Retorisk perspektivskifte

En ny bok av tre danske topikk-eksperter har mange gode kvaliteter, ikke minst har den praktisk nytteverdi. Nytten er imidlertid størst for visse lesergrupper.

Topikken er muligens den mest interessante og relevante delen av retorikken, men samtidig er den også den vanskeligste og mest oversette. Derfor er det gledelig når tre danske forfattere nå har utgitt en bok som gjør topikken aktuell for vår tid.

Forfatterne er heller ikke hvem som helst: Det er topikkens tre danske musketere som sammen har skrevet boken Retorikkens hemmelig steder. Det er mye kompetanse i topikk samlet i denne forfattergruppen: Jønch-Clausen har skrevet avhandling om framing og metaforer i journalistikk, som jo er en form for topisk tilgang. Pontoppidan skriver på en avhandling om topikk og Gabrielsen har skrevet avhandling, bok og artikler om temaet. Sammen har de også skrevet artikler som «Topik: et retorisk bidrag til den kritiske journalistik» (Nordicom Infomation, 32(1), 2010) og «Forskydninger: Mellem svar og ikke-svar», (Journalistica 1, 2011)[1] som ser retoriske forskyvninger som topiske perspektiv-endringer aktører bruker til å forsvare seg. Artikkelen om forskyvninger er, mener jeg, et av de beste bidrag til skandinavisk retoriskforskning i løpet av de seneste årene. Forfatterne har satt seg sammen og sett grundig og nøye på hvordan en dansk statsminister svarer – eller rettere, ikke svarer – på journalisters spørsmål, og så gitt oss kategorier, strategier og teknikker som vi andre kan gjenkjenne og gjenbruke og videreutvikle. I bokens fjerde kapittel både bruker og videreutvikler de innsiktene fra artikkelen om forskyvninger, som de skrev for godt og vel ti år siden.[2]

 

Gjenoppdagelsen av topikken

Retorikkens hemmelige steder er delt i fire kapitler. Det første forteller om den topikkens antikke opprinnelse hos Aristoteles, Cicero og Quintilian. Det andre kapittelet overfører det antikke utgangspunktet til «samtidens steder» innenfor tre områder: politikk, som handler om topiske steder som forsøker å få mottakeren til å bli enig i noe; produkt, som er topiske steder som skal få oss til å kjøpe noe; og endelig personer, som er de steder som skal få oss til å synes om den som kommuniserer. (Det er for øvrig neppe tilfeldig at disse tre retoriske forfattere lager topiske kataloger som er formulert som alliterasjon). Tredje kapittel heter «Styrk din retoriske stedsans – tyd de topiske tegn». Her lærer vi å lage en «topisk baggrundstjek», legge merke til den retoriske bruk av topisk språk og forstørrelse, samt se på det visuelle, materielle og fysiske som en form for topisk kommunikasjon. Fjerde kapittel behandler retoriske forskyvninger, med utgangspunkt i forfatternes tidligere studier av dette. Slike forskyvninger er svar på spørsmål hvor den som svarer, endrer perspektivet uten å endre emnet. Hvis en journalist spør: «Hvorfor vil ditt parti øke skattene for vanlige folk?», kan politikeren for eksempel svare: «La meg først si at vårt parti alltid har satt vanlige folk først». Fremfor å svare på spørsmålet om hva partiet gjør , forteller politikeren hva partiet har gjort før, og utfører dermed en forskyvning i tid, som fremdeles forholder seg til emnet, men likevel unngår anklagen. Derfor kalles slike forskyvninger også gjerne for svarunnvikelser. Til sist i boken, i en kort epilog, gir forfatterne en kort inspirasjonskatalog som skal bidra til å oppøve leserens topiske beredskap.

