Uttrykksprinsippet og den offentlige debatt

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Debatt er meningsbryting. De involverte gir argumenter for sitt standpunkt, lytter til motpartens argumenter og svarer på kritikk og motargumenter. Men det er nå bare min mening...

Jeg behøver ikke give nogen argumenter eller redegøre for, hvorfor jeg mener det jeg gør, og især ikke til dig.

Men hallo, jag vill inte ha en massor av «åsikter», allt jag vill är att hjälpa. Jag är pensionär, så min inkomst är ingen höjdare, men mitt hjärta är på rätt ställe. Jag tror att jag kan sätta mig själv i andras skor och föreställa mig hur det känns att behöva lämna allt, förlora allt. Jag kom bara med ett erbjudande och om du inte har något att donera, behöver du inte uttrycka åsikter om det. Håll tyst bara. Detta har ingen politisk sida.

Dette er to typiske innlegg fra debatter på Facebook. Nærmere bestemt er det to innlegg i de skandinaviske Facebook-debattene om den syriske flyktningkrisen, som har vært tema for doktoravhandlingen min.[1] I utgangspunktet skulle jeg studere kommentarfelt i sosiale medier som én av mange arenaer hvor offentlig debatt om innvandring finner sted. Det ble imidlertid raskt klart for meg at «offentlig debatt» ikke er et dekkende begrep for å beskrive interaksjonen som utspiller seg i disse kommentarfeltene. Ikke bare utfører ytringene andre funksjoner enn å argumentere, mange av dem – de to overfor inkludert – motsetter seg aktivt det vi vanligvis forbinder med offentlig debatt.

Offentlig debatt forstås gjerne som deliberasjon, som avveiing av argumenter for og mot fremtidig handling. Deliberasjonsprinsippet innebærer at samtalepartnerne nærmer seg hverandre gjennom argumentasjon for og mot et gitt standpunkt. Meningsbrytingen tjener til at vi får belyst alle sider av en gitt sak, slik at vi kan foreta informerte valg. Dette betyr ikke at samtalepartnerne må bevege seg i retning av enighet om hva som er det beste valget, slik det ofte fremholdes i en habermasiansk tradisjon, der deliberasjon er ensbetydende med demokratisk fremforhandlet konsensus. Snarere er målet med debatten det den danske retorikkprofessoren Christian Kock kaller «fornuftig uenighet».

Uenighet – også ved utgangen av debatten – er ønskelig, fordi politisk retorikk er praktisk argumentasjon om fremtidige valg. Valg vil nødvendigvis involvere motstridende synspunkt, interesser og verdier. Derfor vil det ikke bare være praktisk umulig å få alle til å bli enige, det vil også være uheldig for den som forsøker å bli opplyst av debatten. Vanligvis vil det finnes gode argumenter både for og mot et forslag, og ideelt sett skal debatten tjene til at disse argumentene brynes mot hverandre, slik at enhver kan veie dem opp mot hverandre og gjøre sitt valg basert på dette.

For at uenigheten skal være fornuftig, er det visse kriterier argumentene bør etterleve: De skal være riktige, relevante og vektige, og deltakerne i debatten forventes å gi adekvate svar (svar som er riktige, relevante og vektige) på motargumenter og kritikk.[2] Slik innebærer et deliberasjonsprinsipp at samtalepartnerne tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon og forsøker å være sannferdige i sin behandling av saken. Dette gjør de ved å basere seg på rettvisende og relevant kunnskap, og ved å benytte seg av «fornuftige» argumenter – det vil si slike som kan aksepteres av flere enn en selv.

