Skjønnheten og krisen

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
En mer leken estetikk har fått formidling av klimakrisen inn i nye og interessante former. Men er den nye estetikken også problematisk?

Det norske samfunnet har, sånn i det store og hele, akseptert at menneskeskapte klimaendringer er en reell trussel. Ikke bare er dette akseptert, vi tematiserer det også helt eksplisitt, hele tiden: når vi utformer skolepolitikk, debatterer veien videre etter pandemien, eller selger og kjøper mat og klær, for eksempel. Vi kjenner altså problemet, og det virker som om vi er veldig opptatt av det. Allikevel klarer vi fortsatt ikke å bli enige om hvordan vi skal forholde oss til det: hva slags handlinger kunnskapen om klimaendringene krever av oss. Hva skyldes mangelen på felles retning? En kime til dypere forståelse kan kanskje finnes i klimaformidlingens estetikk.

Naturvitenskapelig formidling som sjanger

Naturvitenskapelig formidling har spilt en vesentlig rolle i å flytte klimaendringene fra å være en særinteresse for miljøvernere til å bli et omdreiningspunkt i offentligheten. Det dreier seg om tekster der kunnskapen om klimaendringene pakkes ut som en helhetlig årsakskjede, og gjøres offentlig tilgjengelig i brede kanaler. De er å finne i trykte og digitale populærvitenskapelige publikasjoner, i feature-saker og scrollytells fra store mediehus, og i forklarende videoer produsert for spredning i sosiale medier av både statlige og private institusjoner. Ikke minst møter både de yngste, deres foreldre og deres lærere slike tekster i lærebøker og digitale læremidler. Tilfanget er mangfoldig, men kan allikevel samles under et felles retorisk formål: å gjøre naturvitenskapelige idéer – her idéen om menneskeskapte klimaendringer – bredt tilgjengelig, og å skape tiltredelse til disse idéene.

Naturvitenskapelig formidling kan forstås som en sjanger, fordi dens retoriske formål er forsøkt løst ved hjelp av liknende tekstlige mønstre, gjentatte ganger. Men slike sjangre er også i stadig endring.[1] Tidligere var sorte små bokstaver, tall og tynne streker på hvitt papir, uten noe videre utsmykning, den langt på vei foretrukne uttrykksmåten for høyt ansette sjangre, slik som de forbundet med naturvitenskap. Dette idealet kan for eksempel spores i uttrykk som «sort på hvitt», som antyder sannhet, objektivitet og kvalitet. I løpet av det siste århundret har imidlertid disse abstrakte, strenge og sparsomme uttrykkene, i takt med medieteknologiske nyvinninger og liberalisering av vestlig kultur, i stadig større grad blitt fylt opp av farger og elaborerte formvalg. Ikke så rent sjeldent akkompagneres de også av musikk.[2]

Dette er en endring i kulturell praksis som forskning bruker tid på å fange opp. Klimaformidling som forskningsfelt har stort sett nøyd seg med å undersøke språklig argumentasjon, eller i det meste strukket seg til å også inkludere fotografier.[3] Man kan, med rette, anklage forskningen for å være logosentrisk, men så er jo logos da også høyst vesentlig i vitenskapsformidlingens kontekst. Imidlertid er jo også dette andre tilstede i tekstene: Det er bevisst tilført, basert på en idé om at det vil bidra til å oppnå tekstens retoriske formål. Og hva gjør det for en forskjell, om argumentet er kringsatt av et ulmende mørke, eller innhyllet i et friskt, grønt lys? Om det akkompagneres av dype, klaustrofobiske drønn eller svevende, drivende rytmer?

Bare estetikk?

Én inngang kan være å forstå dette som dekorasjon i simpel forstand, som ren estetikk, eller den negativt ladde varianten, bare estetikk.[4] Dette er en forståelse som bygger på følgende premiss: at det finnes et innhold – et vitenskapelig innhold om klimaendringenes kausalitet, i vårt tilfelle – som sorte små tegn på hvitt papir kan uttrykke helt nøytralt, rent og objektivt; og at det finnes dekorasjonsmuligheter, estetiske teknikker for å sprite opp dette vitenskapelige innholdet, gjøre det spennende, gøyalt og «i tiden», uten at det får andre konsekvenser. Mon det?

