15. april 2021 går Jonas Gahr Støre på talerstolen for å presentere sitt politiske prosjekt for landsmøtet i Arbeiderpartiet (Ap). I valgåret 2021 skal han mobilisere delegatene, men mest av alt velgerne, til kamp for seier i september. Støre har på dette tidspunktet syv år bak seg som partileder, og han har tilbrakt samtlige år i opposisjon. I historisk sammenheng er det en uvanlig lang periode. Vi må tilbake til årene mellom Aps to første regjeringer – Hornsrud (1928) og Nygaardsvold (1935-45) – for å finne et tilsvarende langt intervall utenfor regjeringskontorene. At to stortingsperioder ute av regjering skulle være så spesielt, illustrerer Aps historiske tyngde i norsk politikk. Historikeren Jens Arup Seip fanget denne rollen med begrepet «ørnen blant partiene». Idet partiet gjør seg klar for landsmøtet er det, i alle fall for Ap-folk, på høy tid at ørnen gjeninntar sin rolle.
Støre har altså et påfallende langt tilløp som aspirerende statsminister. Etter svake valgresultater i 2017 og 2019 står hans eget lederskap på prøve. Fra en posisjon som partiets kronprins under regjeringen Stoltenberg (2005-13), leder han et parti i søken etter et tydelig politisk prosjekt for samtiden. Personkonflikter og opprør mot partiets internkultur har preget årene forut for talen. Omkring Ap har en mangesidig venstreside vokst frem uten noen avklart plan om regjeringssamarbeid. En del av mobiliseringen knytter an til klassiske tema som skiller høyre- fra venstresiden i norsk politikk, som skatt, velferd og arbeidsliv. Men det er ikke gitt at Ap har eierskap til disse sakene, og de suppleres av andre mektige kilder til misnøye med de borgerlige. Støres forsøk på å tappe disse kildene skal vise seg å tilføre talen noen særegne kvaliteter.
Folkets Hus uten folket
Støres tale blir holdt om lag halvveis i koronapandemien og talen overføres digitalt, uten publikum til stede i salen. Metaforisk fanger det partilederens søken etter de uidentifiserte velgerne der ute. Den særegne situasjonen gir også noen konkrete retoriske utfordringer. Rammevilkårene for talen skiller seg fra typiske landsmøtetaler så vel som fra partitradisjonen Støre står i. Partilederen får ingen hjelp fra noen gjentagende, stående applaus fra en fullsatt sal i Folkets Hus. Sentrale talepunkter og innlagte morsomheter etterfølges av noen øyeblikks taushet slik at de kan synke inn og publikum få respondere. Men aksept, jubel og latter – eller motstand – er på skjermoverføringens forbannede avstand fra taleren selv.
Pandemien tilfører også kontekst i form av en folkehelsekrise som har stilt myndighetene på prøve, både når det gjelder effektivt smittevern og målrettede støttetiltak. Fordelingsspørsmål har stått sentralt for et stort repertoar av tiltak rettet mot arbeidsgivere, arbeidstakere, organisasjoner og kulturliv. Samtidig har gjentatte perioder med nedstengning løftet frem latente klasseskiller mellom fysisk arbeid og en skjermet tilværelse på hjemmekontor. Denne opplevelsen av koronatiden kan retorisk kobles til oppfatninger om voksende avstand mellom folk flest og en styrende samfunnselite i Oslo, et virkelighetsbilde som fremmes i ulike varianter av partiene på venstresiden. Utfordringen for Støre og Ap er at Senterpartiet (Sp) under Trygve Slagsvold Vedum har blitt førsteeksponent for en slik kritikk.