Kort sagt handler topikken, og denne boken, om at enhver sak kan ses fra flere sider. Topikken er, som forfatterne viser, et spørsmål om perspektivskifte. På samme måte som det utgjør en forskjell om du ser en statue forfra eller bakfra, gjør den en forskjell om du ser en sak, et produkt eller en person fra forskjellige sider. Og alle sidene kan være like sanne. Det er ikke mer usant å se en statue bakfra, enn det er å se den forfra. Det er bare to forskjellige perspektiver. Dette med perspektivskifte er det retorikere kan. Mens logikerne i argumentasjonsstudier er gode på slutninger og gyldighet, så er retorikere gode på å bringe helt nye argumenter inn ved hjelp av topisk perspektivskift. Og som blant andre Giambattista Vico har pekt på, i Vår tids studiemetode (1708), rommer det topiske viktigere og nyttigere innsikter enn det logiske. I alle fall for folk som lever vita activa.

 

Godt skrevet

Boken er velskrevet. Den er klar, enkel og tydelig, og fylt med gode formuleringer. Troper og figurer som bringer lesningen fremover og smilet frem på munnen, og som aldri er overdrevne eller anmassende: alliterasjoner og kontraster, språklige vendinger og gode bilder gjør boken til en fornøyelse å lese.

Det er masser av opplysende eksempler, som gjerne blir formidlet gjennom den retoriske figuren enumeratio, altså en form for illustrerende opplisting. Som når forfatterne beskriver den topos, som hevder at innvandrere utfordrer den

nationale identitet og sammenhængskraft, uanset om debatten handler om manglende sprogkundskaber, moskeer, badeforhæng, frikadeller, burkaer, forældremøder, religiøse friskoler eller satiretegninger (s. 43)

I omtalen av toposen ansvarlighed skriver forfatterne: «I Fairtrade-produkter er fokus mere på kaffebønderne end på kaffebønnerne» (s. 63). I omtalen av toposen sikkerhet beskriver boken hvordan farer lurer over alt for borgerne: «identitetstyveri, farlig kemi, fordærvede varer, uægte produkter, uklare og ulovlige købsprocesser» (s. 63).

Det er nok å frykte, kan vi lese, og forbrukeren kan oppleve den moderne markedsplassen som en farefull kampplass. Avsnittet slutter med korthuggede setninger som får os til å føle intensiteten på markedsplassen og i salgsretorikken: «Den frygt har producenter og sælgere fået færten af og lover os sikkerhed og tryghed. Før købet. Under købet. Efter købet.»

Mange av de sentrale innsiktene i boken uttrykkes med minneverdige setninger. Det gjelder for eksempel beskrivelsen av den «retoriske grundindsigt at man ikke kun dyster med ord, men i lige høj grad ord». I kortform minner forbindelsen med-på oss om at valget av ord «framer», de innrammer, saken som behandles. Fremfor å snakke om «oppsigelser», bruker selskaper hellere ord som «effektivisering». Det er også topikk – altså perspektivskifte.

Det er ikke overraskende at boken er både klar og levende. Alle tre forfattere er kjent for å være opptatt av god og tydelig kommunikasjon. Ikke minst har Pontoppidan skrevet bøkene Gør teksten klar (Samfundslitteratur, 2013) og Giv teksten liv (Samfundslitteratur, 2016). Dertil kommer at de tre forfattere ikke bare er akademikere, men også aktive praktikere. Jønch-Clausen har forlatt sin stilling på Syddansk Universitet til fordel for en jobb som kommunikasjons- og leder-coach hos selskapet Ey. Gabrielsen og Pontoppidan jobber på universitetet, men begge underviser også i praktisk retorikk for mennesker i organisasjons- og næringsliv. Det merkes i boken, som har tett kontakt med praksis, mange konkrete eksempler og en åpenbar intensjon om å hjelpe leseren til å bli en bedre retoriker i praksis. Det preger retningen og innholdet, tonen og språket i boken.

Det eneste som språklig stikker seg ut for meg, og risser litt i linsen min, er bruken av ordet «optikk». Det later til at dette ordet er blitt populært i Danmark, der alle går rundt og sier ting som «i denne optikken» eller «i min optikk», når de egentlig bare mener «som jeg ser det». For meg høres det tilgjort og affektert ut. Hvorfor ikke bare si «fra mitt synspunkt», eller «fra mitt ståsted» eller «i dette perspektiv». Det virker noe anstrengt med denne konstante bruken av «optikk», som når boken sier «Hvilken optik på sagen repræsenterer de fremførte fakta?» (12). Hvorfor ikke bare skrive «Hvilket perspektiv …». Og hvorfor skrive «de dominerende optikker», når man hellere kunne skrive «de dominerende perspektiver». Men dette er kanskje mest et språklig hjertesukk fra en godt voksen utenlandsdanske.

