Prematur embetsmanns-memoar

Det er all grunn til å anerkjenne og beundre den muntlige kommunikatoren Espen Rostrup Nakstad. Han ble hasteutnevnt som assisterende direktør i det norske Helsedirektoratet i mars 2020, altså samme måned som Covid-pandemien brøt ut i Norden. Siden dette har han støtt og stadig opptrådt i mediene og med rette blitt hyllet for å praktisere et klart muntlig språk. Han forklarer medisin godt og forsvarer smitteverntiltakene nesten like godt. Både Dagbladet og VG utpekte ham til å være «Årets navn» i 2020. Hvis det noen gang har vært slik at topp-embetsmenn frykter TV-kameraer og hater å være i mediene, slik en dansk avisredaktør nylig påstod,^[1] er Nakstad et slående unntak.

For en retoriker gir særlig triaden techne – episteme – phronesis god mening når kommunikatoren Nakstad skal vurderes. Han snakker om kompliserte temaer på en måte som gjør at vi forstår saken umiddelbart. Dette er techne, talehåndverk, på høyt nivå. Det virker treffende når han forteller at han prøver å snakke slik han som lege snakker til sine pasienter. Men det er få leger forunt å snakke slik! Videre formidler han en imponerende medisinsk og særlig epidemiologisk kunnskap. Vi merker også hans bakgrunn som jurist, når det er stadig nye smittevernforskrifter som skal forklares og forsvares. Epistemiske vitenskapelige kvaliteter mangler altså ikke. Og hva med phronesis: Dette greske ordet lar seg kanskje best oversette med «klokskap». Men det dreier seg ikke, som vitenskapsteoretikeren Bent Flyvbjerg har brukt mye av sitt forfatterskap til å forklare, om en klokskap som begrenses av teorier og lærebygninger, altså av episteme. Phronesis er evnen til virtuos tilpasning til stadig nye kontekster basert på en sterk etos. I det muntlige framstår Nakstad som sikker, ledig og kontekstsensitiv, i det minste overfor dem av oss som grunnleggende har sympatisert med hans ærender. Den Nakstad vi kjenner fra radio, podcast og TV har phronesis i bøtter og spann. Aristoteles ville vært fornøyd med Årets navn anno 2020. Her legemliggjøres techne, episteme og phronesis i skjønn forening.

Men midt i denne pandemien, som ingen vil forlate uten å få merker av den, utgir Nakstad bok på Gyldendal Norsk Forlag. Nå er han ikke lenger en muntlig kommunikator i flyktige medier, men sakprosaforfatter. Hvordan oppfyller forfatteren Nakstad den omtalte triadens krav?

Når embetsmannen blir forfatter

Som assisterende helsedirektør har den muntlige Nakstad vært lojal mot de politiske myndighetene, bortsett fra et feilskjær i starten: Den 28. mars 2020 uttalte han seg på Dagsrevyen kritisk om planene for å legge ned Ullevål universitetssykehus. Riktig nok argumenterte han som smittevernekspert, men striden om Ullevål splitter det politiske Norge, og han ble raskt påført politisk munnbind, et plagg han har beholdt siden.^[2]

Når den skriftlige Nakstad utgir Boka Kode rød midt i pandemikrisen, er han fremdeles aktiv som snakkende embetsmann i mediene. Dette gir oss en særlig grunn til å betrakte den empiriske bokforfatteren først og fremst som embetsmann. Vi kunne selvsagt skrevet «embetsperson», men forfatterens kjønn er faktisk ikke uvesentlig, der han på smussomslaget figurerer med daggammelt skjegg og et lett skjødesløst knyttet slips. Selv om en rekke norske jurister nylig har advart mot at forvaltningen under pandemien har tiltatt seg urimelig mye makt på de folkevalgtes bekostning, er det lenge siden avskaffelsen av embetsmannsstaten, slik historikeren Jens Arup Seip utmyntet begrepet om perioden fram til 1884.^[3] Det betyr ikke at også «ettpartistaten», altså Arbeiderpartistaten i etterkrigstiden, var fri for svært sterke embetsmenn i sin midte. Det er nok å nevne Norges første og til nå sterkeste helsedirektør, Karl Evang. Jeg husker selv mitt første anti-EU-folkemøte i 1970, hvor helsedirektøren var en av hovedtalerne. Og de berømte britiske komi-seriene Javel, statsråd og Javel, statsminister fra 1980-tallet pekte nok på realiteter: Bak kulissene var byråkraten den egentlige sjefen. Men grunnleggende sett skulle embetsmannen være lojal mot sin politiske ledelse og gjerne overlate offentligheten til politikerne.

