Utfordringer for fagretorikken

Iben Brinch
7 november, 2022

Iben Brinch retter søkelyset mot form, estetikk og politisk korrekthet ved å hente inn grisen Gunda.

Foto: Fra filmen Gunda, fotografer: Egil Håskjold Larsen og Victor Kossakovsky

Følgende tekst er et manus til en prøveforelesning for en stilling i retorisk teori og metode ved Universitetet i Oslo. Forelesningen ble holdt av Iben Brinch 17. juni 2022 og varte i 45 minutter. Det ble også avholdt prøveforelesninger av Kristian Bjørkdahl og David Isaksen dagen før og tidligere samme dag. De to andre manuskripter er også å få lest på Kairos. Alle tre kandidater holdt prøveforelesning over følende oppgitte tema: «Du skal holde en forelesning for studenter i retorikk og språklig kommunikasjon på MA-nivå med tittelen: «Retorikken er både en tradisjonsrik og en nylig vitalisert fagdisiplin i humanistiske studier. Hva er de viktigste utfordringene i utviklingen av teori og metode i moderne retorikkforskning?»»

Kjære tilhørere. Jeg vil nå i god og klassisk skikk si litt om hva dere kan vente av denne forelesningen. Jeg vil begynne med et illustrerende eksempel i form av en analyse av en film. Eksemplet vil jeg bruke til å peke på utfordringer som dere som masterstudenter kan støte på hvis dere for eksempel ønsker å bruke retorisk teori eller metode i masteroppgaven deres. Underveis vil jeg løfte utfordringene opp og vise hvordan analysen av filmen på forskjellig vis avspeiler utfordringer som retorikkfaget og retorikkforskingen står i. Til slutt vil jeg da oppsummere og forsøke å svare på hva som er de viktigste utfordringene for utvikling av teori og metode i retorikkforskningen, slik jeg altså vurderer det.

Jeg har naturligvis ikke forberedt denne forelesningen i samme rekkefølge som jeg nå legger den frem. Jeg begynte jo med å tenke over hvor jeg – i all min idiosynkrasi og subjektivitet – mener utfordringene for utvikling av teori og metode i retorikkforskningen ligger. Jeg begynte med fasen før de fem arbeidsfasene – inventio, dispositio, elocutio, memoria og actio – den som også går under navnet intellectio, fase 0. Intellectio er lagt til parteslæren av den mindre kjente retorikeren Sulpicius Victor og peker på den kartleggende virksomheten der du skal tenke over hvem du skal snakke til og hvorfor. Den svenske retorikeren Lennart Hellspong mener det er her man analyserer den retoriske situasjonen og at den er viktig for retorikkdidaktikken.[1] Jeg forsto selvsagt at den retoriske situasjonen for denne forelesningen var en komplisert affære med både tenkte og faktiske masterstudenter som publikum og et tema som først og fremst interesserer retorikkforskere. Løsningen ble å tale til masterstudenten som forsker, for det er jo det dere også er når dere skal skrive masteroppgaver.

Heretter skrev jeg opp alle de utfordringene jeg kunne komme på, basert på mine erfaringer, mens jeg så for meg kollegaens vrange ansiktsuttrykk da hun sådde tvil om hvorvidt retorikk egentlig er et fagfelt, og skrev i vei. Først etter å ha laget en liste og forsøkt å få struktur på den, begynte jeg å lese andres utlegninger av retorikkforskningens utfordringer og aktuelle problemstillinger for å samle stoff til forelesningen. Og så gikk jeg baklengs gjennom stoffet – slik det er forskrevet av hermeneutikeren Paul Ricæur[2] for å finne det gode eksemplet på et analyseobjekt som kunne illustrere og samtidig bygge opp til mine – og andres – diagnoser av og værmeldinger for retorikkforskningens utfordringer.

Og så er vi for så vidt fremme ved der jeg ønsker å begynne.