Som en parallell til folkelige Vedum, starter Støre sin tale med å henvise til et publikum som han håper «har hentet seg nok kaffe til den neste halvtimen». Sp er tiltenkt en rolle som koalisjonspartner for en Ap-ledet regjering etter stortingsvalget høsten 2021 (aller helst sammen med SV, men det har ikke Ap selv regi over). Nå, fem måneder før valget, er den retoriske situasjonen dominert av et konkret påtrengende problem: Å sikre at Ap beholder sin lederposisjon på venstresiden ved samtidig å dokumentere den borgerlige regjeringens tilkortkommenhet. Hvordan skal et slikt prosjekt begrunnes, og hva er dets kjerne? Svaret lar seg oppsummere i én enkelt formulering: Det er vanlige folks tur. Tolv steder i talen viser Støre til vanlige folk, som ansats til Aps samfunnsdiagnose og program. Men hvem er vanlige i Ap-lederens samfunnsbilde? Hva innebærer det at det nå er de vanliges tur, og hva slags handlingsrom legger denne formuleringen for sosialdemokratisk politikk i 2020-årene?
Ifølge den konstitutive retorikken handler talerens makt først og fremst om å konstituere et publikum som er klar til å lytte; å påkalle eller trigge en sosial identitet med visse normer og perspektiver på samfunnet, som også gir et sett implisitte handlingsbetingelser. I tråd med et slikt resonnement vil en konstitutiv retorisk analyse kretse om hvilket fellesskap som blir vekket av talen og hvilke verdier som ligger til grunn – de verdiene som ikke en gang trenger å uttales, men som snarere er forutsetningen for å få være med i den sosiale gruppen.
Vi har mål om å analysere Støres tale ved hjelp av begreper fra konstitutiv retorikk. Vi skisserer hvordan Støre maner fram bildet av en sympatisk innstilt sosialdemokrat som blir gitt liv gjennom kontraster og språklige bilder. Vi fokuserer analysen om begrepene ideograf, den andre- og den tredje persona. Førstnevnte begrep bruker vi til å vise hvordan Støre skaper og benytter et ideologisk ladd språk. De to andre begrepene hjelper oss til å vise fram den idealtypiske tilhører i Støres tale, den andre persona, og kontrasten, den utstøtte tredje persona, som defineres ut av fellesskapet.
Å samle en mangetydig opposisjon
I valgkampen 2021 skal Arbeiderpartiet føre strid mot en borgerlig regjering der sentralisering har gått hånd i hånd med en skatte- og næringspolitikk som har favorisert urbane strøk og kapitaleiere. Denne representasjonen av regjeringen Solberg har gitt grobunn for en mangfoldig protestbevegelse som ønsker regjeringsskifte for felleskap og sosial rettferdighet. Jonas Gahr Støre åpner talen med å påkalle denne bevegelsen. Han taler om hvordan samfunnet under pandemien viste seg som et sterkt felleskap, før han trekker opp en kontrast:
Men det siste året har også gjort samfunnet vårt mer urettferdig, det siste året har gjort alvoret i kampen mot forskjells-Norge enda større.
I politikken er ideologi et system av verdier der diskuterbare politiske valg gjøres selvfølgelige i diskursen. I kjernen av ideologien finner vi begreper som legger premissene for hvordan det er lov, akseptert og ønskelig å leve. Begrepene konstituerer nye politiske fellesskap og sosiale identiteter. Michael Calvin McGee kaller slike begreper for ideografer.
Den sosialdemokratiske tradisjonen gir Støre et betydelig handlingsrom til å definere ideografene fellesskap og sosial rettferdighet. Hva slags betydning disse skal tilskrives og hva slags tegn de knytter an til er ikke åpenbart. Gjennom talen til landsmøtet kan Støre altså fylle begrepene med et innhold som gjør Ap til samlingspunkt og ankerfeste for misnøyen som har bredt seg:
Det er det jeg vil snakke om i dag – hvordan Arbeiderpartiet vil gjøre samfunnet vårt mer rettferdig og sørge for at det igjen blir vanlige folks tur her i landet.
Støre er i gang med å konstituere et nytt ideologisk fellesskap: Vanlige folk. Dette fellesskapet gis ingen klare grenser, men eksemplifiseres gjennom ulike grupper som har gjort en særegen innsats gjennom pandemien: «Butikkansatte, bussjåfører, barnehagelærere, renholdere, NAV-ansatte og mange andre». Kontrasten står mellom et hardtarbeidende «folk» og et system, en administrasjon, en regjering, som svikter. Deretter gjør Støre seg selv og sitt parti til fanebærer for motstanden «folket» føler på:
Hadde vi vært samlet nå, ville vi gitt folk en rungende applaus. Men dere, de fortjener mer enn det. De fortjener en regjering som tar deres parti – som setter vanlige folk først.
