Retorikkens fremtid

Følgende tekst er et manus til en prøveforelesning for en stilling i retorisk teori og metode ved Universitetet i Oslo. Forelesningen ble holdt av David Isaksen 17. juni 2022 og varte i 45 minutter. Dagen før og senere samme dag ble det også avholdt prøveforelesninger av Kristian Bjørkdahl og Iben Brinch. De to andre manuskripter er også å få lest på Kairos. Alle tre kandidater holdt prøveforelesning over følende oppgitte tema: «Du skal holde en forelesning for studenter i retorikk og språklig kommunikasjon på MA-nivå med tittelen: ‘Retorikken er både en tradisjonsrik og en nylig vitalisert fagdisiplin i humanistiske studier. Hva er de viktigste utfordringene i utviklingen av teori og metode i moderne retorikkforskning?’»

For 10 år siden publiserte College Composition and Communication eller CCC en analyse av fagfeltet retorikk og skriveforskning (rhetoric and composition), skrevet av Derek Mueller fra Virgina Technological University.^[1] CCC er ofte sett som flaggskipet i feltet, spesielt i skriveforskning, og denne analysen tok for seg alle kildene brukt i CCC-artikler mellom 1987 og 2011. Den viser et fagfellesskap som glir fra hverandre.

Mueller telte først hvem som hadde blitt sitert mest disse 25 årene, og som forventet er topp 10 befolket av forskere som har vært sentrale i debattene om fagfeltets retning og fremtid (Linda Flower, Peter Elbow, James Berlin, osv.).

Teoretikere kommer først på 11. plass med Kenneth Burke, fulgt av Bakhtin, Dewey, hooks, Foucault, Royster, Freire, Ong, Bordieu, Aristoteles, Judith Butler, Derrida, osv. De funnene var ikke så overraskende. Men når Mueller så på hvor ofte hver kilde forekommer hver femårsperiode så fant han noe som gir grunn til bekymring.

Totalen viser en relativt sunn disiplin der en har et høyt hode som består av de mest siterte forskerne og en lang hale med en rekke navn og organisasjoner som kun blir sitert en eller to ganger.

Når en så ser på den første perioden, ser vi at halen er kortere. Dette er delvis fordi det ikke var forventet dengang å faktisk sitere Elvis dersom en henviste til en av hans sanger for eksempel. Siterte kilder har økt fra omtrent 400 hvert år i 1987 til omtrent 1000 i 2011. Så halen er kortere, men hodet ser likt ut.

I den neste perioden kan vi se at hodet har blitt kortere og halen har blitt lengre. Dette mønsteret gjentar seg helt til vi i 2011 nesten kun ser en lang hale.

Mueller skriver at «prominensen til de mest siterte forskerne minsker gradvis og relativt regelmessig»^[2] og «Hodet skrumpet, halen vokste».^[3] Spørsmålet han stiller er «hvor flat kan denne kildefordelingen bli før det ikke lenger er troverdig å snakke om en disiplin?».^[4] De 20 mest siterte mister omtrent 2% av deres antall sitater, mens halen øker med mellom 3-5% hver periode.

Hvis en ser på tidsskrifter som er mer spisset mot retorikk, som Rhetoric Society Quarterly og Quarterly Journal of Speech, så er denne tendensen mindre utpreget, og en ser fortsatt at enkelte forfattere ruver i kildehenvisningene, men trenden der ser også ut til å gå i samme retning. Dette er kanskje ganske enkelt et resultat av fagfeltets suksess. Konferansene RSA og CCCC blir større og større, og ved å forsøke å være representativ for forskningen utført i denne større gruppen så har CCC blitt mindre enhetlig. Mange peker på «den sosiale vendingen» i skriveforskning på 80-tallet som importerte teorier fra litteratur og sosiologi som en mulig forklaring. Mange forskere utdannet i litteraturvitenskap begynte å publisere om retorikk og skriveforskning. Metodologisk ble litterær analyse byttet ut med retorisk analyse der de så på en teksts «retorisitet». Resultatet ble ofte en slags kulturstudier der retorikk selv aldri stod frem som en tydelig disiplinær enhet, og der teorier fra litteraturstudier, sosiologi, psykologi, osv. bidro til mylderet av teorier uten tydelig forankring i retorikken.^[5] I tillegg så fører det mest fremstående amerikanske narrativet i fagfeltet, preget av motstand mot et hegemoni basert på rase og kjønnshierarkier, til en mistenksomhet mot portvoktere og de som vil begrense den retoriske kanon. Resultatet er til en viss grad utbredning av enklaver som gjenspeiler litteraturstudier, med spesialister innen Latinx-retorikk og Latinx-litteratur, queer rhetorics, postkoloniell retorikk, kvinneretorikk, svart retorikk, urinnvånerretorikk, osv. Dette følger også trendene i postmodernismen med mistanke mot universelle prinsipper, generelle historier og fokus på forskjeller og identitet.

