Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Ingrid Alexandra har blitt myndig, og i denne forbindelse ble det nylig avholdt en formell middag til Høyhetens ære, på Deichman hovedbibliotek i Oslo. Tradisjonen tro holdt jubilanten en tale for de fremmøtte – og siden talen ble mediert, var dette på sett og vis også en tale for det norske folk. I sakens anledning uttalte kongehus-ekspert Trond Norén Isaksen til VG at det var «en ganske enkel og grei tale» prinsessen hadde prestert. Han understreket at den åpnet som en takketale, hvorpå «hun [kom] litt inn på demokratiet og tilliten i samfunnet». Han la til at prinsessen ikke tok «noen særlige retoriske grep, eller at hun brukte noen store metaforiske sprang».
Nuvel. Når man ikke evner å se noen annen retorikk enn den som springer en i øynene, altså den som kvalifiserer til betegnelser som «særlige grep» og «store sprang», så er det kanskje et tegn på at retorikkundervisningen her til lands bør styrkes. Kanskje trenger visse yrkesgrupper voksenopplæring i talekunstanalyse? For mye retorikk skjer jo – om jeg kan tillate meg et aldri så lite metaforisk sprang – nettopp under overflaten, og det er grunn til å tro at det er denne retorikken som påvirker oss mest, fordi vi altså ikke legger merke til den. For å låne et godt slagord: «When nothing seems to be happening, a lot is actually going on».[1] Om vi anlegger et fagretorisk blikk, skal vi dog kunne få øye på det som ellers ikke kommer til syne; det som før var under overflaten, skal nå kunne komme opp.
Hva slags retorikk fant så sted under overflaten på Ingrid Alexandras myndighetstale?
Jo, vi kan uten videre problemer slå fast hvilken sjanger talen tilhører. Det dreier seg om en seremoniell eller – såkalt – epideiktisk tale. Dette er en gammel og ofte undervurdert sjanger, som trekkes fram omtrent overalt der noe feires eller på annen måte markeres med seremonier eller ritualer – slike anledninger som konfirmasjoner, jubileer, begravelser, nasjonaldager, minnesmarkeringer, og lignende. I henhold til gammel retorisk tradisjon kjennetegnes denne sjangeren av at den retter blikket verken mot fortid eller framtid, men mot nåtid. Det er altså en tale i presens. Dette er tilfelle også der man minnes en fortidig handling eller hendelse eller, faktisk også, et menneske som har gått bort – slike taler er bare umiddelbart og på overflaten om fortiden; i realiteten handler de om det vi opplever her og nå, og som vi kanskje, nettopp ved å tale om det, liksom vil lodde fast til minnet.
Et annet kjennetegn, og delvis en konsekvens av sjangerens fokus på presens, er at talen fremstår beskrivende. Og seremonielle taler har, igjen i henhold til tradisjonen, nettopp til formål å beskrive, om det nå dreier seg om en person, en by eller et land, en ide, eller en annen ting. En beskrivelse kan naturligvis ha ulik valør, og derfor sier man gjerne at slike taler har til formål enten å rose eller kritisere. Det som fremstår som beskrivelse er altså samtidig en vurdering, en verdsetting, av det man taler om.
Jeg nevnte at den epideiktiske sjangeren ofte blir undervurdert – og fra gammelt av (det vil si antikken) har det nok noe å gjøre med at mens de to andre sentrale sjangerne, de juridiske (eller forensiske) og de politiske (eller deliberative) talene, begge hadde å gjøre med praktiske saker – de var pragmatikoi – hadde de seremonielle talene tilsynelatende ikke et umiddelbart praktisk formål. Følgelig ble denne sjangeren lenge ansett som en laverestående sort.[2] Den italienske retorikkhistorikeren Cristina Pepe, som er blant dem som har forsket mest på denne sjangerens historie, viser at selv retorikkforskere anså sjangeren som «demonstrativ, skrytende, prangende, deklamerende», og at den «ikke hadde noe praktisk formål».[3]
I nyere tid har en rekke forskere imidlertid fått øynene opp for at epideiktikken er langt viktigere enn man tidligere har antatt. Revisjonismen begynte i et av den såkalte nyretorikkens grunnverker, nemlig Chaïm Perelman og Lucie Olbrects-Tytecas Traité de l’argumentation: La nouvelle rhétorique, hvor de tok til orde for å forstå epideiktikk som forberedelse til politisk handling, altså som et slags sosio-kulturelt grunnarbeid for politikken. Epideiktisk retorikk «styrker handlingstilbøyelighetene våre ved at den øker tilhørigheten til verdiene den roser», skrev de.[4] Det er abstrakt språk, men det betyr simpelthen at taler lik den Prinsesse Ingrid Alexandra holdt på sin myndighetsmarkering, har som funksjon å styrke vår tilhørighet og forpliktelse til visse verdier, og at dette i sin tur er en betingelse for politikk.