Analyse av Gunda – stil og budskap

Eksemplet som skal illustrere utfordringer for utviklingen av teori og metode i retorikkforskningen, har jeg valgt ut etter flere parametere. Et mer korrekt ord for å velge ut eksempler etter visse parametere er heuristikk – gresk for å lete etter og undersøke.[3] Heuristikk er tett forbundet med metode og metodologi, bare at heuristikk har blitt den mindre korrekte, kanskje noe slumpende, lillesøsteren til vitenskapelig metode. Det som kan være vitenskapelig – og retorikkfaglig – er å undersøke folks heuristikker, for eksempel retorikkforskerens egen, for å finne ut hvordan mennesker går frem når de skal gjøre seg opp en mening om en sak eller når de, som masterstudenter, skal ta de første skrittene mot å finne et egnet tema, egnede teorier og metoder i tillegg til egnet materiale å analysere. Da ville vi analysere en retorisk praksis.

Dokumentarfilmen Gunda er valgt som eksempel fordi den passer til formålet og fremstillingen her i dag. Dessuten har jeg analysert den før i en annen sammenheng, så jeg gjør meg skyldig i den heuristikk som handler om å velge det som ligger lengst fremme i hukommelsen. Jeg har ikke valgt Gunda på bakgrunn av en langsommelig utvelgelsesprosess der et stort antall filmer har blitt analysert og kategorisert, slik at filmen da utgjør et representativt «utvalg» og representerer en bestemt type moderne, retorisk tekst.

Filmen Gunda er fra 2020.[4] Gunda er skapt av den russiske filmskaperen Victor Kossakovsky og produsert av norske Anita Rehoff Larsen i Sant & Usant Production. Filmen hadde premiere på Berlin International Film Festival den 23. februar 2020. Her ble den kjøpt opp av et amerikansk filmselskap – NEON – og deretter lansert i USA den 16. april samme år. Filmen er altså i høyeste grad internasjonal og har et mangfold av avsendere. Filmen har ingen verbalspråklige tekster eller tale, bare naturlig lyd. Filmingen, klippingen, rekkefølgen er altså det vi har å forholde oss til som retors «tale» eller «tekst».

Kort fortalt følger vi tre grupper gårdsdyr – purken Gunda og hennes grisunger, en gruppe høner og en gruppe kyr. Grisene befinner seg på en gård i Vestfold, mens de andre dyrene er filmet i England og Spania. Jeg skal først og fremst anlegge to retoriske perspektiver på filmen: identifisere hovedargumentet, det vi kan kalle budskapet, og undersøke hvordan filmens retoriske stil former dette budskapet. Jeg viser her den offisielle traileren.

Hva kan vi si om hvordan stilen fungerer og former innholdet?

vi blir hjulpet til å dvele ved visse deler – som for eksempel kyrne som løper i flokk i sakte film (hyperbol)
vi ledes til å sidestille ulike raser og individer gjennom den repeterende komposisjon og gjentakende bildeutsnitt (oppramsing, enumeratio)
vi møter dyrene som individer som henvender seg med sitt blikk – dyrene besjeles (altså som en trope) og de henvender seg til oss (apostrofe)
fraværet (ellipse) av mennesker i bildene gjør at vi ledes til å identifisere oss med dyrenes handlinger og følelser på den ene siden og at vi gis anledning til å forestille oss det mennesker gjør ved dyrene på den andre

Gunda tilhører sjangeren dokumentarfilm og skildrer dermed virkeligheten, og vi må kalle dette for sakprosa. Men flere forhold kompliserer dette bildet:

filmen er i sort/hvitt, virkeligheten er i farger
filmen foregår ulike steder, men gir inntrykk av å være samme sted i kraft av lyd og klipping (for eksempel regner det på samme tid hos de ulike dyrene)
filmen inneholder en scene i sakte film (da kyrne løper ut av stallen og ut på jordet), i virkeligheten kan vi ikke se noe i sakte film
filmen har et ensidig og ekskluderende perspektiv som avviker fra hvordan vi normalt ser verden: særlig iøynefallende er fraværet av mennesker

Filmen viser seg å ha et løst forhold til «virkeligheten», eller kanskje vi kan si at den skildrer en annen «virkelighet» enn den vi vanligvis ser. Vi er imidlertid ikke i tvil om at denne filmen er hensiktsorientert kommunikasjon med et tydelig budskap om menneskets problematiske forhold til dyr og at vi i bunn og grunn ikke spiser kjøtt, men tenkende og følende individer. Men det er også klart at filmen ikke påvirker oss fordi den argumenterer klart og tydelig med verbalspråk eller med bilder av grelle forhold i kjøttindustrien. Filmen påvirker først og fremst gjennom sin estetikk og narrative komposisjon.