Internasjonalt er det imidlertid en sterk tendens til at embetspersoner ikke lenger nøyer seg med å være lojale og ikke-politiske bakspillere bak de ansvarlige politikerne. Cambridge-forskeren Dennis C. Grube undersøker i boka Megaphone Bureaucarcy: Speaking Truth to Power in the Age of the New Normal, hvordan denne tendensen arter seg, særlig i USA og Storbritannia. Han mener at tendensen er irreversibel, gitt vilkårene for dagens offentlighet, og han beklager den ikke. Men han slår også fast at det er for tidlig å gi en oppskrift på hvordan embetsfolkene bør te seg:

Transparency, accountability, the 24/7 news media, networking needs and angry citizens have combined to make governing in public the new normal. The jury is still out on how public executives can best pick their way through that minefield and deliver the kind of public leadership that is now required of them, without losing the trust of either their ministers or the wider citizenry.^[4]

Min vurdering er at den muntlige Nakstad, med unntak av den nevnte uttalelsen om hovedstadens kontroversielle sykehusplaner, har praktisert denne balansekunsten til fulle. Han har ofte måttet fronte kontroversielle politiske avgjørelser, men da har det nettopp skjedd på vegne av landets politiske ledelse. Med bokforfatteren Nakstad arter det seg noe annerledes.

Denne anmelderen har foreslått et institusjonelt skille mellom to hovedtyper sakprosa: Funksjonell sakprosa, som gjerne kan være muntlig og spontant framført, har et kollektivt forfatterskap.^[5] Hvis forfatteren av funksjonell sakprosa i det hele tatt er navngitt, er det som representant for en institusjon, for eksempel det norske Helsedirektoratet. I den litterære sakprosaen representerer forfatteren seg selv som individ. Med Kode rød har Nakstad følgelig beveget seg fra den funksjonelle til den litterære sakprosaen. Hvordan ter den litterære embetsmannsforfatteren Nakstad seg?

Selv er han ennå bare i 40-årene. Det er altså ikke en aldrende, pensjonert embetsmann som skriver sine memoarer. Det er heller ikke en byråkrat som redegjør for et bestemt fenomen eller en samfunnsdebattant som skriver en debattbok. Det er på et vis alt sammen på én gang, noe vi skal vende tilbake til. Nakstad sender som nevnt boka fra seg midt i pandemikampens hete, og han skriver om en lang rekke temaer, langt utover sitt ansvarsområde som statstjenestemann.

«The successful policy entrepreneurs», skriver Grube om embetsmenn som trer ut i offentligheten, «are the ones who can persuade successfully using the full Aristotelian rhetorical toolset» (s. 18). Og visst forsyner Nakstad seg av verktøykassa. Vi kan trygt slå fast at han både kan docere, delectare og movere, altså formidle kunnskap, underholde og bevege. Men hvordan beherskes den aristoteliske triaden techne-episteme-phronesis?

Forfatterenes techne og episteme

Techne, eller håndverket, er ikke direkte dårlig. Vi kan fascineres over at Nakstad har hatt tid til å skrive midt oppe i all skumming og lesing av medisinske rapporter og juridiske betenkninger, kombinert med utallige møter og mediebidrag. Men når forfatteren av kjøtt og blod på forhånd er kjent for oss som en virtuos, bærer vi likevel ikke så lett over med ham. «Godt nok» blir da ikke nok hos det som kan kalles forfatteren-i-teksten, som her er den litterære forfatterskikkelsen.. Boka er fiffig komponert, med en rekke kronologiske hopp fram og tilbake hele veien, med innslag av tekstmeldinger, rapportutdrag og små fortellinger – og en samling overveiende private fargebilder. Mange av titlene underveis likner «clickbait»; vi kan ikke gjette innholdet før vi har lest et stykke ut i kapitlet. Nakstad har i flere intervjuer fortalt at han ikke betrakter seg som særlig skolert i språk og retorikk, samtidig som han altså viser en sjelden begavelse i muntlig og muntlig-visuell medieopptreden. Å skrive fremragende litterær sakprosa for ikke-fagfolk krever imidlertid både mer skolering og trening. I boka er det langt mellom formuleringer som virkelig «sitter», og det er tilsvarende rikelig med slappe formuleringer av typen «Sistnevnte begivenhet har alltid fascinert meg» (s. 14), «Den kroniske mangelen på grunnfinansiering gir derfor en tydelig sårbarhet i møtet med nye helseutfordringer» (s. 80), «[X] kan ikke sammenliknes med noe annet» (s. 165).

