Retorisk handlekraft og resonans

Tidi gjeng
i kvervelknutar,
slær oss blinde –
Ein stad stend
ei leidpil still.

Olav H. Hauge^[1]

Jørn Øyrehagen Sunde skriver i boka 1000 år med norsk rettshistorie om rettens utvikling når kommunikasjonsteknologi endrer karakter, fra de muntlige overleveringene til nedfelte skrifter, 1600-tallets trykte utgaver og fram til dagens digitalisering av retten.^[2] Sunde viser også hvordan sistnevnte teknologi er bærer av et paradoks, eksemplifisert med NAV-skandalen: Når den digitale retten utvikles i et stadig høyere tempo, blir det samtidig vanskeligere for folk flest å følge med på rettsutviklingen i saker som er av betydning for den enkelte.

Eksempelet viser en kommunikasjonsteknologi hvis hastighet utfordrer erfaringer som en korrigerende demokratisk kraft – en tendens som gjør seg gjeldende også i andre deler av samfunnslivet. Når terrenget uavlatelig endrer karakter, blir det stadig mer krevende å kalibrere våre erfaringer med vårt indre kompass som retningsgiver for handling. Det er et demokratisk problem.

Det 21. århundre preges av et temporalt krysspress gjennom et premiss om kontinuerlig endring, en tilsynelatende udiskutabel nødvendighet for opprettholdelsen av vår sosiale verden. Men dess fortere det går, desto mindre tid får vi til å høste av våre erfaringer underveis. Til tider kjennes det ut som å hoppe fra isflak til isflak, dypt konsentrert for å ikke falle i vannet, og jo mindre isflakene blir, dess mindre tid til å vurdere situasjonen. Å løfte blikket for å orientere seg blir sekundært i balansekunstens midte. Dermed blir tid en overordnet handlingsbetingelse som bærer i seg kulturelle og institusjonelle «sannheter» om bestemte måter å forstå verden på, handle i verden på og være i verden på. Det igjen har betydning for våre individuelle og kollektive friheter i møte med den politiske, statlige og økonomisk-finansielle makta, som i stadig større grad synes å legge premisser for våre (tanke)handlinger – former for makt som ofte befinner seg systemiske lysår fra den verdenen vi til daglig tråkker rundt i. Om da våre erfaringer med tid(en) forblir i det obskure, vil det arte seg som en kollektiv, homofon stemme: «Sånn er det bare» sier vi da, og haster videre.

Det er dette synet på samtiden den tyske samfunnsviteren Hartmut Rosa artikulerer gjennom sitt begrep om «sosial akselerasjon». Han mener at arven fra opplysningstiden og den liberale ordenen (som skulle sette individet i stand til å hevde sine interesser i trygghet og i rettferd) er prisgitt en akselererende, temporal logikk som halser etter sine egne idealer, drevet av økonomiske, strukturelle og kulturelle motorer.^[3] Sistnevnte knytter Rosa blant annet til den protestantiske etikk som har mistet mye av sin status som kulturell leidpil, der svetten i ens ansikt var lovnaden om etterlivets trygge havn i retur for det jordiske slit. I dag er det en konsumpreget kontrakt som gjelder, der andre former for trygghet søkes gjennom en tilnærming til det å beherske og å kontrollere verden.^[4] De som mislykkes kan i meritokratiets dobbeltsidige ånd skylde seg selv. Og når evig liv er tatt av plakaten på de fleste scener, så er det opplevelsene i denne verdenen som gir livspoeng. «Bucket-listen» og opplevelsesøkonomien er senmodernitetens «friheter» i særklasse, og slik er vi selv med på å bære ved til akselerasjonsbålet: Mer av alt, helst i går, og se så flinke vi er til å henge med i tiden! Phu! Men en underartikulert konsekvens av sosial akselerasjon er at tidens press også kan endre tankenes form, språkets funksjon og med det, demokratiet selv.

