Da jeg for en stund tilbake oppdaget at det amerikanske tidsskriftet Philosophy & Rhetoric hadde utgitt et spesialnummer om pandemien, ble jeg oppløftet og glad – ja, intet mindre. Jeg har tilfeldigvis drevet litt forskning på pandemisk retorikk selv, og vi forskere blir jo gjerne oppløftet og glade når vi kommer over sånt vi er interessert i. Jeg må legge til at de varme følelsene i dette tilfellet ikke skyldtes egeninteresse alene; det var like mye et uttrykk for stolthet på vegne av faget: «Vi retorikere er jammen ikke sene på avtrekkeren!», tenkte jeg for meg selv; «Se, når vi demonstrerer retorikkfagets aktualitet!»; «Det er krisetid, men her kommer retorikerne til unnsetning!»
Det skulle imidlertid vise seg at denne overstadige begeistring var et tilfelle av sviktende phronesis. Fra mitt ståsted er spesialnummeret «In the Midst of COVID-19» nemlig noe av en skuffelse, og det på en slik måte at jeg mener vi må spørre: Hvis dette er retorikkens svar på krisen vi står i, hva forteller det oss om fagets tilstand?
Det jeg først og fremst har å utsette er at forfatterne ikke utviser et eneste instinkt i retning av å gjøre retorikkfaget nyttig for andre enn en eksklusiv krets av likesinnede. For ordens skyld: Når jeg skriver «eksklusiv krets» mener jeg ikke simpelthen andre retorikkforskerne, men en liten underkategori av denne gruppen – nærmere bestemt dem som har en utpreget dragning mot kvasifilosofisk teoribygging. Dette er ille nok i seg selv, men det blir enda verre – for ikke å si paradoksalt – når utgangspunktet, som her, er å bidra til å kaste lys over en pågående krise i samfunnet.
Tonen for den retningsløse forvirringen som preger det aller meste av dette spesialnummeret slås an allerede i lederartikkelen, hvor redaktør Eric Doxtader presterer følgende anslag:
In the midst of … what? In the midst of that which does not (yet) have a singular let alone accepted name (coronavirus, SARS-CoV2, COVID-19, pathology, pandemic, crisis, lockdown, depression, emergency), and so in the midst of something that recalls a poignant 1918 letter from Madrid, published in JAMA, “telling our friends how we had the … the … What should we call what we had been having?” What to call, how to refer, what to grasp – all open questions, in a milieu in which so very much is happening inside and outside what is and is not happening” (s. vi)
Doxtader skal naturligvis få skrive som en blodfattig kopi av Derrida om han absolutt ønsker det, og i den grad han her speiler en forvirring som vanlige folk opplever i møte med pandemien, er det jo sympatisk. Men dette handler ikke egentlig om stil, og det er ingen tegn til at Doxtader har hatt vanlige folks opplevelse i fokus. Det man møter i dette spesialnummeret er ikke simpelthen en aksept for usikkerhet, men en aktiv søken etter det vi kanskje kan kalle usvar: Her skal ingen spørsmål besvares, ingen svarte bokser åpnes, ingen hindringer forseres! Isteden gjør man et poeng av å la forvirring og apati få fritt spillerom.
Leseren må ikke misforstå: Slik jeg ser det, er det helt legitimt også for forskere å være forvirret i møte med et fenomen som en pandemi. Jeg har faktisk selv uttrykt en viss grad av forvirring som et resultat av akkurat et slikt møte. Som forsker føler jeg meg ofte ganske forvirret, og det er helt naturlig – for om man var helt sikker på hvordan ting hang sammen, ville man jo ikke hatt noen grunn til å forske i utgangspunktet!
Det jeg har vanskeligere for å gå med på er at vi dermed skal gjøre en dyd av forvirring, altså at vi bevisst skal forsøke å unngå å trekke konklusjoner. Det er nettopp en slik holdning man finner i Doxtaders anslag: «These are not […] works that strive for the last word», skriver han, og legger til at «these essays compose and constitute a proper beginning, a set of provisional and experimental disclosures that forego certain conclusions in favor of imaginative and critical insight” (s. viii). Dette mener jeg er en konstruert måte å fremstille ting på, for forskningen er gjerne ikke ute etter å få det siste ordet. Det er tvert imot mer typisk for forskningen at den antar at det alltid vil finnes mer å si om en gitt sak. Men selv om man anerkjenner at det alltid vil finnes usikkerhet, betyr det ikke at man må unnlate å trekke en konklusjon. Om det forholdt seg slik, ville det ikke vært mye rom igjen for retorikkfaget, i alle fall, som jo tar sitt utspring i kontingens – altså i situasjoner der man ikke har full eller sikker kunnskap, og hvor man følgelig må jobbe med sannsynligheter, tommelfingerregler og andre tilsvarende løse størrelser.
