På sporet av den skapte tid

TA EN LITEN PAUSE

OG GI OPPMERKSOMHET

TIL FØTTENE

HVORDAN DE FØLES MENS

DU SITTER ELLER STÅR

MERK AT FØTTENE

BERØRER GULVET

DU KAN HVILE HER

ET ØYEBLIKK

NÅR DU HAR BEHOV FOR Å ROE

NED OG VÆRE NÆRVÆRENDE

TILLAT EN LITEN PAUSE

OG MERK FØTTENE

Først trodde jeg at Clear Channel Norge AS, Norges største aktør innen utendørsreklame, var inspirert av podkasten Brenner deler dikt på NRK. Det viste seg å være feil.

Ifølge virksomheten er det samfunnsansvar de utøver.^[1] Ved hjelp av en sanntidsstyrt algoritme knyttet til nettsøk om angst, stress og irritasjon, skal denne type tekster bøte på at vi «er mer stresset og bekymret enn noen gang tidligere»: Dess flere søk, dess oftere vises tekstene for publikum, for på den måten å «treffe befolkningens modus og behov». Dette skal etter sigende «redusere stress og angstfølelse, og øke tilstedeværelsen til millioner av Skandinaver». Kampanjen er basert på forskning som viser at «systematisk trening i mindfulness er blant de mest effektive metodene for å forbedre mental helse og trivsel».

Det høres jo tilforlatelig ut, men mindfulness blir bare som symptombehandling å regne om ikke den følelsesmessige uroen også adresserer de underforliggende kreftene i den enkelte(s) situasjon. For om uroens røtter ikke identifiseres og adresseres eksplisitt, forblir en radikal kritikk utenfor rekkevidde. Dét er imidlertid lettere sagt enn gjort i en samfunnsorden preget av sterke og sammenfiltrede akselerasjonskrefter, hvor premissene for våre handlinger og praksiser er uoversiktlige, komplekse og flyktige.^[2]

Det gode liv – et for alltid utopisk ideal?

En lite kontroversiell påstand er at økende forekomster av stress, uro og psykisk uhelse i befolkningen er symptomer på at eudaimonia, «det gode liv», har dårlige kår i vårt høyhastighetssamfunn. Hva den enkelte regner som et godt liv vil selvfølgelig variere, men en fellesnevner kan være at individet handler med en tilfredsstillende autonomi ut fra ens interesser, ønsker og verdier i møte med verden, både individuelt og kollektivt, noe som forutsetter rom for «selvrefleksjon, og forståelse av egne muligheter og valg utfra sosialt ståsted».^[3] Å betrakte mennesket som autonomt, er derfor å tilkjenne det retorisk handlekraft til tross for motstridende interesser og kunnskapssyn, i dialog basert på tillit, nysgjerrighet, velvilje og respekt. Dermed blir tid et vilkår for menneskelig vekst og sosial samhandling.

Men tiden vi har til rådighet er i stor grad blitt en tingliggjort vare, både i markedet og arbeidslivets produksjonssfære – og markedets konkurranselogikk har for lengst inntatt våre sosiale arenaer. På ulike felt i våre livsverdener er det en overordnet, men underartikulert, underteoretisert og avpolitisert tidsdimensjon som råder.^[4] Hvordan tiden arter seg for oss, påvirker våre muligheter til å opptre autonomt i verden, og ikke bare som handlende redskaper i den. Derfor blir det å «eie», distribuere og forhandle om tid et uttrykk for retorisk maktkamp; det skjer gjerne med tiden selv som argument, all den tid kontroll over samfunnets temporale strukturer er et av slagets mål – tid er penger.

