jump?», hvorpå Matthew gjør enda et par energiske hopp. «Let’s go, let’s go, with you, with you!», roper han til reporteren, men i motsetning til ham, adlyder hun ikke. Hvordan er det å være her og feire 17. mai, spør hun, hvorpå Matthew svarer at det er stor stas, og legger til at «I feel so loved by Norwegians». Før reporteren forlater ham, sier hun: «You can just continue jumping, yeah?» Som om ikke dette var nok, beveger hun seg nå bakover i toget, til hun kommer til et par kameler: «Vi skal bakover her og snakke med en av de som sitter på kamelen, det er ambassadøren her i Nairobi … hvordan er det å være Norges sjef her i dag?» Til dette svarer ambassadøren – «Norges sjef» på stedet – følgende: «Det er veldig bra! Her har vi en enestående norsk koloni, som vet å feire nasjonaldagen på en kjempefin måte».

I omtrent enhver annen kulturell kontekst ville hver av disse komponentene konnotert direkte til kolonialisme. Det er ikke for ingenting at they say «jump!», you say «how high?» har blitt et uttrykk for dominans og maktulikhet, men her synes reporteren – som ber masaien hoppe som i en slags eksotisk forestilling – helt uvitende om en slik kontekst. Likeledes avslører man manglende antenner når den lokale ambassadøren – som her kalles «Norges sjef» i området, og som sågar snakker om en «norsk koloni» – plasseres på en kamel, midt blant gående (nei, unnskyld, hoppende) innfødte. Det som imidlertid virkelig befester inntrykket av at de involverte føler seg helt uberørt av enhver historisk skam over kolonitiden, er at dette åpenbart neo-kolonialistiske innslaget innledes ved å påpeke at Norge «ikke har vært noen kolonimakt». Det er altså denne ideen, at vi aldri hadde noe med dette å gjøre, som gjør mange blinde for konnotasjonene som de fleste andre her får. Et innslag som dette ville sannsynligvis avfødt ramaskrik i omtrent et hvilket som helst annet europeisk land. I Norge, derimot, og på tross av at innslaget ble sendt på TV på nasjonaldagen, i en sending svært mange får med seg, skapte den ingen reaksjoner.

 

Bevisgjenstand C: Den umistenkelige menneskerettighetsnasjonen

Da Norge ble valgt inn i FNs menneskerettighetsråd, i 2009, utarbeidet Utenriksdepartementet en informasjonsside med en FAQ, der et av spørsmålene var hva Norge kan oppnå ved å være medlem i dette rådet. Svaret lød som følger:

Norge er en troverdig aktør på menneskerettighetsfeltet. Vi blir sjelden anklaget for å ha andre agendaer eller motiver bak vår innsats. Vi er ingen stormakt og har heller ikke historisk ballast som tidligere kolonimakt å slite med. Vi blir derfor ikke mistenkt for politiske motiver med vår menneskerettighetspolitikk. Vi har også muligheten til å arbeide tverregionalt, og opptre som brobygger mellom den blokkpolitikk som hersker på menneskerettighetsfeltet.[4]

Jonas Gahr Støre, som på dette tidspunktet var Utenriksminister, har fremført et lignende budskap ved mange andre anledninger, og han er slett ikke alene i politikerstanden om å gjøre nettopp det. Faktisk har slike fraser som at «vi er ingen stormakt», og at vi har «ingen historisk ballast som tidligere kolonimakt å slite med», for refrenger å regne, når utenrikspolitikere skal begrunne sin politikk overfor den norske befolkningen.

