Når studentene mine skal gjøre en retorisk analyse, spør de gjerne etter en mal. De har lært på skolen at analysen skal svare på bestemte spørsmål om teksten i en gitt rekkefølge, og at man på den måten kan utlede om retorikken er vellykket eller ikke. Også på universitetet inneholder noen av lærebøkene deres slike analysemaler, som gjerne er orientert mot etos, logos, patos og de fem forarbeidsfasene.
Et stykke på vei er malene nyttige. De hjelper studentene til å tenke gjennom hvordan en tekst skaper mening i en gitt situasjon, og de kan få dem til å oppdage aspekter ved teksten som de ellers ville oversett. Samtidig er det ikke til å komme forbi at analysemalen til en viss grad lukker teksten for leseren. Analytikeren risikerer å skrive masse som ikke er relevant for problemstillingen, og samtidig gå glipp av det aller mest unike og interessante ved teksten fordi det ligger på siden av det malen stiller direkte spørsmål om. Derfor advarer jeg studentene mot å følge maler ukritisk og ber dem isteden ha et mer åpent blikk for tekstens retoriske kvaliteter. Men hvordan skal man da gå fram?
Antologien Retorik og metode peker mot noen gode svar. Boka er redigert av Mette Bengtsson, Kristine Marie Berg og Stefan Iversen og inneholder bidrag fra 18 skandinaviske retorikkforskere. Forfatterne ønsker å vise et bredt spekter av mulige fremgangsmåter i forskning på retorisk kommunikasjon, med et særlig blikk for moderne tekstsjangre og kontekster. Ikke minst demonstrerer boka at retorikkforskning ikke behøver å ha den tradisjonelle teksten i sentrum, men like gjerne kan undersøke hvordan retorikk skapes og fortolkes i praksis. Da er vi iallfall langt forbi skolebøkenes analysemal.
Boka er ryddig disponert, med fire overordna seksjoner som hver presenterer tre forskjellige metoder. Den første seksjonen tar for seg tekstnære analysemetoder, den andre viser ulike former for resepsjonsstudier, den tredje ser spesifikt på digitale tekster og analyseverktøy, og den fjerde presenterer metoder der forskeren er til stede i felten. Til sammen favner kapitlene dermed bredt, samtidig som redaktørene er bevisst på at de ikke tilbyr noen uttømmende verktøykasse.
Hvert kapittel starter med å plassere den aktuelle metoden i en vitenskapsteoretisk kontekst, før forfatteren foreslår en generell fremgangsmåte og illustrerer med et konkret analyseeksempel. Den store utfordringen er da å være detaljert nok i analysen til at leseren kan overføre de konkrete analysegrepene til andre prosjekter, uten at kapitlene eser ut og blir altfor lange. Mange av kapitlene løser dette ved å gi sammendrag av tidligere publiserte analyser, som jo har den fordelen at man kan gå til primærkilden for å se i detalj hvordan analysen egentlig er utført. Likevel setter jeg størst pris på de innslagene som presenterer ny empiri, for der tvinges forfatteren i størst grad til å gjøre hele resonnementet sitt eksplisitt.
Boka åpner nettopp med et slikt kapittel, nemlig Stefan Iversen og Lisa Storm Villadsens presentasjon av nærlesning som metode, illustrert ved en analyse av statsminister Mette Fredriksens unnskyldningstale til barnehjemsbarn som har blitt dårlig behandlet. Kapittelet er på mange måter en grunnstein for resten av boka, for flere av de andre kapitlene nevner at deres metoder med fordel kan suppleres med tradisjonell nærlesning. Det er også hit fortvilte studenter vil vende seg i håp om å forstå noe mer enn hva analysemalen deres kan frambringe. Iversen og Villadsens råd er å rette oppmerksomheten «mod tekstens kontekster, mod tekstens enkelte dele og mod et samlet greb om teksten» (s. 36-37, kursivert i originalen). Kapittelet forutsetter imidlertid en leser som på forhånd kjenner de språklige kategoriene man kan bruke til å beskrive hvordan en tekst er satt sammen. Mer uerfarne lesere må dermed finne verktøykassa si et annet sted (og dermed kommer kanskje lærebøkenes analysemaler til nytte likevel). Selve analysen er likevel forbilledlig. Det er lett å følge resonnementet, og analysen har et tydelig poeng, slik at leseren forstår hva som var vitsen med å nærlese: Gjennom en strategisk bruk av utsettelsesfigurer fremhever talen ikke bare selve unnskyldningen, men også unnskylderen selv.