Der moderniteten en gang var sterkt knyttet til ideen om framskrittet, er senmoderniteten preget av sterke kapitalinteresser som opererer med panoptisk presisjon, makt på avveie og meningsbryting som mer eller mindre bevisst krakelerer. Framskrittet synes å ha bukket under for en evig runddans av kriser,^[5] og kapitalens agens virker så uendelig umettelig og ensidig, og opptrer i uoversiktlige sammenhenger hvor øyeblikket har skrumpet inn med det ubønnhørlige imperativet Alltid fremad!^[6]

Tiden får en unnselig, men kraftfull rolle i det temporale dramaet når den skrives inn som om den skulle ha en egen agens, med eksplisitte og implisitte direktiver om å innrette oss etter tidens skiftende krav. Denne formen for tid er sosialt skapt, men i motsetning til khronos og den konkrete klokketid, er den abstrakt, flytende og kontingent. Slike temporale makrodoxa og tidstopoi former våre (for)forståelser av tid, som normer for vår væren i verden. Når vi i tillegg blir stadig mer ansvarliggjorte for livets omstendigheter, både politisk og som konsumenter, og dermed også for feil og mangler ved vår tilværelse, skyggelegges temporale strukturer i det økonomiske, politiske, sosiale og personlige ytterligere.^[7]

Kritisk teori og retorisk kritikk – en gjensidig relevans

De av oss som identifiserer oss med humanismens grunnverdier – og som befatter oss med vilkår for kommunikasjon og dialog i et offentlig, demokratisk og funksjonelt perspektiv – er nærmest forpliktet til å kritisk undersøke det som utspiller seg i tilværelsens temporale spinn: Det har jo aldri vært lettere å komme til orde, så hvorfor oppleves det da så vanskelig å samle erfaringer til et større hele? Og hvordan nærme seg retorisk skapte forståelser om sosial tid når kontinuerlig endring, omstilling og konkurranse finner sted et tempo som gjør det vanskelig for noen og enhver å henge med?^[8]

Som tverrfaglig samtalepartner velger jeg meg den tyske sosiologen og statsviteren Hartmut Rosa. Han arbeider i tradisjonen «kritisk teori», og i sitt arbeid om sosial akselerasjon kaster han lys på vår tids store paradoks: Til tross for at vi tilbys stadig mer tidsbesparende teknologi, så strekker tiden ikke til. I 2001 beskrev Thomas Hylland Eriksen det samme fenomenet, i boka Øyeblikkets tyranni. Der spør han: «Hvorfor har vi fått dårligere tid og ikke bedre tid, stikk i strid med hva man skulle tro? Hvorfor fører økt informasjonsmengde til mindre begripelse? Hvorfor er det ingen gode fremtidsvisjoner i et samfunn som er besatt av nåtiden og den nære fremtid?».^[9]

Spørsmålene har altså ikke mistet sin aktualitet i løpet av de 22 årene som har gått siden de ble stilt. Tvert om, de må sies å ha akselerert i betydning. Abstrakt og flytende tid som kairotisk konstruksjon er derfor et betydningsfullt felt for retorisk kritikk om det som kan være på en annen måte, med vilkår for det gode liv som målestokk.

Øyeblikk som kairotiske maktkonstruksjoner

I boken Fremmedgørelse og acceleration (2014) skriver Rosa om den menneskelige frihet i vår tid som bundet av spesifikke og forhåndsbestemte tidsstrukturer, og sosial akselerasjon i senmoderniteten er derfor til hinder for å realisere gode liv.^[10] Sosial akselerasjon er en fellesnevner for temporale prosesser i modernismens historie, prosesser som har endret og fortsatt endrer våre objektive, sosiale og subjektive verdener.^[11] Men der samfunnsutviklingen en gang gikk i retning av økende individuell frihet og selvbestemmelse (i et vestlig perspektiv), mener Rosa at vi har nådd et kritisk punkt ved at teknologiens utvikling og temporale logikker skyver på vår opplevde tilknytning til verden – en slags temporal g-kraft som presser tiden inn i komprimerte lommer i tilværelsen.^[12] Det rykker oss ut av en levelig livsrytme, endrer vår tilgang til den sosiale og materielle verdenen og medvirker til en form for fremmedgjorthet i møte med tilværelsen dunkle temporaliteter.^[13]

