Råskapens retorikk

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Ordvalg har konsekvenser. Er vi ikke bevisst, kan en «forrående retorikk» bite seg fast – både i private og offentlige sfærer.

Språket kan uttrykke råskap som muliggjør brutale handlinger. Eksempler kan være å gi økenavn, skjelle ut eller være kort, knapp og til og med avvisende taus, noe som kan føre til videre latterliggjøring, blottstillelse, ydmykelser og krenkelser. Økenavnenes inntog i verdenspolitikken ble hverdagskost da Donald Trump begynte sin kampanje opp mot valget i 2016. I 2018 kalte han Nord-Koreas leder Kim Jong-un for «Little Rocket Man»,[1] og i innledningen av kampanjen mot valget i 2020, skrev Trump i en twittermelding: «Looks to me like it’s going to be SleepyCreepy Joe over Crazy Bernie».[2] Slike økenavn kan også brukes om grupper, institusjoner og organisasjoner, slik som når Trump kaller CNN for «Fake News CNN». Tendensen til å fokusere på personlighet fremfor karakter har imidlertid vært til stede i amerikansk politikk i mer enn et halvt århundre. Gjennom analyser av intervjuer med Nixon, ser S. Michael Halloran i 1982 «an ethos that slights questions of public life by setting personality above character, an ethos that denies the importance of ethos».[3]

Innen retorisk teori benevnes slike navngivinger som feilslutninger. Navngiving i en debatt hører til gruppen av ad hominem-feil, altså irrelevant, usaklig peking på personen som ytrer seg, i stedet for innholdet i den retoriske ytringen. Men er det egentlig feilslutninger vi har med å gjøre? Er det ikke snarere snakk om uttrykk for retorisk råskap?

Forråelse er et begrep som viser til at holdninger og handlinger blir gradvis mer rå, avstumpede eller rett og slett så passive eller tankeløse at de likevel fører til krenkelser av andre mennesker. Som den danske neuropsykologen Dorthe Birkmose skriver, er forråelse noe som skjer over tid både hos individer og i grupper. [4] Forråelse kan bli en tilstand på en arbeidsplass og kan gå ut over de menneskene som man er der for, for eksempel pasienter, elever eller studenter. Eller den kan utvikle seg i samhandling mellom grupper på arbeidsplassen, typisk mellom ledere og ansatte. I andre sammenhenger kan forråelse føre til kaotiske tilstander, maktmisbruk og sosial nød i stater som gjerne kaller seg demokratiske.

Birkmose har satt begrepet forråelse på kartet i dansk arbeidsliv. Det er lett å identifisere forråelse når det er Trump som kaller sine politiske motstandere for SleepyCreepy og Crazy. Det er straks mindre opplagt å reagere på råskapen i at lederne kaller en gruppe medarbeidere «vanskelige». Birkmose peker ut språket som kilde til å undersøke forråelsen, altså at man kan lete etter symptomer på forråelse i språket. Birkmose deler her språksyn med moderne retorikk, hvor språkbruk både er sosial handling, uttrykk for språknormer og tekstkulturer og en avspeiling av doxa. Ofte bruker vi rå og brutal som synonymer, og man kan lure på hvorfor ikke Birkmose bruker det mer internasjonalt gangbare ordet brutalisering i stedet for forråelse. Det ser i mine øyne imidlertid ut til å være en god grunn til å skille mellom rå og brutal ettersom det er en liten nyanseforskjell som sier noe viktig om hva fenomenet oppstår av og hvordan det utøves: der det rå viser til noe ukultivert og enkelt, peker ordet brutal på noe skruppelløst og voldelig. Ofte henger forråelsen sammen med brutalisering, men av og til oppstår forråelsen på grunn av mangel på kunnskap eller human omtanke.

Vi gjenfinner forråelsen i retorikken vi bruker, både i den indre dialogen, i samtaler mellom mennesker og i de tekster som vi skriver for oss selv og hverandre. Derfor blir retorisk analyse av språklig stil hos oss selv og andre særlig relevant for å bevisstgjøre oss om råskapen og komme forråelsen til livs.