Tenk nå på de to ytringene sitert innledningsvis. Hvordan fungerer de som innlegg i en debatt? I den første uttalelsen fraskriver avsenderen seg alle forpliktelser til argumentasjon – jeg behøver ikke argumentere, sier denne avsenderen helt eksplisitt. I den andre er det på sett og vis motsatt; her sanksjoneres andre for at de bedriver argumentasjon, og for dermed å politisere saken. Mens det første innlegget fremmer en forståelse av offentlig debatt hvor argumenter ikke er påkrevd, fremmer det andre en forståelse av argumentasjon som illegitimt. Begge fremmer en forståelse av offentlig debatt som står i direkte motsetning til deliberasjonsprinsippet, som innebærer at man gir argumenter for hvorfor man mener som man gjør – og der debatt nødvendigvis involverer «en massor av åsikter».

 

«Men det er nå bare min mening…»

De to ytringene overfor kan forstås som uttrykk for et konkurrerende kommunikasjonsideal, som jeg vil kalle «uttrykksprinsippet». Ifølge dette kommunikasjonsidealet er argumentasjon verken påkrevd eller legitimt. Dette idealet antar tvert imot at ens ytringer først og fremst skal gi uttrykk for ens oppriktige følelser og overbevisninger, og at de dermed blir et uttrykk for hvem man er. Derfor behøver man ikke gi argumenter. Man bør heller ikke kritisere andres ytringer – for det er det samme som å angripe deres person.

For å forstå bedre hvordan uttrykksprinsippet som kommunikasjonsideal arter seg, kan vi først se på ytterligere tre eksempler – denne gangen fra norske avisers debattspalter:

Personlig synes jeg det gode liv er et liv fritt for prangende reklameplakater hvor enn jeg snur meg. Men det er nå bare min mening. (Aftenposten, «Tagging er del av det gode byliv», 22.01.2008)

Å konfirmere seg som 15-åring er bare tull! Men det er nå bare min mening. (Aftenposten, «Konfirmasjonen burde utsettes til man er 18», 12.06.2016)

Det er mange som kjøper pels nå for tiden. Jeg forstår meg ikke helt på det. Det er jo ikke særlig kaldt ute nå, uansett om det er vinter. Folk vil bare virke kule med pels, men jeg synes det virker helt patetisk. Det er bare min mening. (Stavanger Aftenblad, «Ikke kjøp pels», 19.01.2012)

De tre sitatene har én ting til felles, nemlig understrekingen av at det som ytres «bare er min mening». Med dette signaliserer avsenderen at ytringen ikke skal leses som et innlegg i en debatt, men snarere som et uttrykk for en personlig mening. Slik inviterer ikke ytringen til debatt, og avsenderen fraskriver seg forpliktelser til å svare på kritikk og motargumentasjon. Samtidig fremsettes ytringen i en kommunikasjonskontekst – i debattspaltene – der avsenderen forplikter seg til å argumentere, og til å svare på kritikk og motargumentasjon. Slik antyder denne ene, lille setningen – «det er nå bare min mening» – et uttrykksprinsipp der offentlig debatt ikke innebærer meningsutveksling, men snarere meningsfremvisning.

 

Avvisning av argumentasjon

Man gjenkjenner uttrykksprinsippet i ytringer som fremsetter ubegrunnede påstander og avskjærer mulige motargumenter, ved å understreke at det som ytres, ikke er et innlegg i debatten, men «bare min mening». Så langt har vi sett dette forekomme i ytringer fra «vanlige» folk i kommentarfelt i sosiale medier og i leserinnlegg i avisene. Men uttrykksprinsippet er mer utbredt enn som så. Dette er en uttalelse fra Donald Trump, på Fox News, i forbindelse med britenes folkeavstemming om Brexit:

I think the migration has been a horrible thing for Europe. A lot of that was pushed by the EU. I would say that they’re better off without it personally, but I’m not making that as a recommendation – just my feeling (Fox News, 05.06.2016).

Trump understreker at hans uttalelse – fremsatt offentlig av en amerikansk presidentkandidat – ikke skal forstås som en tilråding om fremtidig handling. Det er bare hans personlige følelse – og en følelse kan man, som kjent, ikke opponere mot. Når man fremmer et standpunkt i det offentlige rom er det imidlertid ikke lenger «bare en følelse». Det er en offentlig mening som man, ifølge et deliberasjonsprinsipp, må gi argumenter for og forsvare mot kritikk og motargumenter.