De fleste av spesialnummerets bidrag tar imidlertid Doxtaders oppfordring om å unngå konklusjoner ganske bokstavelig, og holder seg isteden til den spørrende, forvirrede formen han har lansert. Imidlertid innfris løftet om oppfinnsomme og kritiske innsikter stort sett ikke. Etter hvert som jeg leste, vokste dermed en mistanke i meg om at den tilsynelatende bevisste holdningen om å bedrive foreløpig og eksperimentell formidling ikke var annet enn et dekke for at man ikke har noe nevneverdig å melde.
Et talende eksempel på en som forsøker å gjøre en dyd av forvirring er Marianne Constable, som i sin tekst følger opp Doxtaders anslag: «What is the rhetoric of this pandemic? Where to begin? How can one possibly know all that is said ‘out there’? Can one know one’s own moment? What is it to be ‘in the midst of,’ as this issue suggests, or ‘amid,’ as so many headlines proclaim»? (s. 261). Man føler for å svare på alle disse spørsmålene med et «you tell me», for man ønsker seg jo at folk som jobber med forskning har noe mer å komme med. Nå er naturligvis spørsmålsstilling også en del av forskerens verktøykasse – uten gode spørsmål kommer en forsker ikke langt. Problemet i dette tilfellet er at mange av forfatterne knapt tar steget forbi spørsmålsstillingen. Svært få av bidragsyterne viser noen vilje til å gjøre mer enn å stille (relativt banale) spørsmål.
Man kan likevel ha en viss sympati med prestasjonene her, for det er ikke nødvendigvis bare viljen det står på, men også evnen. Med dette spesialnummeret har Doxtader gitt sine forfattere et uvant oppdrag, nemlig å kommentere en pågående krise. Det er en særlig vanskelig posisjon for en forsker, for lesere forventer gjerne av forskere at de bringer noe substansielt til torgs. Det kan dermed synes nærmest umulig å tilfredsstille begge disse kravene samtidig, for forskningsbasert substans tar tid og krever solide data og fagfellevurdert kritikk, og så videre – og det er nettopp hva disse forskerne ikke har hatt. Som spesialnummerets tittel jo tyder på, har disse forskerne blitt bedt om å opptre in the midst of en pandemi. Den eneste veien ut for de fleste av disse forskerne har dermed, som nevnt, vært å dyrke forvirring og foreløpighet.
Men selv hvis man går med på at omstendighetene er formildende, er det likevel slik, som jeg slo fast her over, at retorikken er laget nettopp for slike situasjoner som dette, altså for situasjoner preget av høy grad av usikkerhet, der man må vise erfaringsbasert klokskap og praktisk handlekraft. Hvorfor utviser disse forfatterne da så lite av disse kvalitetene, og så mye dyrking av usikkerhet og «det foreløpige»?
I noen av bidragene blir omfavnelsen av usikkerheten nærmest parodisk, som i Claudia Hilbs artikkel, der hun innrømmer: «Without a doubt, among those of us whose primary occupation is trying to think about what is occurring, many are having a difficult time knowing what to say» (s. 279). Under COVID lever forskeren hele tiden under en frykt for å falle for banale observasjoner og analyser, sier Hilb, og denne frykten skaper formodentlig en viss analytisk apati. Hilb innrømmer at hun har til gode å lese noe om pandemien som har virket genuint interessant, men i et forsøk på å komme i gang, legger hun sammen alle de forglemmelige skribleriene i håp om at hun likevel kan komme frem til «a multiplicity of voices [which allow] me to organize a few points of intelligibility to try to interrogate what it is that this crisis confronts us with» (s. 279). Men om det vi har forskere til er å organisere noen få punkter av forståelighet for å forsøke å undersøke hva krisen stiller oss overfor, vel, da kan man begynne å lure på om skattebetalernes (eller for amerikanernes del, filantropenes) penger er bedre brukt på annet vis. Jeg mener at å organisere noen få punkter av forståelighet er å legge listen så lavt for hva man kan forvente av retorikkforskere at jeg kan skjønne om utenforstående helt mister trua. Blant Hilbs «få punkter av forståelighet» finner man forresten dette lille visdomsordet: «The virus is the virus. Once and for all, the virus isn’t a metaphor for anything. It’s just a virus» (s. 281).