Fagretorikken kan bidra med et analytisk perspektiv som kan hjelpe til å forstå «logikken» i råskapens retorikk og utbredelsen av den fra lokale, spesifikke praksiser til kulturelle strømninger. I en stilanalyse kan vi rette søkelyset mot ordene i den retoriske diskursen for å undersøke om det er forråelse på gang. Ord peker tilbake på valg hos den talende eller skrivende, og særlig i valgene av ord som omtaler oss selv og andre mennesker, vil vi finne spor etter om det er forråelse på gang. Det samme gjelder valgene vi gjør blant måter å henvende oss til andre på. Sammen med ordvalg og henvendelsesformer kan vi undersøke om det er oppstilling i kontraster, grov metaforbruk og ironisering. I tillegg til en stilanalyse kan vi, ved å kartlegge hvilke fortellinger og topoi som velges ut og gjentas, kaste lys over den doxa som gjør plass for forråelse. Til slutt kan vi analysere argumentasjonen som anvendes for å begrunne og forklare forråelsen, for å få innblikk i hvordan forråelsen rettferdiggjøres. Dermed kan retorisk analyse by på en mulighet til å nøste opp i årsakene til forråelsen.

Forråelse næres av dehumanisering og polarisering. Derfor vil vi se mer rå retorikk og flere forråete handlinger i politisk spente situasjoner. Dehumanisering og polarisering oppstår i regimer, kulturer og epoker preget av et sterkt skille mellom mennesker med makt og dem som det øves makt over. Tenk på alt som førte til Holocaust. Forråelsen har gode kår i diktaturer og i situasjoner som den i Hviterussland, der kvinnenes fredelige demonstrasjoner møtes med stadig råere straff fra den utøvende makten. I innspurten til demokratiske valg vil det imidlertid også være en tendens til økt polarisering, og derfor vil vi også finne mer retorisk råskap i meningsutvekslingene her.

Når Birkmose gir eksempler på forråete språkhandlinger, minner det om det som i Norge har blitt hetende hersketeknikker. Som sikkert er kjent for de fleste lesere, kategoriserte sosialpedagog og SV-politiker Berit Ås i 1979 kjønnet, språklig maktbruk i fem hersketeknikker: Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør (dobbeltstraffing) og påføring av skyld og skam. Som det fremgår av boken til NRK-journalist Sigrid Sollund, Hersketeknikker: Nyttige og nådeløse, fra 2017, må vi i dag se litt annerledes på hersketeknikkene. Vi har tross alt hatt førti år med oppmerksomhet mot likestilling. I en nåtidig kontekst kan vi kanskje heller se hersketeknikker som en (ikke nødvendigvis kjønnet) måte å utøve makt på i møtet med andre. Teorien om hersketeknikkene byr på et vokabular for å systematisere de retoriske figurene som kan anvendes for å få overtaket i en samtale. Det som dertil holder alle hersketeknikkene i en felles kategori, er at de er usaklige.

Hersketeknikker kan være uttrykk for råskap, men trenger ikke å være det. Det kan også være en «glipp» eller et ubevisst handlingsmønster som utøveren egentlig ønsker å kvitte seg med. Økt bevisstgjøring om usaklig maktutøvelse gjennom språk er derfor viktig, og når vi tar hverandre i å benytte hersketeknikk, må alle vise mot til å si fra på den ene siden og korrigere seg selv på den andre. Fra et fagretorisk ståsted er hersketeknikkene et analytisk verktøy som kan anvendes til å peke ut når det skjer usaklig maktmisbruk. Begrepet forråelse er imidlertid et begrep som også favner holdningsdannelse, konstruksjon av verdensbilder og temperaturendringer i en ytringskultur, mens hersketeknikk er en snevrere type praksis. Enkelt sagt kan man si at hvis man ikke bare benytter seg av hersketeknikk, men også har en forrået holdning, kan man pålegge skyld og skam (hersketeknikk) og samtidig overbevise seg selv om at det er helt i orden (forråelse).

Birkmose er inne på det utfordrende i at vi på den ene siden er nødt til å kalle andre grupper noe, for eksempel «ledere» eller «ansatte», mens det på den andre siden alltid ligger en avstandtaken i å skape slike grupper, og altså en fare for polarisering. Ifølge Birkmose er man allerede på vei i en forrået retning når mennesker kategoriseres, ettersom det ligger en objektivering, og dermed en gradbøyning mot dehumanisering, i det å feste merkelapper på andre.