Så hva er de viktigste utfordringene i utviklingen av teori og metode i moderne retorikk? Det kommer an på hva vi som forskere vil prøve å få til. Som Mueller viser så er det vanskelig å få noe entydig svar på det spørsmålet når det er stadig mindre «vi» som fagfelt har til felles. Men uansett hvordan fagfeltet generelt utvikler seg, så trenger et forskningsprogram en viss kjerne og begrensninger basert på et logisk grunnlag. Dette grunnlaget er et valg, så min analyse av hva som er de viktigste utfordringene er basert på mine preferanser og verdier. Kenneth Burke skriver i Permanence and Change at ethvert slikt system «dreier seg om et bestemt trosvalg, et bevisst utvalg blant alternativer. Når denne avgjørende handlingen ikke blir uttalt så ligger den ganske enkelt skjult under systemets implikasjoner».^[6]

Derfor vil jeg snakke først om hva jeg mener bør være det etiske og teoretiske grunnlaget for retorikkforskning, og deretter snakke om noen av de viktigste utfordringene.

Overbevisning

For meg så er kjernen i retorikk at det handler om overbevisning. Det latinske ordet «persuadere» kommer fra per (grundig eller gjennomført) og suadere (gi råd) og jeg synes det er et godt bilde: Å overbevise vil si å råde eller invitere noen til å dele ditt standpunkt, din overbevisning, på en grundig eller gjennomført måte. Dette er en grunnleggende etisk og demokratisk metode for å skape enighet og fatte beslutninger. Den respekterer individets rett til å velge og legger byrden på den som ønsker å påvirke. Kanskje det er den egentlige kjernen: at mennesker kan velge om de vil la seg overbevise.

Bryan Garsten beskriver denne prosessen i Saving Persuasion: A Defense of Rhetoric and Judgment:^[7]

Persuasion in the strict sense identifies a way of influencing that is neither manipulation nor pandering. The speaker who manipulates his audience so as to bring them to a belief or action without their consent . . . has not persuaded but coerced. In contrast, the speaker who merely finds out where his audience itches and then scratches there . . . has not managed to change his listener’s minds at all. To truly persuade people is to induce them to change their own beliefs and desires in light of what has been said. Though we speak of «being persuaded» in the passive voice, we recognize the difference between being persuaded and being indoctrinated or brainwashed; the difference lies in the active independence that is preserved when we are persuaded.^[8]

Overbevisning er ikke oppnådd så snart taleren er ferdig. Det er en prosess som inkluderer intern overveielse hos publikum. I denne prosessen tar vi i bruk alle våre rasjonelle, emosjonelle og deliberative ferdigheter. Garsten skriver videre:

An orator does not coerce; he merely puts words into the air . . . mental digestion is a process over which we can exercise some control. We reject arguments that seem far-fetched or suspicious. Being persuaded is not the same as learning, but it is related. When someone sits back and decides, «All right, you have persuaded me», he is not merely describing something that has happened to him. In spite of the grammar, he is describing something he has done.^[9]