I likhet med Niklas Luhmann definerer Rosa senmodernitetens temporale strukturer gjennom begrepet dynamisk stabilisering^[14]: I en verden som er grunnleggende avhengig av økonomisk vekst – materialisert gjennom økende teknologisk akselerasjon og ideen om kontinuerlig innovasjon – reproduseres de sosiale strukturene i et forsøk på å opprettholde status quo.^[15] Kontinuerlig endring gjør det stadig mer krevende å skjelne overgangene, eller sammenhengene, mellom en situasjon til en annen, noe som har konsekvenser for vår vurdering av tilværelsen. Totaliteten framstår som utenfor vår synsvidde, men ifølge Rosa så det er noe totalitært vi skimter.^[16]

Med en slik samfunnsdiagnose har det gode liv dårlige kår, og Rosa sammenligner dynamisk stabilisering med det å bevege seg i en rulletrapp i feil retning, slik at man må gå raskere og raskere bare for å holde seg på samme sted som før.^[17] Paradoksalt nok har modernitetens tilsynelatende egalitære orientering skrudd til en prestasjons- og konkurranselogikk som allokeringsmekanisme, der kamp for anerkjennelse på daglig basis blir drivere for videre sosial akselerasjon.^[18] Rosa peker på dette som en av vår tids mest markante, negative drivkrefter: redselen for å sakke akterut og ikke være et menneske å regne med.^[19]

Rosa deler sosial akselerasjon inn i tre analytiske og empiriske kategorier som viser til felt som ruller og går hver for seg, men som også virker opp mot hverandre: Teknologisk akselerasjon påvirker akselerasjon av sosial forandring som igjen påvirker akselerasjon av livstempoet.^[20] Men det er altså ikke den teknologiske utviklingen i seg selv som driver tempoet opp, men etterspørselen etter tidsbesparende teknologi som en «logisk konsekvens av et konkurrancebasert, kapitalistisk markedssystem».^[21]

Den teknologiske akselerasjonsprosessen i samfunnet viser til formålsstyrte prosesser for transport, kommunikasjon og produksjon, samt nye former for administrasjon og organisasjon.^[22] Legger vi til globalisering og digitalisering, er det ikke vanskelig å se hvordan forholdet mellom tid og rom har endret seg radikalt i vårt århundre, med tidens forrang for rommets.^[23] Dermed endres også våre sosiale relasjoner, våre måter å være i verden på og de «praktisk relevante videnselementer», altså akselerasjon av samfunnets endringstempo.^[24]

Rosa griper til begrepet «krymping av nuet» (min oversettelse) for å nærme seg dette på en empirisk måte, og definerer sosial akselerasjon som «en stadig hurtigere afvikling af pålideligheden af erfaringer og forventninger og ved en sammentrækning af de tidsrum, der kan siges at utgjøre ‘nuet’».^[25] Jens E. Kjeldsen gitt uttrykk for noe av det samme, om senmodernitetens retoriske situasjoner: «Fragmenteringen og foranderligheden betyder at retoriske situationer bliver mere komplekse. Det samme gør samfundsmæssige forhold, problemstillinger og institutioner».^[26] Når nå-et krymper, overføringshastigheten øker og desynkronisering eskalerer, flerdobles våre erfaringer samtidig som de «avvikles» hurtigere. Hvilke konsekvenser får det for vår retoriske handlekraft og retoriske medborgerskap, når øyeblikk blir kairotiske maktkonstruksjoner?