Å konkludere at Ingrid Alexandras tale dermed må betraktes som «politisk», er kanskje ikke direkte galt, men det er likevel noe for upresist, fordi det ikke forteller oss stort om arbeidet denne typen taler gjør. Moderne retorikkforskning har gått i dybden på nettopp dette, og har lagt vekt på at epideiktisk retorikk «skaper og vedlikeholder samfunnets verdisystem»,[5] at den «artikulerer samfunnets normer på en gitt tid».[6] Man kunne kanskje si at epideiktiske taler mater vår kulturs doxa – altså det settet med verdier, forestillinger og oppfatninger som vi tar for gitt. Det ville i så fall forklare hvorfor kongehus-eksperten ikke fikk øye på noen retorikk i prinsessens tale – innholdet fremsto formodentlig for selvsagt til at han klarte å se den som noe annet enn «enkel og grei».
Men som sagt er den retorikken man ikke ser, kanskje den aller mest effektive typen retorikk. Ifølge retorikkhistorikeren Jeffrey Walker er epideiktikk ikke politisk i noen enkel forstand, men den bidrar likevel til å «forme og dyrke samfunnets og kulturens underliggende koder av verdier og forestillinger», og det betyr i sin tur at den «danner grunnen under, og i siste instans vil være bestemmende for, debatt og beslutninger i bestemte pragmatiske [dvs. politiske] fora».[7] Når man ser det på denne måten, fremstår det nærmest som nødvendig at et samfunn forsyner seg selv med epideiktisk retorikk, for på den måten å etablere og befeste underlaget for sine politiske overveielser. Retorikknestoren Jerry Hauser har for eksempel hevdet at det er den epideiktiske sjangerens evne til å ta opp samfunnets verdier og oppfatninger som gjør «kollektiv politisk handling i demokratier til noe annet enn en teoretisk mulighet».[8] Mer nylig har den norske retorikeren Eirik Vatnøy argumentert for at epideiktikk «spiller en vesentlig rolle i deliberative prosesser», ikke minst ved dens «evne til å definere en sak og til å identifisere politiske subjekter som vil måtte forholde seg til [den aktuelle saken] som et felles anliggende».[9]
Hvis vi har etablert både hva den retoriske tradisjonen sier om denne sjangeren, og hvordan den moderne retorikken har oppgradert og utvidet studiet av den, kan det være på tide å bli konkret: I hvilken forstand er Ingrid Alexandras myndighetstale en «forberedelse for politisk handling», og hva skal vi mene om dette bidraget?