Samfunnets normative motor

Veien er kort til meningstap og maktesløshet om våre erfaringer og samfunnets «sannheter» unngår flerstemmig meningsbryting i små og store offentligheter. For mister vi tilgang til meningsbærende sammenhenger her og nå, vil også tankens kraft forringes og stemmer stilnes. Georg Johannesen har et forslag til førstehjelp for handlekraften:

Man kan løse problemet ved å bli troende. Men for den som ikke kan tro, er fortvilelsen et godt utgangspunkt for handling. Man vil si til seg selv: Jeg vet ikke hva sannheten er, men dette er min sannhet. Og den vil jeg realisere.^[5]

Kanskje kunne hovedpersonen i Dag Solstads roman Arild Asnes 1970 ytret noe tilsvarende? Asnes, den selvtitulerte uavhengige sosialisten og kritisk intellektuelle som opplever seg selv som stadig mer fremmedgjort i møte med tilværelsen, der han lengter etter både samhørighet og radikal frihet.^[6] Hans trøblete tilværelse viser viktigheten av språk og bruken av det for å oppleve sosial og institusjonell tilhørighet, for tankens frihet og (betinget) autonomi gjennom opplyst mening og sammenheng. Eller som Ludwig Wittgenstein formulerte det: «Die Grenzen meiner Sprache bedeuten die Grenzen meiner Welt».^[7] Grensene for mitt språk er grensene for min verden.

For vårt mot og vår vilje til å hevde oss går gjennom våre erfaringer, språkets grenser og lyttepostene som blir oss til dels. Det å utøve språklig handlekraft når makt og ulike interesser er i spill, speiler også et demokratisk ideal om en gjensidighet mellom oss og verden der retoriske medborgerskap representerer «citizens’ output as well as their critical engagement in public deliberation».^[8] Så får det da også konsekvenser for samfunnets normative motor – tilliten – når uklare grenser for språklig maktbruk brer om seg, både den som definerer og den som befaler.

Det som kommer til å bli stående i historien som Fosen-konflikten er ett eksempel, der kapital og stat bryner seg på menneskerettigheter. Saken gikk til Høyesterett, og dommen fra 2021 slo fast at vindkraftanleggene bryter med samenes rett til kulturutøvelse.^[9] Likevel er vindkraftverkene fortsatt i drift, og de politiske aktørene syntes lenge handlingslammet i møte med konsesjoner og markedstenkning på den ene siden, og en dom fra Høyesterett på den andre. Hvilken betydning får da ytringsfrihet og rettslig status for tilliten som erfaring?

Vi har også sett at forskjellen på ens status får konsekvenser når feiltolkninger finner sted – en såkalt NAV-bruker som forviller seg inn i digitale labyrinter vil aldri slippe unna med å hevde noe i nærheten av «uvitende inhabil».^[10] En erfaring som slår beina unna den norske selvforståelsen som egalitært forankret, men tilsynelatende uten særlig korrigerende kraft.

Retter vi blikket sørover i Europa, og til antatt liberale demokratier, slås det hardt ned på kritiske ytringer om Israels okkupasjon og krigføring i Palestina, der myndighetene i Berlin også åpnet for at et tøystykke i skjerfs form er et artefakt som kunne forbys.^[11] Erfaringens historisitet er et tveegget sverd.

I Frankfurt skulle den palestinske forfatteren og akademikeren Adania Shibli tildeles LiBeraturpreis 2023 for romanen En liten detalj.^[12] Tildelingensseremonien ble utsatt på grunn av Hamas’ terrorangrep i Israel, og grensen mellom global stormaktspolitikk og kunstens frie tanke ble uutholdelig uklar.

Og over dammen har Representantenes hus vedtatt å sidestille kritikk med hat. Antisionisme vil de facto være det samme som å ytre seg antisemittisk.^[13] Slik blir erfaringer forsøkt stilnet i demokratiets navn.

Senmodernitetens diskursive kamper om mening og sammenheng drar i demokratiets skjøter, som ulike former for det Christian Kock omtaler som «omvendt lommetyveri»: Vi merker ikke helt hva det er vi ikke får av informasjon, og mer eller mindre falsk konsensus bidrar til å skjule reelle interessemotsetninger om det som kan være på en annen måte.^[14] Da er det kanskje ikke så rart at man vil si til seg selv: Jeg vet ikke hva sannheten er, men dette er min sannhet. Og den vil jeg realisere – for bare slik finnes jeg.

