3. juli 2020, en drøy måned etter politidrapet på George Floyd i USA, overleverte 130 studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo et opprop til skoleledelsen. Teksten veksler mellom norsk og engelsk, og skal representere interessene til «BIPOC-studenter («Black, Indigenous, People of colour inklusivt Romani»).[1] Akronymet «BIPOC» ble sannsynligvis første gang benyttet i 2013, men fikk sitt store gjennombrudd i den nye Black Lives Matter-bevegelsen på forsommeren 2020.[2] Oppropet har vakt kontinuerlig debatt siden det ble overlevert, og seinere presentert igjen på spektakulært vis utenfor høgskolen. Teksten ble framført av et talekor, og etter opplesningen gikk alle deltakerne ned på kne i ett minutt etter mønster fra den internasjonale bevegelsen.[3] Hvordan kan vi forstå dette stykket retorikk?
Vi skjønner raskt at teksten krever tiltak mot strukturell rasisme ved høgskolen, altså av strukturer som antas å forfordele eller begrense mulighetene til studenter som innbefattes av akronymet BIPOC. Med kravet følger også et implisitt direktiv om aksept av kategorien som skal dekkes av denne engelskspråklige bokstavkombinasjonen.
Her kreves altså en trippel erkjennelse og aksept: både av menneskene som inngår i kategorien, av legitimiteten til denne måten å kategorisere mennesker på og til kategoriens globale berettigelse. Denne sterkt overtalende retoriske strategien kjenner vi igjen fra de mange akronymene innenfor feltet seksuell orientering og kjønnsidentitet, slik som LHBTIQ og Cis. Strategien kan være både opplysende, effektiv og samlende. Men samtidig kan den virke ekskluderende, både språklig, slik enhver nydannet forkortelse er, men også ved at den forfekter et virkelighetsbilde som mange har vanskelig for å identifisere seg med.
Seinere i oppropet krever studentene disse felles temaene inn på skolens pensum: Dekolonisering, interseksjonell feminisme, norsk BIPOC kunsthistorie, kulturell misappropriasjon og queer-teori. Et av virkemidlene for å motvirke strukturell rasisme skal altså være felles, kanskje obligatorisk, undervisning, ikke bare om et nytt spennende kunsthistorisk tema, men også med helt spesifikke og ideologisk ladde perspektiver, nå ikke bare på etnisitet/hudfarge, eller «rase», som det fremdeles heter i USA, men også på kjønn. Pensumforslagene tilbyr ikke bare nye temaer, men hele pakker av alternative virkelighetsbilder.
På tross av den motstanden som oppropet vakte blant et lite mindretall av medstudentene, og den sterke kritikken som ble fremmet i offentligheten, kan den retoriske strategien vise seg vellykket. En ny kritisk og selvkritisk bevissthet kan vokse fram både på den aktuelle skolen og i samfunnet ellers. Flertallet av studenter og ansatte med hvit hud kan ta til seg oppropets sitater fra fotografen og kuratoren Sunil Shah og bestemme seg for ikke å være hvite i ideologisk forstand: «Whiteness is an ideological, normative standpoint […] a position that anyone can possess regardless of their colour.» Som kunstnere kan studentene og deres lærere anstrenge seg i denne retningen. Men i en større sammenheng er det også fullt mulig å tenke seg rikosjett-virkninger, slik det vel er ukontroversielt å hevde at vi har sett med woke-bevegelsen i USA.[4] Mange har der opplevd at den ene gruppens krav om styrket sosial posisjon truer den andres, noe som har gitt forklaringskraft til Trumps formidable oppslutning.
Kampen om identiteter
Oppropet ved Kunsthøgskolen i Oslo føyer seg inn i et mønster som har blitt grundig dissekert både i Norge og internasjonalt: Identitetspolitikken. Den identitetspolitiske merkelappen settes i dag både på store sosiale bevegelser eller velgergrupper, som Black Lives Matter eller deler av Donald Trumps velgermasse, og på enkelthendelser og utspill, som lokale opprop om å fjerne statuer og minnesmerker eller endre pensum på høgskoler og universiteter.