Denne valgfriheten er et gjennomgående tema fra retorikkens begynnelse frem til i dag. Isokrates avslutter sin forsvarstale Antidosis med det: «La enhver nå kaste sin stemme ifølge sitt ønske og sin egen vilje».^[10] Kenneth Burke skriver at overbevisning involverer valg og vilje og at vi bare forsøker å overbevise noen når vedkommende faktisk er fri til å velge.^[11] Chaim Perelman og Lucie Olbrechts-Tyteca skriver:

The use of argumentation implies that one has renounced resorting to force alone, that value is attached to gaining the adherence of one’s interlocutor by means of reasoned persuasion, and that one is not regarding him as an object, but appealing to his free judgment. Recourse to argumentation assumes the establishment of a community of minds, which, while it lasts, excludes the use of violence. To agree to discussion means readiness to see things from the viewpoint of the interlocutor, to restrict oneself to what he admits, and to give effect to one’s own beliefs only to the extent that the person one is trying to persuade is willing to give his assent to them.^[12]

Retorikk og demokrati

Isokrates og Cicero skriver at denne evnen vi har til å overbevise og bli overbevist av hverandre, er grunnlaget for alle menneskelige samfunn,^[13] men den blir gitt størst betydning og spillerom i demokratiske samfunn. Som Cicero skriver i De Oratore så har retorikk alltid hatt forrang i alle frie nasjoner og samfunn.^[14] Det er ikke tilfeldig at retorikkens opphav som et fag sammenfaller med demokratiets fremvekst i antikken, og jeg tror vi som fagfelt må holde fast på og forsterke demokratisk deliberasjon som vårt primære studie- og virkeområde. Aelius Aristides skriver i sitt forsvar av retorikken:

Rhetoric was discovered and came forward as a safeguard of justice and a bond of human life, so that matters would not be decided by hands, by weapons, by seizure, by numbers and size, or by any other inequality, but that reason should determine justice peacefully. This is the very origin and nature of rhetoric: its purpose is to save all human beings, and by means of persuasion to ward off force . . . rhetoric is nothing other than practical intelligence combined with the power of speech, so that one not only can discover what is best, but also can persuade others.^[15]

Å gi makt til folket betyr også å gi makt til de som kan overbevise folket.^[16] For hver offentlig debattarena, i lovforsamlingen, domstolene osv. trengs det mennesker som er opplært i hvordan de skal formulere og vurdere argumenter for at de skal fungere. Sofister, retorer og retorikere var både en naturlig og en avgjørende bestanddel av det atenske demokratiet og retorikere bør også være det i moderne demokrati. Ytringsfrihet betyr lite uten en tilsvarende ytringsevne, og demokratiske valg forutsetter en befolkning som vet hvordan de skal vurdere motstridende argumenter. Nathan Crick skriver om dette i Democracy & Rhetoric: John Dewey on the Arts of Becoming: «By making the individual both the means and the end of democracy, [society] committed itself to investing its energies into creating individuals capable of possessing a moral will that achieves enough autonomy from dominant social forces that it is capable of reacting back on those forces with intelligence and power».^[17]

For å oppnå denne autonomien fra dominante sosiale krefter så må dette individet være i stand til å analysere og evaluere de argumentene disse bruker, og personen må kunne formulere og fremføre motargumenter for å reagere mot disse kreftene. Dette er, etter min mening, hovedoppdraget retorikk har og har hatt i demokratiske samfunn: å produsere retorer. Uten dette blir det en slags grammatikk, filosofi, eller sosialvitenskapelig blanding. Hvis en mister denne pedagogiske tradisjonen risikerer vi, ifølge Jeffrey Walker, å bli intetsigende, uten eierskap til et emne, en hensikt, metodologi eller egen kunnskapsmasse.^[18] Retorikken må utvikle og utdanne mennesker som kan delta i og forme demokratier, som kan vitalisere og forsvare demokratiet mot forfall og fiender. Dette betyr et forskningsprogram som kan gå i dybden, men som aldri blir et elfenbeinstårn eller en enklave som kun diskuterer seg imellom. De siste årene har vist oss at demokratier er i krise, både i Norge og internasjonalt, og fagfeltet har kunnskap som kan hjelpe både på kort sikt og i et lengre perspektiv.