Øyeblikk er livets grunnleggende mulighetsrom hvor våre biografiske erfaringer møter forventninger til framtida, og i beste fall kommer det til uttrykk som praktisk klokskap, fronesis, av Aristoteles beskrevet som «a true state, reasoned, and capable of action with regard to things that are good or bad for man … We consider that this quality belongs to those who understand the management of households or states».^[27] Når menneskelig handling og samhandling i stadig større grad underlegges temporale logikker som kvalifiserende hjemler, og det fenomenologiske handlingsrommet krymper, utfordres også vår evne til å gripe øyeblikket, undersøke dets bestanddeler og å vurdere det hensiktsmessige ved fortidige som framtidige handlinger.

Sosial akselerasjon og politisk legitimitet

Rosa skriver at sosial akselerasjon som historisk prosess og opplysningstidens løfte om modernisering basert på fornuft, framskritt og toleranse, hvor et menneskelig mål er frihet og autonomi, har vært forbundet gjennom en idémessig symbiose.^[28] Det gode liv altså, men er det det vi opplever når vi halser etter og gjør så godt vi kan, men ikke kan annet enn å klage på at tiden ikke strekker til? Det at vi knapt makter å artikulere erfaringer om det som kan være på en annen måte før de neste gjør seg gjeldene, har også konsekvenser for vår demokratiske deltagelse i en verden som er vår felles eiendom.

Der Jürgen Habermas ser samfunn som syntese av kommunikasjonsrelasjoner og kommunikativt konstruerte livsverdener, og der Axel Honneths sosiale annerkjennelsesrelasjoner utgjør samfunnets grunnlag, er sosial akselerasjon ifølge Rosa samfunnets «dynamis, dets drivkraft og dets forandringslogik».^[29] Han mener videre at forutsetninger og vilkår for meningsdannelse og språklig samhandling ikke «kan analyseres, og forstås ordentlig, medmindre man også inddrager den dynamiske dimension og den sociale accelerations drivkræfter»,^[30] og at en ved å granske endringer i sosiale institusjoner og deres praksiser kan nærme seg konkrete uttrykk for akselerasjon som sosial forandring.^[31] En slik granskning kan retorikk- og tekstvitenskapen bidra til, der retorikken betegner både det som skaper og det som blir forsøkt skapt gjennom tekster som medium: «Den som lytter til språket, får et innblikk både i institusjonenes makt – og avmakt – og i de maktmekanismene som skaper og opprettholder sosiale forskjeller og menneskelige fellesskap. Derfor er det viktig å studere prinsippene for meningsdannelse i tekster».^[32]

Med kapitalismen som rådende paradigme, går de politiske, finansielle og markedsmessige prosessene hånd i hånd. Byråkrati og produksjon har flytende grenser hvor rasjonalitet forstått som mest mulig for minst mulig er instrumentelt førende, og politisk deliberasjon om nåtidig og framtidig handling er underlagt de samme temporale strukturene som samfunnet ellers. Rosas samfunnsdiagnose kan derfor benyttes som rammeverk for retorisk kritikk av myndighetstekster, politiske og byråkratiske, som utøvere av temporal samfunnsmakt. De er uløselig knyttet til en demokratisk etos gitt deres betydning for hvordan vi kan og skal leve våre liv, og tekstenes retoriske effekter kan undersøkes i situasjoner der sosiale aktører vurderer sine handlingsbetingelser i møte med myndighetstekster som de har all grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Retorisk kritikk av temporal makt, og publikummets opplevde grad av demokratisk deltagelse i form av retorisk handlekraft og retorisk medborgerskap, kan på sin side tilføre Rosas samfunnsdiagnose empiri ut fra en felles forståelse av grunnlagsproblemet: Temporalitet i det 21. århundret versus forutsetninger for eudaimonia, det gode liv.