Episteme forsynes vi imidlertid med i rikt monn. Den teoretiske og praktiske innsikten som forfatteren formidler om epidemier, smittevern og vaksiner gjør det fullt mulig å klippe ut deler av boka og sette den sammen igjen til en liten epidemiologisk lærebok. Dog neppe den litterært sett beste fagboka: Aftenposten foreslo i romjula 2021 for dem som mottok Kode rød i julegave å bytte den i Espen Stuelands Pandemiarkivene.^[6] Men forfatteren vil slett ikke begrenses av sine hovedtemaer pandemi og kriseforståelse. Han velger i stedet å tråkke seg fram gjennom store deler av silva rhetoricae, retorikkens store skog, for å plukke opp topoi – temaer som skal formidle hans synspunkter og innsikter på dette og hint.

Topos- og standpunktkatalog

Her er mitt forsøk på å navngi hovedkategoriene som de mange enkelttopoiene hører inn under: Familieliv; Psykologi; Etikk; Vitenskapsfilosofi; Historie; Statsvitenskap; Forsvar; Internasjonal rett; Kosmologi; Fysikk; Epidemiologi; Matematikk; Kjemi; Genetikk; Friluftsliv og Sport. Her er det nesten bare kunst og religion som mangler i Deweys biblioteksnøkkel. Til gjengjeld kan disse to sies å glimre med sitt fravær i denne sammenhengen. Tenk bare på folks tap av levende musikk-, teater- og bildekunstopplevelser, på den dobbelte sorgen i å måtte stå utenfor kirkebygningen under begravelsen eller den medisinske forklaringskraften som, ikke minst i «God’s own country», tillegges guddommelige eller djevelske krefter.

Nesten alle enkelttopoi framstilles med en maskulin visshet og sikkerhet som vi neppe ville finne hos en forfatter uten sekulær og naturvitenskapelig bakgrunn. På sitt beste er det snakk om glimrende populærvitenskap, både når vi leser om stjernestøv og relativitetsteori (i prologen og epilogen), om hvorfor eksponentialfunksjonen gir nøkkelen til å forstå epidemier (s. 73-75) eller om de «sorte svanenes» betydning for kriseforberedelse (s. 86-87). På sitt svakeste blir framstillinga triviell og pratete, som i dette sitatet: «I ettertid tenker jeg også at det nok kan gå en kule varmt under en stor helsekrise hvis man blir for opphengt i egne kjepphester, uansett hvilket utgangspunkt man har» (s. 312).

Min hovedvurdering er likevel at det formidles omfattende og til dels fascinerende kunnskaper som kan gi leseren nye innsikter og aha-opplevelser. Og framstillinga av de mange kunnskapsområdene er ikke tannløs; Nakstad forkynner villig vekk meninger om mangt. Stort sett er de lite kontroversielle, slik vi kan vente av en embetsmann i midlertidig stilling, men det gjelder ikke alle meningsytringene. Her er «topos-listen» over Nakstads standpunkter. Jeg har delt dem i to kategorier.

(1) Standpunkter hvor medisineren, epidemiologen og juristen med erfaring fra bygging av internasjonal rettsorden har særlige forutsetninger for å uttale seg

• Ikke-innblandingsprinsippet virker handlingslammende på internasjonale organisasjoner som WHO
• Den internasjonale straffedomstolen i Haag er en viktig landevinning
• Ullevål sykehus har store kvaliteter
• Arbeidsdelingen mellom politikk, forskning og forvaltning har vært gunstig for pandemihåndteringen
• Sveriges mangel på det samme har vært katastrofal
• Det norske Folkehelseinstituttet har gjort en rekke feil, særlig under starten av pandemien

