Tildelingsbrevet

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
I det årlige tildelingsbrevet spesifiseres universitetenes forpliktelser i fin detalj. Men ser myndighetene seg selv forpliktet til noe? Kristian Bjørkdahl dissikerer Tildelingsbrevet som sjanger.

[Teksten er tidligere publisert på Khrono]

Hvis du, som jeg, har brukt større deler av ditt yrkesliv på å kvalifisere deg som fagretoriker, vil du ha opparbeidet et dypt og lidenskapelig forhold til Carolyn Millers artikkel «Genre as Social Action».[1] Men siden det er svært liten sannsynlighet for at du har brukt ditt yrkesliv på denne måten, bør jeg kanskje begynne med et aldri så lite sammendrag.

Millers argument er at vi, hvis vi ønsker å forstå hva sjanger er for noe, bør rette blikket verken mot en sjangers form eller innhold, men mot handlingene den utøver – altså hva disse tekstene gjør. Millers forslag er beslektet med idéen om «talehandlinger», som sier at ytringer ikke bare formidler et budskap, men at de også kan ha pragmatiske funksjoner, det vil si at de gjør noe, at de handler – for eksempel når en prest ytrer: «Jeg erklærer dere herved for rette ektefolk å være!». Miller understreker hvordan dette er tilfelle ikke kun for enkelte ytringer, men for hele ytringsmønstre. Med et slikt blikk kan man forstå sjangre som typiske svar på tilbakevendende retoriske situasjoner, de er omtrent som handlingsvaner vi utøver i og med tekst – selv om jeg må legge til at det, i hvert enkelt bidrag til en sjanger, gjerne foregår forhandlinger om hva sjangeren skal være, hvor langt den kan tøyes, hvilke formål den kan settes til, og så videre.

Nå har du kanskje begynt å lure på hva slags sjanger denne teksten er et bidrag til, siden Khrono vel ikke primært er et sted for retoriske analyser, men snarere en nyhetsavis for UH-sektoren? I så fall har du ikke fulgt godt nok med, for jeg skrev jo akkurat at det i enkeltbidrag til en sjanger foregår forhandlinger: En som skriver kan hele tiden forsøke å tøye en sjanger til sine formål. Kanskje ryker det, og leserne konkluderer med at dette var noen formløse og formålsløse skriblerier. Men kanskje holder det, og man mottar ros og pris for kreativitet og lekenhet. Man blir enten helt eller tulling – omtrent som ellers i livet.

Uansett går jeg ut fra at mine lesere er over gjennomsnittlig intelligente, og følgelig, at de skjønner hvor dette bærer. «Det kan da ikke være irrelevant at denne teksten er publisert på Khrono», tenker de (ganske riktig, for publikasjonssted og -måte kan vitterlig være signaler om sjangeren) «altså må dette må ha noe med UH-sektoren å gjøre!» I tillegg har de lagt merke til tittelen, som jo langt på vei avslører formålet med denne teksten.

For å være mer konkret, er formålet mitt her å rette blikket mot noen av UH-sektorens sjangre. Det er mye å ta av, for denne sektoren holdes jo oppe av en hel rekke ulike sjangre, fra akademiske bøker og artikler, til kronikker, essays og populærvitenskap, til prosjektsøknader, rapporter og klarspråk-sammendrag, til blogginnlegg, twitter-meldinger og Powerpoint-presentasjoner. Hver av disse sjangrene fortjener et studium, nettopp fordi hver av dem, som Miller påpeker, kan studeres som handlingsmønstre, som mer eller mindre etablerte svar på situasjoner som jevnlig oppstår i denne sektoren. Ved å studere hvordan denne sektorens ulike teksttyper handler, kan man avdekke overraskende mye ved hvordan sektoren fungerer. Gitt at dette er Khrono og ikke Oxford University Press, må jeg imidlertid begrense meg, så i denne omgang har jeg bestemt at jeg vil ta for meg tildelingsbrevet – en på alle måter sentral sjanger i UH-sektorens virkemåte.

 

Tildelingsbrevet

Jeg vil rette blikket mot et langt på vei tilfeldig valgt studieobjekt, nemlig «Tildelingsbrev 2021 for Nord universitet», som ble sendt fra Kunnskapsdepartementet 18. desember 2020, og behandlet i styremøte ved Nord universitet 5. februar 2021.