Synsvinkelen og måten fortellingen foregår på, er imidlertid også retorisk:

vi ser et sammenhengende budskap og en fortelling (narrativ retorikk), og derfor begjærer vi slutningen – og blir opprevet (patos) og beveget da det ender dårlig!
vi identifiserer oss med «hovedpersonen» Gunda og opplever henne som heltinnen, mens motstanderen – eller skurken – er det ansiktsløse, anonyme kjøttspisende mennesket. Vi lærer at dyr er individer og at slakting er ondt (logos)
bildenes tiltalende sort-hvite estetikk gjør at vi blir sittende alle 93 minutter. Det er en form for oppvisning i stilsikkerhet og kunstnerisk kreativitet som er behagelig for tilskueren (ethos).

Øyvind Ihlen og Robert L. Heath skriver om estetikkens retoriske funksjon (godt nok i en bok om noe helt annet):

Eloquence plays to the psychology of the audience; the poet or rhetor creates an “appetite” and tries to satisfy it by using tropes and figures (Burke, 1968, 1969b). Form uses audiences’ appetites and by progressive, emergent resolution prepares the audience for the next part (or step) of each text’s theme.[5]

Hva Gunda-filmen peker på

A. … hvis dette var en masteroppgave

Da er vi fremme ved den delen av forelesningen som skal si noe om hvilke utfordringer for utvikling av retorikkforskingen som analysen av Gunda belyser. Som dere kanskje registrerte, så var det en definisjon av retorikk innbakt da jeg snakker om «hensiktsmessig kommunikasjon», og slik vil det ofte være i retoriske analyser – eller retorisk kritikk som det også kalles – at vi må gjøre oss klart hva vi mener er retorisk og så justere det i kraft av de problemene som nettopp denne analysen peker ut. Det er en kontinuerlig, teoretisk øvelse som vi aldri kommer i mål med. En retorikkforsker som skriver om et retorisk objekt som uten tvil regnes som retorisk – som for eksempel om innsettelsestaler til amerikanske presidenter – og publiserer sin artikkel i et entydig retorisk tidsskrift, trenger ikke å definere hva han eller hun mener kjennetegner retorikk og det retoriske direkte. Vedkommende kan signalere sitt syn på hva som er retorisk i kraft av de tekstene som det refereres til. Men når dere som masterstudenter skal introdusere retorikken som anvendt tilnærming i en masteroppgave, for eksempel, vil dere måtte definere retorikk og det retoriske. Selv dere på en studieretning som omhandler retorikk, må gjøre klart hvilket ståsted dere har innen retorikkfeltet og hvilke deler dere kombinerer i et i seg selv tverrfaglig forskningsfelt, og etterfølgende må dere være metodologisk konsistente i forhold til valget. Det vil si at alle deler av oppgaven – ja hele forskningsdesignet som også omhandler valget av tema og analyseobjekter – må være sammenhengende for å være valid. For eksempel kan dere ikke anvende en definisjon av retorikk som talekunst eller verbalspråklig overbevisning, og så ufortrødent gå videre å analysere hvordan stil og estetikk påvirker uten ord som tilfellet med Gunda.

Det viser seg ofte at det er forskningsobjektet sammen med forskningsspørsmålet som må gi teorien og metoden. Særlig problematisk og utfordrende kan det bli å bruke klassiske begreper på nye retoriske fenomener eller retoriske praksiser, da man fort kan komme i en situasjon der teorien anvendes på noe den ikke var ment til, eller brukes til å forklare en kontekst som den ikke har tatt høyde for. Da kan man bli beskyldt for anakronisme. Eller man kan ha begynt å blande teorier og metoder som har ulikt vitenskapsteoretisk opphav. Da kan man fort bli beskyldt for å være eklektisk. For å ikke gå i noen av fellene, eller i det minste å ha et godt tilsvar, er det å gjøre seg klart hva man mener med «retorikk» og «retorisk» viktig i nåtidens spesialiserte, vitenskapelige virkelighet.