Fremmedgjøringens andre

Arild Asnes’ opplevelse av at språket mistet mening og retning, gjorde at en uvilje til å ytre kom krypende. For hvordan kjenne sine egentlige interesser når sosiale og institusjonelle matriser gjerder språket inn? I sin eksistensielle søken etter meningsfulle sammenhenger finner han en ny form for mening, om enn ikke uten ambivalens, når han vender seg mot den kommunistiske bevegelsen. Her finner han en «sannhet» og en «frihet» som er kollektivt ensrettet, men der hans frihet også er at dette noe ikke gir seg ut for å være noe annet.

Asnes’ opplevelse av at hans språklige handlinger ikke førte noen vei, speiler en erfaring av å være fremmedgjort gjennom et relasjonstap til verden og til seg selv. Rahel Jaeggi skriver i sin bok Fremmedgjøring (2023) at tilstanden kjennetegnes av «Ufrihet og maktesløshet på den ene siden, og en særegen ‘utarming’ av menneskets relasjoner til seg selv og til verden på den andre».^[15] Det fremmedgjørende kommer derfor til uttrykk som mangelfulle relasjoner^[16] i en virkelighet som i retorisk forstand både er skapt av og skaper av språk og språkbruk. Men et retorisk ideal er jo også at man kan endre forståelser av denne med utgangspunkt i hvordan man er konstituert i og av den samme virkeligheten. Da må man som Jaeggi skriver «sette seg i relasjon til seg selv og til forholdene man lever i og styres av. At man er i stand til å tilegne seg disse forholdene».^[17] Slik kan Georg Johannesens ord også forstås som et uttrykk for de subjektive følelsenes kraft, som erfaringer i søken etter livskraftig mening og sammenheng. De representerer subjektets mot og vilje til å ytre seg, til å utøve retorisk handlekraft – det språklige uttrykket for selvets relasjon til verden når noe står på spill.

Dette noe må da få utspille seg i åpne prosesser, i ikke-fremmedgjørende tilegnelsesforhold der «tilegnelse hele tiden betyr to ting: integrasjon og forandring av det som er gitt».^[18] Ved å forstå fremmedgjøring og løsninger for det samme som relasjonelt betinget, revitaliserer Jaeggi begrepet og imøtegår samtidig kritikk om det ikke-fremmedgjorte som et objektivt ideal for et universelt «godt liv» eller som «en enhet fri for indre motsetninger».^[19] En tilnærmingen som har likhetstrekk med diskusjoner om retorisk handlekraft og en kritikk av autonomibegrepet som problematiserer forutsetninger for reell deltagelse i spørsmål som er av interesse for den enkelte.^[20] For når en skal realisere ens sannhet i det som er en delt virkelighet, må den også kunne romme den andres sannhet om nye innsikter og forståelser skal komme til. Da hviler det en gjensidig forpliktelse mellom Jeg-et og Den andre om å møte hverandre på måter som ikke handler om å kontrollere relasjoner gjennom former for (selv)tingliggjøring.^[21] Det er i det ukjente og usikre at betydningsfulle erfaringer kommer til når individer og ulike deler av virkeligheten har en aktiv forbindelse, det som Hartmut Rosa kaller for resonans – det motsatte av taus handlingslammelse, manglende anerkjennelse og underkjent vilje.

Å være en del av resonante relasjoner er retorisk handlekraft i praksis, det er dypest sett det å våge gjennom gjensidighet og tillit til tross for ulike meninger og interesser. Slik kan resonans og retorisk handlekraft stå som et dialogisk prinsipp, som et metaspråklig bilde på et tilegnelsesforhold som uttrykker en mellommenneskelig og demokratisk etos der vi blir til i møte med hverandre. En ting er oss da felles, i det store og i det små: En etisk fornemmelse av at noe står på spill, og der sannhet anerkjennes som en dialogisk prosess som krever vilje til å tåle uvisshet og mot til å stå i uenighet – forutsetninger for endring om en vil leve i meningens sammenheng, fremmedgjøringens andre. Men når dette demokratiske idealet har en sterk konkurrent i vår kulturelle tiltrekning mot sosial akselerasjon, er det en trussel for kvaliteten på både det politiske arbeidet og de mer eller mindre offentlige samtalene som er erfaringenes demokratiske ytringsrom.