Det første vi bør legge merke til er tildelingsbrevets visuelle karakter: Øverst på brevarket troner Riksløven, i gult mot rødt, og mot en dyp, blå bakgrunn, og med påskriften DET KONGELIGE KUNNSKAPSDEPARTEMENT flettet inn, som en logo. Vi forstår umiddelbart at her skal skje noe både formelt og viktig, endog høytidelig. Gitt innholdet i brevet, bidrar disse elementene også med noe mer, nemlig en påminnelse om universitetenes status og plassering i det norske samfunnet. Tildelingsbrevet som sådan kan leses nettopp som et forsøk på å angi universitetenes plass.

Navnet på brevet, «Tildelingsbrevet», og den innledende teksten, som slår fast at «Tildelingsbrevet er Kunnskapsdepartementets årlige styringsdokument og skal distribueres til alle medlemmer av institusjonens styre» (s. 1), etablerer, nærmest rituelt, at norske universiteter er statlige størrelser. Langt bak i hodet på akademikere som leser slike brev surrer det kanskje ideer om «akademisk frihet» og den «uavhengige tanke», og sånt noe, men tildelingsbrevet tar oss fort ned på jorda. Brevet er jo, som det selv slår eksplisitt fast, et «styringsdokument». Dette er Staten som gir seg til kjenne, som befester sin posisjon i forhold til sine avhengige mottakere. Tilsynelatende uberørt av idealer om akademisk frihet og uavhengighet, slår brevet fast: «Denne sektoren skal styres!». Hvordan og med hvilke virkemidler? Vel, det grunnleggende er naturligvis penger: Den ene parten har dem, den andre parten trenger dem. Tildelingsbrevets mest åpenbare funksjon er jo å fortelle institusjonen på hvilke betingelser pengene tildeles. Brevets kjerne har nettopp overskriften «Tildeling», og består av en retorisk erklæring som nærmest har karakter av en fysisk overrekkelse: «Stortinget har vedtatt statsbudsjettet for 2021, jf. Innst. 12 S (2020 2021) og Prop. 1 S (2020 2021) [og] Kunnskapsdepartementet tildeler med dette 1 546 164 000 kroner til Nord universitet.»

 

Tildelingen som en gave?

Man har kanskje lyst til å tenke på Tildelingsbrevet som et slags følgebrev til en gave, men denne metaforen fungerer ikke helt, for med denne gaven følger det noen klare, eksplisitte bindinger. Der gavegivning gjerne omhylles av uuttalte ønsker og forventninger om gjenytelser, er det i Tildelingsbrevet nettopp et poeng at alle forventninger skal uttales. I praksis arter det meste av brevet seg nettopp som en rekke utlegninger av hva myndighetene forventer å få tilbake for pengene de «gir». Disse forventningene avledes delvis fra helt generelle mål myndighetene har for sektoren, som blant annet listes opp i en tabell under overskriften «Overordnede mål og nasjonale styringsparametre» (s. 10), men delvis avledes forventningene også av mer konkrete styringsambisjoner for det aktuelle universitetet.

I brevet til Nord universitet heter det dermed for eksempel at «Frem mot 2022 skal universitetet [Nord] prioritere aktiviteter for å styrke forskningen og kompetanseutviklingen, styrke utdanningskvaliteten, øke attraktiviteten i lærerutdanningen, utvikle og implementere Strategi 2030 og komme i mål med prosessene knyttet til omstilling og oppfølging av vedtatt studiestedsstruktur» (s. 6). Det er jo nettopp her myndighetene helt åpent tillater seg å utøve makt. Henvendelsen går i retning av: «Dette er hva dere må gjøre for å få disse pengene». Tildelingsbrevet nøyer seg heller ikke med å kaste opp disse generelle målene, men konkretiserer dem ned til et visst detaljeringsnivå. Det heter for eksempel at «Antall publiseringspoeng per faglig årsverk skal være over 0,75» og at «Andel førstekompetente ved fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag skal være over 62%, og andel førstekompetente ved fakultet for sykepleie og helsefag skal være over 52%». I motsetning til avsenderen, Det kongelige kunnskapsdepartement, som kan pryde seg med riksvåpen og flott logo, får mottagerne ikke engang stor forbokstav.

So much for akademisk frihet og selvråderett; universitetene skal styres, og dette er ikke noe myndighetene kvier seg for. Tvert imot, får man nesten si, for her aner man en viss styringsglede, for ikke å si -kåthet. Relativt detaljert styring av hvert enkelt universitet, via eksplisitte og konkrete mål, er både bra og naturlig, mener myndighetene – det avslører Tildelingsbrevet blant annet på den måten at poenget slett ikke argumenteres for. Det finnes i Tildelingsbrevet svært lite i retning av en begrunnelse for graden av styring, selv om det tar opp denne styringens metoder, ved å nevne målstrukturen i sektoren, utviklingsavtalene, og lignende.