Definisjonen som jeg anvendte i analysen av Gunda-filmen har jeg hentet fra det nye norske Fagorgan for retorikk som ble opprettet i 2021. Definisjonen avspeiler altså en form for konsensus og doxa i en moderne norsk retorikkfaglig kontekst:

Retorikk skal i fagorganets virksomhet forstås vidt, som hensiktsorientert menneskelig kommunikasjon gjennom ytringer og tekster, både som studium, forskningsfelt og praksis. Retorikk er et tverrfaglig og tverrfakultært felt, og fagorganets virksomhet skal, tross plasseringen under UHR [Universitets- og høgskolerådet] humaniora, gjenspeile dette. (Bestemmelser for Nasjonalt fagorgan for retorikk, 2021)

Jeg var selv med i prosessen, så jeg kan bevitne at det var en del diskusjoner før vi landet på denne definisjonen. Blant annet sto det først «mellommenneskelig» og ikke bare «menneskelig». Raskt ble vi enig om at retorikken også inkluderer kommunikasjonen mellom mennesker og maskiner og mellom mennesker og dyr. Dette er i seg selv kontroversielt, altså at akademikere som kjenner retorikken godt, er med på å åpne mot kommunikasjon som ikke bare er «skapt av mennesker for mennesker»; et sitat som det står i Kjeldsens bok Retorikk i vår tid.[6] Definisjonen av retorikk i fagorganets formulering åpner for det som foregår mellom kunstig intelligens og mennesker, hvilket jo er ytterst relevant i dag, og gjenstand ikke bare for diskusjoner innen forskningen på språk, kognisjon, psykologi, helse, og så videre, men også tema i litteratur for både barn og voksne. Likevel ble «menneskelig» stående, ettersom retorikken nettopp er opptatt av menneskers handlinger gjennom eller ved hjelp av eller i kraft av kommunikasjon eller det som er genuint menneskelig ved kommunikasjon. Dette gjør nettopp faget til et humanistisk fag. Gunda-filmen utforsker grensene for menneskelig kommunikasjon, men gjennom et menneskelig prisme som en estetisk velformet film.

Analysen av Gunda-filmen peker imidlertid først og fremst på at adjektivet «hensiktsorientert» ikke er fyllestgjørende for å gripe hvordan filmen får frem sitt budskap. Hadde man lagt til «formgitt» eller «skapt» for også å omfavne det kunstneriske og estetiske, kunne definisjonen ha rommet hvordan Gunda virker i kraft av hvordan den er laget og hvordan den skaper følelser og identifikasjoner underveis mens man ser den: Kanskje vi må skrive «formgitt og hensiktsorientert menneskelig kommunikasjon» i definisjonen? Her illustrerer jeg hvordan retorikkforskeren så vel som masterstudenten stadig må justere teorier og metoder etter å ha blitt informert av analyseobjekter og analyser.

B. … av utfordringer for retorikkforskningen

Mitt eksempel med analyse av Gunda-filmen viser også en annen dimensjon, nemlig om retorikkforskeren velger å benytte seg av andre retorikkforskeres nyvinninger eller ikke. For eksempel hadde det vært oppbyggelig for retorikkfeltet og dessuten kollegialt å benytte seg av teorier om visuell retorikk eller av anvisninger for retorisk analyse av film. Jeg burde kanskje til og med ha brukt den metoden som jeg selv har utviklet for å analyse film med bruk av topos-teori.[7] Jeg får øye på to utfordringer som kan forklare hvorfor jeg ikke valgte hverken Kjeldsens visuelle retorikk eller min egen topos-analyse for film. For det første ser jeg en institusjonell og utdanningspolitisk tvang om å fornye seg – som gjelder for hele akademia og også kreves av masterstudenten. Tvangen til å øke tempoet også innen det langsommelig virkende kunnskapsfeltet som vi kaller humaniora er muligvis kontraproduktivt og selvdestruktivt, i hvert fall hvis vi skal tro forskere som Henry Giroux, som har kritisert nyliberalismens ødeleggelse av høyere utdanning, særlig i en boken Neoliberalism’s War on Higher Education fra 2014.[8] En utfordring vil da bli å motstå tvangen. For det andre ser jeg en iver etter å utvide retorikkfaget raskt og vise at det kan brukes på stadig nye former for kommunikasjon. Iveren etter at retorikken skal erobre – eller kanskje gjenerobre – mer av akademia og mer av utdanningsløpet er godt begrunnet i retorikkens anvendelighet som analytisk perspektiv og didaktiske potensial for grunnleggende dannelse i kritisk tenkning og retorisk medborgerskap. Spørsmålet er om det også er kontraproduktivt og selvdestruktivt å ville for mye når retorikkforskerne er få og lærerstaben i skolen ikke har den nødvendige forståelsen for retorisk teori, metode og praksis. En utfordring er samle kreftene og kanalisere iveren.