 

Bevisgjenstand D: Danmark – kun Danmark – og koloniene

Da det i 2017 ble utgitt et svært og påkostet fembinds verk om Danmarks kolonihistorie, Danmark og kolonierne, var det ikke første gangen man begikk lignende i Danmark; dette verket skulle avløse det man nå hadde begynt å mene var et noe foreldet verk fra flere tiår tilbake. Kolonihistorie er altså et godt etablert underfelt av historiefaget i Danmark, men også mer allment i akademiske og intellektuelle kretser er dette et levende felt.[5] Utgivelsen fikk mye oppmerksomhet i Danmark, og ble diskutert høyt og lavt, ikke minst fordi det viste en noe mer selvkritisk holdning enn verket det avløste. Grønland var for eksempel gjenstand for et helt eget bind, og øyensynlig var det vanskelig for mange dansker å tenke på Grønland som en koloni. I tillegg hadde vinklingen i verket blitt mer kritisk, i tråd med både akademiske og allmennkulturelle bevegelser siden sist gang.

Hvordan ble dette verket, som altså til stor grad handler om Danmark-Norges kolonihistorie, tatt imot i Norge? Vel, det ble knapt tatt imot i det hele tatt.[6] I avisdatabasen til Nasjonalbiblioteket finner man totalt fem unike treff i norske aviser som nevner verket: Det er kun én sak med ordentlig brodd, av Fartein Horgar, i Klassekampen, og i tillegg et par saker fra Vårt Land, knyttet til bl.a. misjon, og til slutt, en sak av historieprofessor Jarle Simensen i Dagsavisen, der han eksplisitt tar opp spørsmålet om Norges skyld. Simensen skriver at «Konklusjonen må bli at nordmenn som nasjon, om ikke som stat, må erkjenne at kolonialismen er en del av vår fortid», men legger umiddelbart til at «Spørsmålet om skyld er mer komplisert». Hvordan da? Jo, «Alle parter som deltok, regnet slaveri og slavehandel som normalt». Attpåtil avslutter Simensen med følgende kommentar, som langt på vei utligner og ominnrammer konklusjonen han allerede har lansert: «Det reiser det gamle spørsmålet om også dansketiden i Norge kan kalles en form for kolonialisme». Altså må Norge erkjenne at kolonialismen er en del av vår fortid, men bare på liksom, fordi vi kanskje selv var kolonisert, av danskene.

*

Hva så med det nye og tilsynelatende smakløse navnet til kolonial.no, altså Oda? Hva betyr det, der ute i den store verden? Oda-sjef, Karl Munthe-Kaas, velger selvfølgelig den mest problemfri betydningen. Som han uttalte til E24: «– På spansk og italiensk betyr det dikt eller poesi, og på engelsk betyr jo ‘ode’ det samme. Vi skal skape poesi i folks hverdag.» Ifølge min engelske ordbok betyr imidlertid oda «a room within a harem».

Navnet skjemmer ingen, sier man gjerne, men, vel, jo, det kan det vel fort gjøre.

 

Noter

  1. Se, for eksempel Yngvar Ustvedt, Trankebar: Nordmenn i de gamle tropekolonier (Oslo: Cappelen, 2001), eller kanskje, vel så gjerne, Danmark og kolonierne. 5 bind (København: Gads forlag, 2017).
  2. David Spurr, The Rhetoric of Empire (Durham: Duke University Press, 1993), s. 7.
  3. Martin Thomas & Richard Toye (eds), Rhetorics of Empire: Languages of Colonial Conflict after 1900 (Manchester: Manchester University Press, 2017), s. 1.
  4. https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/menneskerettigheter/innsikt/mr_valg/mr_svar/id560936/
  5. For en oversikt over noe av litteraturen, se her: Danmarks Kolonihistorie – Belysninger af den danske kolonimagt gennem tiden (wordpress.com)
  6. For ordens skyld har det kommet gode kolonihistorier også fra Norge, først og fremst Kirsten Alsaker Kjerland, Nordmenn i det koloniale Kenya (Oslo: Scandinavian Academic Press, 2010), og Kirsten Alsaker Kjerland & Knut M. Rio (red.) Kolonitid: Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet (Oslo: Scandinavian Academic Press, 2009).