Merkelappen identitetspolitikk lar oss definitivt også forklare noen sentrale trekk ved denne typen sosialt og politisk engasjement. Ikke minst framhever det betydningen av sosial identitet som politisk drivkraft, det være seg kulturelle, etniske, kjønnsbaserte, eller andre former for identitet. Videre setter uttrykket identitetspolitikk fingeren på det som nok for mange oppleves som en lite produktiv tendens ved debattene som omgir slike saker: en særlig logikk der meningsytrere i utgangspunktet blir tildelt en status, i retorikken kalt «innledende etos», basert på sitt kjønn, sin alder og sin etnisitet. I det identitetspolitiske ordskiftet blir avsenderens (tilsynelatende) identitet ofte et premiss i argumentasjonen. I så måte må også forfatterne av artikkelen du leser nå, regne med å bli lest som «hvite, middelaldrende menn», uten at vi selv mener dette tilbyr en særlig relevant lesenøkkel.
Samtidig har den identitetspolitiske forklaringen klare begrensinger. Ettersom identitetspolitikk først og fremst har blitt kritikernes topos, kan merkelappen identitetspolitikk raskt antyde at denne formen for engasjement nærmest av nødvendighet står i veien for etablerte idealer om fri meningsdannelse og uhildet debatt. Som kritisk nyskapning kan det også tilsløre likhetstrekk med andre svært betydningsfulle og høyst legitime sosiale og politiske bevegelser som også har hatt sosial identitet som sentralt premiss, som kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen, eller forskjellige nasjonalistiske bevegelser.
Kategorien identitetspolitikk kan også være vanskelig å håndtere for retoriske forskere. Fokuset plasseres på det som framstår som faste identiteter med klare formodninger om hva som er aktørenes motiver og målsetninger. Dette kan maskere hvordan identiteter alltid er flytende størrelser som formes og forandres gjennom retoriske møter mellom mennesker.
Kamp om anerkjennelse
Et annet begrep som har fått et visst oppsving de seneste årene, og som fra retorisk hold framstår som en umiddelbart mer produktiv forståelsesramme, er anerkjennelse.
Ifølge Det norske akademis ordbok betyr verbet å anerkjenne «å erkjenne som riktig eller gyldig»,[5] med betydninger som å «godkjenne», «respektere» eller «påskjønne» i mer spesifikke situasjonskontekster. I hverdagslig sammenheng innebærer det å anerkjenne andre mennesker at vi strekker oss for å se dem slik de ser seg selv. Å anerkjenne menneskers identitet, behov og erfaringer innebærer ikke bare at vi registrerer og tåler dem, men også at vi vedkjenner oss et felles ansvar for deres utfoldelse. I filosofisk sammenheng beskriver anerkjennelse det allmennmenneskelige behovet for å bli behandlet som likeverdig i juridisk, politisk og sosial forstand, og også for å nyte respekt og anseelse i det samfunnet man er en del av. Det enkelte menneskes selvtillit, selvaktelse og egenverdi er avhengig av anerkjennelse fra andre, både i det private, som rettssubjekt og i det sosiale liv.
Det er ingen nyhet at mennesker har sterke behov for å bli anerkjent. I mange populærgjengivelser av psykologen Abraham Maslows behovspyramide har nettopp «anerkjennelse» klatret nesten til topps. Men i hans modell betyr dette at behovene nedenfor må dekkes først; vi må ha mat i kroppen før vi for alvor bryr oss om å bli «sett». Den dogmatiske marxismen skilte på sin side mellom samfunnets basis og overbygning, og dermed ble kamp for materielle goder overordnet kampen for anerkjennelse. Men må vi tenke pyramidisk om dette? Filosofen Hegel lot behovet for anerkjennelse stå helt sentralt i sin forståelse av menneske og samfunn. I vår egen tid har filosofene Axel Honneth og Nancy Fraser og samfunnsforskeren Francis Fukuyama bidratt til å få blikket opp for anerkjennelsesbehovet som historisk drivkraft.