Retorikken som fagfelt har imidlertid teori og metode tilgjengelig for å forstå sin egen situasjon – herunder sin egen trang og iver. Det er mulig å underkaste en kunnskapspraksis analyse slik Mats Rosengren gjør med forskningsfeltet som gjennom tidene har forsket på hulemalerier. Rosengren kaller dette for doxologi.[9] Da undersøker man både diskursen og forskningspraksisene som er betingelsene for hvilken kunnskap som skapes. Vi kunne som retorikere undersøke vår egen praksis for å bli klokere på den – bruke våre teorier om fronesis på oss selv. Jeg har smuglet litt doxologi inn i denne forelesningen med innledende snakk om hvordan jeg gikk frem da jeg skulle skrive denne forelesningen og om min heuristiske praksis med å velge tekst for analyse.

Den tyske kultursosiologen Andreas Reckwitz skriver i boken The Society of Singularities fra 2020 at senmoderniteten har gått inn i en fase der det singulære, som det nye, det unike, det subjektive, det artistiske har overtatt som de primære verdikriteriene vi som senmoderne individer vurderer og devaluerer oss selv og hverandre ut fra.[10] Det betyr at alle sosiale praksiser, og altså også retoriske praksiser og vitenskapelige praksiser, fungerer etter noen andre grunnprinsipper enn under moderniteten der rasjonaliteten rådet. Retorikkforskningen har et godt utgangspunkt for å studere denne senmoderniteten med sine teorier om subjektet som alltid må veie sine kommunikative muligheter opp mot tid og sted, innenfor de fungerende kollektive forestillingene og mot et konkret publikum og dets tilbøyeligheter og følelser. Retorikken har også allerede innbakt det vurderende og devaluerende basert ikke på rasjonelle forhold, men på identifikasjon og følelser.

Det er imidlertid en utfordring for retorikkforskningen å endre sin egen normativitet, for eksempel å verdsette habermasianske dialoger og den gode tonen i offentlige debatter. Man kan dog si at vi allerede er utfordret til å utvikle teori og metode i møtet med en virkelighet der rasjonalitet er erstattet av løgn og latin og avsenderne er utydelige og kollektive. Gunda er jo bare et snilt eksempel her. Det er de nye formene for retoriske ytringer og tekster og retorisk praksis som bringer retorikken inn i utvikling av teori og metode, og man kan si at utfordringene kommer helt av seg selv i en stadig mer kompleks verden. I 2020 utkom antologien Retorik og metode i Danmark, redigert av Mette Bengtsson, Kristine Marie Berg og Stefan Iversen.[11] I bokens innledning skisseres behovet for å videreutvikle retorikkforskningen metodisk, fordi «den retoriske fagligheds genstande [bliver] stadig mere diverse og komplekse.[12] Forfatterne peker på tre områder der retorikkforskningen har utviklet seg metodisk i de siste årene: 1) inndragelsen av etnografiske tilnærminger særlig for å gripe hverdagsretorikk og politiske bevegelser (her har jeg selv bidratt med å utvikle retorisk feltmetode); 2) publikums- og resepsjonsstudier av det faktiske – eller empiriske – publikum; og 3) metoder som er egnet for å utvelge, sortere og overskue store datasett og tekstkorpus, flyktige digitale tekster, algoritmer og overbevisningskraften i «big data». Alle disse metodiske utviklingsområdene har overlapp med samfunnsfaglige og mediefaglige metoder. Det som ikke nevnes i rekken, er metoder som er genuint humanistiske og som kan anvendes i forskning på det formgivende ved retorikk, det kunstnerisk-skapende, det dannende/utdannende eller subjektskapende, utviklingen av tanken, særlig den kritiske tanken, det narrative og det kreative og det singulære. Metodene er først og fremst adekvate til problemstillinger som er av generell samfunnsmessig karakter. Her må jeg jo bare legge til, i all falsk beskjedenhet, at jeg har skrevet en artikkel i antologien om hvordan skriving som metode kan anvendes til å få øye på retoriske praksiser og skapende prosesser blant annet ved å rette fokus på refleksivitet.[13]