Det er ikke bare en enkelt navngiving, men også større fortellinger hvor man utdeler roller og beskriver handlinger, som kan være forrående. Birkmose gir et eksempel fra hverdagspsykologien, nemlig fortellingen om «curlingforeldre».[5] Denne fortellingen, eller mer korrekt metaforen, brukes til å kategorisere foreldres handlinger på en nedsettende måte og kanskje til å rettferdiggjøre at den profesjonelle pedagogen, læreren eller den universitetsansatte, da kan opptre mer krevende og barsk for å bøte på foreldrenes manglende evne til å stille krav til sine poder. Fortellingen bygger som sagt på en metaforisk sammenligning mellom et kildeområde (curlingsport) og et målområde (foreldres oppdragelse), og slik bygges argumentasjon om barneoppdragelse på prinsippene og humoren i at foreldre koster hysterisk foran ungene i deres vei videre i livet. Selv om metaforen er morsom og kanskje treffende i mange tilfeller, kan assosiasjonen mellom fortellingen og gruppen i andre tilfeller vise seg å være svak og villedende. Og da står man som profesjonell i fare for å utføre forråete handlinger i møtet med de aktuelle «brukerne» fordi man ser dem i et nytt lys. Bildet som foreldrene er formet i, er ikke bygget på faglig samtale og forskning, men på assosiasjon.

Fortellinger skapes både ved å ordne noe i tid og utdele roller, men også gjennom grammatikk der noen handler, noen handles med eller handles for. Det siste, altså når handlinger er ment for å gagne noen, kaller man rent grammatisk for benefisienten, mens når noen mottar noe i setningen, kalles de resipienten. Ofte har vi imidlertid med gode, gammeldags objekter å gjøre: altså noen gjør noe med noen.

Men hva har det med forråelsens retorikk å gjøre, spør du kanskje? La meg gi et eksempel fra debatten om hvor mange flyktninger Norge skal ta imot: Høsten 2020 kom det et bredt, folkelig og politisk press mot Erna Solbergs regjering om å ta imot «flere enn 50», etter at flyktningeleiren Moria i Hellas brant ned 8. september 2020. Her er en setning fra nettsiden til Leger uten grenser, som grammatisk gjør de utsatte menneskene til resipienter, altså mottakere, av helse- og humanitærhjelp: «Leger Uten Grenser [sic!] har gitt helsehjelp og humanitærhjelp til asylsøkere og migranter i Hellas siden 1996.» Videre kommer en setning som gjør gruppen til benefisienter, altså de som får gagn av handlingen, gjennom innsatsen til Leger uten grenser: «I 2014 økte vi vår innsats for å hjelpe det økende antallet mennesker som kom til øyene og til fastlandet fra Tyrkia.»[6] Men i den videre debatten skjer det noe med den grammatiske rollen til de hjelpetrengende menneskene i Hellas, her eksemplifisert fra en nyhetssak fra NRK: «Arbeiderpartiet ønsker å hente flere enn 50 personer fra Moria-leiren.»[7] Her er ikke de hjelpetrengende tildelt en rolle som hverken mottakere eller de som får gagn av handlingene, tvert imot har de rollen som objekt. Ikke nok med at det blir usynlig at man utfører en handling til gagn for disse menneskene, så omtales de som «50 personer». Dette blir en upresis bestemmelse av deres status som hjelpetrengende. Videre i debatten forsvinner til og med ordet «personer» og det snakkes ofte bare om et tall som det er rimelig å ta imot – 50, 100, 155. Med andre ord skjer det grammatisk og språklig en glidning mot en mer dehumaniserende retorikk hvor en gruppe menneskers konkrete hjelpebehov forsvinner av syne og deres status som mennesker blir usynlig. Potensielt kan dette føre til forråelse i både den politiske håndteringen av hvem som skal plukkes ut (det er ikke fokus på behov, men på antall), og hvordan de behandles når de kommer (det er usynlig at det er mennesker med behov, som kan ha gagn av hjelp).

Med dette eksemplet er det tydelig at forråelsen i det offentlige ordskiftet kan skje umerkelig og gradvis, og at det er vanskelig å peke ut enkelte deltakere som skyldige i forråelsen. Ingen har benyttet seg av en hersketeknikk. Dehumaniseringen bare skjer.