Relasjonell fronesis

Kairos, de rette ord til rett tid, blir nær umulig å fange om våre erfaringer forblir meningsløse og usammenhengende. Samtidig er den komplekse offentligheten, tross alt, demokratiets dynamis, der vår adgang til den også går gjennom erfaringer som grunnlag for eksistensiell handling. Men det krever en fungerende, sosial infrastruktur, noe som må (og i langt større grad enn i dag) sikres på et institusjonelt nivå. Helt grunnleggende innebærer det å anerkjenne at kvaliteten på felleskap, samfunn og demokrati er relasjonelt betinget. Så er det da også et myndighetsansvar å sørge for å legge til rette for åpne prosesser i ikke-fremmedgjørende tilegnelsesforhold, som nedtegnet i Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet: «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte». Ytrings- og informasjonsfrihet er uløselig knyttet sammen, og på den måten kan vi i overført betydning snakke om retorisk handlekraft og retorisk medborgerskap som grunnlovfestede rettigheter. Men vårt demokratiske ordskifte undergraves av samfunnets temporale krysspress, og slik blir tiden selv en portvokter for artikulerte erfaringer som eksistensens leidpiler.

Da blir det også vanskelig å gripe hvor og hvordan en kritisk samtale om tidens tegn skal foregå. Det blir fort slik at «det bare er sånn», noe som igjen kan skape generasjoner av Arild Asneser som ser etter mening og sammenheng på steder som lukker mer enn de åpner for (selv)innsikt i resonans med verden. Hva skal da gi næring til framtidshåpet, om samtidens håpefulle ikke finner de troverdige fortellingene som rommer, aksepterer og håndterer deres erfaringer?

Jeg griper til sivilisasjonens presumptive høyborg, skolevesenet, der samfunnsoppdraget er kunnskap, dannelse og evne til demokratisk medvirkning – tilegnelsesforhold som postulerer John Deweys forståelse av demokrati som «a way of life».^[22] Skolens tverrfaglige temaer kan stå som samfunnsoppdragets leidpiler, for eksempel Demokrati og medborgerskap som skal stimulere elevene «til å bli aktive medborgere, og gi dem kompetanse til å delta i videreutviklingen av demokratiet i Norge». ^[23] Skolen skal altså oppøve elevenes evne til retorisk handlekraft, til det å forstå og å ytre eventuell kritikk om de kulturelle, samfunnsmessige og institusjonelle forutsetningene for ens væren i verden – for slik å motstå den fremmedgjørende tanken om at «det bare er sånn». Den enkelte elevs erfaring er med andre ord sentral for å forstå hva fremmedgjøringens andre innebærer i dialogisk forstand.

«Folkehelse og livsmestring» kan også være et mulig tema som kan løsne på fremmedgjøringens grep. Men det hefter en vammel eim av instrumentell kost-nyttetenkning og knefall for akselerasjon på ville veier om livsmestring innebærer det å håndtere tilværelsen gjennom psykologisk motstandskraft i møte med stress og påkjenninger fra en verden i stadig endring. For da blir det jo sånn at det bare er sånn.

Dette kunne kanskje Hartmut Rosa sluttet seg til. I 2022 ble han invitert av forskergruppen Humaniorastudier i pedagogikk ved Universitetet i Oslo for å holde forelesningen «Mellom trangen til fart og lengselen etter resonans – danning i et akselerert samfunn».^[24] Her hevder han at utdanning i seg selv kan bidra til å opprettholde en samfunnsakselerasjon med fremmedgjørende trekk: «Utdanning bør ikke handle om det jeg kaller parametrisk optimering, som tilhører den dynamiske stabiliseringens logikk; den bør åpne opp resonansakser».^[25]

Skolens danningsoppdrag er da å tilrettelegge for at resonante relasjoner kan oppstå, og Rosa mener at alle fag i skolen kan plasseres i resonansakser, som uttrykk for relasjoner mellom subjektet og andre mennesker, mellom subjektet og ytre objekter (en materiell akse), og en individuell, eksistensiell relasjon.^[26] Innad og mellom aksene er det ulike sfærer og potensial for resonans – og dermed for retorisk handlekraft og retoriske medborgerskap. Rosas resonansbegrep slår i takt med retorikkens hjerte, der tilegnelsesrelasjoner i praksis er å berøres og påvirkes av noe som igjen frambringer et svar. ^[27] Resonans kan heller ikke fremkalles på instrumentelt og kalkulert vis, i likhet med kairos er det en relasjonell mulighet.^[28] Som dialogisk prinsipp kan derfor forholdet mellom resonans og retorisk handlekraft også forstås som et uttrykk for tillit, som mellommenneskelig risiko. Da blir det grunnleggende å styrke elevenes forutsetninger for at de med kritisk velvilje utøver retorisk handlekraft – i retoriske medborgerskap som går gjennom vilje og mot, kledd i lag av erfaringer, en relasjonens fronesis.