Som kritisk inngang har forskjellige fortolkninger av Hegels teori om «kamp om anerkjennelse» fått stor betydning. Kampen knyttes til forskjellige nivåer av den menneskelige erfaring, men motiveres alltid av krenkelser, som forstås som uttrykk for manglende anerkjennelse. De som opplever krenkelser, kan kjenne indignasjon og forbitrelse over dette, noe som motiverer dem til en anerkjennelseskamp for å bekrefte sitt egenverd. Disse kampenes logikk – eller deres «grammatikk» ifølge Honneth – er moralsk, og kampene må således grunnleggende forstås for anerkjennelseskamper og ikke interessekamper. Historien er full av eksempler på hvordan grupper som, på grunn av deres kjønn, etnisitet, fysiske forutsetninger eller klassetilhørighet, har opplevd krenkelser og har tilkjempet seg rettigheter og respekt. Ifølge anerkjennelsesteorien er det gjennom slike kamper at samfunnets moralske utvikling drives videre. De krenkedes indignasjon framhever samfunnets potensial for moralsk forbedring.
Ved å betrakte sosiale bevegelser som kamp om anerkjennelse på denne måten, kan vi framheve de forskjellige symbolske betydningene som er på spill i forskjellige sosiale bevegelser og som gir mening og drivkraft til grupper og enkeltmennesker.
For å ta noen eksempler: Krav om likelønn for kvinner kan ikke kun forstås som et økonomisk krav. En kvinnelig advokat vil ikke være anerkjent som en likeverdig arbeidstaker om hun tjener 95 prosent av lønnen til sine mannlige kollegaer – selv om dette trolig vil være langt mer enn de fleste menn i arbeidslivet. Lignende vil et homofilt par ikke være anerkjent som en likeverdig familie om de ikke kan inngå ekteskap på samme måte som heterofile par, men kun «partnerskap» – selv om de juridiske rettighetene og forpliktelsene er de samme.
Skal man forstå likelønnskravets betydning for kvinnekampen eller ekteskapssakens betydning for homokampen, må man gripe deres symbolske og moralske betydning. Når vi forstår at det er aktørenes opplevelse av likeverd som ligger i potten, forstår vi også at sakene ikke kan finne en fullverdig løsning gjennom deliberasjon, forhandling og kompromiss. Å rette blikket mot anerkjennelsesdimensjonen av sosiale og politiske kamper er således ikke å underslå deres økonomiske og juridiske aspekter, men å framheve deres moralske karakter.
Og i dagens identitetspolitiske kulturkamper er det nettopp kravet om anerkjennelse som får folk verden over til å gripe til retoriske våpen og det som verre er. Heller ikke dette er noen stor nyhet, selv om disse kampene daglig fyller nyhetssidene verden over. Men hvordan snakkes og skrives det om anerkjennelse? Hva er anerkjennelsens retorikk? Det er ikke utforsket. I et nytt – foreløpig norsk – forskningsprosjekt har vi tenkt å gjøre noe med det.
Mot en teori om anerkjennelsens retorikk
I vår beskrivelse av prosjektet slår vi bramfritt fast at målet er å skissere en sammenhengende teori om anerkjennelsens retorikk. Empirien vi vil undersøke kaller vi recognition talk. Oversetter vi dette til norsk som «anerkjennelsessnakk», kan det lett oppfattes normativt, som om det bare var snakk om tomt snakk eller retoriske strategier som vi vil snakke ned. La oss heller kalle oversette til «anerkjennelsesytringer». Hva trenger vi å vite for å utvikle en helhetlig og sammenhengende retorisk forståelse av anerkjennelsesytringer?
Tar vi utgangspunkt i de etablerte teoriene om anerkjennelse og kamp om anerkjennelse, kan vi utlede noen sentrale spørsmål som en slik teori om anerkjennelsens retorikk må kunne bidra til å besvare.