Demagogi

Populismebølgen har gjort det tydelig at demokratiske samfunn må forsterke sin motstandsdyktighet mot demagogi. Den mest leste artikkelen de siste årene i Rhetoric Society Quarterly sammenfatter retorikkforskning om demagogi, med spesielt fokus på arbeidet til Patricia Roberts-Miller.^[19] Dette er en tydelig «bestilling» fra demokratiske samfunn til fagfeltet, og denne artikkelen viser at vi har mye å tilby. Selv om Roberts-Miller har gjort et godt grunnarbeid med fagboken Rhetoric and Democracy og den populærvitenskapelige boken Demagoguery and Democracy, så finnes det mange spørsmål igjen å besvare om hvordan en demagogisk kultur tar rot, hvordan demagogi fungerer, hvilke intervensjoner som har fungert før og taler og tekster som fagfeltet kan legge frem som gode eksempler på demagogisk og ikke-demagogisk retorikk. Det er også behov for en mer etablert metode for å påvise demagogi gjennom retorisk analyse, slik at studenter og lærere vet hvordan de skal gjenkjenne demagogi når de ser det.

Argumentasjon

En annen utfordring er at demokratiske samfunn må bli bedre til å trene medborgere i debatt og argumentasjon. Den teoretiske modellen vi har for argumenter tar for ofte for gitt et rammeverk som vi har arvet fra liberalt demokrati. Dette rammeverket har kommet under heftige angrep i det siste fra alternative debattmodeller; blant annet agonistiske interessebaserte modeller, kommunitarisme, sosial konstruktivisme, diskurssamfunn og deliberasjonsmodellen. Kriteriene for argumentasjon, slik som «saklighet» har kommet under angrep som en form for undertrykkelse og i visse akademiske kretser har «saklighet» som et kriterie delvis blitt beseiret. Patricia Roberts-Miller beskriver dette problemet godt i Deliberate Conflict: Argument, Political Theory, and Composition Classes og forventer ikke noen snarlig løsning på dette.^[20] Teori må ikke alltid overføres til praksis, men med et rotete forhold til teorien så blir det ofte utydeligere hva en skal prøve å fremme og fokusere på i undervisningen. Her finnes det viktig arbeid å gjøre. Det er mulig at vi kun kan sette opp forskjellige valgmuligheter, som til slutt må bli gjenstand for politiske avgjørelser her i Norge. Men uten noe tydelig teoretisk grunnlag for hva god argumentasjon er og hva vi bør unngå så blir det vanskelig å forbedre samfunnsdebatten. Det kunne være nyttig å få kartlagt hva slags implisitt argumentasjonsmodell norsklærere i videregående skoler bruker og hvilke utslag dette gir i undervisningen deres.

Isokratisk retorikkundervisning

En annen utvikling i retorikkforskning er gjenreisningen av den isokratiske tradisjonen for retorikkundervisning. I The Genuine Teachers of this Art: Rhetorical Education in Antiquity prøver Jeffrey Walker å sammenfatte det som kan ha vært læreprogrammet til Isokrates. Ifølge Walker kan Isokrates ha vært opphavsmannen til prolegomenon og progymnasmata-øvelsene, deklamasjon, heuristikken i De Inventione, stilistikk og en tidlig versjon av stasis-metoden, ganske enkelt grunnleggeren av retorikkundervisning. Som Antonius sier i Ciceros De Oratore, «Og se! Så står Isokrates frem, læreren til alle retorikere, fra hvilken skole, som fra en trojansk hest, bare fremragende menn kommer ut» (2.94). Anvendelsen av dette systemet over nesten 2000 år viser litt av holdbarheten til denne metoden, men hittil er det hovedsakelig metoder basert på Aristoteles som har dominert i moderne retorikkundervisning. Frank D’Angelo og James Selby har utviklet kurs og lærebøker basert på progymnasmata-øvelser, en del har kommet med i Jonas Bakkens Retorikk i skolen, og forskermiljø i Sverige har begynt å spre noen av disse metodene innen lærerutdanningen.^[21] Jeg har utviklet og undervist et skrivekurs basert på noen av disse metodene. Resultatene har vært lovende, selv om alt dette fortsatt er i en tidlig fase. Uansett så blir det behov for å tilpasse disse metodene til bruk innenfor de institusjonelle begrensningene vi har i dag,^[22] samt forskning på det teoretiske grunnlaget bak disse metodene.