Vi har nå sett en del eksempler på hvordan uttrykksprinsippet utspiller seg retorisk. Vi har sett det utspille seg i debatter i sosiale medier, i avisspaltene og i Det hvite hus. Forventningen til debatt som meningsfremvisning, snarere enn meningsutveksling synes å bre om seg. Hvordan skal vi forstå dette retorisk?

Jeg mener det er nærliggende å knytte det til begrepene «moralsk relativisme» og «autentisitet», slik de har blitt forstått som uttrykk for en postmoderne individualisme. Som blant annet Anthony Giddens og Zygmunt Bauman har beskrevet, karakteriseres postmoderne samfunn av at hierarkiske institusjoner og strenge sosiale normer får mindre betydning, mens individets selvutfoldelse, livsstil og livskvalitet blir viktigere.[3] Menneskene i postmoderne samfunn har større mulighet til å utvikle individuelle identiteter løsrevet fra tradisjonelle gruppeidentiteter, som det religiøse fellesskapet, klassen, familien, partiet, og så videre. Ettersom hver enkelt står fritt til å utfolde seg slik man ønsker, og til å endre livsstil og identitet som man måtte ønske, opplever mennesker i postmoderne samfunn kontinuerlig ambivalens og usikkerhet. Slik har det også blitt skapt et behov for konstant selvpresentasjon i søken etter andes bekreftelse – og i søken etter ens «sanne» identitet.

Mens mange har diskutert utviklingen av en utbredt individualisme i vestlige samfunn som et forfall i vår moral,[4] argumenterer Charles Taylor, i boken The Ethics of Autenticity, for at dette ikke bør forstås som et tap av moral, men snarere som en ny moralsk visjon: Det moralske idealet om å være «tro mot seg selv» har fått nytt innhold, nemlig som et ideal om «autentisitet».[5] Autentisitetsidealet innebærer en moralsk forpliktelse til å være ens sanne jeg og søke selvrealisering, uavhengig av hva andre i samfunnet måte mene om ens valg av livsførsel.

Som et moralsk ideal er autentisitet fundert i det Allan Bloom, i en kritikk av amerikanske universiteter – og samfunnet mer generelt – har kalt en «moralsk relativisme».[6] Moralsk relativisme innebærer at det ikke eksisterer moralske standarder som man kan vurdere andres levesett etter: Det er kun individet som kan avgjøre hva som er moralsk rett for ham eller henne. Det eksisterer ikke standarder for hva som er godt og ondt, og følgelig er det umulig å kritisere andres livsførsel.

Et kommunikasjonsideal fundert i et ideal om autentisitet – det jeg kaller «uttrykksprinsippet» – innebærer dermed at man med rette kan frasi seg alle forpliktelser til argumentasjon og frabe seg andres synspunkter og argumenter. Faktisk vil argumentasjon og kritikk være illegitimt. Ens ytringer gir uttrykk for hvem man er, og det er gjennom disse uttrykkene at individet realiserer seg selv. Det fins ingen standarder for hva som er godt, og dermed er det umulig å kritisere andres livsførsel. Det er også illegitimt. Å komme med motargumenter og kritikk er å blande seg inn andres mulighet til selvrealisering. Å kritisere andres valg er å hindre dem fra å være og uttrykke sitt autentiske selv.

I debattene jeg undersøker i avhandlingen min, gir dette seg utslag i en rekke ytringer som sanksjonerer det som, ifølge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon, for å være personangrep. Her er ett av flere eksempler fra disse Facebook-debattene[7]:

A: Vad görs för oss här hemma?? När ska man börja skänka pengar till oss som är sjuka eller fattiga här hemma??