For det første er det spørsmålet om anerkjennelsens retoriske natur. Fokuset på kamp om anerkjennelse – en kamp hvis mål alltid vil forutsette endringer i menneskers verdier og forestillingsverden – framhever hvordan anerkjennelseskrav må forstås med utgangspunkt i deres retoriske realisering. Men også det å gi anerkjennelse representerer en retorisk handling. For å sirkle inn anerkjennelsens retoriske natur må vi forstå hvordan anerkjennelsesytringer blir mulige og virkeliggjøres gjennom tilgjengelige retoriske sjangere og etablerte tekstkulturer, Men vi må også undersøke hvordan de igjen virker inn på og former disse retoriske forutsetningene.
For å vende tilbake til vårt innledende eksempel med studentene ved Kunsthøgskolen i Oslo: Når studentene i sin markering satte et kne i marken – en gest gjort kjent gjennom Black Lives Matter-bevegelsen som take a knee – er det en retorisk handling hvis symbolske betydning det ikke var mulig å påkalle for bare få år siden. Studentenes anerkjennelseskamp formes på denne måten av de retoriske ressursene som er tilgjengelige for dem. For å gi oss en dypere forståelse av anerkjennelsens retoriske natur, må en teori om anerkjennelsens retorikk ikke bare kunne beskrive anerkjennelseskampenes og anerkjennelseshandlingenes retoriske uttrykk, men også tilby forklaringer på det gjensidige forholdet mellom anerkjennelse som menneskelig drivkraft og dets retoriske uttrykk.
For det andre er det spørsmålet om følelsenes rolle i anerkjennelseskamper og –handlinger. At anerkjennelseskamper ledsages av sterke følelser hos de involverte, er en omforent innsikt. Det er gjennom følelser av indignasjon, urettferdighet og utilstrekkelighet at kampviljen vekkes. Men hvordan slike følelser gjør seg gjeldende i spesifikke situasjoner – hvordan de framkalles, påkalles eller uttrykkes i de avgjørende øyeblikkene som en anerkjennelseskamp til syvende og sist består av – er fremdeles et ubesvart spørsmål. Retorikken lærer oss at følelser ikke bare er noe som ligger latent i mennesker, men også noe som kan påkalles, vekkes og formes gjennom retorikk. En teori om anerkjennelsens retorikk må derfor tilby svar på hvilke roller følelser spiller i anerkjennelsesytringer.
For det tredje er det spørsmålet om forholdet mellom anerkjennelse og ideologi. Sentralt her er hvorvidt anerkjennende handlinger ikke bare kan fungere bekreftende, men også undertrykkende. Hvis vi anerkjenner husmødrenes viktige samfunnsrolle, bidrar vi da samtidig til et virkelighetsbilde som sementerer hemmende kjønnsroller? Eller, for å holde oss til eksempelet gitt i innledningen, hvis vi anerkjenner de særlige livserfaringene og kvalitetene knyttet til «BIPOC» som kategori, vil vi ikke samtidig understøtte et verdensbilde der subjektsposisjoner tilbys på bakgrunn av hudfarge? Slike spørsmål er vanskelige, og vi kan aldri forske oss fram til et svar. Men for at de skal håndteres hensiktsmessig, må vi forstå hvordan retoriske handlinger virker ideologisk. En teori om anerkjennelsens retorikk må derfor tilby forklaringer på hvordan anerkjennelsesytringer bidrar til å forme våre virkelighetsbilder og våre verdihorisonter.
For å kunne svare på disse spørsmålene, skriver vi i vår forskningssøknad:
- For å kunne undersøke hvordan anerkjennelseskrav dannes og utvikles, spør vi: Hva er de dominerende retoriske trekkene ved anerkjennelsesytringer, og hvordan henger disse sammen med tolkningen av anerkjennelsesbehov, forståeligheten av anerkjennelseskrav og premissene til anerkjennelseshandlingene?