En ny regjering skal ta deres parti. Arbeiderpartiet skal være deres parti i kampen mot en vagt definert elite. Eliten er foreløpig kun identifisert gjennom sin støtte til Aps politiske motstandere: Høyresidens partier. Ifølge Støre har disse nå «vist sitt sanne jeg», og han ramser opp en rekke eksempler på hva denne sannheten har ført med seg, slik som kutt i formueskatt og mindre brillestøtte til barn. Det diffuse ved Aps motstandere tydeliggjøres når han knytter høyrepolitikken til «dype krefter»:
Ikke alt som er galt i samfunnet skyldes høyrepolitikk. Men politikk kan motvirke dype krefter i samfunnet – eller forsterke dem. Og så mye av høyrepolitikken forsterker tunge trender som vi kjemper mot; økte forskjeller, mer utrygghet i arbeidslivet, sentralisering, privatisering.
En sosialdemokratisk protestbevegelse?
Lederrollen i kampen mot høyrepolitikk og «tunge trender», som Støre trer inn i er ingen selvfølge. På dette tidspunktet har protestbevegelsen mot regjeringen vært samlet om stikkord som lokalt selvstyre (aktualisert gjennom kommunereformen), desentralisering av makt, samt romslighet som erstatning for stivbeint revisortenkning (eksempelvis innen helse og skole).
Lokal sjølråderett, tillit og sunn fornuft har blitt fyndord for denne brede bevegelsen. Som tilskudd kan Ap løfte fanen for egne saker, som velferdsordninger og styrkede arbeidstakerrettigheter. Men Støres parti er langt fra å være den dominerende kraften for et rødgrønt alternativ slik det var i forrige periode ved makten (2005-13).
Sammensmeltningen av det lokale, anti-elitistiske og anti-borgerlige gir en helt særegen innramming av det rødgrønne alternativet Støre ønsker å fremme. Fremfor å utfordre denne innrammingen velger Støre å gjøre den til sin egen:
Dere, da er det så galt, så farlig, med politikk som forsterker forskjeller, som øker avstanden mellom vanlige folk og de som har mest makt eller penger i landet vårt!
Vanlige folk gis en privilegert posisjon – ja, på mange måter stiller vanlige folk seg foran andre forståelser av hva slags fellesskap Ap representerer og hvilke verdier partiet skal fremme. Han påkaller ikke arbeideren eller middelklassen, men denne romslig definerte gruppen av vanlige. Og dette er en gruppe som er truet. Trusselen tydeliggjøres av sammenligningen med andre land:
Da skjer det som har skjedd i andre land – og i Norge de siste årene. By står mot land. Klasseskillene øker.
På denne måten forener Støre kampen mot sentralisering og kampen mot klasseskiller til en felles front mot regjeringen. Han viser til «reform etter reform [som er] tredd ned over hodet på folk i distriktene som med full rett føles seg overkjørt og oversett». Han framstiller sitt prosjekt som en gjenreisning etter en tid med forfall:
Landet vårt settes tilbake.
Speiler dette et ønske om å gjenopprette en fordums idyll, til tiden før høyreregjeringens ødeleggende endringer? En vanlig diagnose over sosialdemokratiske partier som feiler er at de henfaller til å være museumsvoktere. Skal venstresiden lykkes, må politikken adressere nye utfordringer og bevege landet fremover. Fagbevegelsen og Arbeiderpartiets mål er det samme som alltid: «Å gjøre vanlige folks liv bedre». Denne streben har blitt forstyrret av den borgerlige regjeringen. Under Ap skal man både finne tilbake til noe som var og løse helt nye oppgaver – å gjøre Norge great vel så mye som great again. Men om fornyelse er nøkkelen, sikrer henvisningen til vanlige folk en stabil forankring hos folk flest.