B: Alla som bor i Sverige har möjlighet att få något slags bidrag, ingen behöver dö här om de inte vill. Och ingen tvingar dig att skänka pengar till flyktingarna, du är välkommen att hjälpa alla de fattiga svenskarna som inte kan överleva på sina bidrag.

A: Jag är själv sjuk och får inte himla mycket i bidrag. Jag har en kronisk sjukdom. Och nej, jag kommer inte att skänka pengar till dem. De flesta av de pengar jag får, spenderar jag på mina läkemedel, och de är fan inte billiga, att leva av 1000 kr om månaden är fan inte roligt.

B: Jag är ledsen att höra att du är sjuk. Om du har en kronisk sjukdom är du aldrig skyldig att betala fullt pris för läkemedlet. Att du bara får 1000 att leva av låter lite fel, med tanke på att de som lever på en minsta existensnivå har mer än 3000. I så fall har du ett hem, mat och antagligen internet. Och du tycker att vi borde donera pengar till dig när det är många flyktingar som dör varje dag.

A: Det var inte så jag menade, men varför ska jag skänka mina pengar när jag behöver dem för mig själv? Alla har sin egen uppfattning, det betyder inte att DU måste hoppa på mig.

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever imidlertid dette som et personangrep («hoppa på mig»). Han eller hun formulerer også det som er det sentrale i et uttrykksprinsipp, nemlig at alle har «sin egen» oppfatning, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Som et kommunikasjonsideal innebærer uttrykksprinsippet at enhver er berettiget til å uttrykke sitt autentiske selv, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi det er å hindre andre i å uttrykke seg selv. Heller enn å gi, lytte til og besvare argumenter, nødvendiggjør uttrykksprinsippet avvisning av argumenter på to måter: For det første kan man ikke kreve av noen at de skal gi argumenter for sine standpunkter, fordi disse standpunktene er uttrykk for hva de genuint føler og mener – de er uttrykk for hvem de virkelig er. For det andre blir kritikk og motargumentasjon illegitimt, fordi dette innebærer at man blander seg inn i andres livsførsel og dermed står i veien for hans eller hennes mulighet til å leve et sant og autentisk liv. Den som sier imot, krenker individets muligheter til selvrealisering og selvutfoldelse. Som en konsekvens blir det som ifølge et deliberasjonsprinsipp ville være legitim kritikk, kunne oppleves som et fiendtlig angrep på ens person.

Slik sett er det ikke overraskende at mange som deltar i offentlige debatter, uttrykker frustrasjon og sinne når de blir motsagt. Uttrykksprinsippet tilbyr oss en måte å forstå hvordan kritikk av ens ytringer kan oppleves som en krenkelse. At man føler seg krenket og påkaller ytringsfriheten i møte med motsigelser, er en konsekvens av dette fremvoksende kommunikasjonsidealet – og av den særlige forståelsen av ytringsfriheten som det nødvendiggjør.

 

Retten til å ytre seg uten å bli motsagt

Med uttrykksprinsippet får nemlig ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet må forstås som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv, og som en krenkelse av ytringsfriheten.

Et illustrerende eksempel er Sylvi Listhaugs uttalelser i kjølvannet av det kontroversielle Facebook-innlegget som førte til hennes avgang som justisminister. Etter massiv kritikk for innholdet i innlegget, fremført både av Arbeiderpartiet og en rekke andre partier og aktører, valgte Listhaug å trekke seg fra stillingen. På sin egen Facebook-vegg beskrev hun kritikken som en «heksejakt» på henne og et angrep på ytringsfriheten – begge anført av Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre:

Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt, hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid.

På pressekonferansen like etter beskrev hun kritikken som et forsøk på «knebling», og sitt eget valg om å forlate ministerposten som den eneste måten å fortsette å kjempe for ytringsfriheten:

For meg så er dette rett og slett et valg som er riktig av hensyn til meg selv, av hensyn til landet, av hensyn til partiet. Og fordi jeg mener at ytringsfriheten er så viktig. Og jeg ser at Arbeiderpartiet og flere andre nå prøver å kneble en viktig debatt. At de ønsker at jeg skal bli brakt til taushet.