Rasmus Rønlev følger opp med et viktig kapittel om tekstlig-intertekstlig analyse, altså hvordan man kan analysere de skriftlige responser som en gitt tekst fører til, for eksempel i kommentarfelt på sosiale medier. Eksempelet hans viser hvordan Berlingskes lesere på Facebook reagerer på en kontroversiell kommentarartikkel som hevder at visse innvandrertette steder i Nordsjælland er blitt en «utryghedsghetto». Det er i seg selv et utmerket analyseprosjekt, for både i retorikken og i medieforskningen ser vi altfor sjelden at slike tekster og debatter underlegges en kvalitativ analyse, til tross for at de er svært mye lest og må kunne antas å ha stor påvirkningskraft. Derfor skulle jeg også ønske at selve analysen av kommentarene hadde fått mer plass enn en drøy side i kapittelet. Gjennom eksempler overbeviser Rønlev om at leserne går i skyttergravene og fyrer løs med mer eller mindre belagte påstander om hvorvidt Berlingskes journalist beskriver situasjonen korrekt eller ikke. Som leser blir jeg likevel sittende og lure på: Var det ingen som hadde en mer konstruktiv tilnærming i kommentarfeltet? Var det ingen som prøvde å gi en alternativ forklaring på forholdene, eller som foreslo tiltak for å løse problemene? Jeg skulle altså ønske at analysen hadde gått litt grundigere inn på det Rønlev kaller «det deliberative mellemspor» (s. 63), og utarbeidet en enda dypere forståelse av hvordan ulike typer argumenter favoriseres og marginaliseres i kommentarfeltet. Her kan vi kanskje vente oss en oppfølgingsartikkel fra Rønlev? Materialet legger iallfall til rette for det.
Det siste kapittelet i nærlesningsseksjonen er skrevet av Rasmus Kjærgaard Rasmussen og Sine Nørholm Just. De argumenterer i utgangspunktet overbevisende for at retorisk analyse av politiske policydokumenter kan vise hvordan politiske realiteter til dels konstrueres gjennom tekst: «[H]vor politiske dokumentstudier og andre samfundsvidenskabelige tilgange til dokumenternes rolle i beslutningsprocessen er mest optagede af, hvad dokumenterne betyder for beslutningerne, er retorikkens force at belyse, hvordan dokumenterne påvirker processen» (s. 72). Dette skillet mellom hva og hvordan kommer likevel ikke krystallklart fram i analyseeksempelet, som gjelder beslutningen om Danmarks deltakelse i Irak-krigen i 2003. Forfatterne legger seg tett opptil en allerede eksisterende krigsutredning fra Regin Schmidt som viser at argumentene for å gå til krig løpende ble tilpasset en beslutning som allerede var tatt. Det er naturligvis retorisk interessant i seg selv, men Rasmussen og Just lykkes ikke helt i å overbevise om verdien av sin egen nærlesning av de samme dokumentene. Isteden består mye av analysen av å gjenfortelle Schmidts (for øvrig utmerkede) poenger, krydret med egne observasjoner av stasis, etos og patos. Som eksempel på hvilken ny innsikt en retorisk lesning kan bidra til, fungerer derfor ikke analysen helt optimalt.