I myndighetstekster er tiden i spill både som konkret størrelse, som rammer, tildelingsbrev, strategier og mål- og resultatstyring, og som sosialt skapte forståelser av abstrakt tid, ikke sjeldent presentert som en begrenset ressurs som i seg selv tvinger fram «felles forståelser» og nye «løsninger». Rosas samfunnsdiagnose kan analyseres ved å undersøke maktteksters flerstemmighet, temporale doxa og topoi, språkhandlinger, argumentasjon og modellesere, som uttrykk for det situerte som igjen adresserer andre sosiale praksiser, diakront og synkront, implisitt så vel som eksplisitt. Analyser av myndighetstekster kan altså vise hvordan politisk og byråkratisk handling også preges av Tid som symbol og abstrakt handlingskategori, som uttrykk for en type makt som det er vanskelig å identifisere og dermed å utfordre.

Autonomi og demokrati er gjensidig forbundet, med mindre man lever et liv i enslig stillhet, isolert fra samfunnets strukturer, systemer og institusjoner. Demokratiske praksiser forutsetter tid om de skal være representative og bli tilkjent legitimitet, men når tid er en mangelvare påvirkes også den politiske utøvelsen av makt. Retoriske analyser av situert, handlingsorientert tekstpraksis kan bidra til at samfunnets temporale strukturer, deres opphav og konsekvenser de har for våre liv, klarere kommer til syne og slik berede grunnen for en åpen og opplyst diskusjon om temporal makt i det 21. århundret.

For om det gode liv skal være alle tings mål, kan vi ikke avspises med velmenende, men misforståtte direktiver fra mindfulness-katalogen som å «Ta en liten pause», eller konstativer som «Du kan hvile her – et øyeblikk». Eller at jeg skal få lov til å tillate meg en liten pause. Det vi trenger mere av, mener Rosa, er ikke en innadvendt og øredøvende stillhet, men det han framskriver som alternativet til dynamisk stabilisering og konsekvensene det har for vår væren i verden, nemlig resonans:

A capitalist society which forces us into a mode of competition, optimisation and speed, for example, and which creates permanent time-pressure and stress, enforces a non-resonant, instrumental, reified mode of approaching the world.^[33]

Resonans er ifølge Rosa det som forbinder oss til verden gjennom dialog med andre mennesker, med naturen, religion og det spirituelle, kunsten og med oss selv – et større hele som den enkelte tilkjenner en verdi som ikke er instrumentell og preget av konkurranse og kamp. Resonans er det ikke-fremmedgjorte i individers genuine tilknytning til verden der noe står på spill, hvor stemmer skaper gjenklang i samspill med den eller det andre, og speiler transformasjon og endring av noe.^[34] Rosas resonansbegrep er slik sett en sosiologisk slektning til retorisk handlekraft som forutsetning for å utøve retorisk medborgerskap i demokratiets tjeneste.

Den tverrfaglige dialogen som jeg her har forsøkt å skape, tilsvarer selvsagt ikke mer enn en kort heisprat gitt Rosas formidable verker og retorikkens overgripende nyanser. Men jeg håper at våre tanker grep din, at en viss spenning ble skapt – og at vi møtes igjen når neste tekst om retorikkens relevans for sosial resonans, og vice versa, har funnet sin tid.