Vestlig tenkning har en hang til slike separasjoner. I Kritikk av dømmekraften argumenterte Immanuel Kant for at mennesket besitter en iboende evne til å gjøre rasjonelle og «rene» vurderinger av skjønnhet i abstrakte formuttrykk; rasjonelt og rent her i betydningen fri fra basale emosjoner og kulturelle innramminger. Denne opphøyde estetiske sansen blir derimot lenket til jorden av Pierre Bourdieu, i La distinction. Ifølge Bourdieu er den estetiske dømmekraften Kant beskriver simpelthen et uttrykk for kulturspesifikk borgerlig dannelse i abstrakt tenkning, og han situerer dermed estetisk bedømmelse i menneskets tillærte virkelighetsforståelse og emosjonelle liv.[5] Sett med slike øyne kan dekorasjonene i en vitenskapelig forklaring fint tale til vår estetiske sans, men den gjør dette innenfor kulturelle rammer, i form av representasjoner vi verdsetter og kjenner oss igjen i. Estetikken er ideologisk.

Svart-hvitt, og fine farger

En vitenskapelig forklaring uttrykt gjennom sorte tegn på hvitt ark er dermed ikke et «rent» innhold, pent disponert, som vi i den sene modernitetens kulturelle forfall har begynt å stase opp med glitter og sang. Snarere er det i seg selv en estetikk, i sin rette kontekst vel så virksom og kraftfull som det nye, prangende. Kanskje mer? Den kan for eksempel kalles sort-hvitt-estetikken, og kan forsøksvis beskrives som valg gjort i relasjon til andre muligheter. Den er funksjonell i den forstand at formvalgene er nært forbundet med det å trinnvis pakke ut kunnskap om eksempelvis menneskeskapte klimaendringer, og ikke gjør andre krumspring. Den er også minimalistisk, fordi den, relativt sett, nøyer seg med et smalere utvalg uttrykksmidler: et snevrere tilfang av farger, former og lyder. En tredje karakteristikk er enhetlighet: I henhold til sort-hvitt-estetikken er det et poeng at en vitenskapelige forklaring skal være lik alle andre vitenskapelige forklaringer. Det er kanskje dette siste som kan forlede oss til å tenke på denne estetikken som ikke-estetisk, slik at et hvert avvik også blir å regne som «bare estetikk».

Likeledes kan den nye estetikken beskrives som valg i relasjon til sort-hvitt-estetikken. Der sistnevnte er funksjonell, er den nye estetikken affektiv, siden den trekker inn ulike lydlige, farge- og formmessige valg for å skape spenning, stimuli og engasjement. Den kan også kalles maksimalistisk, siden den setter et langt bredere tilfang av uttrykksmidler i spill, som koordineres i et flertydig, dynamisk uttrykk. En kanskje enda viktigere karakteristikk er at den nye estetikken søker vekk fra enhetlighet.

I mitt doktorgradsarbeid har jeg undersøkt en rekke ulike, kortere videoklipp produsert av NRK, Redd Barna, Matprat samt produksjonsselskapet Snöball, som i en tid produserte klimaformidling i samarbeid med bl.a. Miljødirektoratet, Klima- og miljødepartementet og CICERO. De vitenskapelige årsaksforklaringene i videoene er relativt like, men samtidig finnes det få felles estetiske rettesnorer.[6] Estetikken kan snarere beskrives som et eklektisk og komplekst utvalg visuelle og auditive grep hentet fra ulike kontekster.

En markedsorientert estetikk

Nettopp denne dyrkingen av det eklektiske og originale, kan bidra til å kaste lys over vår foreløpige mangel på felles plattformer i møte med den økologiske krisen. Semiotikeren Theo van Leeuwen har trukket en klar historisk linje mellom den nye estetikken og markedsføringens instrumentalisering av estetiske teknikker fra billedkunst, musikk, litteratur og drama, for å drive målgrupperettet, kommersiell kommunikasjon.[7] At denne estetikken i dag er å finne langt forbi markedsføring i snever forstand, er slik sett ikke bare et uskyldig uttrykk for verdimessig liberalisering og teknologisk utvikling, men må sees i sammenheng med en mer generell markedsorientering og kommersialisering av kulturen. Den samme kommersialiseringen gjør også at en i dag kan gå ut i fra at de institusjonelle aktørene som driver klimaformidlingen – NRK, ideelle organisasjoner, store private mediehus og lærebokforlag, blant andre – forsøker å styre sine formidlingspraksiser etter tellbare mål. Videre har mediene mange av disse tekstene spres i, innebygde systemer for kvantifiserbar effektmåling: lik, del og kommenter, antall sett, antall følger, og algoritmer som hierarkiserer tekster basert på disse tallene. Og slik blir det retoriske hovedformålet forskjøvet: Strengt tatt er formålet nå å bli likt, sett og delt, og det er underforstått at dette er en valid måte å kvantifisere oppnåelse av det opprinnelige formålet: å skape tiltredelse til og forståelse for klimavitenskap.