John Muckelbauer innrømmer for sin del at han nok kunne tenke seg å mene litt av hvert om menneskeheten, men, som han legger til: «I doubt that will be satisfying. Instead, it might be better to write a little. But what to write about at this moment?» (s. 293). I tillegg til analytisk apati, må vi altså også tåle skriblerier om skrivesperre! Ja, jeg allittererer, og det gjør forresten Sarah K. Burgess også, i sin meditasjon om hvordan det å gå har endret seg under COVID-nedstengingen. Hennes meditasjon er nemlig pakket inn, på behørig kvasi-kontinentalfilosofisk vis, som «the pedestrian problem of the present». Fiffig! Men altså ikke stort mer enn det.
Alt er naturligvis ikke helt håpløst. Celeste Michelle Condit skriver et – kanskje ikke direkte minneverdig, men likevel – fornuftig og poengtert innlegg om hvordan begrepet phronesis i en krisesituasjon som COVID-19 er et viktig supplement til vitenskapelige forståelsesmåter, på den ene siden, og humanistisk «ideologikritikk», på den andre. Med phronesis som mål vil vi kunne styre unna to skyttergraver, vitenskapens spesialiserte ensporethet og ideologikritikkens handlingslammelse, og dermed kan vi bli virkelig handlingsdyktige, skriver Condit. Voldsomt mye mer enn dette skriver hun ikke, men så har forfatterne også hatt strenge lengdebegrensninger, så kanskje er hun unnskyldt.
Et annet godt bidrag er Philippe-Joseph Salazars essay «The Virus That Dares (Us) Not (to) Speak Its Name: A Polemic», hvor han utrolig nok klarer å pense en tekst som begynner med en 18 år gammel fransk eksamensoppgave i filosofi inn på et virkelig relevant argument om COVID-19. Mens de fleste andre forfatterne ikke makter mer enn å stille spørsmål, spør Salazar isteden hva all denne spørsmålsstillingen betyr, hva den er et tegn på. Svaret er at den ikke har å gjøre med frykten for å miste livet til pandemien, men at den henger sammen med «innesperring» (confinement), som «creates an opportunity to push forward ‘morals,’ and exert more control, that is, to articulate values» (s. 323). De varige konsekvensene av denne pandemien vil ifølge Salazar ikke komme av selve sykdommen, men av svaret på sykdommen, altså nedstengningen og de andre tiltakene. Krisetiltakene har fungert som en verdigenerator, sier Salazar. Mer konkret har de gitt både høy og lav en forsterket – så å si mer intens – anledning til å drive verdiarbeid, og stort sett har dette artet seg, legger han til, som forurettethet: «Ressentiment is the real name of the virus, ressentiment by the patrician upper class and by the demos underclass» (s. 324).
Spesialnummerets høydepunkt er imidlertid Leah Ceccarellis artikkel «The Polysemic Facepalm: Fauci as Rhetorically Savvy Scientist Citizen», der hun analyserer ulike fortolkninger som har sirkulert av den amerikanske helsedirektøren Faucis mye omtalte facepalm under en av Donald Trumps pressekonferanser. I motsetning til de fleste andre forfatterne i dette spesialnummeret tar Ceccarelli for seg en konkret ytring, som hun gjør til gjenstand for en retorisk analyse – og selv om analysen hennes ikke har de samme filosofiske ambisjonene som mange av de andre bidragene, vil jeg mene at det fungerer utmerket. Ceccarelli viser at Fauci har utvist både integritet og sunn fornuft i kjølvannet av sin egen gests virale spredning. Trump har fått folk sparket for mindre enn Faucis facepalm, men Fauci manøvrerte i etterkant hårfint mellom subtil kritikk av USAs idiot-in-chief og lojalitet til statsapparatet: «Fauci offers himself as both honest and the adult in the room, expertly steering the ship of state while its undisciplined captain blusters on» (s. 242). Ceccarellis tekst oppleves som både aktuell, relevant og metodisk solid, og ikke nok med det – man forlater lesningen med en opplevelse av å ha lært noe! Og var det ikke det som var hele poenget med forskning?