(2) Standpunkter på områder hvor Nakstad ikke kan forutsettes å ha en særskilt kompetanse

• Vi trenger et væpnet forsvar for å forebygge krig
• Klimaendringene og artsutryddelsen kan bety en ny masseutryddelse på jorda
• Ulikhet er roten til mye vondt
• Norske politikere har abdisert i boligpolitikken
• Skolemobbing må tas på større alvor enn i dag
• Trygghet i oppveksten er livsviktig
• Svensk presse lider av selvsensur, med klare konsekvenser for gjengkriminalitet og pandemiens utvikling
• Det er viktig med en ytringskultur hvor uenighet får komme fram
• Sosiale medier har utviklet seg i en retning som er lite tjenlig for demokratiet
• Det er ingen grunn til å la seg imponere av «kjendis-leger» eller professorer
• Gunnar Sønsteby og Per Fugelli var gode rollemodeller

Denne rikdommen av topoi kan bringe tankene hen mot tittelen på Bill Brysons populærvitenskapelige klassiker fra 2003, A Short History of Nearly Everything. Men en slik altomfattende litterær ambisjon fordrer en indre sammenheng som leseren ikke finner i Kode rød. Her etableres koherensen bare gjennom at det er Nakstad som fører pennen gjennom det hele.

Men phronesis?

Slikt kan vi nok tåle av en aldrende vismann eller -kvinne. Forfatteren «Nakstad» framstår som litt av en polyhistor, med stort overblikk og erfaring. Han har gått i Darwins fotspor og observert skilpaddedød på Galápagos, han var i New York en uke etter 9/11 for å forberede opprettelsen av den internasjonale straffedomstolen, han var på Ullevål sjukehus 22. juli 2011, og spilte en rolle da ebola-epidemien nesten nådde Norge tre år seinere.

Dessuten er han et godt menneske, en vir bonus, som de gamle retorikerne sa. Han holder fram noen store verdier som kort kan sammenfattes i ordene samhold, flokken og ta vare på hverandre. Dette vekker sympati. Men den sterkt ambisiøse undertittelen «Kampen for det vakre» fordrer noe mer. Kanskje hadde vi tålt den fra en Nelson Mandela eller en Florence Nightingale. Hvordan forklares denne kryptiske undertittelen, formulert av en assisterende helsedirektør? Jo, på side 349 leser vi at det vakre består i at vi mennesker er sterkest når vi sammen tar vare på hverandre. Javel, ass.dir.

Det er i det hele tatt noe som mangler for at forfatteren kan bære den stemmen vi forbinder med eldre, kloke menn og kvinner som sjenerøst deler av sin visdom. Den stemmen trenger forresten ikke være forbeholdt de gamle. En sjangermessig slektning av Kode rød, den internasjonale bestselgeren Lab Girl fra 2016, er skrevet av den amerikanske paleonto-botanikeren Anne Hope Jahren, den gang like gammel som Nakstad er i dag. Også hennes bok har et forløp hvor forfatterens biografi veves sammen med kapitler som formidler naturvitenskap med stor kunnskap og dypt engasjement på klodens vegne. Men forfatterens personlige liv er smertefullt; hun skriver åpent om sin bipolaritet. Hun har en dyp og sterk interesse for litteratur, og skriver som en gudinne. Gjennom livet har hun utvilsomt møtt mange «viktige» mennesker, men hun speiler seg ikke i dem. Jahren framstår med uomtvistelig phronesis.

Også Nakstad har opplevd tap. Han har mistet en elsket tvillingbror, og vi leser en dramatisk framstilling av hvordan hans grandtante nesten mistet sine foreldre under krigen. Men han har lykkes med det meste. I et eget kapittel skildrer han det første og sterkt forelskede møtet med kvinnen i sitt liv, som han fremdeles har et tilsynelatende lykkelig familieliv med. Han er merkbart stolt over å ha møtt Gunnar Sønsteby og ikke minst samarbeidet med Ben Ferentz, en aldrende helt innen internasjonal rett, og han har selvsagt møtt Per Fugelli. Han formidler stoltheten på diskret vis, men likevel er det noe her som minner om Kjell Magne Bondevik, slik han så giftig er portrettert av Ole Paus i sangen «Se på meg der da!» For eksempel gjengir Nakstad over to sider ordrett sitt eget brev på vegne av en delegasjon som deltok i forberedelsene til den internasjonale straffedomstolen, etter at vi nettopp har lest at han «sammenstilte […] en 77 siders rapport som fortsatt ligger ute på nettet».