Vanlige folk – i arbeid og med lokal forankring
I Støres tale er arbeid og nærhet sentrale ideografer, både hver for seg og sammen. Arbeid gir grunnlag for identitet, anerkjennelse og verdiskapning. Arbeid gir tilhørighet i samfunnet, og rettferdighet. Ungdom som har hatt «flere tap enn seire» finner håp gjennom arbeid. Her trekker Støre igjen opp kontrasten mellom lederlønninger og situasjonen på arbeidsmarkedet:
Om hun i kassa på COOP – som ikke tjener 13 millioner kroner i året – og som nå kan bli erstattet av strekkoder og automater, om hun havner på trygd eller får en ny jobb, det avgjøres av om vi klarer å gi folk mulighet til å lære på jobben hele livet.
Arbeid knyttes til nærhet, som i sin tur muliggjør en geografisk og sosial forståelse av fellesskap. Arbeid, offentlige tjenester og utdanning skal legges «der folk bor». Og viktigst av alt: kampen for lokal velferd og for flere og rettferdige arbeidsplasser har samme fiende. Det er vanlige folk mot makten; eliten; regjeringen; dype krefter i samfunnet. Folket som diffus ideograf fylles med forskjelligartet innhold; ulike tegn blir satt i sammenheng med hverandre under samme begrep. Dette blir tydeliggjort gjennom anekdoten om Torhild Løkken på bilfabrikken Benteler på Raufoss:
…det var hun som filleristet Torbjørn Røe Isaksen på Debatten i fjor da permitterte ikke fikk dagpengene sine. Hun sier det så godt: Vi må endre retningen i samfunnet «tebasjatt» til grasrota til folk.
Torhild Løkken fungerer her som en personifisering av Støres folk: en arbeider med dialekt fra distriktet som står opp mot høyremakten med nostalgi.
I tillegg til de implisitte sammenhengene i talen, lager Støre også helt eksplisitte bindinger mellom nærhet og retten til arbeid på den ene siden og bestemte politikkområder som utdanning og klima på den andre. Utdanning «nært der folk bor» blir betegnet som «viktig for begge deler» – utdanning er en forlengelse av andre velferdstjenester blant fjorder og fjell og bidrar til at folk vil bo i hele landet. Utdanning blir et gode som skal komme vanlige folk til gode der de er. Talen gir en slående kontrast til ideen om at utdanningskvalitet fordrer strategiske knutepunkt. Støres perspektiv er i stedet rettet mot distriktene. Byen er ikke lenger et mål for klassereiser og utvidet horisont. Hva Støre kaller «en utdanningspolitikk for hele Norge» innebærer en marsjordre til et allerede økende antall universiteter om «å legge mer vekt på utdanning ute i distriktene».
Utdanning er altså for folk flest, der de bor og for «gode liv i hele det langstrakte Norge». Der endringer er påkrevd, skal distriktene skjermes og jubles frem – vanlige folk skal få fortsette med hva de gjør, der de er. En tilsvarende manøver som skal skjerme de vanlige mot truende endring gjelder klimaomstilling. Også det grønne skiftet skal sikre at arbeidsplasser fornyes og ikke går tapt. Omstilling skal forankres i folks hverdagsliv:
Det kan ikke være sånn at de med mest får luksusbiler sponset av fellesskapet, mens folk flest må se på gode jobber i olja som blir borte.
Innenfor og utenfor Støres fellesskap
Mot slutten av talen argumenterer Støre for en rødgrønn trepartiregjering etter valget. Han tar da opp igjen to personer som har bidratt til å gi talen et ansikt. Først Torhild, hun fra bilverkstedet med dialekt:
Jeg er sikker på dette: Det beste regjeringsalternativet for å virkelig leve opp til Torhilds bønn er en rødgrønn regjering.
Personifiseringen av partilederens vanlige folk gis her ekstra patos. Hun har ikke bare ønsker, hun har en bønn om å stoppe forfallet og å ta tilbake makten. Deretter går budskapet opp i en høyere enhet når Støre viser tilbake til Malin som har vært vist på film tidligere på landsmøtet:
Men dere, la oss også bruke tiden fremover til håp, til drømmer om alt vi kan få til sammen – et samfunn med mer av det vi kaller solidaritet og som Malin på filmen så fint kalte kjærlighet.