Når noen hederlige unntak er nevnt, mener jeg det likevel sømmer seg å avslutte med et par av de mest absurde bidragene. Blant dem må jeg utvilsomt regne Jaco Barnard-Naudés artikkel, der han slår an tonen med en påstand om at forekomsten av bindestreker i virusets navn bør leses som (ja, hold dere fast…):
as if the enunciation of the threat teeters on the brink of the abyss of the Unsayable, as if, at any moment, the symbolic order, in its effort to bring this outbreak under the control of its empire of signs, will lose its ordinary capacity for putting signifier and signified together; as if there is much more that can and should be said but that cannot, at the present moment, be said; as if we are at a loss – and that is surely where we are now. (ss. 217-18)
Kanskje har det å gjøre med at jeg er en enkel pragmatist, men jeg opplever ikke denne angivelige bindestrekstrusselen som vingler på kanten av det Usigeliges avgrunn som voldsomt presserende. Snarere tolker jeg forekomsten av en bindestrek i betegnelsen COVID-19 som en relativt uproblematisk epidemiologisk navnekonvensjon. Men Barnard-Naudé gir seg ikke: «[T]he hyphen(s), although it/they mark(s) a glottal stop – a caesura in the Symbolic – it is a caesura that nonetheless occurs on what Lacan […] called ‘the symbolic plane of speech,’ and as such, it cannot be doubted that the hyphen communicates» (s. 218). Jeg har brukt relativt lite tid på å lese Lacan, så det er fullt mulig at det finnes mye i dette sitatet som er meningsbærende. Imidlertid finner jeg det paradoksalt at man i et spesialnummer der utgangspunktet er å undersøke retorikkens potensielle bidrag til en pågående pandemi, ikke anerkjenner behovet for å kommunisere bredt – eller i alle fall bredere enn dette. Hvis Barnard-Naudés tekst er tenkt som et bidrag til krisehåndtering, er det noe av det mest innadvendte forsøket på slikt jeg noen gang har sett.
Imidlertid har man noe enda underligere i vente, nemlig artikkelen «Masking: Response-ability, in Unsteady, Broken Breaths», av Jack Wallace, ved Department of Poetics & Buildlings, University of Rimu. Teksten skal angivelig ta for seg ansiktsmasken som sosialt fenomen, men i realiteten er den en ganske meningsløs samling av usammenhengende utklipp herfra og derfra. «The mask presents and provokes a question of responsability», begynner forfatteren, og utbroderer: «It does so by allegorizing experience, at once double, for Benjamin […] an object of struggle that devalues time in advance and a movement to reveal a moment, for now» (s. 336). Det skulle vært fint å vite hva det betyr at ansiktsmasken allegoriserer erfaringen eller at den devaluerer tid på forhånd og [samtidig er] en bevegelse for å avsløre et øyeblikk, men her kommer denne leser dessverre til kort. Nå skal man naturligvis ikke være for snar med å avfeie noe bare fordi man ikke umiddelbart forstår det, men jeg må innrømme en viss irritasjon når jeg aner at forfatteren ikke ønsker at jeg skal forstå. I tilfeller som dette – hvor forfatteren prioriterer å fremføre sin egen innsikt i en eller flere trendy tenkere fremfor å kommunisere med leseren – er det så jeg begynner å få en viss sympati for humaniora-kritikere jeg ellers har lite til overs for, for dette er virkelig «fashionable nonsense».
Det som dog er verre med denne teksten – for øvrig enda en påminnelse om «the Sokal Hoax» – er at den er en bløff, altså en forfalskning. Forfatternavnet «Jack Wallace» tilhører ikke noen retorikkforsker, og Department of Poetics & Buildlings ved University of Rimu finnes ikke. Teksten gir mer mening etter at man blir oppmerksom på dette, for i seg selv er den pur nonsens. Her har redaktøren i alle tilfelle gjort seg bort: Om han ikke er klar over at dette er bløff, kan han neppe sies å ha gjort jobben sin, men om han er klar over det, må han sies å ha utvist sviktende dømmekraft – for dette er ikke en tekst som tematiserer noe som helst på en produktiv måte. At dette spesialnummeret avsluttes med en falsk, meningsløs artikkel oppleves likevel ganske talende for store deler av innholdet. Med unntak for noen få hederlige tekster, mener jeg det hadde vært bedre om dette spesialnummeret aldri ble laget.