Hva slags ytring er Kode Rød: Kampen for det vakre?

Nakstad tilhører den kategorien embetsmann som med Grubes ord er «Voluntary expressing views on issues that are the subject of political debate» (s. 22). Så framstår han kanskje sterk og modig ved å kritisere sine politiske ledere og henge bjella på de kattene som har snerret mot ham og hans sak i «kampen for det vakre»? Nei, både tidligere statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie takkes ærbødig mot slutten. Motstanderne navngis sjelden, med mindre de er svensker. Antagonistene her til lands er – som antydet – stort sett «kjendis-leger» og «professorer», mens medspillerne presenteres med fulle navn og yrkestitler.

Boka er altså ikke et eksempel på at embetsmannen av nødvendighet griper den politiske megafonen, slik det stadig oftere skjer, ifølge Dennis C. Grube. Ytringen framstår som høyst frivillig. At bokideen kanskje oppstod i forlaget, rokker ikke ved dette.

Da boka ble lansert, forsøkte pressen å gjøre mye ut av den assisterende helsedirektørens påståtte oppgjør med Folkehelseinstituttet og dets direktør Camilla Stoltenberg. Men kritikken i boka er altfor forsiktig til at Kode rød framstår som noen smittevernpolitisk bannbulle.

Boka er i det hele tatt vanskelig å sjangerbestemme. Det tidvis dagboksmessige og private kan lede tankene til den norske virkelighetslitteraturen, altså til Knausgård og Hjorth. Men virkelighetskontrakten med leseren står aldri på spill i Kode rød. Mangfoldet av temaer kan få oss til å spørre om boka er en essaysamling. Hør bare disse kapitteltitlene: «Der vinden blåser», «Sagnet fra åkrene» og «Lagunen i Venezia». Men Nakstad er, unnskyld meg, ingen essayist. Flere sjangere i katalogen? Jeg har allerede nevnt fagboka, læreboka og den populærvitenskapelige boka.

Jeg lander på en memoar, men det er en memoar som ble sterkt prematurt forløst høsten 2021. Denne anmeldelsen skrives mens Norge har Europas høyeste smittetall, og slår vi på radio eller nett-TV, er ass.dir. Nakstad der fremdeles hver dag med sitt klare språk og sin evne til å la oss føle at han vil oss vel. Han virker mild. Men samtidig er han en del av pandemiens maktelite, og med sin kombinerte bakgrunn som jurist og medisiner er han kanskje sterkere enn vi tror. For alt vi vet, kanskje vil han oppleve at avstanden er kort fra Helsedirektoratet til den tarpeiske klippe. Da, etter hans fall, kan kanskje Nakstad sette en mer moden og memoar til verden, med phronetisk livsvisdom foredlet av smerte og helsepolitisk harme.

Espen Rostrup Nakstad: Kode rød. Kampen for det vakre.
Oslo: Gyldendal norsk forlag, 2021
350 s.

1. I Danmarks Radio, P1, «Mennesker og medier», 29. juni 2021, uttalte sjefsredaktør i Dagbladet Børsen, Nicolay Sommer, følgende: «Topembedsmænd. Er der noget de er bange for, så er det altså tv-kameraer. De hader å være i medierne.» ↑
2. Jf. oppslaget «Pandemi-konflikt rundt Nye OUS», i VG, 13. mai 2020. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/Xg1Beo/pandemi-konflikt-rundt-nye-ous ↑
3. Jens Arup Seip, Fra embedsmannsstat til ettpartistat (Oslo: Universitetsforlaget, 1963). ↑
4. Dennis C. Grube, Megaphone Bureaucracy. Speaking Truth to Power in the Age of the New Normal (Princeton: Princeton University Press, 2019), 197. ↑
5. Johan L. Tønnesson, Hva er sakprosa (Oslo: Universitetsforlaget (2012 [2008]), 34. ↑
6. Robert Hoftun Gjestad, «Fikk åtte bøker til jul – bytter fire av dem», Aftenposten, 27. desember 2021. ↑