Mens noen former for oppramsinger, som beskrevet ovenfor, kan være levende og engasjerende, særlig på det formuleringsnivået, så står den som skriver om topikk likevel overfor en nærmest genremessig utfordring: Innholdsmessig oppramsing. Topikker er kataloger, lister over mentale steder, så i tekster om topikk er det oppramsende en konstant utfordring. Enhver topisk liste kan nemlig utvides med flere punkter, og hvert av disse punkter kan bestå av underpunkter, så vi risikerer uendelige lister med punkter og underpunkter. Det er en viss tendens til slik oppramsing i de deler av bokens andre kapittel, som gir «Tre kataloger tidstypiske steder: produkt, politik og person» (naturligvis formulert som alliterasjon). Ikke desto mindre er katalogene i seg selv opplysende, fordi de nettopp illustrerer de mange forskjellige perspektiv man kan ha på en sak.

 

Folk flest eller studenter og forskere

Retorikkens hemmelige steder er altså skrevet i tilgjengelig prosa, som kan forstås også utenfor universiteter og høyskoler. Det er en styrke. Samtidig kunne jeg godt ha tenkt meg at boken ville være enda mer vitenskapelig anvendelig for studenter og forskere. Jeg savner en mulighet for å gå videre med studiet av topikk. Det er få henvisninger og litteraturlisten er begrenset. Det burde være mulig, særlig for disse tre forfattere, både å formidle levende og interessant og samtidig lage en god undervisnings- og forskingsbok. Jeg ville ha satt enda større pris på en bok som – utover sine formidlingskvaliteter – ga leseren innsikt i hvordan kategorier og resultater er oppnådd, og som tilbød bedre mulighet for videre utforskning gjennom et reelt referanse-apparat og en indeks med termer og personer. Det hadde også vært mulig med en – kort? – del som fortalte om andre forståelser av topoi enn den heuristiske som boken behandler, altså den del av topikken som vedrører lister for argumenter og dermed perspektiver i retorisk kommunikasjon. Vi hører for eksempel ikke noe om formale topoi (altså Aristoteles generelle topoi). Jeg forstår at boken – med god grunn – ikke handler om de formale topoi, så jeg forventer ikke at den skulle gå inn i dette. Men hvis man ikke allerede kjenner de forskjellige forståelser av topoi, risikerer man å få et meget forenklet bilde av hva læren om topoi egentlig innebærer. Jeg er klar over at næringslivslederen som er interessert i den praktiske tilgangen, risikerer å falle i søvn hvis han blir utsatt for slike forklaringer og distinksjoner. Jeg vet også at den brede målgruppe er utfordrende for vitenskapelige aspirasjoner og at boken direkte sier at den henvender seg til dem som ønsker å styrke sin kritiske retoriske sans. Men likevel: Forfattere er så gode til å skrive at jeg tror de kunne ha gjort den enda mer anvendelig som pensumbok på studier og enda mer relevant for forskere som ikke er retorikere, men som har bruk for å lære om topikken. For boken sier også direkte at den «henvender sig til studerende».

Når det gjelder det vitenskapelige kan man også spørre seg om hvor de forskjellige katalogene kommer fra. Katalogene baserer seg, skriver forfatterne,

på vores retoriske læsning og analyse af et større empirisk materiale fra en bred vifte af retoriske genrer: taler, debatprogrammer, læserbreve, nyhedsartikler, baggrundsartikler, breve fra det offentlige, annoncer, blogindlæg, Facebook-opslag, hjemmesidetekster, navnestof, LinkedIn- og datingprofiler.