 

Staten/universitetene = patron/klient

Hvis gave-forholdet ikke duger som metafor, vil man naturligvis lete etter alternativer, og det er ikke helt søkt å forestille seg at det i Tildelingsbrevet er et slags kontraktsforhold som spiller seg ut, siden det altså er så eksplisitt og detaljert rundt partenes forventninger og forpliktelser. Men heller ikke dette er dekkende, for det ligger en grunnleggende asymmetri til grunn som ikke helt fanges opp av et kontraktsforhold.

Relasjonen som Tildelingsbrevet etablerer ligner mer, vil jeg mene, på et patron/klient-forhold. I det gamle Roma var det gitt at forholdet mellom en patronus og en cliens var nettopp asymmetrisk; klienten levde på mange måter på patronens nåde, av hans sjenerøsitet og løfte om ivaretakelse. Samtidig var forholdet preget av noe mer kontraktsmessig. Forholdet var asymmetrisk, men ikke enveis; selv om det åpenbart var slik at den ene parten satt på makten i forholdet, hadde begge parter visse plikter. Det er omtrent et slikt forhold som kommer til uttrykk i Tildelingsbrevet: Universitetene lever på myndighetenes nåde, og har å gjøre som myndighetene forordner. Samtidig har myndighetene forpliktet seg nettopp til å finansiere universitetenes virksomhet, og dessuten stille til rådighet et byråkratisk apparat som skal understøtte universitetenes «utvikling», herunder bestemmelse av overordnede mål for sektoren, utviklingsavtaler som skaper insentiver for handling, og et galleri av direktorater, som «Diku, NOKUT, Unit og Kompetanse Norge» (s. 3). Med andre ord skal myndighetene stille med et reisverk av mål og (økonomiske) midler, og dessuten med en jevnlig kvalitetskontroll av sektoren i form av retningslinjer. Imidlertid er det sektorens eget ansvar, innenfor en viss selvbestemmelse, å realisere målene med de tildelte midlene. Tildelingsbrevet etablerer for eksempel at: «Statlige universiteter og høyskoler skal selv fastsette egne virksomhetsmål og relevante styringsparametere som gjenspeiler institusjonens profil og utviklingsstrategi» (s. 4).

Hvis Tildelingsbrevet uttrykker et patron/klient-forhold, er det springende punkt naturligvis hvordan dette forholdet ser ut, mer konkret, og det er her det er grunn til å bli mer kritisk. I korthet ytrer myndighetene et godt antall forventninger, og kvier seg ikke for å gjøre disse forventningene helt konkrete og spesifikke, men de viser langt mindre interesse for sine egne forpliktelser vis-a-vis sin klient. Dette vil jeg mene er ikke bare underlig men også potensielt undergravende for relasjonen. Patron/klient-forholdet var asymmetrisk, men det fungerte nettopp fordi det hvilte på gjensidighet.

Man skulle tro at Tildelingsbrevet var et naturlig, men også et viktig, sted å uttrykke de gjensidige forpliktelsene mellom partene på. Det er jo nettopp her at den ene partens forpliktelser hamres inn, så hvorfor skal ikke denne sjangeren også anerkjenne den andre partens forpliktelser? Men selv om Tildelingsbrevet gjør svært mye ut av Statens sjenerøsitet og universitetenes forpliktelser, sier det fint lite om Statens forpliktelser og universitetenes rolle og bidrag.

Man kan begynne å lure: Hvis myndighetens forpliktelser ikke nedtegnes her, er de nedtegnet noe sted? Og i den grad de ikke er nedtegnet, anser myndighetene seg virkelig forpliktet til noe som helst overfor universitetene – altså utover å finansiere dem?

 

«Utvikling»

En annen grunn til å stille slike grunnleggende spørsmål om hva Tildelingsbrevet gjør – og ikke gjør – er det som nok må anses som et mer samtidig trekk ved sjangeren, nemlig dens trykk på sektorens «utvikling». Dette ordet forekommer hele 18 ganger i brevet til Nord universitet, og ordet har jo også inntatt navnet på en annen, og beslektet, sjanger i denne sektoren, nemlig «utviklingsavtalen». Til sammenligning forekommer ord som «bevare», «beskytte», eller «ta vare på» ikke en eneste gang i brevet. Ved sin gjentatte bruk og betoning av ordet utvikling, forteller Tildelingsbrevet universitetene at de ikke er gode nok, og at det eneste som er bra nok er å bli stadig bedre. Universitetene må hele tiden og på alle områder videre.