Noter

1. «Aktuelt/ Nyheter, Samfunnsansvar: Utendørskampanje for å redusere stress», Clear Channel, 10.01.23, https://www.clearchannel.no/aktuelt/utendorskampanje-for-a-redusere-stress/ ↑
2. Hartmut Rosa, Social Acceleration – A New Theory of Modernity, overs. Trejo-Mathys (New York: Columbia University Press, 2015). ↑
3. Fredrik Engelstad, «Medbestemmelse og autonomi». I Makt og demokrati i arbeidslivet, redigert av Fredrik Engelstad, Jonas Svalund, Inger Marie Hagen & Aagoth Elise Storvik (Oslo: Gyldendal Akademisk, 2003), 44. ↑
4. Hartmut Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, overs. Visby (København: Hans Reitzels Forlag, 2014), 12. ↑
5. Helge Jordheim, «Synkroniseringen av verden. Om tidens kulturhistorie». Samtiden 125, nr. 3-4 (2016): 96–97. ↑
6. «Kravene er ensidige i den forstand at de utelukkende dreier seg om bidrag som kan føre til økt effektivitet. De er umettelige i den forstand at det aldri blir nok og at det kontinuerlig kreves mer av det samme: økt innsats, mer effektivitet, mer rasjonalitet. Og de er ubønnhørlige fordi de som ikke strekker til, kan bli skiftet ut med noen andre som er mer effektive», i: Jonas Axelsson, Jan Ch. Karlsson, & Egil J. Skorstad, «Arbeiderkollektivet i dag – replikasjon og teoretisk utvikling.» Tidsskrift for samfunnsutvikling 57, nr. 2 (2016): 107. ↑
7. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, (2014), 72/87. ↑
8. Eksempler på analyser av retorikk og temporalitet: Collin Bjork & Frida Buhre. «Resisting Temporal Regimes, Imagining Just Temporalities», Rhetoric Society Quarterly 3 (2021): 177–181. ↑
9. Thomas Hylland Eriksen, Øyeblikkets tyranni (Oslo: Aschehoug, 2007), 15–16. ↑
10. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 13. ↑
11. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 50, 62–63. ↑
12. Odin Lysaker og Aurora Jacobsen Evenshaug, «Jo raskere vi lever våre liv, desto mindre tid opplever vi at vi har». Morgenbladet, 06.05.2022.
    https://www.morgenbladet.no/ideer/2022/05/06/jo-raskere-vi-lever-vare-liv-desto-mindre-tid-opplever-vi-at-vi-har/  Lest 28. 06.2022. ↑
13. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, (2014), 12-13/95-111. ↑
14. Niklas Luhman, 1996, 79 i: Rosa, Social Acceleration, 187. ↑
15. Bjørn Schiermer, «Acceleration and Resonance: An Interview with Hartmut Rosa», Acta Sociologica, E-Special: Four Generations of Critical Theory in Acta Sociologica, 3 ↑
16. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 71. ↑
17. Hartmut Rosa, «Mellom trangen til fart og lengselen etter resonans – danning i et akselerert samfunn», Nytt Norsk tidsskrift 39, nr. 4 (2022): 282. ↑
18. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 34, 67–69. ↑
19. Bjørn Schiermer, «Acceleration and Resonance: An Interview with Hartmut Rosa», Acta Sociologica, E-Special: Four Generations of Critical Theory in Acta Sociologica, 3 ↑
20. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 38. ↑
21. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 33. ↑
22. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 21. ↑
23. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 21-22. ↑
24. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 22. ↑
25. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 23-24. ↑
26. Jens E. Kjeldsen, «Retoriske omstændigheder. Retorikken i en fragmenteret, foranderlig og kompleks verden», Rhetorica Scandinavica, 48 (2008): 45. ↑
27. Aristoteles (1976) i: Bent Flyvbjerg, «Phronetic Planning Research: Theoretical and Methodological Reflections», Planning Theory & Practice 5, nr. 3 (2009): 287. ↑
28. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 89–91. ↑
29. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 63. ↑
30. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 63. ↑
31. Rosa, Fremmedgjørelse og acceleration, 25. ↑
32. Siri Meyer, «Som det står skrevet». I Maktens tekster, redigert av Kjell Lars Berge, Siri Meyer, Tom Are Trippestad (Oslo: Gyldendal, 2003), 23. ↑
33. Bjørn Schiermer, «Acceleration and Resonance: An Interview with Hartmut Rosa», Acta Sociologica, E-Special: Four Generations of Critical Theory in Acta Sociologica, 4 ↑
34. Bjørn Schiermer, «Acceleration and Resonance: An Interview with Hartmut Rosa», Acta Sociologica, E-Special: Four Generations of Critical Theory in Acta Sociologica, 3-4 ↑