For meg synes kongehus-eksperten å ha pekt på noe vesentlig, selv om han haster fort forbi det, nemlig at store deler av prinsessens tale arter seg som en takketale. Dette er helt åpenbart i starten, der prinsessen avleverer en rekke eksplisitte takksigelser: Hun «starter med å si tusen takk», og deretter går det slag i slag, kan man si. Hun gir uttrykk for takk til underholdningen, til dem som har organisert festen, til alle gjestene, til Deichman bibliotek – og dessuten til Statsministeren, Stortingspresidenten og Justitiarius. Men der kongehus-eksperten ser et brudd mellom talens innledning og fortsettelsen, vil jeg mene at det snarere er kontinuitet. Jo, prinsessen beveger seg på et tidspunkt bort fra de helt direkte og konkrete takksigelsene, men det er i bunn og grunn å si takk hun bedriver også i andre del av talen. Overgangen er takksigelsen til «de tre maktene», som ved en tidligere anledning har gitt prinsessen et dypere utgangspunkt for å forstå «hvor heldige vi er her i Norge». Vi er heldige, har prinsessen forstått, ikke fordi vi er ustyrtelig rike eller fabelaktig fri fra nød og konflikt, men fordi vi «har fått vokse opp i et land der vi har tillit til hverandre og der vi i fellesskap prøver å finne gode løsninger». Det er tillitens pris Ingrid Alexandra vil synge, den tilliten som gjør at vi føler vi hører sammen, og at vi følgelig forsøker å «finne ut av det med hverandre» – som det heter i Anders Johansens Komme til orde.[10]
Man kunne mene at det strengt tatt er Norge og det norske folk hun priser, men slik jeg leser talen, postulerer den ingen nødvendig forbindelse mellom Norge og tillit. Snarere fremstår sammenfallet mellom vår nasjon og tillit som et kontingent, et historisk, produkt – altså som noe som har blitt til, noe vi har «bygd opp over lang tid, og som vi fortsetter å utvikle og beskytte hver dag». Mot slutten understreker hun dessuten at denne koblingen er skjør; «det er viktig at vi i Norge ivaretar» vår forpliktelse til tillit. Med andre ord trenger tilliten drivstoff; den må hele tiden «skapes av oss alle – i fellesskap» – og gjør vi det ikke, kan den formodentlig gå tapt. Slik jeg leser henne, legger prinsessen opp til at vi bør forstå tilliten som en fordring, som det hele tiden er vår jobb å realisere. Hvorvidt det kommer til å skje eller ikke, sier hun ikke noe om; faktisk er det jo nettopp dette som står på spill.
Det prinsessen bedriver – stadig innenfor rammen av den epideiktiske sjangeren – er det man i retorikkfaget gjerne kaller konstitutiv retorikk, altså en type retorikk der man kaller på publikum til å bli den type subjekter som taleren beskriver dem som. Dette høres kanskje kronglete ut, men det betyr i praksis at taleren tegner opp en bestemt karakter, rolle, figur, eller type, som hen knytter til det aktuelle publikum, som for å oppfordre publikum til å bli nettopp denne karakteren – ta på seg karakteristikken som taleren har gitt. Enklere sagt går konstitutiv retorikk ut på å skape et folk med ord, herunder å etablere publikums tilhørighet til den selvforståelsen som følger av fremstillingen.[11]
I Ingrid Alexandras tilfelle kan vi si at hun konstituerer oss nordmenn som et tillitsfullt og fellesskapssøkende folk, som sammen, og på fredelig og samarbeidsvillig vis, forsøker å finne løsninger på problemer vi står overfor. Dette er naturligvis ikke noe prinsessen har tatt ut av det blå, og en konstitutiv retorikk som tar en karakteristikk av et folk helt ut av det blå, vil nok neppe gjøre særlig inntrykk. Snarere tar prinsessen tak i visse trekk som allerede inngår i den norske selvforståelsen, og så maler hun dem ut og gjør dem til sentrale, liksom definerende for oss nordmenn, og dermed forsterker hun nettopp dette aspektet av vår nasjonale identitet. Man kan kanskje betrakte et tilfelle som Ingrid Alexandras myndighetstale ikke som konstitutiv retorikk, men snarere som rekonstitutiv retorikk, altså et forsøk på befeste og forsterke og konsolidere slikt som allerede er der.
Hvis det er noe slikt prinsessen gjør med sin tale, kan vi spørre oss det klassiske retoriske spørsmålet: Er det overbevisende? Lykkes hun!?
Vel, som alltid vil det komme an på hvem man spør, og når man spør en humanistisk eller samfunnsvitenskapelig forsker som undertegnede, vil vurderingen naturligvis skje på bakgrunn av hvordan denne gruppen er «konstituert», og det er ikke til å komme utenom at vi gjerne mener at det er vår jobb å være kritisk. Det er ikke det eneste vi sikter mot, naturligvis, men om vi ikke også bedriver kritikk, synes vi nok ikke at vi gjør jobben vår.