Men hvordan kan vi forstå forråelse som en prosess? Birkmose har både skrevet og snakket mye om begrepet forråelse med eksempler fra institusjoner som er ment å hjelpe folk, for eksempel barn og unge med psykiske helseplager eller i eldreomsorgen. Birkmose viser til et kontinuum i det faglige kollegium på en slik institusjon fra det faglig reflekterte individ, som har blikk for nyansene i egne handlinger, og til kollegaen som tankeløst krenker andre mennesker. Forråelse på arbeidsplassen er bevegelsen som skjer når det gradvis oppstår kollektiv enighet om at forråete handlinger er nødvendige, viktige og riktige. I sin bok Når gode mennesker handler ondt skriver Birkmose: «Forråelse er altså et begreb for en proces, hvor mennesket bliver tiltagende råt, brutalt, koldt og kynisk i sine tanker, sine reaktionsmåder og dermed i sin personlighedsstruktur».[8] Forråelse er altså ikke bare noe som skjer når vi er på jobb eller deltar i den offentlige samtalen. Det er noe vi tar med hjem og inn i tankene og i følelseslivet, fordi den blir en del av oss selv. En annen måte å få grep om forråelsen, er derfor å stille spørsmål ved de ord og begreper man bruker om seg selv og andre, og de (bort)forklaringer som man selv anvender for sine egne tanker og handlinger.

Den svenske retorikeren Maria Wolrath-Söderberg skriver om hvordan bruken av topos er både en ytre og indre argumentasjonsprosess som er gjensidig forsterkende.[9] Hun deler topos opp i diskusjonspunkter, diskusjonsoperasjoner og diskusjonsgrunner, som henholdsvis definerer hva vi diskuterer, hvordan vi diskuterer og hvorfor vi diskuterer dette på denne måten. Mye retorisk analyse av dårlig debattkultur har tatt for seg diskusjonsoperasjonene, altså hvordan vi samhandler retorisk. Her får vi nettopp tak i hvordan retorikk kan brukes til å forråe en ytringskultur. Det er grunn til å anta at en analyse av diskusjonspunktene og diskusjonsgrunnene er vel så interessante for å finne ut mer om forråelsen, ikke minst om hvem som er offer for forråelsen og hvem som driver forråelse – for ikke å snakke om årsakene til at forråelsen skjer. Ved å tenke topisk om råskapens retorikk kan man diagnostisere ikke bare forråelsen hos seg selv og på egen arbeidsplass, men også tanker man gjør seg om samfunnet rundt.

Birkmose peker på avmakt som årsaken til at forråelsen setter inn. Avmakt over egne feil og mangler, avmakt over ikke å beherske en situasjon, avmakt over selv å bli tvunget av systemer og rutiner til å behandle andre mot ens moralske bedrevitende. Avmaktens glade forløsning ligger i å kunne plassere skylden utenfor seg selv og få bekreftet hos likesinnede, for eksempel kolleger, at det er de andre, det er noe galt med. Et tegn på forråelse er at vi ser det som naturlig at det er ulike regler for «oss» og for «dem».

Det er en rekke forsvarsmekanismer som setter inn, når man opplever avmakt, og det er ikke bare rettferdiggjøring, men også fortrengning som kan uttrykkes gjennom bagatellisering: «Dette var jo ingenting, egentlig, sånn er arbeidslivet», sier stipendiaten til seg selv etter at veileder har ignorert ham på en jobblunsj. Men usikkerheten følger ham videre til skrivebordet, og kanskje han nå forskyver avmaktsfølelsen og velger ikke å sitere den masterstudenten som han nettopp fikk en virkelig god idé fra. Forråelsen setter inn. Birkmose mener også at det er fare på ferde når det blir snakket alt for lite ved møter på arbeidsplassen. Det blir kanskje taust, og folk kan ikke komme seg raskt nok ut av møterommet igjen. Slikt kan være uttrykk for utbredelse av forsvarsmekanismen tilbaketrekning blant de ansatte, noe som også er en måte å møte en avmaktsfølelse på. Litt paradoksalt kan det også være et faresignal når det snakkes for mye på møter, altså når de reelle problemene druknes i alt det andre viktige på dagsordenen. Det er også grunn til bekymring når det er stor utskiftning i staben eller blant ledere, høyt sykefravær, eller hvis arbeidsmiljøundersøkelser viser lav trivsel, mobbing og trakassering.