Nyretorikken

Jeg spurte en gang James Murphy, en ruvende skikkelse innen klassisk retorikk, om hvem fra nyretorikken han mente hadde bidratt med noe nytt og nyttig. Han svarte at Kenneth Burke’s utlegging av Aristoteles var meget interessant og et viktig bidrag. Et av hovedbidragene til Burke er at han viser hvordan mange moderne begrep fra antropologi, sosiologi og psykologi egentlig tilhører retorikken, og at det er innenfor et retorisk rammeverk man virkelig kan forstå disse fenomenene.^[23]

Burke var en del av en nyretorisk bølge der forskere fra filosofi, historie, naturvitenskapene og statsvitenskap gikk til motangrep mot positivismens dominans i deres fagfelt. Fellesnevneren er at positivismen hadde ført til virkelighetsmodeller der argumentasjon, valg og dømmekraft hadde blitt usynlig eller oversett, og de fant veien tilbake til valg og argumentasjon ved å vende seg til retorikken. Suzanne Langer og Chaim Perelman mente at formell logikk og analytisk filosofi var blitt så rigide og snevre at de ikke lenger kunne si noe som helst om det som faktisk angår mennesker.^[24][25] Hayden White mente historieskriving hadde blitt stympet av overdreven empirisisme og en manglende forståelse og ærlighet om de aktive valgene historikere tar.^[26] Michael Polanyi og Thomas Kuhn mente forskere i naturvitenskapene bedrev et uredelig spill der de brukte skjult retorikk for å overbevise andre forskere om sine teorier, samtidig som de hevdet at deres argumentasjon var vitenskapelig.^[27] Nylig har statsvitenskap tatt et oppgjør med positivismen i deres forskning om demokrati. Rasjonelt valg-teoristene satte opp en modell om at mennesker tar politiske valg basert på økonomiske interesser, og de satte som antagelse at menneskers preferanser og mål ikke endrer seg gjennom politisk og sosial interaksjon. Dessverre så fikk de ikke noen gode resultater med den modellen, men isteden for å stille spørsmålstegn ved sine antagelser konkluderte de med at demokratiske valg er vilkårlige og ustabile.^[28]

Mange statsvitere, som John Dryzek og Simone Chambers, har vendt seg til retorikken for å få en bedre forståelse for demokrati, og ser deliberasjon, ikke stemmegivning, rettigheter eller selvstyre som essensen i demokratiet.^[29] Dette er stikk i strid med en lang tradisjon i fagfeltet der en har prøvd å forminske makten til deliberasjon og har sett denne som altfor uforutsigbar.

Retorikken mot retorikk

Bryan Garsten skriver om retorikken mot retorikk: Den består av argumenter som prøver å ødelegge rommet for argumentasjon, valg og dømmekraft. Garsten viser hvordan Hobbes, Rosseau og Kant prøvde å overbevise mennesker til å underkaste sin egen dømmekraft til en konge, nasjon eller elite med akademiske eksperter. De var redde for retorikk og tvilte på menneskers dømmekraft, og derfor ville de overbevise dem til å ikke utøve dømmekraft men heller tillit og lydighet. På samme måte, skriver Garsten, kan vi se at regler og bestemmelser stadig minsker plassen til argumentasjon og dømmekraft i det offentlige rom i dag.^[30] Han viser med sin analyse at såkalt «politisk teori» er retorikk og at denne retorikken, disse argumentene, kan man også argumentere mot. Garsten og Dryzek argumenterer for en bred offentlig debatt med nytt fokus på etos og patos, i motsetning til kravene fra Habermas og Rawls om at offentlig fornuft kun skal være basert på logos.