Bokas andre seksjon handler som nevnt om publikums opplevelse av retorikk. Den åpner med to kapitler som beskriver hver sin metode for å få publikum til å reflektere over hvordan de reagerer på retoriske ytringer i øyeblikket. Mette Bengtsson og Elisabeth Hoff-Clausen viser hvordan man kan be informanter kommentere muntlig mens de leser en tekst, såkalt «tenkehøyt-lesing», mens Jens E. Kjeldsen, Eirik Vatnøy og Ida Andersen demonstrerer hvordan publikum kan skrive ned sine observasjoner underveis og dermed la forskeren gjøre en skriftlig protokollanalyse i etterkant. Kjeldsen følger opp med et eget kapittel om forskningsintervjuer og fokusgrupper, der han undersøker i hvilken grad virkelige mennesker faktisk oppfatter bilder som argumentasjon.
Seksjonen gjenspeiler en prisverdig utvikling i retorikkfaget, der publikums fortolkning undersøkes empirisk istedenfor – eller kanskje helst i tillegg til – å utledes av teksten. På et felt med så mange metodiske fallgruver er denne seksjonen en konstruktiv veiviser som balanserer fint mellom å gi konkrete råd på den ene siden og samtidig unngå en snever malstyring på den andre. Det er også spennende at eksempelanalysene inneholder responser på så forskjellige sjangere som politikeres nettsider, kommentarjournalistikk, fjernsynsdebatt og visuelle reklamekampanjer.
Seksjon nummer tre viser hvordan man kan bruke digitale metoder til å analysere digitale tekster. I en tid der kvantitative stordataundersøkelser har blitt dominerende innenfor blant annet medieforskningen, er det viktig å kunne bruke liknende teknikker til å si noe kvalitativt om hvordan meningen faktisk skapes i digitale tekstunivers. Det springende punktet er naturligvis når analysen går fra å være statistikk til å bli retorikk.
Rebekka Lykke Nørremark demonstrerer i sitt kapittel hvordan man med bestemte verktøy kan finne ut både hvilke tekster som det refereres hyppigst til i en offentlig debatt, og hvilke tekster som genererer mest debatt på sosiale medier. Det er jo ikke en retorisk analyse i seg selv, men Nørremark bruker så denne kontekstuelle kunnskapen til å plukke ut relevante tekster for kvalitativ analyse.
Louise Schou Therkildsen og Jon Viklund bruker også kvantitative verktøy til å få en oversikt over hvordan begrepet «krise» brukes i svenske medier, gjennom en metode de kaller «fjernlesning», og som dermed står i kontrast til tradisjonell nærlesning. På denne måten kan de for eksempel dokumentere hvordan begrepene «migrationskris» og «flyktningkris» konkurrerte om definisjonsmakten i perioden 2015–2016, og at flyktningperspektivet gikk seirende ut.
Eirik Vatnøy og Dawn Wheatley viser på sin side hvordan man rent praktisk kan gå fram for å redusere et stort materiale fra Twitter til et korpus som det er mulig å håndtere kvalitativt. Det er naturligvis enkelt å peke på retoriske aspekter som slike stordatametoder ikke kan fange opp, og forfatterne har da også et godt blikk for metodenes begrensninger. I en fullverdig analyse, som ville kreve mer plass enn forfatterne har fått her, tar jeg også for gitt at man ville satt av mer plass til nærlesning.
Som leseren vil ha skjønt, beveger boka seg seksjon for seksjon stadig lenger ut i den tradisjonelle retorikkens randsone. Den avsluttende seksjonen handler bare helt indirekte om tekst og framhever isteden hvordan retorikeren interagerer med andre aktører – og med seg selv – ute i felten.
Christina Matthiesen skriver om aksjonsforskning og argumenterer for at denne metoden «har noget helt grunnlæggende til fælles med retorik» (s. 237), siden begge deler er forankret i situasjoner, orientert mot det dialogiske og opptatt av handlinger som skaper forandring. Kapittelet gir da også en god introduksjon til aksjonsforskning som metode, men burde nok i en bok som denne gjort et mer gjennomgående poeng av hva retorikken kan tilføre aksjonsforskningen og motsatt. De fire eksemplene som skal konkretisere metoden, blir dels for abstrakte til at de fungerer godt som metodiske forbilder (aksjonslæring), og dels for implisitte om det retoriske (forskningssirkler). Et amerikansk eksempel om hvordan ungdommer skrev fortellinger for å reflektere over egne erfaringer, fungerer derimot godt.