- For å vurdere sammenhengen mellom anerkjennelsesytringer, retoriske sjangre og tekstkulturer, spør vi: Hva er de viktigste sjangrene for anerkjennelsesytringer, hvilke muligheter og begrensninger tilbyr de for krav om anerkjennelse og for handlinger, og hvordan er de forbundet med andre former for sosial og politisk diskurs?
- For å vurdere følelsenes rolle i sosial anerkjennelse og anerkjennelsesytringer spesifikt, spør vi: Hvilke følelser blir vanligvis framkalt eller appellert til i anerkjennelsesytringer, og hvilke funksjoner har disse spesifikke følelsene i henholdsvis krav om anerkjennelse og anerkjennelseshandlinger?
- For å vurdere det ideologiske potensialet i anerkjennelsesytringer, spør vi: Hvordan tilfører retoriske hendelser som innebærer anerkjennelseskrav og anerkjennelseshandlinger verdier og kvaliteter til publikum? Og hvordan kan anerkjennelsesytringer bidra til å danne kollektive identiteter og verdihorisonter?
Kunststudentenes opprop kan belyses langs alle disse fire aksene. Om 1) og 4) har vi allerede antydet noen svar. For å svare på 3), kan vi dels studere patos-appellen i oppropsteksten, dels undersøke følelsenes rolle i den allerede etter få måneder omfattende og veldokumenterbare resepsjonshistorien. Denne historien omfatter for øvrig en lang rekke sjangere – fra offisielle politiske uttalelser, via fagforeningsbrev, senere stridsskrifter om et kontroversielt kunstverk, avisartikler og talløse innlegg og kommentarer på sosiale medier til erklæringer fra en svensk rektor som ender med å kaste inn håndkleet i bokseringen på den gamle Seilduksfabrikken i Oslo. Ja, også hele rettssaken med den antirasistiske teaterforestillinga Ways of Seeing sentralt plassert, inngår nå i kunststudentoppropets intertekstuelle vev.[6]
Norske anerkjennelsesytringer
Vi har foreløpig ikke planer om å legge denne serien med aktstykker under lupen. Men visst skal vi gå empirisk til verks. I fire delprosjekter skal vi undersøke anerkjennelsesytringer på en rekke norske arenaer:
For det første vil vi undersøke institusjoners retoriske anerkjennelsesarbeid. Hvordan makter den norske allmennkringkasteren NRK å henvende seg til og kommunisere med innbyggere med lav utdanning, anti-elitære og innvandringsfiendtlige holdninger? Hvordan forholder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFDIR) seg på sine veiledende, offisielle nettsider til de dilemmaene vi antydet innledningsvis når de lanserer sin egen «LHBTIQ-ordliste» med tilhørende bibliotek? I hvilken grad kommer arbeiderklassen direkte og indirekte til orde i de siste 35 årenes norske partiprogrammer?
Parallelt skal vi undersøke anerkjennelsens retorikk i våre offisielle minner, som altså er noe annet enn historien, slik historieforskningen presenterer den. Som statuedebatten i 2020 fikk fram, ligger det betydelig makt i å anerkjenne noe og noen framfor andre når vi bestemmer hva og hvem som skal minnes – og hvordan. Her vil vi se på norske læreplaner fra 1700-tallet til i dag, vi skal analysere minnetaler, minnesmerker og offisielle unnskyldninger i perioden 1945-2020 samt nærlese litterære tekster om norske Afghanistan-veteraners innsats og undersøke disse tekstenes mottakelse.
Dernest vil vi studere retorikken i minoritetsgruppers kamp for anerkjennelse i Norge. Her vil vi spørre hva vi egentlig anerkjenner når vi sier at vi anerkjenner funksjonshemming. Vi skal undersøke framveksten av «queer»-retorikk i et svensk og et norsk magasin, samt samisk og kvensk retorikk fra fire ulike historiske perioder.