Jeg håper leseren nå har registrert min misnøye med det meste av innholdet i dette spesialnummeret. Men hva mener jeg selv at retorikken har å bidra med i en situasjon som den vi står i? For å svare på det, vil jeg først insistere på det jeg mener er helt grunnleggende, nemlig at retorikken henter sin mest sentrale begrunnelse fra det bidraget den kan gjøre til demokratisk medborgerskap – et standpunkt som for øvrig glimrer med sitt fravær i dette spesialnummeret. Det viktigste formålet med forskning og undervisning i retorikk er, slik jeg ser det, å sette nye generasjoner i stand til å fungere som fullverdige retoriske medborgere. Et slikt aksiom forteller oss ikke så mye om akkurat hva man skal studere, ei heller begrenser det nødvendigvis hvilke teoretiske ressurser man kan ty til. Like fullt, hvis dette er det viktigste siktemålet, gir det oss noen pekere om hva retorikkfaget kan bidra til en pandemisk situasjon, og det skiller seg nevneverdig fra hva man kommer over i In the Midst of COVID-19:
- Om retorikk handler om å sette folk i stand til å delta i demokratiet, vil man ikke minst interessere seg for hvordan politiske ledere opptrer i pandemien og hvordan vanlige folk forstår og reagerer på deres retorikk; man vil med andre ord interessere seg for hvilken rolle troverdighet og tillit spiller i en krise som denne.
- Videre vil man kunne interessere seg for hvordan vitenskap og annen fagekspertise brukes til å ramme inn og begrunne bestemte tiltak, men også hvordan vitenskap støter mot politiske interesser, for ikke å si hva som skjer i møtet mellom dem. Man vil med andre ord forsøke å forstå hvordan folk lar seg påvirke av aktører i ulike posisjoner og med ulike interesser – ikke bare henholdsvis politiske og faglige ledere, men også kommersielle interesser (eksempelvis farmasøytiske selskaper), overnasjonale størrelser (som WHO), samt de som hevder å representere alternativ ekspertise (tenk: vaksineskeptikere).
- Så vil det også være relevant å undersøke hvordan ytringer sirkulerer mellom talere og lyttere, for å finne ut hvem som tror på hva – og hvorfor. Man vil for eksempel kunne undersøke hva som gjør at noen fester sin lit til rykter og konspirasjoner. I bredere forstand vil det kunne være interessant å undersøke hvilket rom som egentlig finnes for at vanlige medborgere skal ytre seg og delta demokratisk i en situasjon som denne, herunder hvordan politiske ledere forsøker (hvis i det hele tatt) å fange opp borgernes innsikter, bekymringer, spørsmål og svar.
- Dermed vil det også bli maktpåliggende å studere hvordan hele sakskomplekset medieres, altså hvordan trusselen rammes inn, hvordan handlingsalternativer brettes ut og begrunnes, og hvordan lesere og seere reagerer, både i etablerte og nye medier.
Dette er bare noen om ikke tilfeldige, så langt fra utfyllende eksempler, og for ordens skyld er jeg ikke ute etter å fungere som noen overdommer for hva retorikere skal få forske på. Jeg finner det likevel påfallende at temaene jeg her har ramset opp, knapt tas opp i dette spesialnummeret. Jeg tror det har å gjøre med at mange av de som skriver her, ikke nødvendigvis anerkjenner det jeg insisterte på som retorikkens grunnleggende begrunnelse. Disse forfatterne har et annet, øyensynlig mer teoretisk, siktemål – og følgelig velger de en annen stil og et annet publikum enn hva denne leseren hadde ønsket seg.
Om dette spesialnummeret er en skuffelse, er det likevel ikke sikkert at det forteller oss så mye om fagets tilstand, for på vår kant av verden står ideen om retorisk medborgerskap relativt sterkt. Dermed bør vi isteden lese dette spesialnummeret som et uttrykk for prioriteringene til en bestemt klikk av nordamerikanske fagretorikere med en utpreget dragning mot den typen viltsvevende kontinentalfilosofering som lenge har vært så populært i USA. Vi har med andre ord fått enda en grunn til å tenke at vi befinner oss på rett side av Atlanteren under denne pandemien.
Anmeldt: Philosophy & Rhetoric, 53(3), 2020. Special Issue: In the Midst of COVID-19. (Alle sitater i teksten er fra dette spesialnummeret).