Jeg nevner dette fordi denne retorikken mot retorikk, denne iveren etter å forminske rommet for argumentasjon og dømmekraft, fremkommer i mange områder av samfunnet. Resultatet er at demokratiet forvitrer fordi mindre og mindre av avgjørelsene som påvirker velgernes liv fortsatt befinner seg i rommet der deres stemmer kan utgjøre en forskjell. Beslutninger tas bak lukkede dører i råd og byråkratiske organer og blir servert som endelige avgjørelser med vitenskapens eller lovens autoritet bak seg.

Derfor tror jeg retorikere må jobbe for å reretorisere eller redemokratisere disse rommene. La oss åpne opp disse dørene og studere argumentene som førte til konklusjonene. Det vil kanskje vise seg at det var delte meninger blant ekspertene som så på saken, og da er det viktig å vite hva som ble avgjørende. Forvaltningsretorisk analyse, vitenskapsretorikk, og analyse av retorikken mot retorikk kan hjelpe til med å ansvarliggjøre aktører for sine avgjørelser og valg, og åpner opp for innsyn og forståelse om hvordan viktige avgjørelser faktisk blir tatt i disse rommene.

Her mener jeg Kenneth Burkes metoder og begrepsapparat kan være veldig nyttige fordi de er godt egnet til å oppdage skjult retorikk som en finner i selve definisjonene og begrepsapparatet som organisasjoner og institusjoner bygger opp. Jeg studerte forskerne på Manhattan-prosjektet og oppdaget hvordan Robert Oppenheimer misbrukte vitenskapens autoritet for å fremme og tvinge frem politiske avgjørelser. Metoden jeg brukte er den Burke kalte indexing, en metode jeg restaurerte basert på informasjon og gamle oppgaver jeg fikk av noen av studentene han hadde. Det er en veldig effektiv metode for dyplesing og retorisk analyse, men det gjenstår å se hvor objektiv den er. Det er metoden Burke brukte til å analysere Hitler’s Mein Kampf, og den analysen har blitt en klassiker i retorikk.^[31] Metoden kan brukes til å analysere enkelte tekster eller hele diskurssamfunn og analyserer hvilke verdihierarkier de formidler gjennom tekstene de skriver til hverandre.^[32][33]

En annen utvekst av retorikken mot retorikk er veksten i PR-konsulenter og deres bruk av framing og spin basert på nudge-teori. Her bør retorikkundervisningen være mer proaktiv og hjelpe medborgere til å gjenkjenne spesielt uærlig framing for å gjøre denne metoden mindre effektiv. Det foregår et slags rustningskappeløp her og vi må ruste studentene til å kunne velge og delta etisk og effektivt uten å falle for billige triks.

Retorisk historie

Et siste punkt her i Norge er å hjelpe studenter til å føle mer eierskap til deres retoriske historie og arv. I USA blir taler av Abraham Lincoln, Elizabeth Cady Stanton, Frederick Douglass og Martin Luther King studert og beundret i det brede samfunnslag. De er en del av nasjonalfølelsen og hvem de er. Jeg tror vi mangler litt av den bevisstheten. Hvem er våre fremste retorer og hvordan var de med på å forme det samfunnet vi har i dag? Hva er det ved deres retorikk som gjorde dem så overbevisende og hva er det vi kan lære av dem og bruke i dag? Det er en ting å vite om talere som Johan Sverdrup, men kan de oppleve litt av kraften i ordene hans? Kan de forstå hvorfor en som så ham skrev at maken til taler hadde de hverken i England eller Frankrike?^[34] En måte er å skrive retorisk historie og der er Anders Johansens Komme til orde et godt eksempel. Her kan det gjøres mye mer. Jeg har selv planer om å studere Johan Sverdrup mer inngående, men vi har mange andre som har vært med på å forme vår offentlighet og våre politiske institusjoner. De finnes i historiebøker, men retorikken deres er det få som har studert og opplevd. Det er slike opplevelser som kan tenne gnisten til neste generasjon av retorer.