Kanskje er retorikkforskningen som en samlet, global og tverrfaglig praksis godt i gang med å løse de fleste utfordringene? Det inntrykket kan man i hvert fall få når man leser det stort anlagte verket The Oxford Handbook of Rhetorical Studies fra 2017.[14] Redaktøren Michael J. MacDonald er ikke i tvil om at retorikkforskningen står et godt sted, der han euforisk skriver i innledningen:

[O]ne of the most remarkable trends in the humanities and social sciences in the last four decades has been the resurgence of interest in the history, theory, and practice of rhetoric as an object of serious scholarly inquiry. Far from vanishing into the «cemetery of human realities» (Gasset [1932] 1993: 177) or, at the best, surviving like a Nietzschean «concept-mummy» (Begriffs-Mumie), rhetoric has enjoyed something of a renaissance in the twentieth century, both as a subject of research and as a field of practice.[15]

Antologiens struktur kan kanskje si litt om hva MacDonald ser på som kjernen av retorikkforskningen anno 2017: Av seks deler er det bare den siste som handler om samtidig retorikk. De fem første handler om antikkens greske retorikk, antikkens romerske retorikk, middelalderretorikk, renessansens retorikk og tidlig moderne pluss opplysningstidens retorikk. Skal man ta boken som et uttrykk for en internasjonal trend innen retorikkforskningen, så har vi her i Skandinavia en utfordring fordi vi uforholdsmessig forsker mest på samtidens retorikk. Men kanskje vi ikke skal tenke at vi skal speile oss i internasjonal retorikkforskning, men supplere den med studier av vår nordiske kultur og særegne politiske og utdanningsmessige praksiser?

C. … av andre utfordringer

Dette bringer meg tilbake Gunda-filmen igjen, for en analyse av en film som Gunda vil i en masteroppgave kunne brukes til å vise hvordan man ved hjelp av retoriske begreper og analysemetoder kan oppøve kritisk tenkning om komplekse tekster og retoriske praksiser. Videre kunne dette brukes til å skissere et opplegg for undervisning i kritisk tenkning i skolen. Men å bruke Gunda som eksempel overfor studenter – og kanskje også elever – peker på nok en utfordring som retorikkfaget står overfor. Våre eksempler er nemlig retoriske i seg selv og inneholder identitetspolitiske identifikasjonspunkter. I en moderne kontekst overfor moderne ungdom kan tekstene rett og slett krenke og føre til splittelse og konflikt i undervisningsrommet! Jeg fikk erfare Gundas sprengkraft da jeg brukte filmen i undervisningen av to andre grupper masterstudenter: en gruppe journaliststudenter og en gruppe studenter i norskdidaktikk. I begge gruppene var det innholdet i filmen – altså budskapet – som engasjerte og brakte sinnene i kok. Det ble fort en avsporing fra å analysere og si noe generelt om retorikk. Retorikkforskningen har altså en utfordring når det gjelder saker vi setter på dagsordenen. En retorikers og retorikkforskers ethos skapes, gjenskapes, bekreftes, befestes, tydeliggjøres, synliggjøres gjennom det å tale og skrive om noe. Cicero understreker at skjønt valget av sak ikke er et spørsmål om retorikk i streng forstand, så er det like fullt helt sentralt. Innholdet «er saktens viktig og mest jamgodt med sjela i kroppen», skriver han.[16] Det ligger en viktig etisk utfordring for den enkelte og for hele faget i valget av eksempler og temaområder. Utfordringen må tas fordi det reiser spørsmålet om hvem vi er og hvordan vi kan være gode: Gode undervisere, gode forskere, gode borgere. Det gode innen den retoriske situasjonen er ikke bare det effektivt overbevisende, men også det kloke, ekte følte og velmente.