Og det er noen åpenbare ting man kan kritisere denne talen for. Helt allment kan man anføre dette, at tillit ikke alltid er et gode. I noen tilfeller er det rett og slett ikke en god ide å være tillitsfull, og dermed er det også ikke gitt at det er så klokt å gi tilliten status som den aller høyeste verdi. Hvordan skal vi for eksempel avdekke feil og mangler, skjevheter og maktmisbruk, om vi prioriterer tillit, fellesskap og samarbeid over alt annet? Hvis vi ikke engang vurderer muligheten for at dem vi stoler på ikke alltid gjør det vi forventer av dem, da vil tilliten fort kunne slå tilbake på oss.
For å bli mer konkret, er forholdet mellom tillit og demokrati ikke helt enkelt. Tilliten er, som prinsessen peker på, en viktig forutsetning for fellesskap og problemløsning, men for at den også skal være demokratisk, må den konstitueres på en bestemt måte – nærmere bestemt slik at den gir rom til kritikk, meningsutveksling, uenighet, og så videre. Idealet om tillit kan fort bli en rutsjebane i retning konsensus: «Vi som har sånn tillit til hverandre, vi må da kunne bli enige?!» Enighet er imidlertid ikke det samme som demokrati, og i noen sammenhenger er de motsetninger. En bedre måte å forstå tilliten på er å tenke på den som en ramme av trygghet som nettopp tillater slik ting som kritikk, meningsutveksling og uenighet. Altså noe sånt som: «Vi stoler på hverandre, derfor kan vi krangle så busta fyker!» Et demokratisk fellesskap er ofte – og bør ofte være – et uenighetsfellesskap.[12] For kun der man gir rom til ulike meninger, og dermed uenighet, har man et demokrati.
Det skal også sies at nordmenn er et ganske godt eksempel på at tillit ikke alltid er et gode. I noen tilfeller er vi rett og slett for tillitsfulle. Vi stoler for eksempel på at helsemyndighetene vet hva de holder på med, enda utredninger viser at beredskapen her til lands er ganske elendig. Vi stoler på at landbruksmyndigheter og bondeorganisasjoner sørger for «verdens beste dyrevelferd», enda inspeksjoner gjentatte ganger har avdekket systematiske brudd på forskriftene. Og vi lener oss på politikernes lovnader om at norsk olje og gass er «den reneste i verden», enda olje og gass på ingen måte er rent.[13]
Når det er sagt, må enhver taler foreta et utvalg, stille inn fokus – og en epideiktisk tale som den prinsessen holdt i anledning myndighetsdagen ville blitt en fadese om den utartet til en «på den ene siden …, på den andre siden…»-affære. Dessuten har Ingrid Alexandra i bunn og grunn helt rett: Gitt hvordan verden ser ut for øvrig, ja, så er vi nordmenn faktisk «veldig heldig[e] som har fått vokse opp i et land der vi har tillit til hverandre og der vi i fellesskap prøver å finne gode løsninger». Så lenge vi husker på at tillit ikke er alt.
Ingrid Alexandras myndighetstale
Stortingspresident, Statsminister, Justitiarius, Kjære alle sammen
Jeg vil gjerne starte med å si tusen takk for denne fantastiske feiringen. Det å bli tatt imot av Torshovkorpset og jentekoret var så fint, og dere var utrolig flinke. Det var virkelig magisk å høre på Delara og Ina Svenningdal nede i tredje etasje.
Takk til alle som har bidratt til å gjøre denne kvelden til en opplevelse både for meg, og alle som er her i dag. Jeg vil også gjerne takke alle gjestene som har reist fra hele landet. Opplevelsen blir enda mer verdt når jeg har så mange å dele den med.
Jeg er veldig takknemlig for at vi får være her på Deichman i kveld. Her kommer folk dag inn og dag ut for å låne bøker, jobbe med skole, og være sosiale. Jeg har selv vært her flere ganger, og det har blitt et så fint sted.
Jeg vil veldig gjerne si takk for sist. Både til deg statsminister, til stortingspresident og justitiarius. Dere tok meg så godt imot da jeg besøkte de tre maktene i forbindelse med myndighetsdagen min. Det ble en lærerik dag, og jeg fikk møte mange fine og hyggelige mennesker.
Besøkene ble virkelig en påminnelse om hvor heldige vi er her i Norge. En påminnelse om demokratiet vårt, og det trygge styringssystemet vi har. Det vi nordmenn har bygd opp over lang tid, og som vi fortsetter å utvikle, og beskytte, hver dag.