Her er det mye og variert materiale, og forfatterne har jobbet med dette i flere av sine vitenskapelige tekster. Samtidig hadde det vært opplysende å vite hvordan man etablerer de rette – det vil si de beste – topoi og topikkene. Hvorfor og hvordan endte forfatterne nettopp med de nettopp disse topoi i katalogene? Hvor kommer de fra? Er det noe vitenskapelig grunnlag for utvelgelsen? Eller stammer de fra fornemmelse og erfaring? Igjen: Jeg skjønner at bokens karakter og stil kanskje ikke riktig tillater slikt, men for oss som vil bruke den i undervisning, er det nå likevel litt ergerlig. Kanskje et appendiks til oss hadde vært mulig?

 

Faktafeller og forskyvninger

Flere steder skriver forfatterne om «faktafellen». «Er vi alle gået i faktafælden» heter en rubrikk. Vi går i «faktafellen» når vi blir så fokuserte på fakta, at disse fakta er det eneste vi ser. I en tid der alle snakker om «fake news» og «faktasjekk» er dette en viktig retorisk korreksjon. Men kan lyve ved å gi ukorrekte fakta, men man kan også lure ved å gi korrekte fakta. Å velge noen fakta fremfor andre fakta, er – nettopp – å endre perspektiv på saken. Hvis eiendomsmegleren snakker veldig mye om hvor tett huset ligger på skogen eller stranden, bør man tenke på hva han ikke snakker så mye om, som for eksempel dårlige romløsninger eller manglende tilgang til offentlig transport (jf. s. 12). Med Trump-rådgiver Kellyanne Conways udødelige ord: Bruken av fakta er ikke sjelden «alternative facts». Samtidig kan uttrykket «faktafellen» forlede – det er jo også en topisk vinkling – fordi det antyder at det er fakta som er problemet. Men det er det jo ikke. Vi må fremdeles forholde oss til fakta, vi bør bare huske på at det alltid finnes andre fakta, som kan være like viktige – ja, enda viktigere.

Liknende påminnelser kan være på sin plass i forbindelse med omtalen av forskyvninger. Som sagt mener jeg at dette er et verdifullt bidrag til retorikkforskningen. Jeg har til og med selv laget en retorikk-bingo, der deltakernes skal forsøke å oppdage og navngi eksempler på uredelige svarunnvikelser. På den andre siden – for en slik finnes det jo alltid – bør vi huske på at det kan være gode grunner til å forskyve. Journalister stiller, som vi vet, gjerne «gotcha»-spørsmål som ikke har så mye annen funksjon enn å sette fast politikeren som intervjues, slik at journalisten kan glede seg over å ha fanget politikeren på feil ben. Man skal ikke se eller hører på mange utspørringer eller debatter, før man møter spørsmål av typen «Slår du fremdeles din kone?». Og man kan jo spørre seg hva politikere og andre bør gjøre i møtet med slike journalistiske strategier? Journalisten har gitt et perspektiv, men for den som utspørres er det ofte et urimelig perspektiv, og derfor er det verken upassende eller uberettiget at svaret skifter perspektivet – altså forskyver. Også i slike sammenhenger kan enhver sak ses fra en annen side.

Retorikken har alltid vært både en praktisk og teoretisk kunst. Denne forbindelsen forsetter Retorikkens hemmelige steder. Forfatternes revitalisering av topikken trekker både på de antikke og moderne tradisjoner, samtidig unngår den unødvendig latinisering og akademisering. Boken er for vår tid. Den er nyttig, solid og herlig tilgjengelig. Dog kanskje mest for nye studenter, lærere og praktikere.

Christina Pontoppidan, Jonas Gabrielsen & Heidi Jønch-Clausen: Retorikkens hemmelige steder (Hans Reitzels Forlag, 2022)

 

  1. https://tidsskrift.dk/journalistica/article/view/4101/5096
  2. Jeg bør nevne at jeg betrakter forfatterne som gode kolleger, ja, til og med som mine venner. Jeg har blant annet vurdert deres avhandlinger som opponent, jeg organisert og deltatt i seminarer med dem – og ja, vi har vært både på kafe og restaurant sammen. Det kan farge mine betraktninger, men forhåpentlig klarer jeg likevel å gi en balansert omtale.