Brevet gir et inntrykk av at det er langt på vei irrelevant for myndighetene om kvaliteten på et gitt område allerede er god; det som er viktig, er at alt utvikles videre. I brevet til Nord har man for eksempel ikke sagt et ord om kvaliteten på utdanningen ved universitetet. Likevel heter det i én instruks at: «Systematisk kvalitetsarbeid med kontinuerlig utvikling av nye studentaktive læringsformer skal bidra til å øke utdanningskvaliteten og gjennomføringen» (s. 7).[2]

Denne refleksen, at alt skal tas videre hele tiden, formelig velter utover Tildelingsbrevet. Hvis Staten og universitetene er som patron og klient, ville man kunne si at Tildelingsbrevet er en klient som kalles inn på teppet hos sin patron, for å bli overhalt om sine prestasjoner: «Greit, jeg tildeler deg, aller nådigst, penger også nå, men så må du også se å prestere bedre! Skjerp deg, cliens

Man vil kunne innvende at myndighetene jo verdsetter universitetene i mange andre sammenhenger, og påpeke at utviklingsavtalene eksplisitt har til formål å etablere styringsdialog, altså en mer gjensidig form for kommunikasjon. I den grad dette stemmer er det vel og bra, men det berører ikke sjangeren vi ser på her. Uansett hva man kan si om noen av de andre sjangrene i sektoren, er det Tildelingsbrevet gjør å la en patronus bruke kjeft på en cliens som knapt kommer til orde. Dette er både underlig og bekymringsverdig. Det er underlig på den måten at det i så liten grad anerkjenner at universitetene er noe annet enn «enheter» underlagt departementet. Universitetene er, eller kjenner i alle fall seg selv som, uavhengige, og de ville vært noe ganske annet om denne selvforståelsen og verdien ikke fantes. Tildelingsbrevet anerkjenner dette i svært liten grad, ja, nesten ikke i det hele tatt.

Selvfølgelig er det sånn overalt at den akademiske friheten både må finansieres og organiseres, og i Norge er den stort sett finansiert og organisert via Kunnskapsdepartementet. Mitt poeng er ikke at dette er en dårlig måte å finansiere eller organisere universitetene på; faktisk tror jeg at den er blant de bedre. Poenget er snarere at den ene parten i dette forholdet ser ut til å vise eksepsjonelt liten forståelse for hvordan den andre parten forstår seg selv. Det et ikke bare underlig, men også problematisk og bekymringsverdig. Det er problematisk fordi det kan leses som et uttrykk for manglende respekt for motparten. Og det er bekymringsverdig på den måte en slik motsetning mellom hvordan partene forstår seg selv og hverandre, neppe er bærekraftig i lengden. En patron/klient-forhold hviler på at begge parter har et avklart forhold til hva de selv og den andre er. Tildelingsbrevet tyder på at dette ikke nødvendigvis er tilfelle i vår sektor.

Det å fatte interesse for hvordan tillit mellom disse partene kan etableres og forsterkes, er spesielt viktig i en situasjon – som den rådende – der den ene parten over tid har følt seg trykket ned av stadig nye rammeverk, retningslinjer og styringsforordninger, fra et økende antall direktorater, styringsformater og rapporteringsregimer. En slik situasjon tærer på tilliten i forholdet, og mot en slik bakgrunn er Tildelingsbrevet omtrent som å «gni det inn».

Hvis man ikke revurderer hvordan man bruker denne sjangeren, vil universitetsansatte over tid kunne oppleve at selv ikke den åpenbart asymmetriske relasjonen mellom en patronus og en cliens er dekkende for forholdet mellom stat og universitet. Kanskje vil de isteden tenke at det årlige Tildelingsbrevet er et uttrykk for en jordeier som skviser sin leilending, eller til og med, en herre som pisker en trell?

 

Noter

  1. Carolyn R. Miller, «Genre as Social Action», Quarterly Journal of Speech, 70(2), 151-167.
  2. Som måleparametere for dette målet anføres, interessant nok, et mål på hvor mange som gjennomfører på normert tid; hvilken skår studiet får på Studiebarometeret; hvor mange flere som tar etter- og videreutdanning; samt hvor mange masterkandidater som er i relevant jobb etter et halvt år. Det synes antagelig som syting å påpeke at ingen av disse parameterne nødvendigvis harmonerer med faglige eller pedagogiske kriterier for «utdanningskvalitet», derfor har klagen blitt forvist til en fotnote.