I et fjerde delprosjekt skal vi bygge bro mellom filosofisk og samfunnsvitenskapelig anerkjennelsesteori og våre egne retoriske studier. Her spør vi: Hvordan kan vi på en fruktbar måte teoretisere anerkjennelsens retorikk? Eller hvordan kan vi utvikle en allmenn forståelse av hvordan ulike aktører, ved bruk av ulike retoriske ressurser og midler, gir form til kamper og handlinger i anerkjennelsens tjeneste? Her skal vi både undersøke forholdet mellom anerkjennelse og retorikk, studere dagligspråkets forståelse av hva det innebærer å anerkjenne og samle hele prosjektet i utvikling av den skissen til en allmenn teori vi har lovet.
Samfunnsmessig betydning
Den teoretiske ambisjonen til tross: Vi tror ubeskjedent at prosjektet vil ha sterk impact. Meningene har vært mange og sterke både om de norske kunststudentenes kampanje og om «kunstverket» som ble iscenesatt da deres danske medstudenter tok med seg bysten av «slavekongen» Frederik V fra Statens kunstakademi og senket den i sjøen i november i år.[7] Vi vil imidlertid ikke være normative gjennom å melde oss til tjeneste i kulturkrigenes ulike falankser. I Norge vil vi underveis i prosjektet søke kontakt med de mange gruppene og institusjonene vi studerer, og dele vår forskning med dem, både underveis og når ferdige publikasjoner foreligger. Internasjonalt vil vi være aktive der retorikkforskere møtes. Vi tror Norge kan være en interessant case gjennom vår fremdeles relativt egalitære samfunnsstruktur og vår ganske velfungerende offentlighet, med en velfungerende skriftkultur og med forholdsvis lite polarisering, sammenliknet med mange andre land hvor anerkjennelseskampene bølger høyere. Likevel er det nok av potensielt konflikt- og forsoningsstoff å hente i norsk fortid og samtid til forskning som er langt mer omfattende enn den vi har planlagt til nå.
Kanskje vil Kairos’ lesere være med, kanskje noen vil slutte seg til med et femte delprosjekt?
P.S. Øvrige prosjektdeltakere er: Kjell Lars Berge, Sine H. Bjordal, Kristian Bjørkdahl, Sissel Furuseth, Jan Grue, Hans Marius Hansteen, Torgeir U. Nærland og Elisabeth Oxfeldt. Svar på forskningssøknaden venter vi fra det norske forskningsrådet medio desember.
- Hele oppropet er publisert offentlig på Pia Marie Rolls Facebook-side 9.8.2020. Sitatet er hentet fra denne gjengivelsen. ↑
- Sandra Garcia, Where Did BIPOC Come From? The New York Times, 17.6.2020. https://www.nytimes.com/article/what-is-bipoc.html ↑
- Torkjell Trædal, Ned på kne på Kunsthøgskolen. Khrono 30.10.2020 https://khrono.no/ned-pa-kne-pa-kunsthogskolen/528175 Lest 26.11.2020 ↑
- Bård Larsen, Hva betyr woke? Civita. Politisk ordbok. https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-betyr-woke Lest 26.11.2020 ↑
- https://naob.no/ordbok/anerkjenne. [Anerkjenne: fra tysk anerkennen, sammensatt av an og erkennen «kjenne igjen, se; skjelne; erkjenne, innse, forstå»] ↑
- Til våre ikke-norske lesere: Dette gjelder en rettssak hvor justisministerens samboer er anklaget for å ha sendt fingerte trusselbrev, bedrevet tagging og gjort forsøk på å tenne på samboerens bil, med et klart ønske om å plassere skylden hos politiske motstandere, herunder omtalte teaterforestilling. ↑
- Lotte Faarup, En gruppe kunstnere smed Frederik V i vandet. Måske skulle de hellere have set ham dybt i øjnene. Information, 20.11.2020. https://www.information.dk/debat/2020/11/slavekongen-frederik-v-havnen-saa-faar-oejnene-vores-kolonihistorie Lest 26.11.2020 ↑