Håpet er våken drøm

Skolen forvalter derfor et spesielt ansvar for å nysgjerrig undersøke hvordan teknologi presser tiden og endrer erfaringsrommene gjennom makrofortellinger om kontinuerlige endringer som naturgitte forutsetninger for det evige fremskritt. Det som går tapt i en deskriptiv og instrumentell forståelse av medborgerskap og demokrati i skolen, kan løftes til handling ved å belyse at sosial og institusjonell fremmedgjøring kan være uttrykk for mangelfulle relasjoner som den enkelte ikke kan lastes for. Ser man seg selv i sammenheng med forholdene som man lever under, kan erfaringer med meningstap og handlingslammelse bli til handling, artikulert som retorisk handlekraft.

Elevene må derfor gis muligheten til å undersøke hvordan slike mangelfulle relasjoner kan oppstå, og hvordan de kan virke på og mellom oss, og at det er vårt felles ansvar å la håpet være en våken drøm. De må få øvelse i å lete etter sin stemme og i å velge sine ord. Retorikken må settes i sentrum som den skapende kraften den er, på godt og på vondt. Våre sosiale praksiser må derfor holdes opp mot demokratiets normative hjemler og sees hen mot etiske betraktninger om det ansvaret hver og en av oss forvalter med tanke på retorikkens (re)produktive karakter. Slik kan elevenes kritiske forståelse av demokratiets og offentlighetens egentlige potensial styrkes, kunnskap som også styrker demokratisk danning gjennom retorisk handlekraft, resonans og retoriske medborgerskap. Da blir den enkeltes erfaringer leidpiler for meningsfulle tilegnelsesrelasjoner, fremmedgjøringens andre, hvor tanker utvides og med det, språkets grenser gjennom vårt mot og vår vilje til å ytre oss, ved å lytte til både egne og andres erfaringer: «democracy is a personal way of individual life» (min utheving).^[29]

Så får tiden vise om tiden strekker til for danningens kritiske potensial, som lakmustest for kvaliteten på vårt demokrati – eller om konsekvensene av sosial akselerasjon og parametrisk optimering, der alle konkurrerer med alle, en selv inkludert, har blitt en altomfattende og dominerende kraft som ikke lar seg stagge.