Så det er mitt innspill om de viktigste utfordringene i teori og metode. Det er et forskningsprogram bygget opp rundt overbevisning og valgfrihet med et fokus på retorikkens symbiose med demokratiet. Det er et politisk program som forutsetter at bred deltagelse i en bred offentlig debatt er ønskelig og påpeker syv fokusområder for retorisk teori og metode: demagogi, argumentasjonsmodeller, den isokratiske tradisjonen i retorikkundervisning, reretorisering, vitenskapsretorikk, forsvar mot framing og spin, og retorisk historie. Listen er ikke ment å være uttømmende.

Innenfor disse kategoriene er det plass til studier av historisk diskriminerte grupper og minoriteter, og disse er viktige for å forhindre en kanon og en historie som kun er vestlig, mannlig og hvit, men, som Walker foreslår, vil denne retoriske kritikken beholde et fokus på pedagogikk og praktisk anvendelse som kan tas til et videre publikum.^[35]

Jeg begynte denne presentasjonen med å snakke om hvordan fagfellesskapet i retorikk og skriveforskning er i fare for å gli fra hverandre. Jeg mener et felt trenger integritet til en kjerne for å ha en retning og varighet, og jeg mener vi kan finne den kjernen i demokrati. I sin dialog om talekunst skriver Tacitus at sann veltalenhet kun fantes i frie samfunn, som den romerske republikken og det atenske demokratiet, fordi det var da ord faktisk betydde noe.^[36] La oss forsvare veltalenhetens fremtid ved å fremme og bevare et samfunn der ord kan utgjøre en reell forskjell.