Hvem er innenfor og utenfor det fellesskapet Støre konstituerer? Som vi har sett, legger ideografen vanlige folk premisser for det. Slik manifesteres også talens andre persona, den som budskapet retter seg mot og som bes tilslutte seg Støre og Aps prosjekt. Den vanlige mann og kvinne har ingen særfordeler. De er hardtarbeidende individer, bor ofte i distriktene; realiserer seg selv gjennom arbeid; men de trenger trygghet og velferd. Og de ønsker det beste for landet, slik Støre også gjør. Fellesskapet de utgjør skal styrkes gjennom at de får staten på sin side, og ressursene de trenger til å leve og trives sammen.
Vanlige folk er talens konstituerte fellesskap, og de skal stemme fram et regjeringsskifte. Dette er imidlertid et fellesskap som er nokså rufsete i sin avgrensning. Vanlige folk har det til felles at de deler Støres fortelling om et land som går i feil retning under sittende regjering. Vanlige folk har uløste problemer som følger direkte av politikken Solberg-regjeringen har ført (og som har virket sammen med «tunge trender»). Et samlende svar innebærer at arbeidsfolk også må være forkjempere for lokaldemokrati og nærtjenester. Det er ikke åpenbart at dette stemmer overens med Støres øvrige sosialdemokratiske verdisett. Et nærliggende eksempel er hvordan ambisjoner for kunnskapssamfunnet ikke uten videre går sammen med nærtjenester, men snarere krever en viss sentralisering, både gjennom toppuniversiteter og kunnskapsklynger der akademia og næringsliv møtes.
Slik peker talen i retning av en tredje persona som innbefatter deler av den norske intelligentsiaen. Det gjelder de som knytter akademisk arbeid til større institusjoner i storbyen og som mangler innsikt i behovene utenfor. I særlig grad rammer det de i denne gruppen som vil fremme akademisk arbeid som internasjonal, konkurransedrevet og, verst av alt, forbeholdt en form for elite. Utdanningspolitikk er også distriktspolitikk, og her er det vanlige folks tur. I «stillhetene» bak Støres framstilling av vanlige folk står også de radikale og rastløse. Dette er en tale med skrittvis reformpolitikk som visjon: Synlig i sine resultater, med gjenopprettelse av en tapt idyll som mål.
I tilsidesettelsen av talens tredje persona målbærer Støres tale et spenningsforhold som er velkjent for europeiske sosialdemokrater. Det historiske velgerfellesskapet mellom by og land nærmer seg et bristepunkt. Kan fellesskapet romme både «globalister» og «nærvelgere», både høyt utdannet middelklasse i storbyen og velgere i moderne arbeideryrker utenfor? Konflikten knytter seg til både klasseinteresser og verdikonflikter, slik vi har sett når oljesektorens framtid, innvandring og rusreform har skapt gnisninger i Arbeiderpartiet. Støre går konflikten i møte ved å vise til at befolkningens interesser i klimapolitikken ligger i midten mellom fløyene:
Jeg gikk inn i programarbeidet vårt vel vitende om at det her var stor avstand mellom AUF og deler av LO. Men dere, vi – partiet, LO og AUF – kom ut av programarbeidet sammen, trygge på en felles politikk som også kan få bred støtte i befolkningen.
Sentralt i Støres tale er en samlet mistro mot Solberg-regjeringens nyliberale miks av teknokrati og storkapital. Et implisitt svar foruten nærdemokrati er tillitsreform i offentlig sektor. Der vanlige folk skal gis respekt og myndighet kan det gi seg utslag i folkelig innsyn og levende kommunestyrer. Men hva med områder der den ansiktsløse byråkrat i byen er en legitim og nødvendig representant for statens myndighet? Baksiden av medaljen kan være en devaluering av sentrale myndigheter og kunnskapsdrevet politikk, og især der kunnskapen er akademisk og befinner seg i byen – langt fra Støres andre persona og utenfor konstituerte fellesskapet av vanlige folk som talen gir en så kraftfull ansats til.