Svar på spørsmålet

Da er vi fremme ved begynnelsen, nemlig der jeg begynte å arbeide med prøveforelesningen og startet med å liste opp utfordringer før jeg satte i gang med å finne eksempler og en struktur på forelesningen. Listen så slik ut som et svar på spørsmålet «Hva er de viktigste utfordringene i utviklingen av teori og metode i moderne retorikkforskning?». For meg ser de ut til å falle i tre kategorier, nemlig

situasjonen retorikkfeltet står i, fagets beskaffenhet eller indre liv og fagets potensialer. Jeg tar dem i tur og orden.

Situasjonen retorikkforskningen står i

De institusjonelle rammene begrenser og standardiserer retorikkens virkeområde.
Tilgrensende og konkurrendende fagfelt som krever at det retoriske fagfeltet hele tiden markerer sitt område (spesialisering møter posisjonering).
De økende kravene om ny forskning og raskt tempo innen akademia.
(Natur-)vitenskapeliggjøring av humaniora (og også av samfunnsvitenskapene)
Standardisering av normer for akademiske tekster som begrenser retorikerens muligheter for å anvende form retorisk og til å utvikle nye teorier.
Lite plass for praksisorienterte og normative forskningsfelter.
Lokalt: Norske læreplaner om bruk av retorisk analyse og kritisk tenkning utfordrer retorikkfeltet til å prioritere forskning på utdanning og etterutdanningen av lærere og til å forske intensivt på retorikkdidaktikk.

Retorikkens egenart og indre liv

Retorikkens antikke begreper og lange tradisjon er ikke lett å håndtere i møtet med nye former for retorikk og retoriske praksiser.
Vi skal i god vitenskapelig ånd bevare, tilpasse og utvikle våre teorier og metoder hele tiden, men det er vanskelig å få oversikt over hva som skjer på et stort, tverrfaglig og internasjonalt forskingsfelt. Dertil er vi få og utålmodige.
Retorikkforskningen har en normativ ontologi som har røtter dels i antikkens dydstenkning og dels i modernitetens kultur som verdsetter generalisering, typifisering og rasjonalisering (Reckwitz 2020). Utfordringen er å finne de sidene ved retorikken som kan møte senmodernitetens kulturelle virkelighet og singulære verdisettelsespraksis.
Retorikken har et eget svar på hva som er «god» forskning som handler om at man har anvendt sin praktiske kunnskap godt og med gode hensikter.

Retorikkforskningens potensialer

Å finne en retning som et lite, nasjonalt forskningsfelt som kan supplere den internasjonale forskningen. Kanskje vår nordiske særhet er vår retning?
Samtiden preges av høy grad av verdi- og identitetspolitikk identifikasjon hos publikum. «Saker» som er innbakt i forskningsobjektet kan forstyrre formidlingen, men det kan også anvendes for å etablere forskerens etos og forskningsfeltets etos. Hvilke saker «er» jeg og vi?
At retorikk også er formgiving og at denne formgivingen er vanskelig å få undersøkt og vitenskapeliggjort. Form og formgiving er underbelyste retoriske praksiser, heri ligger det muligheter.
At retorikken er teori og praksis: Men kanskje løsningen på mange av utfordringene for retorikkforskningen ligger i å undersøke praksis nøyere med bruk av teori? Vi kan jo starte med oss selv som et doxologisk prosjekt – hvordan utvikler vi vår kunnskap gjennom vår praksis?
Forskning på praksis krever at vi anvender metoder som i dag har mindre autoritet som gangbare vitenskapelige metoder – etnografiske tilnærminger, refleksive praktiske tilnærminger, autoetnografi, litterær analyse osv. Vi er allerede i gang med å revitalisere fronetisk, retorisk forskning – la oss fortsette.