Julie Marie Isager beveger seg i liknende terreng når hun skriver om etnografisk feltarbeid. Hun har imidlertid et eksempel som forankrer metoden tydeligere i retorikken, nemlig hvordan elever som skal opp til muntlig eksamen, reflekterer over hva sensor vil regne som passende svar i situasjonen.
Helt til sist i boka reflekterer Iben Brinch Jørgensen over skrivingen som retorisk metode i seg selv, eller mer presist som «en validerende metode under hele forskningsprocessen» (s. 281). Vi tenker jo bedre når vi skriver, og ofte er det skriveprosessen som utløser de store innsiktene. Kapittelet skiller seg fra de andre ved å være mer drøftende og ikke foreskrive en bestemt framgangsmåte, men gir likevel det råd at retorikere bør skrive langt mer enn det som skal publiseres, blant annet såkalte tenketekster og skrivefortellinger der man reflekterer over hvorfor man har skrevet forskningsteksten som man har gjort.
Alt i alt utfordrer altså den avsluttende seksjonen etablerte oppfatninger om retorikkens grenser. Noen vil nok hevde at forfatterne strekker strikken vel langt når de for eksempel legitimerer etnografi som retorikk ved å si at «antropologiske fremstillinger i sig selv er retoriske» (s. 263). For det samme kan man vel si om enhver akademisk framstilling? Her er det duket for noen gode debatter, og det er jo også et argument for at seksjonen hører hjemme i boka.
En vanlig innvending mot akademiske antologier er at de spriker for mye og mangler en rød tråd. Det er ikke tilfelle for Retorik og metode. Tvert imot framstår boka som godt planlagt og stramt redigert. Den fungerer både som metodisk oppslagsverk og som koherent lesning fra perm til perm. At den i tillegg er skrevet på dansk, gjør den ekstra aktuell for skandinaviske lesere, selv om korrekturen av og til glipper når begreper skal oversettes fra nabospråkene («Norska Bokhylla») og referanser skal beholdes på originalspråket («Velgernes reaktioner på retorikk i TV-debatter»).
Det står ingen steder hvem boka er beregnet på, men siden den er utgitt på Samfundslitteratur, må vi anta at studenter er en viktig målgruppe. Vil den så kunne erstatte analysemalene som mine førsteårsstudenter baler med? Ikke nødvendigvis. Dette er ikke en bok for nybegynnere i faget, selv om den er lettlest og pedagogisk. Til det underforstår forfatterne for mange begreper og analyseverktøy, spesielt når det gjelder nærlesning, som jo mange av metodene munner ut i til slutt. En del analyseeksempler er presentert så sammenfattet at leseren ikke får mulighet til å følge forskerens fulle resonnement fra empiri til konklusjon, noe som gjør metoden vanskeligere å kopiere. Der konkrete analysegrep presenteres, helgarderer forfatteren gjerne med at fremgangsmåten må tilpasses til det enkelte forskningsprosjekt. Det er jo helt sant, men kan oppleves som lite håndfast om du er fersk i faget.
For studenter som er grunnleggende skolert i klassisk retorikk, derimot, kan Retorik og metode være en døråpner inn til et større retorisk univers, for eksempel under arbeidet med en bacheloroppgave. Boka gjør jevnt over en utmerket jobb med å vise hvilke fagtradisjoner de respektive metodene trekker på, og hvorfor de er nyttige. Mer etablerte forskere vil også kunne lese boka som en oppfordring til å utforske nye sjangere og tekstkomplekser, og til å samle mer empiri fra de retoriske deltakerne selv. Det ble iallfall jeg inspirert til å gjøre.
Bengtsson, M., Berg, K.M. & Iversen, S. (Red.). (2020). Retorik og metode. København: Samfundslitteratur.