Den eklektiske og splittende estetikken vil kunne være til stor hjelp for dette nye, forskjøvne formålet, men det er imidlertid grunn til å tro at den også kommer i veien for det å skape grunnlag for demokratisk forankret handling. For å parafrasere pedagog Ingerid Straume: Er det virkelig formålstjenlig å splitte oss opp i livsstil- og forbrukeridentiteter, i møte med den økologiske krisen[8]? Må vi alltid være enten woke, konservativ, engstelig, fattet, nostalgisk, veganer, ludist eller tekno-optimist? Eller en spennende og unik kombinasjon av slike og/eller andre gruppetilhørigheter? Har vi ikke heller behov for samlende kommunikasjon?

Det å skape elegante og kraftfulle tekster, som fungerer innenfor de sosiale medienes rammer, men som også kan bidra til å skape felles plattformer for handling, er ikke nødvendigvis en umulighet. Ta for eksempel prosjektet Warming Stripes, igangsatt av klimaforsker Ed Hawkins.[9] For at institusjoner underlagt et vesentlig kommersialiseringspress skal makte en liknende balansegang, må profesjonelle aktører bringe bevissthet omkring den audiovisuelle estetikkens ideologiske potensiale inn i institusjonens kommunikative praksiser: Det at slik estetikk hverken er «ren» eller «bare-bare», må få konsekvenser for hvordan aktører som ikke strengt tatt forsøker å selge et konkret produkt henvender seg til offentligheten. I et lengre tidsperspektiv har også skolen et ansvar for å ruste fremtidens borgere, forbrukere og profesjonelle til å kunne forholde seg kritisk til det som faktisk utgjør samtidens offentlighet, og ikke offentligheten slik den så ut for førti år siden. I min doktorgradsavhandling argumenterer jeg for derfor for at kommunikasjonsfag som Norsk, Engelsk og Kunst og Håndverk må vektlegge det ideologiske potensialet i audiovisuelt design, på en slik måte at læreplanbegreper som «sammensatte» eller «visuelle» tekster ikke reduseres til spørsmål om formålstjenlig og effektivt bruk av layout og komposisjon.

  1. Påstanden bygger på Carolyn Millers argumentasjon i artikkelen «Genre as Social Action», Quarterly Journal of Speech, 70, (1984), 151-167.
  2. Se Gunther Kress og Theo van Leeuwen, Multimodal Discourse: The Modes and Media of Contemporary Society (London: Arnold, 2001), for en tidlig og fremsynt redegjørelse.
  3. Oversikter over feltet som når tilsvarende konklusjon kan finnes i Anders Hansen og David Machin, «Researching Visual Environmental Communication», Environmental Communication, 7, 2 (2013), 151-168; og Anders Hansen, «Methods for Assessing Visual Images and Depictions of Climate Change», i Oxford Research Encyclopedia of Climate Science, red. H. V. Storch (Oxford: Oxford University Press, 2017).
  4. En formulering som har et nært forhold til formuleringen «bare retorikk».
  5. Om Bourdieus verk er like langt som 2020, er Kants Kritikk av dømmekraften enda lengre. Her nøyer jeg meg med å henvise til førstnevntes postskript «Towards a ‘Vulgar’ Critique of ‘Pure’ Critiques», som er å finne mellom side 485 og 500 i Pierre Bourdieu, Distinction : A Social Critique of the Judgement of Taste (London: Routledge, 1984).
  6. Avhandlingen er i skrivende stund til bedømming, men to av artiklene som inngår er publisert, se: Eirik G. Foss, (2021). «Fremtidens grafikk: Visuelle stiluttrykk i multimodal klimaformidling», Sakprosa, 13, 1 (2021), 1-34; og Eirik G. Foss og Marthe Ø. Burgess, «Optimism and Alienation: Colour Schemes and Soundscapes as Means for the Social Construction of Risk in Climate Education Videos», Social Semiotics (ahead-of-print), 1-23. doi:10.1080/10350330.2020.1838871
  7. Argumentet utledes blant annet i Theo van Leeuwen, «Discourse Aesthetics», i Kontekst, språk og multimodalitet, red. Gunhild Kvåle, Eva Maagerø og Aslaug Veum (Bergen: Fagbokforlaget, 2015), 191-205.
  8. Se Ingerid Straume, En menneskeskapt virkelighet: Klimaendring, sosiale forestillinger og pedagogisk filosofi (Oslo: Res publica, 2017), 197.
  9. https://showyourstripes.info/