Hvilke er da de viktigste av disse utfordringene? Jeg finner ikke et objektivt svar på dette, men et subjektivt ett: For meg er det viktigste å benytte fagets potensialer til å løse de situasjonelle utfordringene. Og et stort potensial ligger i utfordringen med å undersøke form og skapende praksis, herunder vår egen doxologi som skapere av retorisk teori og metode og våre undervisningspraksiser. Hvis vi dertil setter oss fore å undersøke senmodernitetens singulære praksiser, herunder retoriske praksiser som skal få individer til å skille seg ut, så er vi godt med og har rike muligheter for å justere, videreutvikle og nyutvikle retorisk teori og metode.

Ironisk nok stiller jeg meg med mine forslag på linje med en av den moderne retorikkens grand old – og hvite – men her i en pride-tid. I 1996, altså for litt over 25 år siden, skrev Loyd F. Bitzer – forfatteren til den moderne klassiske artikkelen «The Rhetorical Situation» – om det han den gang så som «fremtidens» utfordringer for retorikken i en publikasjon i kjølvannet på en stor, amerikansk konferanse om retorikk:

First, I would recommend that we take pains to identify and define rhetorical practice rather than some «rhetorical phenomenon» such as belief or persuasion or influence or figuration. Rhetorical practice is, I think, the fundamental object of our professional concern, the focus of criticism, and the reality-check for theory construction.[17]

Konklusjonen blir vel at det er 25-års jubileum for de synspunktene som jeg fremsetter i dag, men det er jo heller ikke dårlig å ha noe å feire.

[1] Janne Lindquist, Klassisk retorik för vår tid (Frederiksberg: Studentlitteratur, 2016), 85.

[2] Paul Ricœur, A Ricoeur Reader: Reflection and Imagination (North York: University of Toronto Press, 1991).

[3] Karl Halvor Teigen, «Heuristikk», Store norske leksikon, 2021. https://snl.no/heuristikk. 16.06.2022.

[4] Viktor Kossakovsky (regissør), Gunda. Sant og Usant Production, 2020. Trailer: https://www.gunda.movie/

[5] Øyvind Ihlen og Robert L. Heath, The Handbook of Organizational Rhetoric and Communication (New York: Wiley, 2018), 6.

[6] Jens Kjeldsen, Retorikk i vår tid: En innføring i moderne retorisk teori (Oslo: Scandinavian Academic Press, 2015).

[7] Iben Brinch Jørgensen, «Brokete bilder av byer: En toposanalyse av tre omdømmefilmer», Rhetorica Scandinavica 69, (2015): 8-26.

[8] Henry Giroux, Neoliberalism’s War on Higher Education (Chicago: Haymarket Books, 2014).

[9] Mats Rosengren, Doxologi: En essä om kunskap (Retorikforlaget, 2008); Mats Rosengren, «On Creation, Cave Art and Perception: A Doxological Approach», Thesis Eleven 90, nr. 1 (2007): 79–96. https://doi.org/10.1177/0725513607079258

[10] Andreas Reckwitz, The Society of Singularities (London: Polity Press, 2020).

[11] Mette Bengtsson, Kristine Marie Berg og Stefan Iversen, red., Retorik og metode (Frederiksberg: Samfundslitteratur, 2020).

[12] Bengtsson m.fl., Retorik og metode,. 10.

[13] Iben Brinch Jørgensen, «Skrivning som metode», i Retorik og metode¸ red. Mette Bengtsson, Kristine Marie Berg og Stefan Iversen (Frederiksberg: Samfundslitteratur, 2020), 281-301.

[14] Michael J. MacDonald, red. The Oxford Handbook of Rhetorical Studies (Oxford: Oxford University Press, 2017).

[15] MacDonald, The Oxford Handbook of Rhetorical Studies, 1.

[16] Cicero, Retorikk og filosofi: Eit brev til Brutus: Samtalar om filosofi, oversatt av Hermund Slaattelid (Oslo: Samlaget,1995), 31.

[17] Lloyd Bitzer, «Rhetoric’s Prospects: Past and Future», i Making and Unmaking the Prospects for Rhetoric, red. Theresa Enos and Richard McNabb (New York: Routledge, 1996).