Men var Listhaug kneblet? Hvis kritikken mot Listhaugs Facebook-innlegg truer ytringsfriheten, må ytringsfrihet i dette tilfellet innebære retten til å ytre seg uten å bli motsagt og kritisert. Å være «kneblet» må da bety at motstand og kritikk oppleves som krenkende og ikke hører hjemme i den offentlige debatt. Å bli utsatt for «en heksejakt» betyr at kritikk av ytringer oppleves som utilbørlige personangrep. Slik forutsetter Listhaugs uttalelser et uttrykksprinsipp, der den offentlige debatt forstås som et sted for fremvisning av egne meninger, og ytringsfriheten trekkes frem som et skydd mot andres motsvar.

 

En deliberativ motoffensiv?

Ut fra et uttrykksprinsipp blir både argumentasjon og kritikk av argumentasjon meningsløst fordi alle har sin egen mening. Denne meningen er et uttrykk for ens «autentiske» selv, og det fins derfor ingen – verken epistemiske eller moralske – standarder man kan vurdere andres utsagt etter.

Konsekvensen av dette kommunikasjonsidealet er at vi får mindre reell debatt, hvor ulike standpunkter brynes mot hverandre. I stedet får vi flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som derfor verken kan motsies eller diskuteres.

Dette er et problem ikke bare for de som faktisk ønsker å debattere på saklig vis, det er også et demokratisk problem. Den offentlige debatten skal ikke bare tjene til at samtalepartnerne får vist frem sitt standpunkt, men til at de som er tilskuere til debatten, får et rikere og dypere grunnlag for å foreta veloverveide valg. Får vi mindre reell debatt, der motstridende meninger begrunnes og kritiseres, får vi også de offentlige sakene dårligere belyst og må treffe valg på et grunnere grunnlag.

Samtidig som mange av debattene som finner sted i dagens offentlighet, foregår i tråd med et deliberasjonsprinsipp, vitner mine eksempler om at uttrykksprinsippet brer om seg – både blant vanlige folk og politiske ledere. Vi retorikere har dermed en stor og viktig oppgave foran oss. Det store spørsmålet, som trenger en virkelig saklig bred og faglig debatt, er: Hvordan kan vi dyrke frem en deliberativ motoffensiv?

 

  1. Begge eksemplene er fra kommentarfeltdebatter på Facebook: Det første eksemplett er fra Berlingskes Facebook-post «Støjberg vil stramme skruen om uønskede udlændinge» (26.01.16), det andre fra Aftonbladets Facebook-post «Vi hjälper – så kan du bidra i katastrofen» (03.09.15).
  2. For en utgreing av disse kriteriene, se Christian Kock, «For Deliberative Disagreement: Its Venues, Varieties and Values», Paradigmi, Rivista di critica filosofica, 3 (2018): 477-498.
  3. Se Zygmunt Bauman, Liquid Modernity (Cambridge: Polity Press, 2000) og Liquid Life (Cambridge: Polity Press, 2005), samt Anthony Giddens, Modernity and Self Identity: Self and Society in the Late Modern Age (Stanford: Stanford University Press, 1991).
  4. Se for eksempel Daniel Bell, The Cultural Contradictions of Capitalism (London: Heinemann, 1976) eller Christopher Lasch, The Culture of Narcissism: American Life in an Age of Diminishing Expectations (New York: Norton,1991)
  5. Charles Taylor, The Ethics of Authenticity (Cambridge: Harvard University Press, 1991).
  6. Allan Bloom, The Closing of the American Mind: How Higher Education Has Failed Democracy and Impoverished the Souls of Today’s Students (New York: Simon & Schuster, 1988).
  7. Eksempelet er fra kommentarfeltet under Aftonbladets Facebook-post «Vi hjälper – så kan du bidra i katastrofen» (03.09.15).