1. Derek Mueller, «Grasping Rhetoric and Composition by Its Long Tail: What Graphs Can Tell Us about the Field’s Changing Shape», College Composition and Communication 64, nr. 1 (2012): 195-223. ↑
2. Mueller, «Grasping Rhetoric and Composition by Its Long Tail», 205 ↑
3. Mueller, «Grasping Rhetoric and Composition by Its Long Tail», 215 ↑
4. Mueller, «Grasping Rhetoric and Composition by Its Long Tail», 215 ↑
5. Jeffrey Walker, The Genuine Teachers of this Art: Rhetorical Education in Antiquity (University of South Carolina Press, 2012), 282. ↑
6. Kenneth Burke, Permanence and Change: An Anatomy of Purpose. 3^rd ed. (University of California Press, 1954), 235. Original: «Every system of exhortation hinges about some definite act of faith, a deliberate selection of alternatives. When this crucial act is not specifically stated, it merely lies beneath the ramifications of the system». ↑
7. Bryan Garsten, Saving Persuasion: A Defense of Rhetoric and Judgment (Harvard University Press, 2006). ↑
8. Garsten, Saving Persuasion, 7. ↑
9. Garsten, Saving Persuasion, 7 ↑
10. Isokrates, «Antidosis», Isocrates Volume II. Oversatt av George Norlin (Loeb Classical Library, 1929), 1.323. ↑
11. Kenneth Burke, A Rhetoric of Motives (Prentice, 1950), 50. ↑
12. Chaim Perelman og Lucie Albrechts-Tyteca, The New Rhetoric: A Treatise on Argumentation (University of Notre Dame Press, 1969), 55. ↑
13. Isokrates, «Antidosis», 1.254-256; Marcus Tullius Cicero, «On Invention», Cicero: On Invention; The Best Kind of Orator; Topics. Oversatt av H. M. Hubbell (Loeb Classical Library, 1949), 1.1-2. ↑
14. Cicero, Cicero: On the Ideal Orator. Oversatt av James M. May og Jakob Wisse (Oxford University Press, 2001), (1.8.30). Original (engelsk): «In every free nation, and most of all in communities which have attained the enjoyment of peace and tranquility, this one art has always flourished above the rest and ever reigned supreme»↑
15. Walker, The Genuine Teachers of this Art, 156. ↑
16. Garsten, Saving Persuasion, 121 ↑
17. Nathan Crick, Democracy & Rhetoric: John Dewey on the Arts of Becoming (University of South Carolina Press, 2010), 18. ↑
18. Walker, The Genuine Teachers of this Art, 282. ↑
19. Rhyan Skinnell og Jillian Murphy, «Rhetoric’s Demagogue/Demagoguery’s Rhetoric: An Introduction», Rhetoric Society Quarterly 49, nr. 3 (2019): 225-232. ↑
20. Patricia Roberts-Miller, Deliberate Conflict: Argument, Political Theory, and Composition Classes (Southern Illnois University Press, 2004). ↑
21. Jim Selby, «The Vertical Integration of Aphtonius’ Progymnasmata», Rhetoric Society of America Conference, Seattle, 2008; Frank D’Angelo, Composition in the Classical Tradition (Longman, 1999). ↑
22. Blant annet hvordan man tilpasser læreplanen til Isokrates, et tre til fire års fulltidsstudium, til et mye kortere studium i dag. ↑
23. Dette er et av hovedargumentene i A Rhetoric of Motives. ↑
24. Suzanne Langer, Philosophy in a New Key: A Study in the Symbolism of Reason, Rite, and Art (Harvard University Press, 1942). ↑
25. Chaim Perelman og Lucie Olbrechts-Tyteca skriver, The New Rhetoric: «Only the existence of an argumentation that is neither compelling nor arbitrary can give meaning to human freedom, a state in which a reasonable choice can be exercised», (514). ↑
26. Hayden White, Metahistory: The Historical Imagination in Nineteenth-Century Europe (John Hopkins University Press, 1973). Hayden White skriver at han går tilbake til retorikken for å vise at historieskriving er en kunst og argumenterer for «the reconstitution of history as a form of intellectual activity which is at once poetic, scientific, and philosophical in its concerns», xii. ↑
27. Michael Polanyi, Personal Knowledge: Towards a Post-Critical Philosophy (University of Chicago Press, 1974). Michael Polanyi skriver at vitenskapsmenn som står innenfor forskjellige begrepsapparat eller paradigmer ikke kan overbevise hverandre basert på mattematisk demonstrasjon og derfor bruker de retorikk. «We have seen that to the extent to which [a theory] represents a new way of reasoning, we cannot convince others of it by formal argument, for so long as we argue within their framework, we can never induce them to abandon it. Demonstration must be supplemented, therefore, by forms of persuasion which can induce conversion», (151). ↑
28. John Dryzek, Deliberative Democracy and Beyond: Liberals, Critics, Contestations (Oxford University Press, 2000), 31-7. ↑
29. Dryzek, Deliberative Democracy and Beyond, 32; Simone Chambers, «Deliberative Democratic Theory», Annual Review of Political Science, nr. 6 (2003): 307-326. ↑
30. Garsten, Saving Persuasion, 13. ↑
31. Kenneth Burke, «The Rhetoric of Hitler’s ‘Battle», The Philosophy of Literary Form: Studies in Symbolic Action (University of California Press, 1973). ↑
32. David Erland Isaksen, Indexing and Dialectical Transcendence: Kenneth Burke’s Critical Method. Masteroppgave (Brigham Young University, 2012). ↑
33. David Erland Isaksen, Visions of Nuclear Weapons: Kenneth Burke’s Consummation Principle and the Manhattan Project. PhD-avhandling , 2020 (Texas Christian  (University). ↑
34. Anders Johansen, Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913 (Universitetsforlaget, 2020). Johansen skriver: «Ole Richter var nesegrus. Han hadde vært i London, Paris og Berlin og hørt de største parlamentarikerne tale, og han kunne forsikre at vår egen Sverdrup overgikk dem alle», (726). ↑
35. Walker, The Genuine Teachers of this Art, 282. ↑
36. Tacitus, Dialogue on Oratory, Dialogus, Agricola, Germania. Redigert av Capps, Page og Rouse (G. P. Putnam’s Sons, 1925), 17-129, 123-125 ↑