Jeg føler meg veldig heldig som har fått vokse opp i et land der vi har tillit til hverandre, og der vi i felleskap prøver å finne gode løsninger. Løsninger som gjør at flest mulig skal ha det best mulig. Det er et prinsipp som det er viktig at vi i Norge ivaretar.
Tillit skapes ikke av enkeltpersoner, politikere eller institusjoner alene. Det skapes av oss alle – i felleskap. Det er jeg glad for at jeg deler med alle dere som er her i dag, og alle som bor i landet vårt.
Igjen vil jeg si tusen takk for gaven. Jeg ønsker alle en fortsatt god kveld. Jeg gleder meg i hvert fall.
Tusen takk!
Noter
- Billy Ehn, Orvar Löfgren & Richard Wilk, Exploring Everyday Life: Strategies for Ethnography and Cultural Analysis (Rowman & Littlefield, 2016), 1. ↑
- Se f.eks. Laurent Pernot, Epideictic Rhetoric: Questioning the Stakes of Ancient Praise (University of Chicago Press, 2015), vii. ↑
- Cristina Pepe, «(Re)discovering a Rhetorical Genre: Epideictic in Greek and Roman Antiquity», Res Rhetorica 4, nr. 1 (2017). Pepe siterer den engelske filologen E.M. Cope. ↑
- Chaïm Perelman og Lucie Olbrects-Tyteca, The New Rhetoric: A Treatise on Argumentation (The University of Notre Dame Press, 1971), 50. Boken ble opprinnelig utgitt på fransk i 1958; jeg har her oversatt fra den engelske utgaven. ↑
- Dale Sullivan, «The Epideictic Rhetoric of Science», Journal of Business and Technical Communication 5, nr. 3 (1990): 229. ↑
- Lisa Villadsen, «Speaking on Behalf of Others: Rhetorical Agency and Epideictic Functions in Official Apologies», Rhetoric Society Quarterly 38, nr. 1 (2008): 25. ↑
- Jeffrey Walker, Rhetoric and Poetics in Antiquity (Oxford University Press, 2000), 9. ↑
- Gerard Hauser, «Aristotle on Epideictic: The Formation of Public Morality», Rhetoric Society Quarterly 28, nr. 1 (1999): 5. ↑
- Eirik Vatnøy, «Leaders’ Response to Terrorism: The Role of Epideictic Rhetoric in Deliberative Democracies», Journal of Public Deliberation 11, nr. 2 (2015): 1 og 18. ↑
- Anders Johansen, Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913 (Universitetsforlaget, 2019), 17. Boken åpner slik: «Skal vi finne ut av det med hverandre, må flest mulig få komme til orde». ↑
- Begrepet konstitutiv retorikk har sitt opphav hos James Boyd White, som beskriver det som et spørsmål om “who we make ourselves in our speech and writing”, som “the art by which we address [the] possibilities … of establishing or losing community”; som “the central art by which culture and community are established, maintained, and transformed”; eller også, som et tilfelle av at vi “[make] a common world defined by a common set of mutually intelligible roles and activities.” Alle sitater fra James Boyd White, Heracles’ Bow: Essays on the Rhetoric and Poetics of the Law (University of Wisconsin Press, 1989), 107 og 28. ↑
- Se for eksempel Lars Laid Iversen, Uenighetsfelleskap: Blikk på demokratisk samhandling (Universitetsforlaget, 2014) eller Christian Kock, «Fornuftig uenighed», Rhetorica Scandinavica, no. 48: 64-83. ↑
- Jeg trekker her på mine egne, pågående, forskningsarbeider på disse tre områdene, se Kristian Bjørkdahl, «Koronakommisjonen vitner om politikkens økende nærsynthet», Morgenbladet, 23. april 2021; Kristian Bjørkdahl og Karen Lykke Syse, Live, Die, Buy, Eat: A Cultural History of Meat (Routledge, [kommer i] 2022); Kristian Bjørkdahl, «Pipe Dreams of the Nouveaux Riches: How Norway Mixed Oil and Water at Expo ’92», Culture Unbound 13, nr. 1 (2021): 114-136. ↑