Samtidig holder Birkmose ikke den dårlige nyheten tilbake: Det er ingen lett løsning på å snu forråelsen. Det er bare en langvarig og dyptgående innsats som tar tak i avmaktsfølelsene og situasjonene som utløser dem, som kan vise veien ut. Forråelsen må dessuten ikke bare fjernes, men erstattes med forståelse. Det som skal forstås er avmaktens berettigelse. Birkmose peker i en arbeidslivssammenheng på viktigheten av at alle faggruppers faglighet skal tas i bruk for å oppnå de beste løsningene. I denne prosessen kjemper man ikke bare mot individets kognitive dissonans og avmakt, men en hel gruppeidentitet og (kanskje årtier lang) legitimering av forråelsen som nødvendig, viktig og riktig. Etter mitt syn består en snuoperasjon av forråelsesprosessen ikke bare av forståelse og faglighet, men av humanisering med utgangspunkt i empati og engasjement i den andres ve og vel. Slike fenomener som gjerne forbindes med etikk og moral.

Men hva kan retorikken bidra med her? Vi kan starte med retorikeren på jobb: I en faggruppe med plass for åpen dialog (og det er jo i seg selv sjeldent) kan retorikeren bidra med sin faglighet i form av et metaspråk for hensiktsmessig og uhensiktsmessig retorisk praksis. Da er vi tilbake til diskusjonsoperasjonene. Retorikken har som fagfelt blant andre fagfelt en rolle å spille i en bevisstgjøringsprosess om hvordan forråelse kan oppstå både hos den enkelte, i arbeidslivet og i det offentlige ordskiftet. Fagretorikeren må da vise til analyser og peke på konsekvenser av rå og forrående retorikk.

Dehumanisering og polarisering er undergravende for at vi kan utføre våre jobber på etisk forsvarlige måter, og begge deler er helt ødeleggende for en demokratisk debattkultur, uansett om den foregår blant faglig ansatte eller i offentligheten. Retorikken har som fagfelt ambisjoner om å være en etisk stemme i koret av flere stemmer som diagnostiserer og kommer med kurer mot et skrantende demokrati. Retorikken sitter da også på én av flere løsninger for å snu forråelsesprosesser: Styrking av evnen til retorisk deltakelse i det store og små kan bøte på avmakten. En individuell og kollektiv bevisstgjøring om og opplæring i hvordan man kan delta som medborger i et demokrati, fra det å sette sitt kryss ved valg til å skrive retorisk fyndige kronikker.

Fagfornyelsen 2020 (altså den nyeste læreplanen for norsk skole) legger vekt på opplæring i medborgerskap og kritisk, retorisk analyse. Det er jo herlig at retorikken (endelig) har fått en sentral plass i dannelsen av norsk ungdom. Men er det i seneste laget å gi retorikken dette ansvaret? Mye i norsk ytringskultur er allerede kjørt ganske skjevt, og vi er så få fagretorikere til å snu trenden. Eller er det for tidlig å legge dette ansvaret på en lærerstab som har variert skolering i retorikk? Avmaktsfølelsen på fagretorikkens vegne kan raskt sette inn hos den enkelte retorikeren, og så kan hun selv ty til råskapens retorikk: Udugelige skolebyråkrater som er sene i oppfattelsen!

 

  1. https://edition.cnn.com/2018/09/24/politics/north-korea-little-rocket-man-donald-trump/index.html
  2. https://www.nbcnews.com/politics/2020-election/everything-trump-has-said-about-2020-field-insults-all-n998556
  3. S. Michael Halloran, Aristotle’s Concept of Ethos, or If Not His Somebody Else’s, Rhetoric Review, 1(1), 1982, s. 63
  4. Dorthe Birkmose, Når gode mennesker handler ondt: Tabuet om forråelse (Odense: Syddansk Universitetsforlag, 2013). Dorthe Birkmose, Risikoen for forråelse. I Helle Nørrelykke & Birte Hansen (red.) Professionelle samtaler og empatiske relationer (København: Hans Reitzels Forlag, 2018).
  5. https://socialpaedagogen.sl.dk/arkiv/2019/12/birkmose-myten-om-curling-foraeldre-er-udtryk-for-forraaelse/
  6. https://legerutengrenser.no/land/hellas
  7. https://www.nrk.no/nyheter/vil-hente-flere-enn-50-fra-moria-1.15158575
  8. Birkmose, Når gode mennesker handler ondt, s. 15.
  9. Maria Wolrath-Söderberg, Aristoteles retoriska toposlära: En verktygsrepertoar för fronesis. (Södertörns Högskola, 2017). Se også hvordan dette kan brukes pedagogisk på høyere utdanning: Maria Wolrath-Söderberg, Kritisk självreflektion i komplexa frågor: Att hjälpa studenterna att ta makten över sitt tänkande, Högre Utbildning, 7(2), 2017.