Noter

1. Olav H. Hauge, Dropar i austavind, (Oslo: Noregs Boklag, 1966), s. 67. ↑
2. Jørn Øyrehagen Sunde, 1000 år med norsk rettshistorie, (Oslo: Dreyers Forlag, 2023). ↑
3. Hartmut Rosa, «Mellom trangen til fart og lengselen etter resonans – danning i et akselerert samfunn», Nytt Norsk tidsskrift 39, nr. 4 (2022): 279-291(282-284) ↑
4. Jacobsen Evenshaug, Aurora, «Modernitetskritikk med et svar», Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie
   https://www.salongen.no/roff-guide/harmut-rosa/kommunitarianisme/kritisk-teori/149351 ↑
5. Georg Johannesen, “Sitater fra 50 års muntlig praksis”, redigert av Øyvind Rimbereid og Arnfinn Åslund (Oslo: Spartacus Forlag, 2006), 181-182. Sitatet i sin helhet:
   «På den andre siden er de problemene vi er stilt overfor i dag, så voldsomme at man gir opp å ta standpunkt til dem. Den forrige generasjonen kunne for eksempel mene at det var absurd at mennesket skulle tjene penger på å lage våpen, og at kirken velsignet krigen. Det ga seg selv at man gikk inn for å knekke rustningskapitalen og motarbeide kirken. Men når man leser om nazistenes gasskamre og om atombomben i Hiroshima, blir man ikke bare oppbrakt og forarget, men man kan lett komme til å spørre seg selv hva mennesket egentlig er for slags vesen som kan gjøre slike ting? Og spør man slik er man enten metafysiker eller nihilist. Man kan løse problemet med å bli troende. Men for den som ikke kan tro, er fortvilelsen et godt utgangspunkt for handling. Man vil si til seg selv: Jeg vet ikke hva sannheten er, men dette er min sannhet. Og den vil jeg realisere». ↑
6. Dag Solstad, Arild Asnes, 1970, (Oslo: Oktober, 2000). ↑
7. Ludwig Wittgenstein, Logisch-Philosophische Abhandlung. Tractatus logico- philosophicus. (Frankfurt am Main: Suhrkamp, 1989), s. 134. ↑
8. Christian Kock og Lisa Villadsen, «Citizenship as a Rhetorical Practice», i Rhetorical citizenship and public deliberation, redigert av Christian Kock og Lisa Villadsen (University Park: Penn State Press, 2012), 5. ↑
9. Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida har inngått avtale med Fosen Vind (2023) og Roan Vind (2025) som får drifte vindkraftanleggene ut avtaletiden, regnet fra 2020. Regjeringen, «Avtale mellom Nord-Fosen siida og Roan Vind.» Frigitt 06.03.2024.https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/avtale-mellom-nord-fosen-siida-og-roan-vind/id3028614/ ↑
10. Smári Hanssen, Sturla. «Huitfeldt og Solberg sender et signal om at demokratiet ikke er så viktig.» Dagsavisen. 09.10.2023.
    [https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2023/10/09/huitfeldt-og-solberg-sender-et-signal-om-at-demokratiet-ikke-er-sa-viktig/] ↑
11. de Lange D’Agostino, Alida. «Ja, vi elsker ytringsfriheten.» Universitas. 29.10.2023
    [https://www.universitas.no/demonstrasjon-demonstrasjoner-forbud/leder-ja-vi-elsker-ytringsfriheten/371301] ↑
12. Stormyren Larsen, Selma. «Bokmesse refses etter avlysning.» Klassekampen. 17.10.2023[https://klassekampen.no/artikkel/2023-10-17/bokmesse-refses-etter-avlysning/G55q] ↑
13. Solheim, Pernille. «Sidestiller kritikk og hat.» Klassekampen. 08.12.2024[https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-08/sidestiller-kritikk-og-hat/zDhp] ↑
14. Kock, Christian. «Fornuftig uenighet.» Rhetorica Scandinavia, no. 48 (2008): 64–83. (77) ↑
15. Rahel Jaeggi, Fremmedgjøring, overs. Regine Rørstad Torbjørnsen (Moss: H//O//F, 2023), 23 ↑
16. Jaeggi, Fremmedgjøring, 23 ↑
17. Jaeggi, Fremmedgjøring, 89 ↑
18. Jaeggi, Fremmedgjøring, 14 ↑
19. Jaeggi, Fremmedgjøring, 14. ↑
20. Geisler, Cheryl. «How ought we to understand the concept of rhetorical agency? Report from the ARS.» Rhetoric Society Quarterly, no. 34 (3) (2004): 9–17. https://doi.org/10.1080/02773940409391286 ↑
21. Axel Honneth, Tingliggjøring og anerkjennelse, (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2019),106-110 ↑
22. John Dewey, Democracy as a way of life [1951], i Jerome Nathanson, John Dewey: The reconstruction of the democratic life (Scribner, 2013) 82–102. https://doi.org/10.1037/11125-004 ↑
23. Utdanningsdirektoratet, «Overordnet del Demokrati og medborgerskap.» U.å.https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/tverrfaglige-temaer/demokrati-og-medborgerskap/ ↑
24. Rosa, «Mellom trangen til fart og lengselen etter resonans». ↑
25. Rosa, «Mellom trangen til fart og lengselen etter resonans», 282. ↑
26. Rosa, «Mellom trangen til fart og lengselen etter resonans», 286. ↑
27. Rosa, «Mellom trangen til fart og lengselen etter resonans», 285. ↑
28. Rosa, «Mellom trangen til fart og lengselen etter resonans», 286. ↑
29. Ruth Anna Putnam, «Democracy as a Way of Life», i Pragmatism as a Way of Life: The Lasting Legacy of William James and John Dewey, redigert av David Macarthur(Cambridge, MA og London, England: Harvard University Press, 2017), 439-454 (439) https://doi.org/10.4159/9780674979215-028 ↑